Under praksisperioden min i i 2013 fikk jeg en oppgave fra veilederen min. "En svensk barnebokforfatter har blitt kraftig kritisert, og i Sverige diskuteres det om bøkene skal sensureres. Finn ut hvem og gjør deg opp en mening om hva du mener vårt bibliotek burde gjøre." Det viste seg at den omtalte forfatteren var Stina Wirsén, en av Sveriges mest prisbelønte illustratører, og bøkene det gjaldt var bildebokserien om Liten Skär och alla brokiga, også samlet under Bebisbrokiga.
Bøkene hennes er utgitt på Bonnier Carlsen förlag, et av Sveriges største bokforlag, men de er også oversatt til flere språk. På norsk har bøkene fått tittelen "En liten rosa og mange fargerike små". Disse finnes til utlån på de fleste norske bibliotek. Jeg synes ikke "fargerike" er en helt fullgod oversettelse til "brokiga". "Brokig" kan også oversettes til "broket", som i tillegg til å bety fargerike også dekker spraglet, mønstret eller flerfarget. Alle disse adjektivene er beskrivende for de ulike karakterene i bebisbrokiga (babybrokete), for "brokete" beskriver ikke bare illustrasjonene, men også viktige aspekter ved historiene. Det er nemlig et viktig poeng i disse bøkene at karakterene er mangefasetterte og forskjellige fra hverandre, med en sterk identitet. Utseendemessig er figurene så karikerte at de ser mer ut som dyr enn mennesker, med katteører, kaninører, pelsliknende kropp, osv. Personlighetsmessig har har de klart mennesklige trekk, og jeg tolker det som at barneleseren skal kunne identifisere seg med dem. Den tolkningen forsterkes av budskapet i bøkene: Trass i at både illustrasjoner og historier er enkle, går ikke karakterene av veien for å sjokkere leseren. Det er til tider groteske illustrasjoner av ubehagelige deler ved livet, og ofte er bryter temaet med tabu i barnelitteraturen. Karakterene er ikke sukkersøte, trass i at tittelen skulle tyde på det. Snarere er dette nettopp poenget med den rosa tittelen: både karakterer og historiene gjør opprør mot forestillingen om at barnebøker er koselige, ufarlige og pastellfargete. Karakteren Liten Skär, er et prakteksempel på dette. Kroppen til karakteren er tegnet i rosa, og på hodet har hen noe som likner på en rosa sløyfe. Liten Skär er en perfekt karikatur av en rosa pike, helt til hun åpner munnen for å kaste opp gul gugge: hun har hoggtenner og et ustadig temperament. Liten Skär er den mest feminine av karakterene, ellers er karakterene tilnærmet kjønnsnøytrale og kan beskrives med det personlige pronomenet "hen", som verken er maskulint eller feminint. Feministen i meg synes dette er et knallstilig utgangspunkt for barnebøker. Og likevel er jeg for å sensurere nesten hver eneste bok om Liten Skär.
Debatten i Sverige ble utløst av at det i 2012 ble produsert en svensk animasjonsfilm basert på bøkene. Animasjonsbildene i filmen er Wirsèns illustrasjoner, overført til animasjonsmediet. Ingenting er lagt til eller endret, figurene er bare gjort levende. Disse illustrasjonene, som iløpet av 2000tallet har blitt gjengitt i flere bøker og flere opplag, fikk plutselig gjennom filmformatet stor oppmerksomhet: kritikken haglet. Noen svenske kinoer valgte til og med å fjerne filmen fra kinoprogrammet. En av karakterene hennes, «Lilla Hjärtat», ble anklaget for å være en rasistisk karakter som hentet trekkene sine fra utgåtte stereotypier av «negre». Lilla Hjärtat har nemlig store likhetstrekk med den stereotype «negerfiguren» en finner i en gollywog/picaninny.
