Men like forbanne blir det vår også i år

Denne gir meg bestandig utløp for frustrasjon. Hver linje i denne sangen - det er som jeg skulle sagt det selv.




Men i dag har det vært sol, ekte påskesol lenge før påske, og jeg har sittet på benken min og kjent at solstrålene faktisk varmet meg. Det er så jeg faktisk tror på at våren er innen rekkevidde, solvarmen minner meg på hvordan det faktisk kan bli her. Jeg har spilt vårmusikk hele siste uken, alt fra Kjetil Saunes til John Martens. Men så bra vårmusikk enn er, så blir det ikke bedre enn Tramteateret.

Oppskrift. Kampskrift. Mitt liv.

En konsekvens av det å elske kulturuttrykk er at enkelte kulturelle elementer ender opp som en del av din egen identitet. Jeg fortalte en gang Fridtun at jeg syntes Kent var flott, og hun svarte med at det gjorde henne varm om hjertet, for Kent var så nær dette hjertet at vene ord om dem var som vene ord om henne selv. Jeg kjenner meg igjen i dette. Enkelte, utvalgte kulturelle uttrykk vokser seg større enn rene interesser, det blir en så stor del av din verden at det kjennes som om det er en del av deg. Det er gjerne musikk, litteratur, dans, kunst eller film som uttrykker noe du selv gjerne vil uttrykke, og som uttrykker dette så tydelig og nydelig at det reflekterer den verdenen du opplever rundt deg, og nettopp fordi det allerede finnes i deg blir det kulturelle uttrykket noe som definerer deg, hvem du vil være. Det kjennes riktig.

Et av mine slike uttrykk er barnelitteratur. I mange år har jeg lest, analysert, lett, pratet høylytt og brennende, elsket, grått, ledd, frustrert meg og danset meg hjennom barnelitteratur. Fantastisk barnelitteratur, for å være mer presis. Innenfor denne sjangeren faller absolutt alle de mest fantastiske romanene jeg noensinne har lest. Selve sjangerbetegnelsen blir dobbeltbunnet for meg, for mens jeg med "fantastisk barnelitteratur" refererer til det som gjerne kalles "fantasy" for barn, mener jeg virkelig det jeg sier: det er fantastisk litteratur. Mitt første minne av denne lidenskapen er fra jeg var fjorten, og skulle holde et foredrag for de godt over hundre medelevene mine, samt deres respektive foreldre - tilsammen nærmere femhundre mennesker. Jeg snakket om Brødrene Løvehjerte, og prøvde å forklare hvordan karakterene utgjorde symboler for ideer, og hvordan dette var en bok om frigjøring. Jeg husker hvordan stemningen la seg over salen, og hvordan jeg sto der alene i en sirkel av lys, og hvordan jeg midt i mine egne ord fant en del av min egen kjerne, i en roman som uttrykte akkurat de riktige tingene, i det riktige språket. Det begynte der, og vokste seg videre i takt med min egen litterære vekst. Barnelitteratur utgjør en del av min identitet som et voksent menneske. For all del, jeg har lest en del voksenromaner som får meg til å tenke at menneskeheten er vidunderlig utelukkende i lys av sin egen skaperkraft, jeg har lest voksen skjønnlitteratur som gjør meg tilnærmet religiøs - men det er blant den fantastiske skjønnlitteraturen for barn at jeg kjenner hvorfor jeg studerer litteratur. Innenfor denne sjangeren faller absolutt alle de mest fantastiske romanene jeg noensinne har lest. Det er når jeg leser J.K. Rowling, Roald Dahl, Michael Ende, Astrid Lindgren, Tove Jansson, Christine Nöstlinger, Janosch, C.S. Lewis, Cornelia Funke, Maria Gripe, det er når jeg leser disse menneskenes bøker at jeg får lyst til å gå i oppløsning og bli ett med de magiske universene de beskriver, det er disse romanene som gir meg lyst til å begrave meg i ord for å finne absolutt alle tolkninger og sannheter som finnes i dem. Jeg har lest alt jeg har kommet over, og jeg har lest all teori på området jeg har greid å grave frem. Og jeg har gjort det på egenhånd.
Barnelitteratur har vært et emne som gradvis har vokst frem innen litteraturvitenskap. Først en gang på slutten av syttitallet våget noen å skrive det høyt, og først på tidlig åttitall våget noen å gjenta det. I løpet av nittitallet dukket det opp en og annen svensk og tysk forsker på området, en og annen erkjente at noen av disse forfatterne hadde skrevet romaner som kanskje kunne være mer enn barnslig underholdning. Barnelitteratur er med andre ord et ungt emne innen litteraturvitenskapen, og fremdeles er det begrenset hvor mange som bryr seg. De finnes, men de er ikke spesielt synlige for andre enn spesielt interesserte. Jeg er, som du ser, spesielt interessert.

