fredag 13. juni 2008

Ellinors siste vise

Det er mitt inntrykk at våre personligheter bygges opp omkring de mange tingene vi identifiserer oss med, hvilke bøker vi velger å lese, hvilke venner vi liker å omgi oss med og de mange ulike emnene vi interesserer oss og velger å arbeide med. Mosaikken av meg selv er i hvert fall bygget opp omkring disse elementene, et salig, fragmentert bilde av litteratur, nære relasjoner og politiske meninger som plasserer meg temmelig langt til venstre.
Og det er det siste jeg har tenkt å prate om i kveld, for aldri har jeg kjent en så sterk tilhørighet til den berømte venstresiden som jeg gjør denne helgen. Dette blir langt, mine trofaste lesere, langt og nostalgisk, for jeg tar herved farvel med en milepæl.

Den våren jeg var tretten, meldte mamma meg inn i Rød Ungdom.
Den gang som nå oppholdt Bergen Rød Ungdom seg i andre etasje i Vestre Torggate, men på den tiden var fremdeles kafé kafaan oppegående. Min astmatiske, runde og koselige mamma troppet opp en tidlig vårdag inn blant kaffedrikkende, kjederøykende tenåringer kledt i svart og ba pent om å bli henvist til RUkontoret. Hun fikk en pekefinger opp trappen. Deretter dro hun hjem og fortalte meg pent og pyntelig at Bergen Rød Ungdom hadde ukentlige møter på kontoret mandager klokken seks.
Hun hadde gode grunner for det. Ikke bare hadde hun selv - og bestemoren min også, for såvidt - vært aktiv i denne delen av venstrebevegelsen hele livet, men jeg hadde selv vist tidlige tegn på å vokse inn i familietradisjonen. Jeg har vært brennende, lidenskapelig antirasist så lenge jeg kan huske. Jeg var en av familiens få unger som med glede deltok i åttende mars og førstemaitog, og ropte uten blygsel "Vi vil ha seks! Vi vil ha seks! Vi vil ha seks timers arbeidsdag!" (rop det høyt, så hører du hvorfor dette var så morsomt) og "Smil, smil, selv om du er heterofil! Vi er mange flere, resten står blant dere" (som det tok meg flere år å forstå poenget i). Som elleveåring leste jeg Sofies Verden og bestemte meg der og da for at jeg likte Marx best, lenge før jeg visste hvem Marx var og hvorfor det rørte min mor til tårer. Som tolvåring dro jeg på bøllekurs, og kom hjem enda mer rød enn jeg var da jeg dro, feminist på min hals. Og nå, da min mor kom med tidspunkt og sted, visste jeg uten tvil i min sjel at familien nå forventet at jeg gjorde min plikt og ble politisk aktiv.

Jeg har alltid vært pliktoppfyllende. Med hjertet i halsen og full av forventning gjorde jeg meg klar til mitt første RUmøte. I et forsøk på å roe ned nervene malte jeg med oljemaling til like før jeg skulle gå, og rakk ikke helt å vaske av meg malingsflekkene, hvilket jeg syntes var like greit. Jeg var litt sjarmert av malingsflekker, og lukten av olje roet meg ned. Frem til jeg tok på meg skoene, og min far ser på meg i døråpningen og sier "Du vet at alle i RU har svarte klær, nagler og hanekam?"
Og så måtte jeg løpe for å rekke bussen.

På bussturen fortalte jeg meg selv at han hadde spøkt. Det er hans form for humor, tenkte jeg, og presset hjertet mitt tilbake til brystkassen. Med musikk fra en stor, svart disckman i øret klarte jeg på mystisk vis å finne veien dit jeg skulle. (Jeg minner om stedsansen min.) Jeg kikket inn på kafé kafaan, ble litt engstelig, bet tennene sammen og gikk opp trappen. På døren sto en valgkampplakat for RV, og jeg banket på og gikk inn til mitt første RUmøte.

