Ferdig. Og avslappet.

Da var det ferdig, og med det en ti år lang epoke i mitt liv avsluttet. Det sier gjerne seg selv at dette kjennes ganske rart.

Jeg fant boken nydelig. Ganske enig med Vårt Lands anmelder om at den ikke er seriens beste bok, men muligens den mest interessante. Enkelte tunge og rotede kapitler får meg til å fundere på hvor mye de har pisket Rowling for å bli ferdig, og om hun kanskje hadde tjent på å få et halvt år til - til gjengjeld finnes det også kapitler som gnistrer av dette som bare Rowling kan. Og jeg forventer egentlig ingenting mer.

Så er det også det faktum at jeg gjettet delvis rett, men at hun har (OBS, mulige spoilere!) unngått de tingene jeg var reddest for. På diverse steder gjennom hele boken kunne jeg høre min egen pust gå raskere, jeg var så fryktelig redd for de fineste karakterene. Kanskje først og fremst Ron Weasley, som bortsett fra Dumbledore alltid har vært en favoritt, men også for karakterer som har vokst seg større, sterkere og mer nydelig for hver bok - Hermione, naturligvis, og andre figurer som Lupin og Hagrid, men kanskje Neville og Luna i særdeleshet. Med tanke på at jeg sørget over Dumbledore, sørget for alvor, som om han var en levende person, er det ikke rart at jeg var redd for flere helt reelle tap.
Tap var selvsagt uungåelige, og de var smertefulle, men på et vis levelige. Jeg kan leve med at disse folkene døde, og døde i kamp. Det eneste måtte være tvillingen som blir igjen - hans tap er ufattelig og jeg vil ikke tenke for nøye over akkurat det aspektet.
Hva angår Dumbledore var sannheten om ham befriende. Jeg sørger mindre allerede. Og jeg jubler over at jeg skjønte henne såpass godt - jeg hadde rett angående Harry og Horcruxene. Jeg hadde helt rett, og ennå tok jeg helt feil -hurra for det. Dessuten gjettet jeg rett om Snape - selv om jeg aldri forsto motivasjonen hans. Det burde jeg ha gjort - for det var egentlig åpenlyst - men sånn er den damens forfatterskap, og denne dimensjonen av Snape likte jeg.

Og jeg likte Dumbledores bror. Er det ikke deilig, hvordan hun fisker frem detaljer som har vært der bestandig, og som du aldri har fundert over, før hun plutselig snur opp ned på alt?

Det eneste jeg er virkelig skeptisk til, er epilogen. Jeg tror hun kunne spart seg den. Skjønt, kanskje ikke - ved nærmere ettertanke begynner det hele med en prolog. Kanskje det var meningen at det skulle ende i en epilog?
Jeg synes likevel at epilogen nærmet seg overraskende faretruende klisje på klisje, og den eneste replikken jeg følte at tilførte noe nytt var replikken om Neville - en replikk som hadde fungert bedre som en fremtidsvisjon midt i boken. Jeg hadde ikke trodd hun skulle ende opp med klisjeer, og enda tristere er det ettersom nestsiste kapittel faktisk kunne stå fint som siste. Nei, for første gang mener jeg hun burde omskrevet en viktig del. Kanskje det hele koker ned til et spørsmål om tid igjen.

Og det ødelegger på ingenmåte resten av boken. Dette var en sann fornøyelse fra begynnelse til slutt, intet mindre enn forventet. Dessuten kjennes det altså som om en ti år lang epoke er ved slutten - jeg har nok endel diskusjoner i vente før jeg helt avslutter - og det kjennes OK.

leser.

Kjøpt boken. Leser og leser. Kan ikke legge den fra meg. Gruer meg til slutten. Gidder ikke skrive noe særlig heller, jeg vil heller lese.

Muhammed over fjellet

ja, det stemmer! Det skjer koselige planer for tiden!

Som kjent hadde jeg lyst til å reise ut i det veldige land og hilse på folk i Oslo og Tønsberg, på en gratis biltur med familien (en ekstra bonus ved reisen.) Nå viser det seg altså at familien, den ekstra bonusen som tross alt har bilen som reisen var planlagt i, ikke egentlig vil ha meg med. Jeg er sikkert for gretten. Og pengene jeg fikk som kompensasjon gikk selvsagt til husleie, for med en summer wasting er det ikke så veldig mye å rutte med, annet enn fritid. Altså skulle jeg egentlig tibringe minst en uke i ganske så ensomhet her i Bergen, mens Silje er på Sande, familien i bil, Kristian på jobb og alle mine venner på sine respektive hjemsteder, mens jeg roter rundt og har fri.