Og jeg synes det er det mest selvsagte i hele verden, at jeg er spesielt interessert. Hva er det å ikke være interessert i? Det er jo så mange morsomme aspekter ved den fantastiske barnelitteraturen! Fantastisk barnelitteratur fra 1950 til i dag har vært min litterære hjertestein i årevis, omtrent fra det øyeblikket hvor jeg oppdaget at det var en tidsmessig sammenheng mellom alle mine favoritter. Det er flere fellestrekk mellom bøkene som ligger nærmest hjertet mitt, ikke bare i selve teksten, men også i den konteksten de er skrevet inn i. Det skjer for eksempel noe spennende innen kjønnsforståelse, i løpet av disse bøkene, og igjen - det skjer både i selve teksten og i konteksten rundt. Legg merke til kjønnsbalansen blant de forfatterne jeg ramser opp! J.K. Rowling. Roald Dahl. Michael Ende. Astrid Lindgren. Tove Jansson. Janosch. C.S. Lewis. Cornelia Funke. Maria Gripe. Det er en forbausende jevn kjønnsfordeling blant forfatterne av de store klassikerne, og du ser den samme kjønnsbalansen i bøkenes persongalleri og bøkenes mottakergruppe. Mens litteraturen frem til nå har vært temmelig kjønnsdelt, i de velkjente gutte- og jentebøkene, er dette romaner skrevet for barn, for mennesker. Det spiller ingen rolle om du er gutt eller jente når du leser "Løven, Heksa og Klesskapet", "Den uendelige Historie" eller "Dragon Rider", fordi det viktige ikke er kjønnet på protagonisten eller leseren, men at det er et barn, og at nettopp barnet må løse konfliktene.
At litteraturen jeg elsker er skapt i tidsrommet "1950 til i dag" impliserer også andre fellestrekk jeg synes er spennende, fordi denne litteraturen i så stor grad er et produkt av de samfunnsendringene som har funnet sted i denne perioden. En ser det ikke bare i kjønnsforholdet, men også i litteraturens forhold til dette århundrets historie, til den moderne vitenskap og teknologi som vokste frem, til fantasi som begrep, fantasiens funksjon i denne verdensordningen og kanskje aller mest litteraturens funksjon i denne fantasien, for ikke å snakke om de endringene som har skjedd i samfunnets holdning til barnet, holdninger som blir sentrale i en litteratur rettet mot barn. Og alt dette til tross, den døde, franske teoretikeren ville trekke frem at det mest spennende av alt ved denne litteraturen finnes nettopp i seg selv.
Jeg blir ekstatisk når jeg tenker på hvordan beste tekstene er ambivalente, at de kan leses i ulike aldre, med like stort og likevel ulikt utbytte. Bøkene har flere lag, hvor det åpenbare laget er nydelige fortellinger, og hvor det like under overflaten gnistrer av symbolikk og alvorlig tematikk. Tekstene bearbeider direkte samfunnsspørsmål og generelle, filosofiske spørsmål om hverandre, og det fantastiske ved det hele er at nettopp fordi det skjer i en innpakning av fantastikk blir spørsmålene dypere, mer grunnleggende, langt mer alvorlige enn de generelt er i barnelitteratur. Brødrene Løvehjerte behandler spørsmål om undertrykking, frigjøring og døden, Tove Jansson omskriver barnemishandling, ensomhet som er så stor at den fornyer seg selv og vinterdepresjoner til eventyrkarakterer og Endes roman om en uendelig historie er et kampskrift for fantasiens rolle i vår verden. Selv Harry Potter har langt dypere tematikk enn den åpenbare kampen mellom godt og vondt, hvor kamp mot all rasisme, det være seg statlig, ekstrem eller hverdagsbasert, er den mest sentrale. Den fantastiske, fantastisk barnelitteraturen er nydelig i det faktum at den ikke undervurderer leserne sine - den tar utgangspunkt i at barn, vel så mye som voksne, er i stand til å forholde seg til kompliserte tema.