En «Gollywog» er en svart stereotyp karakter som var populær i barnelitteratur fra sent
attenhundretall og frem til 1970årene. Du kan kalle det karikaturen av den objektiviserte "negeren", med alle dens konnotasjoner. Figuren kjennetegnes ved helt svart hud, hvite øyne og
overdrevent store, hvite eller røde klovnelepper. Videre har figuren tradisjonelt sett stort, kruset hår
som skal imitere afrofrisyre. Den var populær både som litterær karakter og som lekedukke i Nord-
Amerika, Europa og Australia frem til andre verdenskrig. Det er med andre ord en historisk figur, den går rett inn i historien om de amerikanske slaveplantasjene, den australske diskrimineringen av urbefolkningen, europeerne som tjente seg rike på slavehandel. Det var ikke slavene som gikk rundt med golliwogen, det var slaveeiernes sønner. I moderne tid har den fått stadig sterkere kritikk for hvordan den fremstiller svarte personer, og kritikken har opphav både i den historiske bakgrunnen og i måten den karikerer og latterliggjør svarte. Den regnes av de fleste for å være et rasistisk symbol, et symbol som uttrykker den svarte negerens underlegenhet. Du finner golliwoger i mye litteratur, og denne litteraturen har vært kraftig diskutert de siste årene. Flere kanoniserte litterære
verk har de siste årene kommet i sentrum for en debatt rundt sensur og redigering. Felles for disse er at de er skrevet og utgitt i en helt annen diskurs, en diskurs hvor dette ikke ble problematisert. Som Hergé, tegneserieskaperen bak Tintin, har forklart: "Jeg lå under for de samme fordommer som det borgerlig miljø jeg levde i... Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: «Negrene er som store barn... Hvor heldig for dem at vi er kommet!» osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende ånd som hersket på den tiden i Belgia."
Du finner tilsvarende eksempler hos både Astrid Lindgren og Torbjørn Egner, og det har vært stor debatt om hvordan vi skal forholde oss til disse tekstene.
Rasismen i Tintinserien ble faktisk behandlet juridisk. Etter en fem år lang rettsak avgjorde byretten i Brussel at Tintin i Kongo ikke var rasistisk, i den forstand at heftet fra 1946 (en fargelagt versjon av utgivelsen i 1931)aldri hadde som mål eller hensikt å egge til rasehat eller diskriminering. Den er ganske enkelt et produkt av sin tids diskurs.
Tekster som fremstiller svarte som "store barn" er en viktig del av vår litterære kulturarv, men de er produsert i en helt annen språkdiskurs enn i den vi befinner oss i dag. Vi er mer bevisste på rasistiske symboler, og det er ikke lenger politisk korrekt, det er ikke lenger greit, å bruke dem Mens bruken av «neger» ble oppfattet som et eksotisk innslag på førtitallet, blir fremstillingen av de svarte kurrekurredutterne på Astrid Lindgrens Kurrekurreduttøy problematisk i et moderne samfunn.
Dermed oppstår et dilemma. Skal vi redigere tekstene, slik at de passer dagens diskurs? Skal de stå som historiske representanter for en tidligere diskurs? Vil det være historieforfalskning å redigere dem?
Jeg mener at det ikke finnes noe enkelt svar, ikke på de historiske tekstene. Jeg er for å omskrive Astrid Lindgrens "negerkonge" til "Sydhavskonge". Det endrer ikke innholdet i teksten, tvert imot gjør det en god fortelling tilgjengelig og brukbar for dagens barn. Det hadde vært kjempesynd å la ett enkelt ord frata de neste generasjonene knallgode historier, bare fordi Astrid Lindgrens språk bærer preg av førtitallet. Hvis vi synes det er greit å modernisere Sproget i de Gamle Tekster, slik av Sjåfør skrives med sj og ø fremfor ch og eur, da burde det også være greit å modernisere uttrykk. Det blir verre i Tintinspørsmålet, og der synes jeg at teksten kan få stå slik den ble trykket: men med en historisk bevissthet.
Debatten om Lilla Hjärtat føyer seg inn i en større diskusjon omkring rasisme i barnelitteratur, en
debatt som er aktuell for alle som arbeider med formidling av litteratur. Men der jeg både forstår og er glad i Astrid Lindgren, provoserer Stina Wirsèns bøker meg helt enormt.
Wirséns Lilla Hjärtat har nemlig åpenbare likhetstrekk med gollywogfiguren. De tydeligste
kjennetegnene ved henne er at hun, som den eneste av karakterene, er helt svart og at hun har brede,
hvite lepper og hvite øyne. Hun er også den av karakterene som har mest menneskeliknende trekk, i
motsetning til de andre karakterene hvor både kroppsfasong og farger bryter med det
menneskligfigurlige.
