Jeg var selvsagt demonstrasjon i dag. Selvsagt. Den første smsmeldingen jeg fikk handlet om en demo som skulle foregå i Bergen. Den neste, en halv times tid senere, gjaldt en i Trondheim. Den kunne jeg gå på.
Og der står vi. Hundrevis, mange hundrevis av mennesker, med fakler som spraker når snøflakene treffer flammen. Den ene appellen etter den andre påpeker at dette er et brudd på ytringsfrihet, et brudd på rettssikkerheten, et brudd med all forståelse og alle tanker om individuell vurdering.
Stoltenberg hevder at å kaste ut Maria Amelie er rettferdig, fordi hun da behandles helt som andre i samme situasjon. Han har helt rett i akkurat det, hun behandles nå akkurat som alle andre i hennes situasjon. Det som skiller seg ut er at hun har kastet søkelys på denne situasjonen, hun har våget å stå frem, hun har lånt ansiktet sitt til resten. Den siste delen av utsagnet er fullstendig rett - det er konklusjonen hans som skurrer litt. Hvem definerer "rettferdig" i denne saken? Er "rettferdig" det samme som "standard prosedyre"?
Når Maria Amelie sendte inn et bokmanus om sin historie, avgjorde forlaget at denne historien var sterk og burde publiseres. Deretter kjøpte en masse biblioteker inn mange eksemplarer, slik at folk kunne lese boken. Onsdag kveld hadde hun holdt foredrag om historien. Det som er historien til hemmelige, ulovlige og rettighetsløse mennesker i Norge ble plutselig hørt, og hva var reaksjonene? Hun møtte sympati! Hun møtte velvilje! Hun ble møtt med beundring, med interesse, med respekt, og fordi hun ble synlig begynte folk å diskutere det som er standard praksis, som det så pent kan formuleres. For Rettferdig skulle vel handle om at det som skjer er riktig, rett? Og er det én ting hele denne historien har satt i gang, så er det nettopp denne diskusjonen på grasrotnivå - er det riktig, slik vi gjør det i dag?
Når det oppstår så store spontandemonstrasjoner skjer det fordi hun er kjent, ja. Det skjer fordi hun er kjent, og fordi hun er kjent blir det så tydelig, det som skjer her. Jeg tror ikke du finner ett menneske som sympatiserer med Maria Amelie, men som synes det er helt greit at andre mennesker blir behandlet slik. Når folk demonstrerer, så demonstrerer de fordi de har fått se hva som skjer, det som tidligere har skjedd usynlige folk. Og lever ikke vi i et demokrati med rettssikkerhet og ytringsfrihet og alt det der? Betyr ikke egentlig demokrati at det er folket som skal bestemme? Hvis det oppstår store spontane reaksjoner straks folk får vite hva som skjer, straks de faktisk skjønner hvordan standard prosedyre er, betyr ikke det egentlig at en burde endre på prosedyrene?
"Senest i helgen uttransporterte vi et stort antall mennesker til Irak, hvor mange var barnefamilier. Jeg kan ikke skjønne at det er noe urettferdighet i at vi likebehandler tilfeller. At de som trenger beskyttelse får bli, mens de som ikke er forfulgt, ikke får bli", slik siteres Stoltenberg i Adressa
. Her lar jeg meg nesten imponere, for handler ikke denne saken nettopp om at eksempler som han trekker frem ikke burde skje? Jeg kan ikke helt se hvordan det holder å si "vi har gjort sånn før og vi gjør det sånn fortsatt, så det er riktig å gjøre sånn fremover", når alle signaler fra grasroten sier det er på tide å tenke nytt.
Jeg gikk altså der, i demonstrasjonstog, og kjente på en følelse av deja vu. Rundt meg gikk fine mennesker jeg kjenner og liker, mennesker som til vanlig har stor tro på det trygge rettssamfunnet Norge, og gråt. I en sirkel rundt meg hørte jeg folk stille seg uforstående til at noe slikt kan skje, at det trygge samfunnet de har levd i faktisk kan oppføre seg som "gestapo!". "I Burma, kanskje! Men her?"Og jeg tenkte på den første gangen jeg møtte på Norges asylpolitikk ansikt til ansikt.
