Den som har ein ven

Jeg er som kjent veldig glad i å ta bussen. Jeg hilser til sjåførene hver gang, og etter hvert er jeg også blitt ganske godt kjent med enkelte andre passasjerers bussvaner. Jeg kjenner en ung dame med langt svart hår som reddet mobilen min en gang, og hun tar bussen til byen i tretiden om ettermiddagen når hun skal på jobb. Av og til har hun med seg sin mor, som er lysebrun i huden og skrukket som en sviske i ansiktet, og det som må være lillesøsteren,g et sjarmtroll på kanskje åtte.
Andre dager reiser en eldre herre som ser ut som den sure, gretne naboen i en barnefilm, han lukter surt og skuler på alle. Han har ingen faste busstider, annet enn at det bestandig er på dagtid - han har en reiserute mellom ti og seks på ettermiddagen - aldri senere. Ellers har en også dragvollstudenten og aufmedlemmet som ser ut som en spissmus i ansiktet, men han er en ekte student og reiser til alle døgnets tider.

Det jeg nå skal fortelle, er likevel om noen helt andre som reiser på bussen min. Jeg vil fortelle om de mest trofaste bussassasjerene Othilienborg har, som også er de søteste figurene i min gate. Jeg vil fortelle om to små venner.

Hver eneste dag i tolvtiden står det to små damer og tripper ved bustoppet. De er kanskje rundt åtti år vil jeg tippe, og hver eneste dag, uansett vær, står de ved siden av hverandre og venter å bussen. De har matchende alpelue på hodet, men ellers kler de seg i forskjellige kåper og har som regel ulik farge på foldeskjørtene. Den ene damen har et bredt og muntert ansikt som ser ut som om det er på nippet til å være utadvent og flørtende med hele verden, den andre er en liten og tilknappet dame med snurpemunn som alltid ser snill, forsagt og sjenert ut. Og de reiser alltid sammen.

Jeg vet ingenting om dem. Riktignok har jeg hilst god dag når jeg har sett dem, mest fordi de varmer hjerterøttene mine, men jeg aner ikke hvem de er, hva de heter, hvor de bor. Sannsynligvis bor de i hver sin eldrebolig i nærheten, og sannsynlig er de innfødte trøndere, men jeg vet ikke, for jeg har aldri hørt dem snakke høyt. De snakker nemlig sjelden sammen, men av og til kan en høre den ene mumle noe, som regel damen med det åpne ansiktet, og kanskje hun får et nikk eller et mumlende ord tilbake. Det er alltid en privat samtale av den typen en fører når en er litt sjenert, meget dannet og i offentligheten med en person du kjenner veldig godt.

De er helt åpenbart bestevenninner. En kan se det i måten de forholder seg til hverandre, og i måten de kommuniserer på, uten å bruke noe særlig med ord. Jeg har smugtittet på dem når jeg har sittet på bussen sammen med dem, og jeg har lagt merke til at selv om de aldri snakker høyt, hender det at de snakker sammen helt lydløst, bare ved hjelp av kroppspråk og underforståtte hentydninger som ingen andre ser. Jeg liker å tenke at de har kjent hverandre nesten hele livet, og at de har vært bestevenner i alle disse årene. De ser ut som om de er hentet ut fra en fortelling, og i denne fortellingen ville de ha truffet hverandre i første klasse på barneskolen. De ville ha fått pulter ved sidena av hverandre, og i løpet av første time ville de, helt ordløst, blitt bestevenner for livet. De ville ha lekt sammen de første årene, og de ville ha betrodd hverandre de dypeste hemmelighetene. Kanskje de er kjærester, men det tror jeg ikke. Jeg tror ganske enkelt de er bundet sammen med sterke vennskapsbånd. Jeg tror at med tiden ville betroelsene handle om ens små forelskelser og håp om ekteskap, og at de etterhvert ville se hverandre gift med resektable ektemenn. I ekteskapet ville de plutselig oppleve å måtte dele hverandre med en annen, men på kryss av ektebåndene ville de pleie vennskapet. I perioder vil vennskapet lide under arbeidspresset fra omverden og familie, og det kan gå hele uker der de knapt snakker sammen, men det ender alltid opp med at de finner tilbake til hverandre. De vil fortsette å betro hverandre sine innerste tanker, for vennskap som lages på skolebenken i første klasse er ikke så lett å bryte ned.
Etter femti års ekteskap blir den ene enke. Dette fører dem enda nærmere hverandre. Sammen pleier de sorgen over den tapte ektefellen og frykten for alderdommen, som nå brått er blitt så virkelig. Tre år senere er ogsa den andre ektefellen død. De to vennene bestemmer seg for å flytte, og de finner seg hver sin leilighet i et kommunalt eldreboligområde. De har nå vært bestevenner i sytti år.