Først forsvarte Wirsen seg med at hun slett ikke hadde tenkt på Lilla Hjärtat som en golliwog. Videre parerte både Wirsén og filmprodusenten Linda Hambäck kritikken med å si at Lilla Hjärtat
ganske riktig bygger på en stereotyp, men at dette er gjort med hensikt: «Vi har med Lilla Hjärtat
förhållit oss till en stereotyp – för att punktera den. Vi lever alla under den rasfixerade blicken och
vi måste hjälpas åt att bryta den. Vi vänder oss till en ny generation som än så länge är helt fri från
fördomar.» Wirsén har ønsket å punktere den rasistiske stereotypen. Både bøkene og filmen henvender seg til et publikum som foreløpig står fritt for fordommer, og ved å presentere Lilla Hjärtat ønsket de å gi stereotypen nytt og positivt innhold. Det er altså ment som et antirasistisk engasjement. Wirsén uttalte også at «Att inte vara representerad, det är rasism.» Her regner jeg med at hun sikter begrepet til den usynlige hvitheten, som kunne vært et godt poeng, hadde hun visst hva det innebar. Det gjør hun ikke.
Hun hevdet at det er for få svarte karakterer i barnelitteraturen i dag, og at Lilla Hjärtat skulle være en nøytral representant for svarte karakterer. Denne argumentasjonen avslører at Wirsen overhode ikke har forstått hva kritikken går ut på. Det handler ikke om at Wirsen har tegnet en svart karakter. Det handler om hvordan hun har tegnet den. Argumentasjonen hennes er historieløs - og det er historieløsheten som ligger til grunn for kritikken. Som Fatou kommenterer: "Jag blir inte upprörd på henne, utan på hennes totala oförmåga att se sin egen del i det hela och att helt och hållet ställa sig blind till vad debatten faktiskt handlade om. Antingen förstår Stina verkligen inte vad det handlade om, eller så vill hon inte förstå."
Til slutt plasserer Wirsen seg i offerposisjon. Det var aldri meningen å tegne rasistiske bilder, sa hun. Hun er så lei seg for at de blir oppfattet sånn. For hun personlig elsker Lilla Hjärtat. Men fordi kritikken er så krass, skal hun for alltid slutte å tegne henne. For meg lyser dette offerrolle. Wirsen er gjenstand for urettferdig kritikk, hun har bare tegnet ut av kjærlighet, men hvis kjærligheten hennes støter noen skal hun slutte. Selv om hun er uenig i kritikken." Forlaget trakk inn bøkene hvor Lilla Hjärtat var sentral, hun sluttet å tegne karakteren (og praktisk talt sluttet å tegne bøker i serien), men det hele skjedde med en såret mine. Offerrollen provoserer meg nesten like mye som illustrasjonene. Hun er faktisk ikke offer i denne saken. Hun er ikke urettferdig behandlet, kritikken er godt fundert. Riktignok er ikke skammen bare hennes: at ikke noen i forlaget har stanset den første boken med Lilla Hjärtat før den kom i trykk er over min forstand. At ikke bøkene ble sendt i retur til Wirsen med beskjed om at "budskapet er bra, tegningene er fine, men du er nødt til å redigere Lilla Hjärtat" gjør meg redd, for det forteller meg hvor historieløse folk er. Og historieløsheten ligger ikke bare hos forfatteren, korrekturleserne, forleggerne og filmregissøren: selv hos bibliotekene er denne tilstede. Nesten ingen bibliotek i Sverige eller Norge tok hensyn til kritikken, bøkene ble stående på hyllen. Bibliotekarer jeg har snakket med argumenterer med at de selv ikke oppfatter Lilla Hjärtat som rasistisk. De ser ikke likheten med den klassiske golliwogen, og dersom de gjør det er ikke illustrasjonene rasistiske. De adopterer Wirsens argumenter, og konkluderer til slutt med at det er barnas vurdering som skal være avgjørende: barn liker dem, derfor skal de lånes ut.
