Hvorfor Neil Gaiman er fantastisk

Ingen kan si det som Neil Gaiman. Dere vet hvordan en kan lese fremmede menneskers tekster, fremmede mennesker en ikke vet noenting om, og likevel kan en med sikkerhet si at dette er en koselig person? Mr. Gaiman er en sånn kar. Ikke bare skriver han de beste bøkene, den koseligste bloggen og har de tøffeste vennene, han har også den vakreste nyttårshilsenen noensinne formulert.

May your coming year be filled with magic and dreams and good madness. I hope you read some fine books and kiss someone who thinks you're wonderful, and don't forget to make some art -- write or draw or build or sing or live as only you can. And I hope, somewhere in the next year, you surprise yourself.

bursdag

I dag er bloggen min ett år gammel. Bare sånn i forbifarten, en liten hurra-for-deg(meg)og påminnelse, så ingen skal kunne komme til meg og si at jeg glemte den Store Dagen. Jeg er temmelig fornøyd med at bloggen min har fått bein, og at den går dit jeg vil foreløpig. Det kan vel sies at den har vært tannløs det siste året, som de fleste ettåringer, men du skal se at den holder den på å få tenner, hvem vet? Kanskje den i løpet av det kommende året lærer å krabbe dit den selv vil, og finner det for godt å holde meg våken hele natten med pratsomme innlegg, en kan jo alltids håpe. Det eneste jeg ber om, er at den unngår krybbedød - hjelp meg å holde liv i den et år eller to til. Kommentèr for harde livet, kommentarer er litt som sunn babymat på glass, eller most eple eller banan, eller noe sånt. Uten tilsatt aspartam eller sukker.

I natt

'



I natt var forresten alle gatelyktene i gaten min svarte. Jeg tror Dumbledore har vært på ferde, og jeg lurer på hva han drev med.

I hvilket univers?

Glad, glad, glad!

Det kan sies så mye om ulovlig nedlastning og piratkopiering og den magiske, kommunistiske og nydelige idèen det hele er. Vanligvis finner jeg meg selv på barrikadene til alle pirater, jeg skaffer det meste jeg ønsker meg fra piratbay fremfor platekompaniet. Men det gjøres unntak, og akkurat nå hører jeg på min nyeste plate i plateform, og jeg kjenner fryden i hele kroppen. Dette har jeg ønsket meg lenge, men jeg har, ettersom jeg er pirat helst, og student alltid, ventet på et tilbud. Og nå kom tilbudet, og jeg hadde penger. Og hva er det jeg har skaffet meg? Jeg har begynt mitt lenge planlagte oppsparingsarbeid, jeg har tenkt å ta igjen Atles tapte platesamling. Eller deler av den. Jeg har omsider skaffet meg mitt desidert favorittalbum av The Beatles, hvor hver låt er en perle, hver tone gjør meg glad, og det er før spornummer tolv, som er den Beatleslåten jeg er aller, aller gladest i.




Om folk er glad i Beatles, slik jeg er, anbefales folk forresten å ta turen på kino, så sant en har råd og den fremdeles går på lerretene. Mens alle jeg kjenner løp for å se filmatiseringen av Phillip Pullmans "The Golden Compass", ruslet min kusine og jeg rolig inn for å se "Across The Universe", en søt musikal om Jude som forlater Liverpool til fordel for det store utland, les USA. Her treffer han fine venner, en søt dame, og vi snakker sekstitallet her, vi snakker drømmer om revolusjon, vi snakker motstand mot Vietnamkrigen, vi snakker opprøret i Detroit, vi snakker dop og alkohol og psykedeliske farger og mer enn noe annet snakker vi Beatles. Legg merke til navnet på hovedpersonen, og jeg nevner flere; Prudence, Lucy, Max, Mr. Kite, (Sexy) Sadie... Låter kjent? For hvert eneste navn i denne filmen er hentet fra Beatles' sangtekster. Og ettersom det er en musikal, kan du jo tenke deg hvem som har skrevet musikken også? Beatlesmusikk er som regel overtolket og covret ihjel, likevel presterer denne filmen å by på tolkninger som får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Det skal også sies at de maktet å kjøre unna de verste, overspilte sporene. Noen slagere var påkrevd, men stort sett byr filmen på sanger som kun en kjenner vil kunne gjenkjenne (Jeg dro straks hjem og piratstjal lydsporet.) I det hele tatt er denne filmen en stor hyllest til Beatlesuniverset, og en verdig hyllest til den tøffeste musikken i verden, så løp og se! Eller piratlast den ned, men da må du ha et anstendig lydanlegg i tillegg.

I mellomtiden kan du jo høre Jim Sturgess synge min favorittsang - jeg bokstavelig talt hoppet i stolen da den kom - og se den andre traileren til filmen.

Og forresten! 12. januar

Det siste spesialenheten for politisaker gjorde i 2007, etter et langt og vondt år med kritikk, elendig arbeid og enda verre bortforklaringer, var å henlegge Obiorasaken for godt. Ikke akurat uventet, men forskrekkelig feigt. Nå mobiliseres det mot nye demonstrasjoner, i Oslo og Bergen går startskuddet for demo allerede i dag, lørdag 5. Januar. I Trondheim har vi hengt litt etter, for hele respektkjernen har vært vekkreist, så her knaller demoen lørdag 12. i stedet. Oppdateringer følger, vi gir oss ikke.

Fremad marsj!

Over.

Godt nyttår, godtfolk.