Hver eneste dag i tolvtiden reiser de, side ved side, til byen. Jeg aner ikke hvorfor eller hva de gjør. Jeg liker å tenke at de reiser på en stamkafé et eller annet sted i byen, og at de sitter på denne kaféen i den samme trygge, varme stillheten, mens de nyter hverandres vennskap. Det jeg vet, er at de omtrent to timer senere sitter på bussen hjem, på de samme setene som sist, iført den samme stillheten. En gang så jeg dem komme hjem med en plastikkpose fra Narvesen, og det var merkelig. Som regel har de små, søte håndvesker som de holder pyntelig og prikk likt på fanget, mens de fører denne stille samtalen.
Hver gang jeg ser dem, tenker jeg på hvor vakkert vennskap kan være. Og jeg tenker at jeg også vil ha en slik venn hvis og når jeg blir gammel - jeg tror alderdommen kan bli god hvis en har en venn som en kjenner så godt, og har kjent så lenge, å dele den med. For å sitere Janosch, "Den som har ein ven, treng ikkje vere redd for nokon ting. Ikkje sant, vesle Bjørn?"

Meg, Märtha og den lille katten

Nå som dere kjenner til englenes opprinnelse, kan vi like gjerne ta tråden lengre ut og fullføre utleveringene. Jeg gjør gjerne narr av Märtha Louise og englene hennes. Jeg vet det er slemt å latterliggjøre noen som så til de grader er ute av stand til å forsvare seg selv, men som min bestemor pleier å si, hun er godt betalt for det. I dag er det imidlertid tid for en aldri så liten innrømmelse, en aldri så liten vennskaplig håndsrekning til den godeste prinsessen, for det demrer for meg at vi kanskje har visse ting til felles. Jeg vil påberope meg bedre smak enn damen, jeg ville ikke giftet meg med Ari Behn selv for prinsesselønn, og om jeg så ble tvangsgiftet til en slik slimål ville jeg aldri i livet ha kledt meg i lakserosa og limegrønt og kalt ungene mine opp etter sminkeprodukter. Men når det er sagt, så må det jo innrømmes at vi har en felles interesse for engler, om enn for ulike engler - hun liker dem som svever i himmelen og kommer i kontakt med deg etter at du har betalt henne dyre summer for skolegang, jeg liker engler i hverdagen, men dog, hvor mye jeg enn hater det - englene er et felles begrep hos oss.

Det andre fellesbegrepet - og ut skal det, koste hva det koste vil - det andre fellesbegrepet er kommunikasjon. Med dyr. Jeg hadde nemlig et mareritt i natt, og det fikk meg til å tenke alvorlig over saken, og ransake meg selv på mest ubehagelig måte. Jeg drømte om Bergen i natt. Det gjør jeg relativt ofte, og når disse drømmene har enkelte tilbakevendende trekk. Et av dem? Jeg drømte at katten var død. Åh, hvor jeg elsker den katten.

Det gikk mange, mange timer før drømmen slapp taket i skuldrene mine. Jeg drømte om katten, det var selskap for min søster, og jeg kranglet med mamma, og alle naboene skulle henrette katten. Og mens jeg var opptatt med å stelle i stand og ta i mot folk, døde katten, enda jeg hadde sverget å beskytte den, og katten ble helt stiv og kald, den som før hadde vært myk og varm og kjælen. Det var egentlig over oppvåkningstid og jeg burde ha våknet før marerittet begynte, men jeg orket ikke - det var katten som holdt meg tilbake i drømmen, og da den døde våknet jeg. Og siden da har jeg lengtet, lengtet og lengtet, etter å kose med ham. Lille katten, som er så den største katten i gaten, jeg har lengtet sånn etter å kjæle med ham, lengtet etter varmet og mykheten og elegansen og lydene og luktene, som jeg strengt talt ikke ville kunne kjenne uansett så forkjølet som jeg er, men likevel, katten og alt katten bringer med seg. Jeg lengter etter katten. Fine katten. Myk og mett og varm, en ekte, kastrert hannkatt, full av seg selv og av mannlige instinker, han vil spise, han vil sloss, ikke leke med hokatter lengre, men gjerne sove, gjerne få kos. Den vil bare leve.

Og når den har vondt, blir den aggressiv. og jeg vet at mamma tenker på å avlive den. Sånn en gang i blant farer tanken gjennom henne, og hun vurderer muligheten, vurderer den økonomiske og den følelsesmessige utgiften det ville bety, hun vet at dersom den katten forsvinner vil begge døtrene hennes bli istykker av sorg, men hun vet også at en ustabil, aggressiv katt ikke er den beste samboer. Sannsynligvis er det oss døtre, og det faktum at det er et tiltak som krever energi og overskudd, som stanser henne. Hun liker ikke aggressive katter. Hvem gjør vel det? Strengt talt pleier vel ikke jeg å gjøre det heller, men det er noe spesielt med denne katten - denne katten er annerledes, denne katten er... Denne katten er en venn av meg. Vi er venner. Vi kommuniserer, vi er glade i hverandre - mitt forhold til katten er... Esj, hvordan skal en uttrykke dette uten å låte som Martha Louise? Hun forteller at hun begynte sine samtaler med englene ved at hun snakket dypsindig med hestene. Jeg snakker med katten. Ikke akkurat dype samtaler, nei, og englene er absolutt ikke invitert med i samtalen, men katten og jeg, vi kommuniserer i hvert fall. Og det er så fint, så veldig varmt, når han legger hodet inntil kroppen min og slapper helt av, når han kommuniserer til meg at min nærhet gjør ham trygg. Så fint.