Åh, jeg har så lenge ønsket at universitetet mitt skulle gjøre som universitetene i Agder, Oslo og Bergen - for ikke å snakke om i Stockholm! - at de skulle hente frem et eller annet som omhandlet barnelitteratur, slik at jeg kunne få en sjanse til å fordype meg seriøst i litteraturen, som litteraturviter. Det har selvsagt ikke skjedd. Instituttet for litteratur og nordistikk i trondheim har fokusert på syttenhundretallslitteratur og moderne, samfunnsorientert litteratur, og den magiske barneboken passer dårlig inn. Derfor har jeg lekt en stund med tanken på å lage mitt eget emne. I følge studiehåndboken har nemlig studenter lov til å legge opp sitt eget pensum, under en bestemt emnekode - egenstudier drev jeg jo allerede med på fritiden og pensum skulle jeg klare å skrape sammen.

Jeg begynte prosjektet for alvor en gang før jul. Jeg skaffet meg noen telefonnumre fra folk rundt i landet, undersøkte hvilke emnekoder jeg kunne få lov til å bruke og undersøkte relevant litteratur. Det viser seg at de siste tre årenes jevnlige, private lesninger av diverse teoretiske verk kommer godt med. Det viser seg at når jeg går til instituttet mitt, blir de strålende over engasjementet mitt, og lasser på meg bøker om realisme vs. fantasi, psykoanalyse og masteroppgaver om Harry Potter. Med dette i sekken setter jeg meg ned, bruker en uke på å lese meg opp, skriver ned en og annen artikkel som virker relevant - og jeg har et pensum. Jeg har et selvvalgt, selvlaget pensum. Jeg ser på pensumlisten jeg har laget, og den inneholder titler som "Fantàsia: resepsjonsforskinng, metoder og mål" (Fantàsia er Michael Endes uendelige univers) eller "Structuralism, Genre and (the) Beyond". Jeg avtaler møter med seksjonslederen for instituttet mitt, som også har studert barnelitteratur en gang i fordums dager, og fra ham får jeg enda noen telefonnumre, noen gode boktips og noen bøker i psykoanalyse som smertet meg langt inn i brystet. (Jeg skal fortelle dere om hvordan Askepotteventyret er en fortelling om menstruasjonsblod senere.) Etter en uke på Dragvoll hadde prosjektet mitt fått form, jeg hadde en grov skisse til pensumliste, jeg hadde en løs oversikt over de ulike tekstene på den listen og jeg hadde fått med meg tre andre studenter, som også ville legge opp et nytt og spenstig fag med meg. Fremtiden så lys ut.

Tre uker ut i semesteret oppsto de første skurringene. Dere skjønner, trass i at både resepsjonist, rådgiver og seksjonsleder blir revet med når jeg besøker dem med gestikulerende bevegelser og teoretiske vendinger, er studehåndboken likefullt feiltolket - det finnes egentlig ikke noen åpning for å legge opp sitt eget pensum. Jeg har egentlig ikke lov til å late som om jeg er proff. Dette skaper for mye arbeid for de ansatte, og gir feil signaler til oss studenter. Jeg kjenner frustrasjonen bygge seg opp, fordi de er så fryktelig tvetungede. De vil ha studenter, ja - men hva skal en stakkers student gjøre når hun ikke er brennende interessert i hverken Bjørnstjerne Bjørnson eller Erlend Loe? Et spontant møte med sekretær og rådgiver ga meg klarsignal til å viderefostre hjertebarnet mitt trass i reglene, på grunnlag av at jeg allerede hadde fått uformell godkjennelse de siste fem gangene jeg hadde undersøkt mulighetene mine. Prosjektet mitt lever videre.

Og virkelig, videre. Ukentlig arrangeres private kollokvier, der vi glemmer tiden og jeg må løpe til jobb. Jeg leser bøker på sengen, bøker jeg har lest ti ganger før, og deretter diskuterer jeg pensum utenfor kollokviegruppene. Mønstre jeg bare har sett ordløse antydninger til legger seg ut for meg, jeg ser sammenhenger, likhetstrekk som før har vært skjulte, og jeg finner teori som faktisk begrunner/bekrefter mine egne teorier. Jeg kjenner meg proff. Jeg planlegger filmkvelder, der vi kan se filmatiseringer av romanene våre og sammenlikne, trekke ut videre fellestrekk.