Den gang ei! For hvis ikke Muhammed kommer til fjellet, må fjellet komme til Muhammed, eller hvordan nå det er. I dette tilfellet forresten over fjellet. For Annette setter seg på et tog over fjellet, med den siste Harry Potterboken som selskap, og når hun går av toget vil hun være røyksugen og i byen med de syv fjell. Der skal jeg stå og vente, og så går vi hjem og spiser sjokoladekake og te, eller kakao og tebrød alt etter som, og deler sommerens festligheter. Kjære, kjære Annette som har jobbet og vært flink i heeele sommer, hun bruker litt av ferien sin på meg, og jeg gleder meg så jeg hopper i stolen.

a summer wasting

Det er forresten en sang som beskriver min sommer i år, ganske til punkt og prikke. Nesten, i hvertfall. Jeg leser riktignok heller bøker enn aviser, og himmelen er altfor ofte grå, men ettersom hovedtrekkene stemmer kan jeg identifisere meg med den likevel. Dette er dessuten en sang jeg er ganske glad i, og ikke minst en sang jeg misunte av alle krefter i fjor sommer da jeg arbeidet, deppet og kjente meg sliten inn til sjelen. Det er derfor befriende deilig å kunne skrive dette, dette er sangen om mitt liv i sommer, så langt det har latt seg gjøre. Og til helvete med alle mislykkede flinkpikefakter, jeg tilbringer en summer wasting. Takk, Belle & Sebastian.

Summer in winter
Winter in springtime
You heard the birds sing
Everything will be fine

I spent the summer wasting
The time was passed so easily
But if the summers wasted
How come that I could feel so free
I spent the summer wasting
The sky was blue beyond compare
A photograph of myself
Is all I have to show for

Seven weeks of river walkways
Seven weeks of staying up all night

I spent the summer wasting
The time was passed so pleasantly
Say cheerio to books now
The only things Ill read are faces
1 spent the summer wasting
Under a canopy of

Seven weeks of reading papers
Seven weeks of river walkways
Seven weeks of feeling guilty
Seven weeks of staying up all night

Summer in winter
Winter is springtime
You heard the bird say
Everything will be fine

beautiful.

endelig bitt av youtubebasillen som herjer blogger over det veldige land. Dessuten falt jeg pladask og nesegrus for denne.

brilliant banjospill

og nå, tid for å brilliere. Tid for å skryte og briefe med de kule, kule folkene jeg kjenner. Selv om de kanskje til tider fremstår som litt smågale, er de tross alt veldig, veldig artige bekjentskaper!

For noen år siden ble jeg altså introdusert for min gamle venninnes gamle venn Alexander. Jeg tror det var i attenårsdagen hennes, selv om jeg mener vi hadde truffet hverandre før. Spiller ingen rolle, for det var her vi virkelig fant tonen. Ettersom vår felles venninne elsker trance og det var hennes fest, spilte vi altså gammel nittitalls trance/techno og dere vet... Vi snakker teknofiserte BryanAdamsklassikere på fullt volum i mange, mange timer. Jeg hadde forberedt meg mentalt i lange tider på denne torturen, for slik å unngå enhver sårende kommentar.

Alexander var den som brøt stillheten, det sverger jeg på. Ved å kommentere at han egentlig hater sånn musikk, og i virkeligheten foretrekker irsk folkemusikk. Jeg trodde jeg skulle dåne, eller noe annet like kvinnelig, smelte bort som en våt flekk kanskje. Jeg sverger, var jeg ledig på markedet ville dette vært tidenes beste sjekketriks. Og dette var før herren trakk frem gitaren og spilte Burns "my love is like a red, red rose" eller min irske favoritt "song for Ireland".

Kvelden ble overraskende fin, også musikalsk, vi satt til nærmere fire og pratet om alt og ingenting, han med gitar og fløyte, jeg med en kopp te, vår felles søte venninne med et glass champagne. Alexander lovet å skaffe meg en plate med sitt favorittband The Dubliners, og jeg må innrømme at jeg feide litt vel kjapt over det løftet, en lover så mye halv fire om natten.
Et halvt år senere kom han hjem fra England med to cder med The Dubliners, som han forærte meg i gave. En gave jeg til stadighet setter pris på. (seven Drunken Nights er selvsagt på.)

Men jeg lovet brillianse. Og det er selvsagt Alexander som glitrer. For tror dere ikke mannen er i ferd med å bli berømt? I hvert fall i Irland, tror jeg. Han spiller i et band som naturligvis spesialiserer seg på irsk folkemusikk, og selv er han etter hvert en kløpper på femstrengers banjo, noe som kanskje en håndfull i verden mestrer å spille. En annen av den håndfullen er banjospilleren i Dubliners, Alexanders store forbilde - og for et halvt års tid siden ble de to venner. Bare det er jo kult i seg selv. Men det blir kulere.

Bandet var så på turne i Irland for noen uker siden. Litt forskjellige byer i Irland. De traff selvsagt Barney Mckenna, banjospilleren. I den første byen regnet de med en femti gjester kanskje, for det er det de får vanligvis på disse pubene. Det kom over 200.

I den neste byen ventet de 200. Da kom det over 500.

I den siste byen... kom det 1750 folk. Omtrent. puh. Og Alexander spiller en solo på sin elskede banjo, gir alt, og hva skjer? Han vinner en forbasket pris! En premie for beste banjospill! I banjoens hjemland!

De spilte inn masse penger på denne turneen, og nå er det spørsmål om hva de skal gjøre med dem. En av planene er at de skal lage plate, og den platen gleder jeg meg til.