Med fare for å høres forelsket ut, det er mer ved ham jeg liker. Jeg liker kroppen hans. Jeg liker den svarte pelsen som dekker ham, jeg liker musklene som ruller under den, jeg liker formen på beina og formen på ryggen, jeg liker svaien i halen som forteller meg det meste om humøret hans. Dette er selvsagt ting jeg liker ved alle katter, men etter hvert liker jeg denne katten bedre enn de fleste, jeg liker særpregene hans, jeg liker ham. jeg liker hodet hans, som en gang så ut som et modellhode, som da vi fikk ham så ut som hodet til en utstillingskatt, men som nå er fullt av arr, fullt av rapporter fra personligheten hans. Jeg liker arrene som skjemmer ham, det gjør ham mer til min. Selv om han tilhører min søster. Selv om han drev min egen katt bort for et par år siden, selv om jeg sørget dypt og inderlig over det tapet. Ikke en gang det at han fordrev min egen katt, gjør at jeg liker ham mindre. Jeg liker hele ham. Men mest av alt liker jeg at han er så myk, så varm, så levende, jeg elsker at han er så full av liv og energi, selv når han sover, selv når han er på sitt mykeste, mest avslappede, selv når han er lykkelig inntil meg, selv da er han en ball av gnistrende liv. Og dette liker jeg.

Strengt talt, hva forteller det om meg at det er katten jeg lengter etter? Jeg lengter selvsagt etter min søster og min mor også, de andre familiemedlemmene som dukket opp i drømmen, og det var selvsagt godt å snakke med dem etterpå, men det var katten jeg lengtet mest etter. I drømmen gikk min søster gråtende rundt etter at katten døde, men det var katten jeg var urolig for, katten! Er ikke katten liksom en sånn karakter en ikke trenger å være glad i, en sånn som Lina i Emil fra Lønneberget blir sidestilt med? Jeg måtte ringe hjem og høre at alt sto bra til, jeg måtte be dem passe litt ekstra på ham og kjæle ekstra med ham for min skyld - bare så drømmen kunne slippe taket i meg.

Alt sto selvsagt bra til. Katten sløvet på sofaen med full mage, akkurat så myk og varm og levende som han skulle være.

En bjørn, en engel og et tredje vendepunkt

Det er lenge, lenge siden jeg lovet å fortelle om mitt forhold til engler. Dette er en bit av min hverdagsfilosofi som jeg har tenkt på i flere år, men som jeg sjelden snakker om, fordi det så lett kan lyde svevende og banalt, og fordi det på tross av det banale er et stykke av min egen historie, det som skapte meg. Å levere fra seg litt oppriktig ment hverdagsfilosofi er derfor å blottstille seg litt. Min kjære leser, dette er et stykke naken sjel.
Jeg var i bryllup til en venn av meg i julen, og det var henne som fikk meg til å tenke over å skrive om det i det hele tatt. Det handler om milepæler, om engler og vennskap. Hun var nemlig den første engelen jeg traff, i hvert fall den første jeg ble klar over, og der i bryllupet hennes fikk jeg endelig fortalt henne det.