Mennesker er ganske fine, synes jeg. Jul og nyttår har vært fulle av mennesker som har vist meg og hverandre kjærlighet, omsorg, tillit, varme. Jeg blir aldeles varm selv.

Nyttårsaften var fin, varm, jeg traff mennesker jeg er fryktelig glad i, og som jeg treffer sjelden. Og jeg så en fin jente jeg liker, som vanligvis er tøff som fanden selv, gå i tusen knas, som om det siste årets store påkjenninger plutselig ble altfor tunge å bære. Det fikk meg til å huske meg selv i fjor, og det fikk meg til å fundere over at nyttårsaften er den dagen i året hvor flest mennesker gir opp og ikke orker livet mer. Nyttårsaften, med alt bråket og de vakre fargene på himmelen, alle de elleville festene over det ganske land, med champagnen spudlende og påklistrede smil alle steder, viser oss også hvor tynn linjen er mellom liv og død, nesten som linjen mellom 31.12 og 01.01. I fjor vandret jeg rundt og trodde at innen vi gikk over i 2007, ville noen dø, og da klokken endelig entret midnatt sto jeg i frostrøyk blant gamle naboer og prøvde å holde tårene tilbake. I år hørte jeg den skarpe, tøffe damen jeg kjenner hulke frem mine egne tanker fra i fjor, som om det er noe overnaturlig, hvis en bare overlever den siste dagen i marerittenes år, da vil en kanskje overleve hele neste marerittår også. Kanskje.

I hvert fall, nyttårsaften var fin, og jeg sto i hovedstaden og betraktet historiens siste private fyrverkeri, mens jeg tenkte på dette; alle overlevde i år også. Det holdt hardt, men alle jeg er glad i har klart seg gjennom 2007, og jeg kjenner hvor inderlig takknemlig jeg er for det.

Og etterpå gjorde mine venner i hovedstaden det jeg er aller gladest i dem for. De hindret kvelden i å ende der, i tårer og dødsangst. Kvelden endte i grandiosapizza, vann og Erlend Loe leser dikt, i stille prat, popmusikk fra åttitallet og mer kake. Jeg sovnet i femtiden hos min venn Peter, som har bodd i et av mine hjertekamre i mange år, og jeg kjente meg lykkelig.


Og nå? Skal vi ha en kort oppsummering av 2007, av det siste årets mange seire og nederlag, av det siste årets kamper og håp?
Nyttårsaften i fjor endte med en krangel og en forsoning, en ikke lite symbolsk start. 8. januar startet jeg med ett av mine årsforsett, jeg gjorde min entrè som blogger og har holdt det gående siden da. De første månedene gikk med til litteraturteori og sene kvelder med Annette, samt sporadiske turer til Bergen når savnet ble for ille.
I mai laget vi, jeg og resten av det temmelig nyoppstartede Respekt den første av mange svære demonstrasjoner, i forbindelse med at Obiorasaken ble forsøkt dysset ned og henlagt. Mange tusen gikk i demonstrasjon, og det skal ikke nektes for at jeg er temmelig kry over arbeidet vi la ned.
I slutten av mai besto jeg igjen alle eksamener, og jeg kastet meg direkte i Kenneths bil til hjembyen, hvor jeg tilbragte de første dagene på Bergen Rød Ungdoms vårleir, et av årets høydepunkt. Kristian holdt leirens beste innledning, kveldene forsvant i koselig prat og jeg leste "his Dark Materials" av Phillip Pullman.
Deretter arbeidet jeg deler av sommeren, mens jeg lekte "a summer wasted" resten av tiden. Ettersom Silje tilbragte St.Hansaften i Sverige, holdt jeg midtsommerfest for alle mine venner, som viste seg å være stort sett ruere, en tvers gjennom vellykket kveld. Ellers gjenopptok jeg kontakten med en av mine eldste venner og min første store kjærlighet, en ung dame ved navn Kristin, fikk en invitasjon til en annen gammel venns bryllup og avsluttet en epoke i livet mitt.

I ti år, nøyaktig halve mitt liv, har jeg lest og ventet på den neste Harry Potterboken. I år kom den siste. Under ventetiden dro jeg og min kusine på premieren til den femte Harry Potterfilmen, og to uker senere sto vi igjen sammen i kø ved midnatt, denne gang utenfor en bokhandler. I tillegg til at jeg "tilfeldig" traff alle mine venner, sto min mor og Atle ved siden av hverandre og samtalte vennlig og nesten naturlig, noe jeg aldri hadde trodd skulle skje igjen. Det var en magisk, nesten hellig kveld, og den siste boken oppfylte alle forventninger og enda litt mer.

Høsten kom, og delvis på oppfordring fra fine mennesker begynte jeg en slags opprydning i mitt eget liv. Jeg bestilte time hos en psykolog og jeg begynte et møysommelig arbeid med å kvitte meg med de verste eksemplene av "selvutslettende altruisme" - min venn Wilhelms uttrykk. Resultatene av mine grep har vist seg strålende, og både min sosiale omgangskrets og min mentale helse har forandret seg betraktelig. Julen ble mer vellykket enn jeg hadde våget håpe på, og den viste meg at selv om fjorårets problemer på ingen måte er løst, så er har de fleste jeg er glad i, meg selv inkludert, begynt en prosess mot en bedre hverdag, og hva mer kan en forvente?

Ja, mennesker er ganske fine. Folk arbeider så hardt for å gjøre de riktige tingene, folk er så fylt av kjærlighet til hverandre, og loddet i den kan en klare nesten hva som helst. Godt nyttår, folkens.