Fantastisk barnelitteratur har vært en så viktig del av bokhyllen min, og dermed av min egen opplevelse av identitet, at det kjennes befriende å endelig få arbeide med det som fag. Men mer enn befriende kjennes det riktig, som en del av min egen, personlige utvikling. Jeg ser tilbake på det siste året, og jeg ser en person som har vokst seg frem, vokst seg sterkere. Den personen er meg. Jeg kjenner, hver eneste dag, hvordan jeg stadig mer bygger meg selv opp, og hvordan jeg, etter hvert som jeg ser meg selv tydeligere, også blir i stand til å forme livet mitt. Kulturuttrykk som har definert meg som person, får nå en definert plass i mitt liv. Det betyr at områder jeg trodde var utenfor rekkevidde, områder som ble bestemt av andre, nå ikke bare er innen min rekkevidde, jeg kan nå holde med begge hender. Egentlig er det bare studiehverdagen min jeg har fått kontroll over, men fordi studiene mine består av kulturelle uttrykk som er med på å definere min identitet, er kontroll over egne studier også kontroll over livet mitt, over meg selv og over fremtiden min. Og jeg er så stolt! Jeg er stolt av min identitet, og jeg er stolt av prosjektet mitt. Jeg er egentlig mer stolt av dette prosjektet enn jeg har vært av noe annet faglig jeg har gjort, noensinne. Jeg er mer stolt av dette prosjektet enn jeg var av foredraget mitt om Brødrene Løvehjerte, den gang jeg var fjorten og nettopp hadde oppdaget en del av meg selv. Dette er en videreført del, et hjertebarn jeg har skapt! et hjertebarn jeg har drømt, og deretter fostret fra bunnen av, et hjertebarn som jeg gir betydning.

Eve, Stuart og jeg - litterære vesner

I romjulen kjøpte jeg fire forsinkede julegaver til meg selv. De tre første var nesten identiske hettegensere i rosa nittitallsstil, presanger jeg bodde i den neste måneden. Dette var kalkulerte julegaver, jeg hadde bestemt meg for dem på forhånd.
Den siste julegaven var spontan, og brukte opp den siste rest av julegavebudsjettet. Jeg kjøpte meg en cd.

Litteraturstudenter lærer raskt å skille mellom forfatter og verk. Dette skillet er essensielt for å forstå litteraturteori, og for å kunne operere med litteratur på et vitenskapelig nivå må en ha litteraturteori i hjernebarken. Den franske litteraturteoretikeren Roland Barthes fastsl0 en gang i forrige århundre at forfatteren er død, og dette er kanskje den mest kanoniserte grunnsetningen i hele faget mitt. Det kunstneriske verket skal stå fritt fra forfatterens biografi eller intensjoner ved verket. Hvis forfatteren mente å skrive en morsom tekst, og teksten egentlig bare er sørgelig - da vil en litteraturviter lese teksten som sørgelig, fordi det er det som står der. Og hvis forfatteren er født og oppvokst på sørlandet, eller i Skottland for den del, har dette ingenting med saken å gjøre, knapt nok en gang dersom en finner eksempler på nettopp dette i teksten - forfatteren står utenfor, verket er gitt videre til kritikerne og deres dom.
Denne regelen, hvor forfatter og kunstnerisk verk står adskilte, har jeg opprettholdt - inntil nå, inntil denne fjerde julegaven. Og med denne julegaven falt hele mitt omhyggelig konstruerte avstandsforhold til trivia om Belle & Sebastian sammen.
Mannen bak mitt nye album er selvsagt Stuart Murdoch, hjerne og hjerte bak B&S. Mannen er skotte, han er lyriker og han har vært min helt i mange, mange år, utelukkende i kraft av poesien sin - men min litterære utdanning tro, jeg har unngått biografien hans. Jeg ville ikke at den skulle påvirke hvordan jeg opplevde tekstene. Jeg har med vilje ikke lært meg alle navn på musikere han samarbeider med, med vilje ikke lært meg hvor han er født eller hvem han ligger med, med vilje ikke studert utdanningen eller foreldrenes yrker - rett og slett fordi det ikke vedkom meg, det var ikke interessant informasjon. All informasjon jeg trengte, fant jeg i sangtekstene. Nå kom altså et album som er laget av ham alene, og ettersom dette er et soloprosjekt falt alle mine litterære intensjoner bort og jeg fordypet meg i videoer, intervjuer og artikler om prosessen bak albumet. Det er nemlig et så veldig, veldig interessant album.