For å kunne forklare hennes englestatus i mitt liv, må jeg nesten fortelle bakgrunnshistorien for det hele.
Jeg byttet barneskole i sjette klasse. Frem til da hadde jeg vært det klassiske mobbeofferet, jeg var den jenten som hadde noen få venner som baserte sitt vennskap på medlidenhet, og som tilbragte hver ledige time på det nærmeste biblioteket. Jeg stolte mer på bøker enn på mennesker, og med god grunn, for bøker har aldri slått meg ned i skolegården, ledd av meg på mitt mest sårbare eller sperret meg inne i små rom mot min vilje. Men uansett hvor mye kjærlighet jeg la inn i bøkene mine, alle mennesker må ha en virkelig venn, og jeg laget meg en venn ved navn Kristin. Hun var min tidligere nabo, min beste venn, den eneste som forsto meg, den eneste i hele verden som var glad i meg, selv om hun nå bodde i England og jeg i Norge... Kort sagt var hun en fin fantasivenn. I fem år var hun den viktigste støtten, min trygge havn. Når det blåste som verst, innbilte jeg meg at vinden kom fra England med hilsen til meg. Når det kom brev, lærte jeg meg dem utenat og siterte dem for meg selv i skolegården. Jeg la ned alt jeg hadde av kjærlighet, alt jeg hadde av varme, i denne figuren Kristin. Om jeg hadde tendenser til å bli en enstøing, gjorde ikke min usynlige tvillingsjel noe for å forbedre meg, og selv når jeg ble tilbudt forsiktige forsøk på vennskap, skremte jeg dem bort ved denne fantastiske skikkelsenn i bakgrunnen.
Hun kom hjem i sjetteklasse, og begynte på en annen barneskole. Det gjorde jeg også. Jeg byttet miljø, interesser og så godt det lot seg gjøre, personlighet. Jeg tror ikke ord kan beskrive det sjokket jeg fikk da jeg oppdaget at min fantasifigur ikke var mer enn min fantasi - jenten som hadde holdt meg oppe i årevis, mente strengt talt at jeg var barnslig, kjedelig og overintellektuell, og hun ville mye heller leke med de spennende, nye vennene i klassen. Om noe ord kan beskrive denne fasen, er det kjærlighetssorg, jeg sørget dypt og inderlig.
Og jeg var fri. Den nye klassen min hadde riktignok sine ofre den også, men jeg var ikke en av dem, tvert i mot. Jeg ble betraktet som en hyggelig, boklig sjel, ikke overvettes spennende, men ikke fullstendig håpløs heller. Og jeg blomstret. Sørget, ja, men jeg blomstret.
I denne perioden traff jeg min venn Kamilla. Hun var klassens store hippie. Allerede den gang klippet og limte hun sine egne klær, noe hun ble berømt for senere, hun flettet håret og pyntet seg med enkronestykker med hull i, var åpent gladkristen og stolt av det. Og hun valgte meg.
Vi begynte å gå sammen hjem fra skolen. Hun bodde på den andre siden, hvilket betyr at min skolevei tok femti minutter fremfor ti, men det gjorde ingenting. Vi tilbragte friminuttene sammen, og jeg oppdaget hva det ville si å snakke fremfor å lese - det var langt mer interessant. Hovedparten av tiden snakket vi om Kristin, vår felles venn, som på denne tiden var i ferd med å bli skolens største vennskapsrundbrenner. Vi delte vår bekymring og våre teorier om maskebytte og foreldresvik, og et sted her grodde jeg langsomt til.

Men jeg skulle fortelle om engler.

En morgen kom Kamilla opp ved siden av meg. Hun stakk en varm hånd inn i min, trykket den lett og slapp den igjen. Tilbake i hånden min lå det en liten, kald metallbjørn tredd inn på et kjede, en slik metallbjørn som selges billig i torgboder. Den het "Friends". Jeg skjønte ingenting.
Gjennom hele første timen lurte jeg på hva hun hadde ment. Hun ville åpenbart at jeg skulle gi den videre til noen, men hvem i alle dager skulle jeg gi den til? Det kunne være Kristin, men jeg trodde ikke det, for vi var bedre venner enn de to. Og det kunne være naboen hennes, som også gikk i klassen vår, men jeg trodde ikke det heller, for da kunne hun jo bare ha gitt den direkte? Jeg holdt bjørnen i hånden i en hel time, kaldsvettet, og når friminuttet kom, våget jeg ikke spørre. Hun gikk nemlig ut i fra at jeg visste at den var til meg, så hun tilbød seg å hjelpe med å ta den på. En elleveårig sjel kan neppe bli gladere over noe i hele verden.
I bryllupet til denne unge damen gjenfortalte jeg historien. Og kom inn på hva denne bjørnen egentlig betydde for meg.
Det er klart det handlet om å bli sett. Det handlet om å bli utvalgt, verdsatt for sin egen del, og denne følelsen var stor og mektig og helt uforståelig. Men det handlet om noe mer enn det, noe større og finere enn som så. Idèt jeg våget å ta imot bjørnen, akseptere at den faktisk var til meg, da våget jeg også å stikke hodet ut av den lille, forskremte rollen jeg hadde tatt på meg. Jeg våget å tro på at jeg var noe, fordi hun ville ha meg. Uten at hun visste det, for om hun var aldri så oppvakt og klarsynt var hun elleve år gammel og absolutt ikke erfaren nok til å vite hvor dypt fem år med usynlig, overkjørt eksistens sitter, ga hun meg tilbake troen på at jeg kunne være verd å kjenne. Jeg var gladere i den bjørnen enn i noe annet smykke jeg eide.
Nå får jeg det til å høres ut som om hun gjorde et stort offer ved å bli min venn. Det tror jeg ikke hun gjorde. Slik jeg har forstått det på henne i ettertid, har jeg også betydd mye for henne. Nok til at vi i dag er en gladkommunist og en gladkristen som ser hverandre kanskje to ganger i året, og som da blir varme og lette rundt hjertet. Jeg tror nok at våre høytflyvende svadasamtaler på barneskolen formet henne så vel som meg, og at mitt vennskap er en av hennes fineste opplevelser. På kryss og tvers av ufattelige motsetninger er vi temmelig like, og vi liker hverandre.
I mitt liv betyr hun likevel et vendepunkt, en milepæl. En observant leser vil for lengst ha skjønt at jeg deler livet mitt opp i topos, i små og store milepæler. Det er ikke det at livet mitt forblir uforandret mellom hvert punkt og deretter forandrer seg over natten, men det er gjerne små ting som for meg betyr vendepunkt, ting som har gjort meg oppmerksom på forandringer. Fordi hun våget å kjenne meg, kunne jeg et halvt års tid senere ta et oppgjør med vår felles venn, og fordi hun våget å kjenne meg, orket jeg å bli venner igjen med den svikefulle etterpå. Fordi hun var min venn på slutten av barneskolen, kunne jeg gå tur med hunden sommeren mellom syvende og åttende klasse, og gjenoppta kontakten med mennesker jeg en gang nesten hadde vært venn med, og på en av disse turene kunne jeg få en venn som fremdeles holder hodet mitt over vannet. Jeg sier ikke at ikke det også handlet om mitt eget mot, om min egen helbredelsesprosess, men uten hennes hånd med en bjørn i, ville prosessen tatt uendelig mye lengre tid, og vært uendelig mye hardere.
Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror ikke på himmel og helvete. Jeg tror i hvert fall ikke på engler med fjærvinger og tromboner. Men jeg tror på engler.

