Mannen med den brune genseren og tilsvarende spørsmål

Fenomenet er egentlig selvsagt, folk spør om rare ting. Jeg har selv en bestemor som en gang kom inn i en platebutikk og spurte etter platen der artisten var en mann med brun genser. (Hun fikk, ganske riktig, en LP med Eric Clapton.) Men det første håndfaste eksempelet jeg kom over var en bok. Weird Things Costumers Say in Bookshops av Jen Campbell forteller om morsomme, søte eller idiotiske ting som kunder har spurt om i bokhandlere, og da spesielt Ripping Yarns, antikvariatet som Jen Campbell selv driver. Jeg fikk den anbefalt av en venn som virkelig jobber i en bokhandel, etter at han hadde fortalt meg flere små anekdoter om underlige kunder, jeg leste den i sofaen hans og lo så jeg fikk vondt i magen. Og da jeg senere snuste litt mer på boken, ble det klart at dette jo egentlig er en blogg som til slutt vokste seg ut av sine proposjoner! En temmelig morsom blogg kalt "This is not the six word novel". I disse dager er bloggen av naturlige grunner mye opptatt av å profilere boken, ispedd små scener fra bohandelhverdagslivet og noen intervjuer. Litt lenger bak dukker det opp poesi, morsomme anekdoter og bokanmeldelser. Både boken og bloggen er vel verdt å undersøke, hun skriver godt, har god smak og til tider veldig rare kunder.

Jeg er jo, som kjent, i ferd med å bli bibliotekar. En av de tingene i vår bibliotekoppdragelse som oftest blir banket inn i oss, er nettopp regelen om at det ikke finnes tåpelige spørsmål. Vi skal, som bibliotekarer, være anstendige på alle vis, behandle bibliotekets gjester med respekt og konfidensialitet. Men mens jeg leste denne boken, slo det meg at dette jo like gjerne kunne være folk på et bibliotek. I begge tilfeller er det jo folk som har forvillet seg inn i en verden av bøker, og dem som bestyrer bøkene blir nesten allvitende. Som i eksempelet med min bestemor, som faktisk fikk platen hun var ute etter, basert utelukkende på omslaget som viste en brun genser, kan en bibliotekar grave frem riktig svar ved hjelp av den merkeligste informasjonen. Og i noen tilfeller kommer bibliotekgjestens informasjon i en så underlig form at det er verdt å dokumentere. Det må jo finnes bibliotekblogger som tilsvarer "This is not a six word novel"?

Litt leting ga flere svar, men min absolutte favoritt så langt er hentet fra A librarians 'Guide to Etiquette, og da først og fremst posten "questions, Stupid". (Denne bibliotekaren klassifiserer alle bloggpostene sine slik, i invertert form.) Akkurat denne spesielle posten åpner med noen personlige erfaringer, men hoveddelen består av kommentarfeltet: ulike bibliotekarer verden over som deler sine erfaringer. Det er veldig, veldig morsomt til tider.

Bloggen gjorde meg oppmerksom på at det finnes et hav av biblioteksblogger der ute, blogger om bibliotekarers liv, om bibliotekspolitikk, hverdagsdrift, blogger om alt som kan tenkes å ha med bibliotek å gjøre. Det er ikke egentlig rart. Dagens bibliotek fungerer som et arkiv som rommer omtrent alle kulturelle medier, og bibliotekarene har formidling som hovedoppgave. Det veldige Internettet er et ideelt sted for formidling, og attpåtil er bibliotekarer gjerne kyndige både med penn og tastatur.
Du, trofaste leser, har sannsynligvis fått med deg at biblioteket i ferd med å overta store deler av mitt liv, ikke bare som profesjon, men også privat. Dette er nå blitt et av mine nye prosjekter: jeg skal snoke rundt på Internett og finne disse bloggene. Jeg skal skille klint fra hvete, som det heter, og deretter presentere mine funn. Hvis kommentarfeltet til "Q, S" gir mersmak, kan dere stikke innom her og få mer. Følg med videre...

Marz

Jeg hørte mye på denne sangen høsten som var. Da hørte jeg hele albumet, fordi jeg hadde sett filmen "Weekend" som avsluttes med nettopp "Marz", men det var denne sangen som satt sterkeste spor. Og det til og med før jeg så musikkvideoen, som jeg oppdaget først i dag .

