Det sies at kjærlighet er det største av alt

Og så finnes det de menneskene. Du vet hvem jeg mener, de menneskene du finner ved en tilfeldighet, og som vokser deg inn i hjerteroten, de menneskene som varmer deg aller mest. Jeg har noen av dem, og en av dem var på besøk i kveld, og derfor må jeg skrive om henne

Egentlig er det kanskje ikke henne jeg vil skrive om, men det magiske som finnes mellom oss, det som gjør henne så magisk.

Jeg dyrker vennskap. Jeg har samlet på ulike vennskap opp gjennom årene, de ulike typer vennskap som kan oppstå, jeg har samlet dem i brystet, lært av dem, eksperimentert med dem, filosofert over dem - mine vennskap har vært mine viktigste faser i livet. Som tolvåring hadde jeg en drøm om å utforske alle vennskapstyper som fantes. Jeg prøvde ut gjengvennskapet. Jeg prøvde ut det stillferdige vennskapet som besto av felles filosofering. Jeg prøvde ut kjærlighetsvennskapet, som besto av inderlig lidenskap. Det trofaste vennskapet som stort sett besto i å gå til og fra skolen sammen, brevvennskap, politisk basert vennskap, vennskap på tvers av aldersgrupper, vennskap på tvers av kjønn, vennskap på tvers av klasser. Jeg prøvde dem ut, smakte på dem, romantiserte dem. Aller fremst i romantiseringen min sto bestevennskapet, sjelevennskapet, det kompromissløse vennskapet som besto av intens kjærlighet og felles, grunnleggende forståelse. Jeg smakte på alt, strakte meg etter alle, kjente etter med fryd hver gang jeg innså at jeg hadde kjent en ny type vennskap. Vennskapene mine var også fiksjon, de var også min måte å leve mitt eget liv som et eventyr.

Det tok litt tid før jeg skjønte at nettopp det brennende sjelevennskapet krever nettopp de største kompromissene, og at nettopp derfor er det virkelig det vakreste. Etter en stund innså jeg at jeg trengte mer enn filosofisk vennskap, og kort tid etter der igjen innså jeg at gjengmentalitet var spennende, men ikke helt min stil. Vennskap på tvers av klasser viste seg å være vanskelig å opprettholde utenfor en felles skolehverdag, og jeg er dårlig på å skrive brev jevnlig, men politiske vennskap er trivelige - så sant det bygger på gjensidig respekt og kan dyrkes med luftrom rundt. Å lære vennskap å kjenne, og ikke minst å lære å gjenkjenne hvilke former for vennskap som ga meg mest, som utfoldet meg mest, var en prosess som lærte meg om meg selv. Mine vennskap - hvert eneste ett av dem - har plass blant mine favoritthistorier fra mitt liv.

Hun som besøkte meg i kveld, opprettet en ny form for vennskap hos meg, etter at jeg trodde jeg hadde utforsket stort sett det som var å utforske. Mens de fleste vennskap i mitt liv har funnet gjenklang i en historie jeg har lest eller en drøm jeg har hatt, vokste vennskapet mellom oss frem som noe helt nytt - noe jeg ikke hadde drømt om, noe jeg ikke så komme. Det gjorde meg yr i måneder.
Vi satt ved siden av hverandre en tilfeldig dag i løpet av den første uken som studenter. I løpet av to dager bodde vi sammen. Det kunne blitt katastrofalt. Hun kunne vært grusom, eller hun kunne ha opplevd meg som fæl. I stedet vokste det frem noe nydelig.

Det som er mest spennende er at jeg ikke visste om denne formen for vennskap, og derfor har jeg heller ingen klar forestilling om det. Jeg kan ikke direkte sette ord på hva det består i, jeg vet bare at jeg ikke ventet det, og likevel var det der - plutselig, uten forvarsel. Kanskje det er fordi hun er så vakker når hun ler, eller fordi vi har særdeles lik smak innen kultur, slik at vi kan oppleve kulturelle øyeblikk sammen. Kanskje det er fordi hun er så varm, så uendelig varm, eller kanskje det er fordi hun trekker hemmelige tanker frem i meg og ufarliggjør dem, ufarliggjør verden. Sannsynligvis er det mest av alt fordi hun får meg til å like meg selv, så lenge hun er i rommet. Og det dukket bare opp plutselig, uten at jeg så etter det, uten at jeg visste at det eksisterte. Tenk om jeg ikke hadde plassert meg akkurat i den sirkelen, akkurat der, akkurat den dagen? Tenk om jeg ikke hadde satt meg i hodet å prate med ukjente mennesker denne kvelden? Tilfeldigheter! Åpninger!
Hun forandret livet mitt, denne unge skjønnheten. Umerkelig snek hun seg inn, og plutselig, i løpet av noen måneder, var hun blitt en av mine aller nærmeste. Hun ble plutselig et menneske jeg forholder meg til i hverdagen, enten hun er der eller ei, bare fordi hun eksisterer i livet mitt, og fordi hun er et av de vakreste mennesker jeg har i min eksistens. Hun er den melodien du oppdager fordi noen ønsker seg den akkurat den dagen du har radio på i bakgrunnen. Hun er den boken noen har glemt igjen på hytten. Hun er det favorittklesplagget du kjøpte på fretex, den dagen du mistet bussen og dro dit for å holde varmen til den neste bussen kom. Hun er en av de personene jeg ble kjent med fordi jeg gikk en tilfeldig rute med hunden, de menneskene jeg ble kjent med fordi vi tok den samme bussen hjem, fordi jeg satt akkurat på den plassen den første dagen som student i Trondheim. Det begynner der, og du vet det ennå ikke, når det begynner. Du vet at du har truffet et menneske du er interessert i, men ennå vet du ikke om magefølelsen din stemmer. Du vet i alle fall ikke at du skal forelske deg. Som regel når magefølelsen din sier "bra menneske!" er det snakk om et bra menneske du skal bli venner med, men ikke et menneske som skal forandre, noe som skal vokse seg stort og sterkt og viktig i livet ditt. Det er forskjell på de menneskene du treffer som utgjør en fin del av din sosiale omgangskrets, og de menneskene som du etter hvert innser at har krøpet inn i din innerste sirkel. Jeg snakker om de menneskene. De menneskene som begynner med en tilfeldighet, og som uforutsett vokser til å bli en grunnstein i deg.

Jeg hadde besøk av en slik i dag, en venn jeg ikke så komme. Et sånt menneske som jeg traff ved en tilfeldighet, og som i dag har forandret alt. God natt.