Teorien min går ut på at vi mennesker er til for hverandre, for å gjøre livet så virkelig og vakkert og godt for hverandre som mulig. En gang i blant kommer vi inn i andre menneskers liv når vi er trengs som mest. Det er ikke alltid at vi er klar over at vi trengs, som regel vet vi ikke engang at vi gjør noe viktig, men vi kan komme til å si noe, gjøre noe, som er i stand til å forandre et medmenneskes liv fullstendig. Kall det en ubevisst god gjerning, kanskje. Min venn Kamilla kom inn i mitt liv på et slikt tidspunkt, en tid da jeg trengte anerkjennelse og vennskap mer enn noe annet i hele verden. Uten at hun visste om det selv, og mest fordi hun likte mitt selskap og ville være min venn for egen del, kom hun inn i mitt liv og rettet opp noe som var grusomt feil. Etterpå gled hun bort igjen, vi skilte lag ved ungdomsskolen og har siden bare hatt sporadisk kontakt. Det gjorde ingenting, for det som skulle fikses var fikset.
Jeg tror hun var en engel akkurat da. Som sagt, ikke en slik en med hvite fjærdun og sans for skydotter, men en engel likefullt. Teorien min går nemlig ut på at hver gang en menneske gjør noe sånt, kommer inn i noens liv for en periode og ved hjelp av en eller annen tilsynelatende vanlig handling retter opp igjen og ordner, da er det fordi det kommer en engel inn i bildet. En liten og usynlig engel som blander seg inn, knipser med fingrene eller noe i den gaten og får oss vanlige dødelige til å redde hverandre.

Det har vært flere slike engler, senere. Som regel merker en ikke at de er der, før etterpå, når livet faller tilbake i en rytme en kan leve med. Etterpå kan en merke det, og jeg samler på historiene om dem, samler på den som om de var vennskapssmykker rundt en elleveårig hals. Det er dristig å kalle seg selv engel, men jeg skylder på at en i bloggverden kan skape seg selv slik en har lyst til å være. Og det er kanskje det jeg har mest lyst til å være, en gang i blant og uten at jeg helt vet om det selv, jeg har lyst til å være en ydmyk engel på nederste trinn.

en fri radikaler

Det kom i natt, og jeg må skrive om det. Jeg har skrevet det før, men jeg må skrive det igjen, for jeg er så forelsket i denne mannen. Han er en fri radikaler på vandring gjennom verden, med kassegitaren sin og penn og papir. Han er på de riktige sidene i alle de viktige kampene, stilles i kategori med Billy Bragg, Christie Moore, Dick Gaughan, Bruce Springsteen, Bob Dylan og Ani Difranco, refererer til Woody Guthrie og siterer Pete Seeger - trenger jeg fortsette? Sangene hans er - for meg, selvsagt, det handler bare om assosiasjoner - sommerlige, revolusjonære og tvers gjennom godhjertede. Er du, som meg, generelt skeptisk til amerikanere, men glad i akkustisk, politisk musikk med fin gitar, gode tekster, fin vokal og til tider nydelige koringer, da må du laste ned noen av David Rovics' gratis sanger her. Alt er vakkert, men ettersom det er en produktiv mann kan jeg anbefale sanger som "behind the barricades", "we are everywhere", "st. Patrics Batallion", "Every minute of the day", "after we torture our prisoners" og "Spanish journalist strike".Jeg lover noen minutter i taus nytelse.

Pårørt verdensbilde

Kanskje er det slik i alles liv. Kanskje er det slik i bare noens liv. Kanskje er det slik i alles liv, men bare noen få vet om det. Kanskje det henger sammen med hvem en er, kanskje det er et spørsmål om hvilke mennesker en liker og velger å bli glad i, eller kanskje er det et spørsmål om grusom tilfeldighet. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet, er at det er slik i mitt liv. Jeg ser meg omkring, og jeg ser mange, mange mennesker jeg er glad i. Og jeg ser at disse menneskene har det vondt. Veldig vondt. De har det så vondt at det er med nød og neppe de henger sammen, og med jevne mellomrom møter de en stein i veikanten som gjør at de snubler, og da orker de ikke å reise seg igjen etterpå. De blir bare liggende, til et ambulansepersonell eller en bestevenn eller en ektemann finner dem, lemper dem opp i en taxi eller en sykebil eller en privatbil, fører dem til en lege av noe slag og sørger for at de blir innlagt på et asyl. Et sinnsykehus. En psykiatrisk avdeling. Velg begrep selv.