Jeg trodde det skulle komme noe homo-relatert, fordi halve albumet hans "Queen of Denmark" handler om å gjøre opprør mot kristenfascister som vil helbrede ham og ja, nettopp fordi den er på lydsporet til en film om en kortvarig, stormende kjærlighet mellom om to homofile menn. Jeg så til og med for meg at en kunne ha laget en musikkvideo basert på klipp fra filmen, for det er en sterk og estetisk film. I stedet handler musikkvideoen om noe helt annet. Dette er en av de mer surralistiske, vakreste og mest smertefulle musikkvideoene jeg har sett.




Se den gjerne to ganger på rad. 

Old footage of the Atlantic City boardwalk

Velsignet ensidig kjærlighet

Jeg forelsker meg ikke så lett, og selv når jeg nesten gjør det feiger jeg alltid ut. Jeg har hatt noen spede forsøk på forhold, og med unntak av ett ender de alltid med at jeg løper, nesten før det blir noenting. Jeg har et mønster: jeg blir venner med dem, vi nærmer oss noe mer, jeg kjølner og bryter kontakten. Gradvis. Vi blir aldri uvenner... vi bare slutter å være gode venner. Jeg føler aldri noe sterkt, og jeg vil ikke føle noe sterkt. Forelskelse utløser hormoner i kroppen. Mange hormoner, lykkehormoner, rushormoner. Men i meg pleier det minste lille snev av hormoner utløse panikk også. Jeg kan ikke kontrollere det, kan jeg vel? Jeg stiller meg selv sårbar, åpen for hugg. Jeg stiller meg naken for hele verden. Jeg mister kontroll, og jeg trenger den kontrollen. Men i fjor sommer forelsket jeg meg. Det tok meg faktisk noen timer før jeg skjønte hva som skjedde, for jeg var helt uforberedt. Da jeg endelig greide å sette navn på dette presset i brystet? Da måtte jeg gå en liten runde med meg selv. Jeg ventet på en panikk, og panikken kom ikke.
 
Jeg våknet en morgen, etter en lang og fuktig fest. Jeg hadde blitt kjent med en ung mann som kunne smile med øynene, en som kunne alle de kulturelle referansene mine i halvsøvne, en som nerdet verre enn meg. Han var halve grunnen til at jeg gikk på den festen. Han kunne sitere irske poeter og han luktet fantastisk. Jeg hadde hjertet i hele brystet, i øynene, og alle visste det. Halve natten hadde jeg ligget limt inntil kroppen hans, og hormonene mine bruste mer enn de hadde gjort siden jeg var seksten. Der, blant alle våre venner, var jeg mentalt avkledt og sårbar. Jeg ventet hele tiden på at han skulle sette grensen, men den grensen kom aldri, og da morgenen kom og han sov på sofaen snek jeg meg ut og dro hjem. Jeg trengte å rydde opp i brystet mitt. "Dette går over snart", tenkte jeg, dro hjem og sov i noen timer. Våknet opp på ettermiddagen, og der, i brystet mitt: der var det fremdeles. Hormoner. Hjertet i halsen.

Sist jeg følte meg naken og åpen for hugg, greide jeg å kutte det ned før det så mye som spiret. Jeg hadde akkurat begitt meg ut på noe med en snill, edru, intelligent mann som jeg hadde kjent en stund og som jeg var glad i. Vi var helt enig i at det var uforpliktende, det var ufarlig, ingen av oss følte noe sterkt for den andre. Etter noen netter begynte det å spire noe i brystet mitt, noe ørlite noe, det klødde mer enn noe annet. Jeg vet ikke hva det var, og det er godt mulig det var delvis placebo. Det jeg vet er at det ga meg følelsen av å miste kontroll, og jeg kjente fremtiden ble truende og uhåndterlig. Så lenge jeg var avbalansert og kontrollert kunne jeg kanskje takle dette. Hvis jeg ga hjertet mitt ut, ville forholdet bli komplisert, det ville bli vanskelig. Det ville bety vanskelige valg og usikkerhet, jeg ville aldri føle meg bra nok. I det øyeblikket jeg følte noe ukontrollerbart, i det øyeblikket noe ble seriøst, da følte jeg at verden og romantikken klappet sammen rundt meg. Forpliktelser er ensbetydende med blodig hjerte på brosteiner. Jeg våget ikke. Jeg orket ikke. I minuttene før jeg grov ut hvert eneste lille ugress, holdt jeg på å hyperventilere. Jeg er forpliktelsesvegrer, og i det øyeblikket noe blir seriøst stikker jeg.