Jeg har aldri tenkt på meg selv som forkjemper for sensur. Det har vært fjernt fra min forestilling om meg selv at jeg skal være en som argumenterer for at bøker bør sensureres, at vi som bibliotekarer skal bestemme hvilke bøker som er egnet for å lese. Som bibliotekarer har vi stor makt, vi kan avgjøre hva som er "god" litteratur, hva som skal være tilgjengelig for leserne. Som prinsipp har jeg alltid tenkt at det er en viktig del av vår oppgave å være mangfoldig. Men i dette tilfellet mener jeg faktisk at bøkene burde tas inn. Jeg mener det er vårt ansvar. Det får ikke hjelpe om motivasjonen bak historiene er god, eller om fortellingene bryter med tabu, eller at en rekke unger synes at det er artige bøker. Det handler om å forsvare barna. Det handler om at vi, som voksne, beleste og erfarne mennesker, har et ansvar for å ikke videreføre rasistiske holdninger. Vi har, eller rettere sagt, vi burde ha en historisk bevissthet som beskytter barn mot rasisme, mot kvinnediskriminering. Akkurat som jeg mener at vi har et ansvar for å beskytte barn mot bildebøker som uforsiktig og hensynsløst behandler alvorlige emner som omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Jeg mener ikke at vi ikke skal ha bøker om alvorlige temaer, eller at barn ikke kan vurdere selv hvilken litteratur de liker. Men barns leseglede fratar ikke oss et ansvar for hvilken litteratur vi tilbyr. Barn som kommer til hyllen med pekebøker har ikke det ansvaret, vi har. Det er en stor del av vår oppgave å bedømme og velge ut bøker, og en del av vårt ansvar er å sørge for at verken barn eller foreldre kommer til hyllen og finner litteratur som spinner videre og aksepterer diskriminerende stereotypier. Vi har makt til å videreføre, eller bryte, med diskriminerende begreper. Dersom bibliotekarer velger å ha rasistiske bøker på hyllen, er dette også et utsagn. Å argumentere, slik enkelte bibliotekarer jeg kjenner har gjort, med at "barna liker det", er å fraskrive seg ansvaret. Det handler om å være bevisst hvilke signaler vi i denne maktposisjonen sender.
Fatou konkluderer med at "jag kommer att fortsätta försvara mina barns rätt att slippa växa upp med dessa rasistiska nidbilder så länge jag orkar." Jeg er hjertens enig.
Bøkene hennes er utgitt på Bonnier Carlsen förlag, et av Sveriges største bokforlag, men de er også oversatt til flere språk. På norsk har bøkene fått tittelen "En liten rosa og mange fargerike små". Disse finnes til utlån på de fleste norske bibliotek. Jeg synes ikke "fargerike" er en helt fullgod oversettelse til "brokiga". "Brokig" kan også oversettes til "broket", som i tillegg til å bety fargerike også dekker spraglet, mønstret eller flerfarget. Alle disse adjektivene er beskrivende for de ulike karakterene i bebisbrokiga (babybrokete), for "brokete" beskriver ikke bare illustrasjonene, men også viktige aspekter ved historiene. Det er nemlig et viktig poeng i disse bøkene at karakterene er mangefasetterte og forskjellige fra hverandre, med en sterk identitet. Utseendemessig er figurene så karikerte at de ser mer ut som dyr enn mennesker, med katteører, kaninører, pelsliknende kropp, osv. Personlighetsmessig har har de klart mennesklige trekk, og jeg tolker det som at barneleseren skal kunne identifisere seg med dem. Den tolkningen forsterkes av budskapet i bøkene: Trass i at både illustrasjoner og historier er enkle, går ikke karakterene av veien for å sjokkere leseren. Det er til tider groteske illustrasjoner av ubehagelige deler ved livet, og ofte er bryter temaet med tabu i barnelitteraturen. Karakterene er ikke sukkersøte, trass i at tittelen skulle tyde på det. Snarere er dette nettopp poenget med den rosa tittelen: både karakterer og historiene gjør opprør mot forestillingen om at barnebøker er koselige, ufarlige og pastellfargete. Karakteren Liten Skär, er et prakteksempel på dette. Kroppen til karakteren er tegnet i rosa, og på hodet har hen noe som likner på en rosa sløyfe. Liten Skär er en perfekt karikatur av en rosa pike, helt til hun åpner munnen for å kaste opp gul gugge: hun har hoggtenner og et ustadig temperament. Liten Skär er den mest feminine av karakterene, ellers er karakterene tilnærmet kjønnsnøytrale og kan beskrives med det personlige pronomenet "hen", som verken er maskulint eller feminint. Feministen i meg synes dette er et knallstilig utgangspunkt for barnebøker. Og likevel er jeg for å sensurere nesten hver eneste bok om Liten Skär.