De siste tre månedene har jeg jobbet på en tekst om sykehus. Når jeg diskuterer denne teksten,blir jeg kritisk og skeptisk til maktmisbruk og overgrep, jeg høres ut som om jeg avskyr hele den norske psykiatrien og jeg høres nesten paranoid ut, der jeg vil forsvare mine nærmeste mot dette maktapparatet som opererer fullstendig uten utenforstående kontroll. Psykiatriske klinikker i Norge bruker mer tvang mot pasientene sine enn de fleste andre i Europa, og en ser skumle eksempler på samarbeid mellom psykiatrien og rettsvesenet, slik at der hvor politiet har lover og regler som "skal" holde dem i skinnet, står psykiatrien fritt til å gjøre hva de vil. Og de har gjort hva de vil mot folk jeg er glad i, de har brukt vold og tvang og det som verre er, og skepsisen min er ikke ubegrunnet. Slik ser mitt forhold til psykiatrien ut, utenfra. Veldig, veldig ensidig. For midt i det hele er jeg ufattelig, ubeskrivelig takknemlig over at det finnes sykehus. Jeg er så glad for at det finnes psykiatriske klinikker at jeg kunne hoppe i taket og kysse de ekleste psykologene i verden, jeg kunne løpe en mil på astmatiske lunger og likevel ha pust til å le over at det finnes sykehus. Det finnes sykehus hvor de fineste menneskene i verden kan legge seg inn og prøve å bli friske, og det er mer godt enn ord kan uttrykke.

For noen dager siden snublet en venn jeg er glad i. Hun har snublet før, overlevd før, og hun overlevde igjen. Hun kunne til og med skrive en bloggtekst om det og være åpen om at hun snublet denne gangen, og denne bloggteksten får meg til å tenke. For jeg vet ikke hvilken gang dette året undrer jeg over det absurde i at når ens kjære blir innlagt på et sykehus, kan det kjennes så godt. Midt i all bekymringen, midt i vissheten om at dette er et drastisk tiltak som handler om at den du er glad i har det ufattelig vondt, midt i den vissheten betyr også sykehus at en prøver å reparere skadene så godt det lar seg gjøre. Javisst finnes det innvendige sår som aldri, aldri vil kunne gro, det finnes mentale kroppsdeler som kan kuttes av i et øyeblikk og som ingen teknologi i verden kan reparere igjen, og javisst vil en helbredelsesprosess som foregår i hodet til folk ta lang, lang tid, men på et sykehus kan en kanskje hindre betennelse, en kan kanskje hindre koldbrann og død, en kan overvåke at sorgprosessene og overlevelsesprosessene faktisk finner sted. Vi mennesker har så lett for å stanse de prosessene som kanskje kan gjøre oss bra igjen. Det er vanskelig å begynne på dem, fordi vi vet at i det øyeblikket vi begynner må vi grave i våre egne sår, våre egne betente minner, vår egen sorg, vi vet at hvis vi begynner må vi se på dette som vi har nektet å tenke på i det hele tatt, og da blir det virkelig, det blir ekte. Før eller senere når vi et punkt hvor vi er nødt til å begynne, det er det eller døden, kanskje vi hilser på døden før vi begynner prosessen, men så sant vi klarer å forlate den begynner vi, fordi vi ikke har noe valg. En skulle tro at det var alt som trengtes, ikke sant? En skulle tro at det å begynne var det viktigste? Det er lett å tro. Det er feil. Å begynne betyr ikke at halve arbeidet er gjort. Det betyr ikke at vi er i mål. Det betyr at vi er begynt. For denne gang.

Ved startet prosess ligger det måneder med sårarbeid foran deg. Det ligger år med tårer som venter. Det er så lett, så lett å stanse prosessene, å stoppe opp, slutte å bearbeide, for en blir så sliten av å skulle utholde alt sammen og samtidig finne en måte å bli ferdig med det på, det er nesten lettere å bite tennene sammen, holde ut en liten stund til, fortsette rett frem til en møter den neste veggen og blir nødt til å begynne. Jeg stanser mine egne prosesser støtt og stadig. Jeg ser andre stanse sine prosesser, gjerne uten å vite det selv, fordi det er så skummelt, så vondt, så farlig. Min venn som snublet, hun har kjempet harde, harde kamper for å hindre seg selv i å stoppe, og likevel, der var en stein i veien, der var grøftekanten.

Og der var et sykehus.