Merk deg, kjære leser, dette var forrige gang, det var noen år tilbake og det var et støvfnugg sammenliknet med den rusen jeg fikk nå. Og så godt det enn er å være i hormonrus, er det fremdeles et fravær av kontroll som burde gi meg panikk. Sist gang jeg følte det så sterkt, endte det i flere år med vanskeligheter. Jeg trodde det skulle være uforpliktende, og det ble altoppslukende. Denne morgenen prøvde jeg å få kontroll, og jeg innså at det ikke ville strammes inn, det ville ikke lukes ut. Jeg burde være hysterisk, og jeg var forundret i stedet. Hva reddet meg denne gangen, fra min innlærte panikk? Hvorfor sprang jeg ikke? Hvorfor kuttet jeg ikke ned denne lille busken av oxytocin, endorfiner, dopamin og fenetylamin? Hvorfor kuttet jeg ikke kontakten med han?

Fordi det var helt ensidig.

Vanligvis fremstilles ensidig forelskelse som noe vondt, noe smertefullt. For meg var det frigjørende. Det var det eneste som gjorde det mulig, det beste ved det hele. Han var ikke interessert i meg. Vi var venner, et nesten eksplosivt vennskap som plutselig sprang ut en kveld i april. Men det sluttet der, og det visste jeg. Mine hormoner var nettopp det, de var mine.
Jeg slapp å forholde meg til fremtiden. Jeg slapp å forholde meg til hva han syntes, jeg trengte ikke å bekymre meg for å være bra nok, jeg trengte ikke å vokte mine ord og mine handlinger. Han ville aldri bli skremt av mitt mørke og mine dystre erfaringer, for han ville aldri komme i nærkontakt med dem. Og ikke trengte jeg å forholde meg til hans greier heller. Hvis han var stresset eller deprimert, var det ikke mitt ansvar. Vi hadde ingen fremtid å være redd for, det var ingen forpliktelser å løpe fra. Det var problemfritt, for problemene hans var ikke mine og ville aldri bli det. Jeg kunne bare nyte. Alt jeg ville var at han skulle smile til meg. Jeg ville drikke kaffe og spise grønne epler, mens vi diskuterte morsomme ting på detaljnivå, og jeg ville at han skulle smile til meg. Det gjorde han. Ofte.

Jeg vurderte risikoen. Med hjertet mitt i øynene ville alle vite. Ville de føle medynk? Ville de le? Godt mulig. De ville se hjertet mitt og se fraværet av hans, og de ville ikke forstå at dette var det beste som hadde hendt meg på veldig, veldig lenge. Og så oppdaget jeg noe som var like fantastisk som hans mangel på interesse: jeg brydde meg ikke. Det fikk være om de pratet etter at jeg gikk. Det fikk være at noen tok meg til siden og spurte hviskende, "du er litt forelsket, er du ikke?". Hva kunne jeg si, annet enn "JA!"? For det betydde ingenting. Jeg kunne pleie rusen min helt på egenhånd, det kunne være helt min egen opplevelse, og jeg trengte ikke å bryte opp og løpe min vei. Vi kunne bevare vennskapet før, under og etter at rusen la seg. Kanskje fikk det ham til å føle seg noen meter høyere (ikke at han trengte flere meter), og desto bedre, så følte han seg også bra. Jeg følte meg så bra at jeg kunne dele med hele verden. 

I år har jeg en ung mann på dørhellen. En ny, ung mann, en snill fyr som byr meg på kirsebærvin og fin musikk som han lager selv på et av sine utallige instrumenter. Jeg orker fremdeles ingen forpliktelser, men i år prøver jeg å lære av fjorårets erfaringer. Jeg prøver å huske hvordan det var å ha lave skuldre, hvordan det går an å bare nyte. Jeg prøver å stå stille, selv når jeg ser frem mot en sommer full av potensielle farligheter. De farlighetene kan være så fine, nemlig.