Albumet heter "God help the girl", består av fjorten spor (og noen få singlespor en kan få tak i andre steder.) Det er et konseptalbum som etter planen skal utvikles til en film i løpet av det neste året, og som et hvert album laget av Stuart Murdoch består det nærmest utelukkende av gode melodier og sterke tekster, med rim som slår André Bjerke i støvlettkamp. Det er også et album hvor en finner mye forfatterbiografi i både tekster og historie, hvilket er hovedårsaken til at jeg måtte grave litt i den faktiske biografien hans. Hvor mye var selvbiografisk? Hvor mye var rent poetisk geni? Hvor kom Eve fra?
Jeg ville kanskje ikke forgapt meg i forfatterbiografien likevel, hvis ikke det var for noen youtubevideoer som ble laget om prosessen bak albumet. Der er nemlig Stuart Murdoch intervjuet, og trass i at jeg visste at han var skotte ble jeg fullstendig betatt da jeg skjønte at han snakker finere enn John Hannah. Det ville jeg egentlig ikke trodd var mulig. Og derfra ble det bare bedre. Jeg visste jo at mannen hadde laget et indieband med strykere, koringer og verdens beste tekster, og at dette indiebandet hadde valgt ut navn fra en fransk barnebok (jeg tror faktisk ikke at jeg kan dikte opp et mer perfekt band!), men jeg visste ikke at mennesket bak er miljøforkjemper, personlig kristen og i bresjen for homokamp i Skottland, samt at albumet "God help the girl" er inspirert av hans egne tyveår, der han lå på et mørkt kott og så i veggen, diagnostisert med ME. Albumet er helt tydelig inspirert av disse årene, men som han sier, i sin varme, lett tørre og humoristiske tone, et album om ME ville ikke være spesielt spennende, det ville stort sett handle om en person som gjorde virkelig ingenting.
I stedet for en MEpasient har han laget Eve. "God help the girl" er en historie om en jente, en flink pike etter alle notene, som kommer fra en vanlig familie, som gjør det godt på skolen, som i det hele tatt gjør som hun skal - til hun begynner på universitetet. Og i begynnelsen går alt som det skal der også, men gradvis skyves hun utenfor, til hun ikke lenger har kontroll over sitt eget liv, uten at hun vet hvorfor. Hun går ikke på forelesninger, mister kontakt med vennene sine, og i et forsøk på å kontrollere noe kontrollerer hun matinntaket sitt - med andre ord slutter hun å spise. Hun slutter å sove også, og til slutt får foreldrene henne tvangsinnlagt på psykiatrisk. Her, mer eller mindre, begynner fortellingen om Eve.
Historien om hva som førte til sammenbruddet, skildres i en oppklarende tekst i begynnelsen. Det er bra, for sangene på albumet er en uklar kombinasjon av sanger som åpenbart handler om den prosessen hun må gjennom mens hun er innlagt, og den tilvenningsfasen hun må gjennom etter at hun slippes ut. Nettopp dette, at det ikke er en lineær, kronologisk handling, gjør historien mer troverdig - albumet består av kaotiske episoder som gir mening hver for seg, som egentlig ikke helt henger sammen sett i kombinasjon, men som absolutt gir mening dersom du leser dem som tankemønstre, som et innblikk i nettopp en veldig syk persons kamp for å lære å leve igjen. Nettopp fordi historien er fragmentarisk, trer Eve tydelig frem for deg. Du ser henne for deg, enda hun aldri skildres rent fysisk. Du ser den kampen hun kjemper uten helt å vite det selv, for å få grep om livet igjen. Eve lærer seg å spise, men så vidt jeg forstår blir hun vegetarianer. Hun lærer seg å sove, men begynner å trene, hun gjenoppdager sin egen seksualitet og hun begynner å komponere musikk - underforstått er albumet Eves egne komposisjoner. Tre av de beste låtene fra det forrige B&Salbumet, "the Life Pursuit", er opprinnelig skrevet for dette albumet, og to av dem har fått plass her i nye versjoner, hvilket gir dem helt nye dimensjoner. Jeg liker det. Selvsagt har han også hentet inn Belle & Sebastianfolket til noen av låtene, og jeg vet at særlig noen av disse kommer til å forbli favoritter i spillelistene mine. Jeg blir svimmel, så fine er de.