Ironisk nok, jeg tror jeg er en heldig sjel. I min omgangskrets er det nesten ingen som ikke en gang har vært i den situasjonen der. Nesten ingen. Og samtidig, i hvert eneste tilfelle har det vært noen som har plukket dem opp, det har alltid vært en bil som har fraktet dem dit de skulle, det har alltid vært noen som holdt ut nok til å våkne opp på indremedisinsk avdeling, som har forbannet verden for at de har våknet og som likevel har bestemt seg for å prøve igjen. Om en har aldri så liten lyst.
Verden, slik jeg ser den, består i stor grad av mennesker i smerte, og de menneskene rundt dem. Jeg har vært begge deler, både den som knekker og den som står omkring og kjenner hjertet renne over av bekymret kjærlighet, og jeg vet hvor vondt det gjør, begge deler. Jeg tror det er slik i alles liv, at alle har skiftende roller som støtte eller støttet, og en gang i blant kan en være begge deler på en gang, en kan være den som støtter seg på deg, og som derfor er i stand til å støtte en annen. Og i den siste enden av disse rekkene ligger altså sykehuset. Den siste instansen. Den du kan ty til når alle dine kjære ikke kan bære deg lengre, og du selv ikke kan stå på beina. Sykehus er ikke bare en hvile for den som er syk, det er også en trygghet for de pårørende, det er en visshet om at hovedansvaret for at dem du er glad i skal overleve til i morgen, også ligger på skuldrene til en fagutdannet person. Det betyr ikke at ditt ansvar som nærmeste blir mindre, det betyr bare at du slipper å være alene med angsten for andres smerte, angsten for at kreftene en dag skal ta slutt. Sykehus betyr på et vis å bli fanget opp av fagkompetanse, slik at du som pårørende kan få lov til å være bare pårørende, bare full av kjærlighet, og ikke også full av det ekstra ansvaret det er å bære en dødelig syk person bort fra døden.

Hollywoods konspirasjoner.

Jeg vet ærlig talt ikke om dette er verdig en bloggpost, men jeg finner det rett og slett for herlig til å kunne la være. Nå er ikke englebloggen helt stedet for sladder, og jeg har aldri vært i stand til å videreformidle seoghørnyheter på en seoghøraktig måte, men dette må ut, det må, det må!

Jeg er hjemme, fryktelig forkjølet, og fordi jeg endelig fikk sove i går natt og derfor sov tretten timer i strekk, er jeg også våken denne natten. Hva bedre ting kan en da ta for seg, enn å se endeløse timer på en av vår tids dårligste tvserier? Hver gang jeg utsettes for stress, det være seg eksamen eller forkjølelsesbasiller, da henfaller jeg til gamle synder om evige mengder science Fiction/fantasyserier, og jo dummere, jo dårligere skuespill, jo bedre er det. En vil jo helst slippe å tenke, hva?
Nå er det sånn at Ladyen fremdeles ikke fikser å streame noe som helst over internett, hvilket har vært den vanligste løsningen på stillesittende problemer siste månedene. Denne uken i sengen lærte meg den deilige nyheten at Smallvilles forfattere er tilbake i jobb etter en lang og helt sikkert velfortjent streik, og det var med hjertet i halsen jeg prøvde å laste ned de episodene jeg har gått glipp av. Det selvsamme hjertet frydet seg da jeg innså at selv om maskinen ikke liker cder i noe format som helst, og selv om hun ikke kan utstå film på internett, så kan hun, dersom det er et aviformat, spille av filer som ligger på maskinen. Som den tvslaven jeg blir i slitne, stressede perioder, har jeg lastet ned alt som var å finne og pløyd med enormt velbehag gjennom fem nye episoder fra sesong sju, jeg har nytt i lange drag å se en Robin Hoodinspirert millionær ved navn Oliver Queen gjøre kur til Lois Lane, Pete Ross komme tilbake etter tre års fravær, Clark Kent krangle med Lana Lang for hvem vet hvilken gang over et hvem vet hvor teit prosjekt, sett Lex Luthor prøve å drepe et ukjent antall mennesker og ingen vet hvor mange av de døde som ble drept av hans far i stedet - jeg er med andre ord helt inne i såpeverdenen i Kansaas.
I kveld så jeg den siste episoden utgitt, og det var godt. Det er to uker igjen til den neste kommer. Nå gjenstår en del krangling med terminalvinduet mitt, som ikke vil utføre de oppgavene jeg etter instruks fra internett ber den om, og som forhåpentligvis vil gjøre den i stand til å lese rmvbfiler også. Jeg har nemlig en halv sesong til i det formatet. Men! Det var ikke mitt poeng denne gang. Tilbake til saken, for jo, jeg har lekt Se&Hør i natt. Vel ferdig med siste episode bestemte jeg meg for å sjekke ut filmografien til disse folkene jeg piner meg selv med, det kunne jo finnes noe interessant i bakgrunnen.
Når en tråler Wikipedia i nabolaget til Smallvilleserien, oppdager en ganske snart alle de gangene de nesten har vunnet en eller annen strålende pris. De har nesten vunnet priser for best musikk og nesten vunnet priser for beste actionepisode, for å nevne noe - jeg leste ikke grundig. Det eneste som glimrer med sitt nestenfravær, er prisnominasjoner for beste skuespill, men også dette fraværet er bare nesten. De har nemlig en nominasjon. Av alle ting ved denne serien som er dårlig, av alle ting som får meg til å ironisere over at jeg faktisk ser på, så er det bare skuespillet som får meg til å rødme. Jeg vet det er vanlig med elendig skuespill i en actionfylt scifiserie som denne, men Tom Wellington i gutteaktig opprør mot verdens urettferdighet får meg rett og slett til å le. Skuespill er ganske enkelt ikke denne seriens sterke side. Det er bare èn karakter, en person i hele denne serien som faktisk fortjener tittelen skuespiller, og det er damen som spiller Chloe Sullivan, Allison Mack. Hun er også årsaken til at denne serien er levelig, og at den faktisk kan skilte med nominasjonen "beste siderolle i en serie". Jeg ble derfor ganske nysgjerrig på hva annet hun har spilt i, og bestemte meg for å sjekke ut hva wikipedia hadde å fortelle om damen. Jeg håpet hun skulle kunne komme trekkende med en film. Ingen tvil, jeg vet det er vanskelig å forestille seg, men denne damen kan faktisk spille, hun vet hvordan hun skal variere stemmen, hun har mer enn ett ansiktsuttrykk og hun passer på å bruke dem riktig. Dersom hun spiller slik i andre roller enn som Chloe også, fortjener hun faktisk en filmrolle. Jeg hadde derfor visse forhåpninger. Jeg burde latt meg forbli i håp og uvisshet.