Mona og Mikkel står parat

"Har du noe på hjertet? Er det noe du lurer på? Kanskje noe du ikke føler du kan spørre hvem som helt om? Mona og Mikkel står parat til å svare på dine spørsmål."

Som elleveåring gikk jeg fra å lese jentebladet Girls til å lese ungdomsbladet Topp. Girls var en arvtaker fra "Starlet", full av romantiserende jenteerotikk der alle noveller sluttet med at helten kysset heltinnen under stjernelys, og i det øyeblikket leppene møtes ser hun stjerneskudd, samt et og annet motetips. Topp var tenårenes svar på Se& Hør.
Topp kom ut hver måned, og hadde bestandig to plakater med kjekkaser på. Jeg samlet på dem med Leonardo DiCaprio, men jeg hadde også noen med Spice Girls, noen med All Saints, Backstreet Boys og absolutt noen med Johnny Depp. Foruten plakater sto det sladder om kjendisene, hvem var kjæreste med hvem, hvem hadde sagt hva og gjort sånt og utgitt det, og i midten sto en spørrespalte som skal være sentrum i denne posten.
Du har dem i alle ukeblader, fra Familien til Dagbladet. Spørrespalten. Det stedet du skriver brev til og spør de mest pinlige spørsmålene dine, de spørsmålene som bekymrer deg om natten. I voksenbladene står det spørsmål om hvordan barnet ditt er mobbeoffer, familievold og utroskap. Ungdommers spørrespalter florerer me sosiale bekymringer, spørsmål om romantikkens fallgruver og mest av alt: bekmringer om den forferdelige kroppsvekten.
Topps spørrespalte heter "Mona & Mikkel", og jeg var en bekymret tenåring som engstet meg for å falle utenfor sosiale rammer, famlet blindt og ikke minst ensom rundt i romantikkens verden og mest av alt - jeg bekymret meg for vekten min. Jeg var for tykk! Jeg burde slanke meg. Men kunne jeg det? Jeg hadde lest om anoreksi. Dessuten, skulle en ikke være fornøyd med seg selv? Skulle en ikke like seg som en var? Det var svaret hver gang noen sendte inn et spørsmål om badevekter, og jeg leste både spørsmål og svar med ivrig blikk. "Lik deg selv, du er sikkert bra nok" var standardresponsen, og jeg trodde aldri helt på dem. Det tror jeg ikke noen andre gjorde heller.

For mellom alle de bekymrede innleggene dukket det med jevne mellomrom opp lure slanketips, sånn i tilfelle du ikke skulle være helt sikker på om du var bra nok likevel. Jeg leste også disse med hett blikk, og særlig én festet seg i bakhodet mitt. Dette var en liste med ti helt konkrete forslag til hvordan øke sin egen forbrenning, og jeg pugget den og fulgte den når jeg husket på det.
Jeg husker ikke alle punktene. Jeg husker de viktigste:

• - stå tidlig opp om morgenen.
  

• - Blir du sulten om natten, spis gulrøtter.
  

• - Gå baklengs. Da forbrenner du dobbelt så mange kalorier.
  

• - Tren minst tre kvarter hver dag. Aller best blir effekten dersom du trener tre ganger i løpet av en dag, på et kvarter hver. Som eksempel foreslo de at en skulle ha sex tre ganger daglig, et kvarters tid hver gang. (Masse kaloribrenning!)

Disse punktene sto oppført i en egen, liten ramme, så det skulle være helt sikkert at unge lesere skulle få dem med seg. Jeg var litt skeptisk den gang, men jeg gikk likefullt baklengs i ny og ne. Sex var litt utenfor min sfære som elleveåring, og jeg spiste ikke gulrøtter om natten. Det er nok derfor den umiddelbare effekten uteble.
I dag lurer jeg på om Mona & Mikkel hadde det fryktelig morsomt når de svarte på spørsmål eller fikset opp små rammetekster med tips. Jeg tror kanskje det.