Debatten i Sverige ble utløst av at det i 2012 ble produsert en svensk animasjonsfilm basert på bøkene. Animasjonsbildene i filmen er Wirsèns illustrasjoner, overført til animasjonsmediet. Ingenting er lagt til eller endret, figurene er bare gjort levende. Disse illustrasjonene, som iløpet av 2000tallet har blitt gjengitt i flere bøker og flere opplag, fikk plutselig gjennom filmformatet stor oppmerksomhet: kritikken haglet. Noen svenske kinoer valgte til og med å fjerne filmen fra kinoprogrammet. En av karakterene hennes, «Lilla Hjärtat», ble anklaget for å være en rasistisk karakter som hentet trekkene sine fra utgåtte stereotypier av «negre». Lilla Hjärtat har nemlig store likhetstrekk med den stereotype «negerfiguren» en finner i en gollywog/picaninny.
En «Gollywog» er en svart stereotyp karakter som var populær i barnelitteratur fra sent
attenhundretall og frem til 1970årene. Du kan kalle det karikaturen av den objektiviserte "negeren", med alle dens konnotasjoner. Figuren kjennetegnes ved helt svart hud, hvite øyne og
overdrevent store, hvite eller røde klovnelepper. Videre har figuren tradisjonelt sett stort, kruset hår
som skal imitere afrofrisyre. Den var populær både som litterær karakter og som lekedukke i Nord-
Amerika, Europa og Australia frem til andre verdenskrig. Det er med andre ord en historisk figur, den går rett inn i historien om de amerikanske slaveplantasjene, den australske diskrimineringen av urbefolkningen, europeerne som tjente seg rike på slavehandel. Det var ikke slavene som gikk rundt med golliwogen, det var slaveeiernes sønner. I moderne tid har den fått stadig sterkere kritikk for hvordan den fremstiller svarte personer, og kritikken har opphav både i den historiske bakgrunnen og i måten den karikerer og latterliggjør svarte. Den regnes av de fleste for å være et rasistisk symbol, et symbol som uttrykker den svarte negerens underlegenhet. Du finner golliwoger i mye litteratur, og denne litteraturen har vært kraftig diskutert de siste årene. Flere kanoniserte litterære
verk har de siste årene kommet i sentrum for en debatt rundt sensur og redigering. Felles for disse er at de er skrevet og utgitt i en helt annen diskurs, en diskurs hvor dette ikke ble problematisert. Som Hergé, tegneserieskaperen bak Tintin, har forklart: "Jeg lå under for de samme fordommer som det borgerlig miljø jeg levde i... Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: «Negrene er som store barn... Hvor heldig for dem at vi er kommet!» osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende ånd som hersket på den tiden i Belgia."
Du finner tilsvarende eksempler hos både Astrid Lindgren og Torbjørn Egner, og det har vært stor debatt om hvordan vi skal forholde oss til disse tekstene.
Rasismen i Tintinserien ble faktisk behandlet juridisk. Etter en fem år lang rettsak avgjorde byretten i Brussel at Tintin i Kongo ikke var rasistisk, i den forstand at heftet fra 1946 (en fargelagt versjon av utgivelsen i 1931)aldri hadde som mål eller hensikt å egge til rasehat eller diskriminering. Den er ganske enkelt et produkt av sin tids diskurs.
Tekster som fremstiller svarte som "store barn" er en viktig del av vår litterære kulturarv, men de er produsert i en helt annen språkdiskurs enn i den vi befinner oss i dag. Vi er mer bevisste på rasistiske symboler, og det er ikke lenger politisk korrekt, det er ikke lenger greit, å bruke dem Mens bruken av «neger» ble oppfattet som et eksotisk innslag på førtitallet, blir fremstillingen av de svarte kurrekurredutterne på Astrid Lindgrens Kurrekurreduttøy problematisk i et moderne samfunn.