Dersom du ser bort fra at min granskning av Stuart Murdoch gjør meg mo i knærne og gir meg upassende drømmer om å snappe Marissas ektemann opp og innlate meg i et forhold til en mann dobbelt så gammel som meg, har ikke trivia skadet mitt omdømme. Tvert i mot synes jeg tekstene i akkurat dette albumet trer enda klarere frem, og med fare for å holde forfatteren levende der han burde være død, jeg synes at bakgrunnshistorien til forfatteren gir enda mer dybde og farge til historien. Dette er ikke et eventyr, dette er en ektefølt og intens bearbeidet kamp mot lys. Ikke minst er det veldig, veldig riktig at historien har en kvinnelig protagonist, ettersom det stadig er sterke, vakre, sårbare og til tider tilbakevendende kvinneskikkelser i Murdochs forfatterskap. Jeg kan skildre flere lettere kaotiske kvinneskikkelser fra Belle & Sebastianlåter, karakterer som Chelsey, Lisa, Hillary, Judy og Lazy Jane. Dersom en samler nok B&Salbum kan en på sikt forme hele livshistorier på bakgrunn av enkelteksempler og episoder hentet fra ulike låter om de samme karakterene, samt deres interaktivitet med hverandre. Jeg har bestandig sett på dette som en vennlig gest mot trofaste lyttere, og jeg har alltid likt det. Dette, derimot, er et befriende album der alle de ulike episodene er samlet til et album, en historie. Jeg gleder meg veldig til å se hva som blir av filmprosjektet, for jeg tror det kan bli en klassiker - dette albumet er i alle fall det.

Helst skulle jeg gitt dere youtubevideoen av mitt favorittspor, Musician, please take heed, men copyright har kverket den. I stedet får dere Stuart og og hovedvokalist/ "Eve" Catherine Ireton, i duetten om paraplyer og optimisme.

Det sies at kjærlighet er det største av alt

Og så finnes det de menneskene. Du vet hvem jeg mener, de menneskene du finner ved en tilfeldighet, og som vokser deg inn i hjerteroten, de menneskene som varmer deg aller mest. Jeg har noen av dem, og en av dem var på besøk i kveld, og derfor må jeg skrive om henne

Egentlig er det kanskje ikke henne jeg vil skrive om, men det magiske som finnes mellom oss, det som gjør henne så magisk.

Jeg dyrker vennskap. Jeg har samlet på ulike vennskap opp gjennom årene, de ulike typer vennskap som kan oppstå, jeg har samlet dem i brystet, lært av dem, eksperimentert med dem, filosofert over dem - mine vennskap har vært mine viktigste faser i livet. Som tolvåring hadde jeg en drøm om å utforske alle vennskapstyper som fantes. Jeg prøvde ut gjengvennskapet. Jeg prøvde ut det stillferdige vennskapet som besto av felles filosofering. Jeg prøvde ut kjærlighetsvennskapet, som besto av inderlig lidenskap. Det trofaste vennskapet som stort sett besto i å gå til og fra skolen sammen, brevvennskap, politisk basert vennskap, vennskap på tvers av aldersgrupper, vennskap på tvers av kjønn, vennskap på tvers av klasser. Jeg prøvde dem ut, smakte på dem, romantiserte dem. Aller fremst i romantiseringen min sto bestevennskapet, sjelevennskapet, det kompromissløse vennskapet som besto av intens kjærlighet og felles, grunnleggende forståelse. Jeg smakte på alt, strakte meg etter alle, kjente etter med fryd hver gang jeg innså at jeg hadde kjent en ny type vennskap. Vennskapene mine var også fiksjon, de var også min måte å leve mitt eget liv som et eventyr.