Hun har ikke spilt i noe som helst spennende filmroller. Hun begynte sin karriere som fireåring i en tysk sjokoladereklame, men sitt store gjennombrudd fikk hun da hun spilte en parasucidal jente i - hold dere fast - 7th Heaven. Av alle ting.

Min mor er veldig glad i denne serien, og jeg er klar over at den gir enkelte en følelse av hjemmekoslig ro, men dessverre har den bestandig gitt meg frysninger. Fra den dobbeltmoralske moren til den sinnsvake presten til de hjernevaskede barna, jeg blir bare redd. Og derfor blir jeg en smule desillusjonert når jeg oppdager at den eneste skuespilleren fra Smallville jeg næret et miligram respekt for, begynte sin karriere her. Ikke det, jeg kan ikke dy meg for at jeg gjerne skulle se henne spille selvskadende, lidende jente som reddes av prestefamilien, men dog - au! Min respekt forsvant i grøftekanten, og det er med skremmende klarsyn jeg innser hvor dårlig min for tiden favorittserie faktisk er. Med Mack borte finnes det ingen kvaliteter - ingen!

Bitt av sladderfaktoren måtte jeg sjekke videre. Jeg prøvde selvsagt å finne ut hvilken episode min tidligere nestenheltinne spilte i, men måtte gi opp, hun forsvant blant en del andre stjernenavn. Visste dere at Aaron Carter har forsøkt å gi opp sin posisjon som boybandlillebror til fordel for en skuespillerkarriere, blant annet i 7th Heaven? Jeg blir helt svimmel av å se hvordan alle disse heltene med negativt fortegn stimler sammen og samarbeider om å tilintetgjøre den kulturelle, intelligente verden! Det er en stund siden jeg oppdaget at smarte mennesker innen Hollywood samarbeidet, Neil Gaiman er venner med Tori Amos, Tim Burton er gift med Helena Bonham Carter og Johnny Depp kjenner dem begge. Sett Aaron Carter, 7th Heaven og smallvilleskuespillere sammen, det skulle ikke egentlig være noen overraskelse. Det er bare så trist!
Dette er hvorfor jeg ikke burde sitte hjemme og leke meg på wikipedia. Dette er hvorfor jeg ikke burde ha lov til å ha datamaskin. Dette er hvorfor jeg burde lese gamle Margit Sandemobøker fremfor å se på tvserier, selv om de er av omtrent samme kvalitet. Det er rett og slett skadelig! En kan bli deprimert av mindre!

Det hjelper jo ikke akkurat at jeg i min forvirrede, feberhete tilstand bestemmer meg for at Justin Hartley, han er en pen mann, rent ut tiltrekkende! Særlig iført grønt Robin Hoodkostyme med mange millioner på bank og med en dyp forkjærlighet for Lois Lane, jeg har alltid vært ufattelig svak for Robin. Men som min venn Annette sa det, "makan til fløtepus skal en lete etter, han der er verre enn den unge Clark Kent selv, jo!". Hun har helt rett, og likevel måtte jeg sjekke om kanskje han hadde fått en filmrolle, om enn ufortjent. Men neida, hans to store roller, vet dere hva det er? Det er i Smallville og i passions! Dem av dere som har sett Buffy The Vampire Slayer lenge nok til å bli glad i William The Bloody, dere vil kjenne til den blodige ironien her.