Dermed oppstår et dilemma. Skal vi redigere tekstene, slik at de passer dagens diskurs? Skal de stå som historiske representanter for en tidligere diskurs? Vil det være historieforfalskning å redigere dem?
Jeg mener at det ikke finnes noe enkelt svar, ikke på de historiske tekstene. Jeg er for å omskrive Astrid Lindgrens "negerkonge" til "Sydhavskonge". Det endrer ikke innholdet i teksten, tvert imot gjør det en god fortelling tilgjengelig og brukbar for dagens barn. Det hadde vært kjempesynd å la ett enkelt ord frata de neste generasjonene knallgode historier, bare fordi Astrid Lindgrens språk bærer preg av førtitallet. Hvis vi synes det er greit å modernisere Sproget i de Gamle Tekster, slik av Sjåfør skrives med sj og ø fremfor ch og eur, da burde det også være greit å modernisere uttrykk. Det blir verre i Tintinspørsmålet, og der synes jeg at teksten kan få stå slik den ble trykket: men med en historisk bevissthet.
Debatten om Lilla Hjärtat føyer seg inn i en større diskusjon omkring rasisme i barnelitteratur, en
debatt som er aktuell for alle som arbeider med formidling av litteratur. Men der jeg både forstår og er glad i Astrid Lindgren, provoserer Stina Wirsèns bøker meg helt enormt.
Wirséns Lilla Hjärtat har nemlig åpenbare likhetstrekk med gollywogfiguren. De tydeligste
kjennetegnene ved henne er at hun, som den eneste av karakterene, er helt svart og at hun har brede,
hvite lepper og hvite øyne. Hun er også den av karakterene som har mest menneskeliknende trekk, i
motsetning til de andre karakterene hvor både kroppsfasong og farger bryter med det
menneskligfigurlige.
Først forsvarte Wirsen seg med at hun slett ikke hadde tenkt på Lilla Hjärtat som en golliwog. Videre parerte både Wirsén og filmprodusenten Linda Hambäck kritikken med å si at Lilla Hjärtat
ganske riktig bygger på en stereotyp, men at dette er gjort med hensikt: «Vi har med Lilla Hjärtat
förhållit oss till en stereotyp – för att punktera den. Vi lever alla under den rasfixerade blicken och
vi måste hjälpas åt att bryta den. Vi vänder oss till en ny generation som än så länge är helt fri från
fördomar.» Wirsén har ønsket å punktere den rasistiske stereotypen. Både bøkene og filmen henvender seg til et publikum som foreløpig står fritt for fordommer, og ved å presentere Lilla Hjärtat ønsket de å gi stereotypen nytt og positivt innhold. Det er altså ment som et antirasistisk engasjement. Wirsén uttalte også at «Att inte vara representerad, det är rasism.» Her regner jeg med at hun sikter begrepet til den usynlige hvitheten, som kunne vært et godt poeng, hadde hun visst hva det innebar. Det gjør hun ikke.
Hun hevdet at det er for få svarte karakterer i barnelitteraturen i dag, og at Lilla Hjärtat skulle være en nøytral representant for svarte karakterer. Denne argumentasjonen avslører at Wirsen overhode ikke har forstått hva kritikken går ut på. Det handler ikke om at Wirsen har tegnet en svart karakter. Det handler om hvordan hun har tegnet den. Argumentasjonen hennes er historieløs - og det er historieløsheten som ligger til grunn for kritikken. Som Fatou kommenterer: "Jag blir inte upprörd på henne, utan på hennes totala oförmåga att se sin egen del i det hela och att helt och hållet ställa sig blind till vad debatten faktiskt handlade om. Antingen förstår Stina verkligen inte vad det handlade om, eller så vill hon inte förstå."