Det tok litt tid før jeg skjønte at nettopp det brennende sjelevennskapet krever nettopp de største kompromissene, og at nettopp derfor er det virkelig det vakreste. Etter en stund innså jeg at jeg trengte mer enn filosofisk vennskap, og kort tid etter der igjen innså jeg at gjengmentalitet var spennende, men ikke helt min stil. Vennskap på tvers av klasser viste seg å være vanskelig å opprettholde utenfor en felles skolehverdag, og jeg er dårlig på å skrive brev jevnlig, men politiske vennskap er trivelige - så sant det bygger på gjensidig respekt og kan dyrkes med luftrom rundt. Å lære vennskap å kjenne, og ikke minst å lære å gjenkjenne hvilke former for vennskap som ga meg mest, som utfoldet meg mest, var en prosess som lærte meg om meg selv. Mine vennskap - hvert eneste ett av dem - har plass blant mine favoritthistorier fra mitt liv.

Hun som besøkte meg i kveld, opprettet en ny form for vennskap hos meg, etter at jeg trodde jeg hadde utforsket stort sett det som var å utforske. Mens de fleste vennskap i mitt liv har funnet gjenklang i en historie jeg har lest eller en drøm jeg har hatt, vokste vennskapet mellom oss frem som noe helt nytt - noe jeg ikke hadde drømt om, noe jeg ikke så komme. Det gjorde meg yr i måneder.
Vi satt ved siden av hverandre en tilfeldig dag i løpet av den første uken som studenter. I løpet av to dager bodde vi sammen. Det kunne blitt katastrofalt. Hun kunne vært grusom, eller hun kunne ha opplevd meg som fæl. I stedet vokste det frem noe nydelig.

Det som er mest spennende er at jeg ikke visste om denne formen for vennskap, og derfor har jeg heller ingen klar forestilling om det. Jeg kan ikke direkte sette ord på hva det består i, jeg vet bare at jeg ikke ventet det, og likevel var det der - plutselig, uten forvarsel. Kanskje det er fordi hun er så vakker når hun ler, eller fordi vi har særdeles lik smak innen kultur, slik at vi kan oppleve kulturelle øyeblikk sammen. Kanskje det er fordi hun er så varm, så uendelig varm, eller kanskje det er fordi hun trekker hemmelige tanker frem i meg og ufarliggjør dem, ufarliggjør verden. Sannsynligvis er det mest av alt fordi hun får meg til å like meg selv, så lenge hun er i rommet. Og det dukket bare opp plutselig, uten at jeg så etter det, uten at jeg visste at det eksisterte. Tenk om jeg ikke hadde plassert meg akkurat i den sirkelen, akkurat der, akkurat den dagen? Tenk om jeg ikke hadde satt meg i hodet å prate med ukjente mennesker denne kvelden? Tilfeldigheter! Åpninger!
Hun forandret livet mitt, denne unge skjønnheten. Umerkelig snek hun seg inn, og plutselig, i løpet av noen måneder, var hun blitt en av mine aller nærmeste. Hun ble plutselig et menneske jeg forholder meg til i hverdagen, enten hun er der eller ei, bare fordi hun eksisterer i livet mitt, og fordi hun er et av de vakreste mennesker jeg har i min eksistens. Hun er den melodien du oppdager fordi noen ønsker seg den akkurat den dagen du har radio på i bakgrunnen. Hun er den boken noen har glemt igjen på hytten. Hun er det favorittklesplagget du kjøpte på fretex, den dagen du mistet bussen og dro dit for å holde varmen til den neste bussen kom. Hun er en av de personene jeg ble kjent med fordi jeg gikk en tilfeldig rute med hunden, de menneskene jeg ble kjent med fordi vi tok den samme bussen hjem, fordi jeg satt akkurat på den plassen den første dagen som student i Trondheim. Det begynner der, og du vet det ennå ikke, når det begynner. Du vet at du har truffet et menneske du er interessert i, men ennå vet du ikke om magefølelsen din stemmer. Du vet i alle fall ikke at du skal forelske deg. Som regel når magefølelsen din sier "bra menneske!" er det snakk om et bra menneske du skal bli venner med, men ikke et menneske som skal forandre, noe som skal vokse seg stort og sterkt og viktig i livet ditt. Det er forskjell på de menneskene du treffer som utgjør en fin del av din sosiale omgangskrets, og de menneskene som du etter hvert innser at har krøpet inn i din innerste sirkel. Jeg snakker om de menneskene. De menneskene som begynner med en tilfeldighet, og som uforutsett vokser til å bli en grunnstein i deg.

Jeg hadde besøk av en slik i dag, en venn jeg ikke så komme. Et sånt menneske som jeg traff ved en tilfeldighet, og som i dag har forandret alt. God natt.