I tredje klasse på videregående fikk jeg en telefon fra en venn, en kurdisk dame som jeg var politisk aktiv med. Hun var nesten på gråten, og hun fortalte at hun nettopp hadde fått en telefon. Folk hun kjente som bodde på Vestlandsheimen asylmottak hadde fått en beskjed om at mottaket skulle legges ned, "det skulle spares penger", og de hadde noen uker på å pakke klær, ta farvel med lokalsamfunnet og bli omplasserte. Noen havnet der og andre der, rundt i landet. Dette skjer stadig. Forskjellen her var at noen som bodde på dette mottaket hadde telefonnummeret til en kurdisk, kvinnelig politiker. Det var en stor forskjell.
Jeg møtte folk der som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg oppdaget det jeg bare hadde lest om før, om folk som behandles omtrent som om de var verpehøner, på tilmålt plass, med minimalt med luksus som for eksempel tilbud fra helsevesenet. Jeg traff en dame der som var fryktelig syk og hadde store smerter, som hadde ingenting og brukte dette på å overleve. Hun stavret rundt med et smil og hovedansvaret for sønnen, som hadde bodd nesten halve livet i Norge - hvis han husket noe fra før han kom hit, var det krig og forfølgelse. De fikk utkastelsesordre omtrent samtidig med beskjeden om at mottaket skulle legges ned. Det var mange som ham, og nettopp dette, barn som tilbringer viktige år i oppveksten i Norge burde få automatisk opphold, rett og slett fordi de var blitt norske.
En av de tingene som er nevnt mange, mange ganger i løpet av denne saken, er den tiden Maria Amelie har tilbragt i Norge. Hun har tilbragt både slutten av barndommen og hele sitt voksne liv i Norge. Hun sier selv at hun snakker norsk bedre enn russisk, og at hun har ingenting i Russland - ikke familie, ikke venner, ikke trygghet. Se på livet hennes: hun har norsk utdannelse, "norske" interesser, hun skriver bedre norsk enn de fleste norske journalister og et sørgelig antall norske forfattere. Når blir hun norsk? Eller, rettere sagt, når får hun retten til å bli norsk? Hva skal til for at hun får anerkjennelse som et norsk menneske - hvis vissheten om at hun ikke er trygg der hun er født, hvis hun beviselig har tilført Norge kvaliteter på kvaliteter, når hun behersker norsk kultur til fingertuppene - hva skal da til? For dette er argumenter en bruker mot mennesker som henne, argumenter som skal forsvare at en kaster ansiktsløse ut av Norge. De har ikke grunn for å være her, og de bidrar ikke.
Jeg har forresten hørt noe om en eldrebølge, men den tror jeg ikke på.
Det er tross alt mennesker det er snakk om, og i det bildet vi har av Norge som et trygt og godt land å bo i blir mennesker behandlet så bra, så bra - vi følger menneskerettighetene, vi beskytter barn så godt som mulig, vi er bra, vi er bra. Jeg skjønner at mine venner rundt meg fortviler og stiller spørsmål ved hele det norske demokratiet, hele den norske stat som en snill instans som passer på oss. Jeg er også lei meg, men jeg er ikke like sjokkert. Jeg var sjokkert, den gangen i tredje klasse. Jeg var sjokkert over at det fantes så lite respekt for mennesker i norsk politikk, jeg var rystet over den behandlingen barn, tenåringer, voksne, syke, gamle fikk fra høyere hold. Jeg var målløs i møte med de overgrepene og det maktmisbruket og den nedverdigelsen mange tusen mennesker møter i Norge. Jeg blir fremdeles litt svimmel ved tanken - men i motsetning til de fleste andre jeg har truffet gjør ikke denne saken meg forbløffet og forvirret. Jeg har hørt folk si at de skal slutte å stemme på Stoltenberg etter dette, og det synes jeg er bra - men folkens, dette er ikke noe nytt. Det er ikke ny politikk han kommer trekkende med. Dette er politikk han har ført bestandig. Han følger bare i fotsporene til Solberg og Krohn Devold, han brøyter til og med vei en gang i blant! Hver gang noen har stemt på Arbeiderpartiet, har de også stemt på dette - for dette er den politikken de har drevet. Det er ikke den politikken de har snakket om før valget, men det er den politikken de har drevet mellom hvert eneste valg. Og det gjelder ikke bare dem, det gjelder alle. Stem på SV, og de vil følge AP - du er like langt. Ste på Høyre, og de vil fortsette denne politikken, skjønt de kanskje vil være litt mer ærlige om saken. Kanskje.