Til slutt plasserer Wirsen seg i offerposisjon. Det var aldri meningen å tegne rasistiske bilder, sa hun. Hun er så lei seg for at de blir oppfattet sånn. For hun personlig elsker Lilla Hjärtat. Men fordi kritikken er så krass, skal hun for alltid slutte å tegne henne. For meg lyser dette offerrolle. Wirsen er gjenstand for urettferdig kritikk, hun har bare tegnet ut av kjærlighet, men hvis kjærligheten hennes støter noen skal hun slutte. Selv om hun er uenig i kritikken." Forlaget trakk inn bøkene hvor Lilla Hjärtat var sentral, hun sluttet å tegne karakteren (og praktisk talt sluttet å tegne bøker i serien), men det hele skjedde med en såret mine. Offerrollen provoserer meg nesten like mye som illustrasjonene. Hun er faktisk ikke offer i denne saken. Hun er ikke urettferdig behandlet, kritikken er godt fundert. Riktignok er ikke skammen bare hennes: at ikke noen i forlaget har stanset den første boken med Lilla Hjärtat før den kom i trykk er over min forstand. At ikke bøkene ble sendt i retur til Wirsen med beskjed om at "budskapet er bra, tegningene er fine, men du er nødt til å redigere Lilla Hjärtat" gjør meg redd, for det forteller meg hvor historieløse folk er. Og historieløsheten ligger ikke bare hos forfatteren, korrekturleserne, forleggerne og filmregissøren: selv hos bibliotekene er denne tilstede. Nesten ingen bibliotek i Sverige eller Norge tok hensyn til kritikken, bøkene ble stående på hyllen. Bibliotekarer jeg har snakket med argumenterer med at de selv ikke oppfatter Lilla Hjärtat som rasistisk. De ser ikke likheten med den klassiske golliwogen, og dersom de gjør det er ikke illustrasjonene rasistiske. De adopterer Wirsens argumenter, og konkluderer til slutt med at det er barnas vurdering som skal være avgjørende: barn liker dem, derfor skal de lånes ut.
Jeg har aldri tenkt på meg selv som forkjemper for sensur. Det har vært fjernt fra min forestilling om meg selv at jeg skal være en som argumenterer for at bøker bør sensureres, at vi som bibliotekarer skal bestemme hvilke bøker som er egnet for å lese. Som bibliotekarer har vi stor makt, vi kan avgjøre hva som er "god" litteratur, hva som skal være tilgjengelig for leserne. Som prinsipp har jeg alltid tenkt at det er en viktig del av vår oppgave å være mangfoldig. Men i dette tilfellet mener jeg faktisk at bøkene burde tas inn. Jeg mener det er vårt ansvar. Det får ikke hjelpe om motivasjonen bak historiene er god, eller om fortellingene bryter med tabu, eller at en rekke unger synes at det er artige bøker. Det handler om å forsvare barna. Det handler om at vi, som voksne, beleste og erfarne mennesker, har et ansvar for å ikke videreføre rasistiske holdninger. Vi har, eller rettere sagt, vi burde ha en historisk bevissthet som beskytter barn mot rasisme, mot kvinnediskriminering. Akkurat som jeg mener at vi har et ansvar for å beskytte barn mot bildebøker som uforsiktig og hensynsløst behandler alvorlige emner som omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Jeg mener ikke at vi ikke skal ha bøker om alvorlige temaer, eller at barn ikke kan vurdere selv hvilken litteratur de liker. Men barns leseglede fratar ikke oss et ansvar for hvilken litteratur vi tilbyr. Barn som kommer til hyllen med pekebøker har ikke det ansvaret, vi har. Det er en stor del av vår oppgave å bedømme og velge ut bøker, og en del av vårt ansvar er å sørge for at verken barn eller foreldre kommer til hyllen og finner litteratur som spinner videre og aksepterer diskriminerende stereotypier. Vi har makt til å videreføre, eller bryte, med diskriminerende begreper. Dersom bibliotekarer velger å ha rasistiske bøker på hyllen, er dette også et utsagn. Å argumentere, slik enkelte bibliotekarer jeg kjenner har gjort, med at "barna liker det", er å fraskrive seg ansvaret. Det handler om å være bevisst hvilke signaler vi i denne maktposisjonen sender.
Fatou konkluderer med at "jag kommer att fortsätta försvara mina barns rätt att slippa växa upp med dessa rasistiska nidbilder så länge jag orkar." Jeg er hjertens enig.