Rundt bordet satt det mange mennesker. Om de var sju eller femten vet jeg ikke, de var mange. Og alle, jeg gjentar, alle hadde nagler. Eller svarte klær. Eller hanekam. Eller bare rett og slett knallsvart hår. Og noen av dem hadde alt på en gang.
Jeg sto der, tretten år gammel, og svelget mens jeg så på en gjeng med atten, nittenårige mennesker som allenøyaktig ut som min far hadde sagt. Det er et under at jeg ikke snudde i døren.
I stedet gikk jeg inn. Som sagt, jeg visste i dypet av meg selv at familien forventet det, og jeg hadde jo lyst til å drive med politikk. Etter litt betraktning var det noen fjes jeg merket meg. Jeg så en svartkledt, vakker dame med langt, svart hår, ansikt som en egyptisk statue og svarte nagler på armene. Hun het Natasha. Jeg merket meg en mann som jeg gjenkjente, med et lite sukk av dyptfølt lettelse. Han hadde klippet håret siden sist, men jeg gjenkjente ham likevel som en av de tekniske på bøllekurset mitt. Han het Hans Petter. Og jeg merket meg - det som viste seg å være kjæresten hans - en rund, lattermild jente med hanekam. En rosa hanekam. Enten det nå var hårfargen eller latteren, Sunniva virket mindre skummel enn alle de andre. Så der satt jeg, rundt et firkantet bord med hendene i fanget, og etter en times møtevirksomhet rakte jeg hånden i været og snakket. Dette var første gang jeg snakket i en forsamling av ruere, og jeg kry av meg selv til langt inn i sjelen. Jeg var minst av dem alle, og håpløst naiv, men jeg våget å snakke.

Jeg spurte om dette med væpnet revolusjon. De aller fleste som melder seg inn i RU, begynner som pasifist, og jeg var intet unntak. Selvsagt var jeg for revolusjon, Marx var kul og jeg hadde lest "De elendige" av Victor Hugo, men måtte den være voldelig?
Natasha, den vakre, egyptiske damen (som slett ikke er egypter) tegnet seg. Sannsynligvis vet hun til dags dato ikke hvor heldig hun var med de neste ordene, for i dette øyeblikket gjorde hun det mesterverket å 1. forklare tanken bak ordene "væpnet revolusjon" og 2. ( Vel så viktig) hun fikk meg til å føle meg hjemme. Hun beseglet min fremtidige skjebne med sin forklaring.
"Vi er som Robin Hood" sa hun. "Vi vil stjele fra de rike og gi til de fattige. Dette vil vi i utgangspunktet gjøre helt fredelig. Men de rike, de vil vel sannsynligvis ikke synes noe særlig om at vi tar rikdommene deres fra dem. Og da vil de bruke våpen mot oss. Da må vi selvsagt forsvare oss, ikke sant?"

Jeg kom jo inn i rytmen etter hvert. I to år kom jeg på hvert eneste mandagsmøte, stille og sjenert, mens jeg suget til meg innledninger, diskusjoner og mennesker. Jenten med hanekammen ble den jeg ringte til, og som regel var det hun som ringte meg og ga meg beskjed om ting som skulle skje. Det var gjennom henne jeg lærte hva "løpis" og "demo" betydde. Jeg sugde til meg ukjente begreper om anarkosyndikalisme, proletariatets diktatur, AKP og pst. Jeg var selvsagt for liten til å være med i AKP, og jeg var for såvidt for liten til å bli med på de fleste sosiale arrangementer som fant sted blant disse temmelig voksne rumedlemmene, men jeg hang på likevel.
Den sommeren reiste jeg på sommerleir. Jeg spiste min første falaffel. Jeg lærte om porno og jeg traff Knut Nærum, som pratet på et skrivekurs. Jeg ble redd for alle lesbene, som plutselig flommet over og etterlot meg mutters alene. Så traff jeg en mann med sprettballer, svarte silkehansker og teater i hver fiber av kroppen. Det var sammen med ham, en av sommerleirens kvelder, jeg så the Matrix første gang, og midt under helikopterscenen hvor helten henger i en tråd i luften ga han meg mitt første kyss. Jeg var vettskremt.

Året etter orket jeg ikke reise på sommerleir. Jeg orket ikke være politisk aktiv. Da kom mannen med silkehanskene, lommeuret og teaterblikket til meg i stedet. Slik var vennskapene som fødtes i denne organisasjonen, slik var det!

Det året jeg fylte seksten ble jeg politisk aktiv igjen, etter noen måneders pause. Og hvilket omslag det var!
Da jeg trakk meg ut, var jeg fremdeles den minste. Jeg hadde alltid vært den minste. Jeg var den eneste som ikke fulgte kleskoden med nagler og revolusjonære hårstiler, og jeg var den minste.
Da jeg kom tilbake, et halvt års tid senere, hadde hele organisasjonen forvandlet seg. Dette var under opptakten til Irakkrigen, og Rød Ungdom var blitt min organisasjon. Nesten alle de skumle, svartkledte storingene var borte. I deres sted var det mennesker som meg, mennesker jeg nesten så meg selv i. I deres selskap kastet jeg meg inn i antikrigsarbeidet. Ingen jeg kjenner som deltok i dette arbeidet, kom fra det uten sterke mèn. Ingen som tilhørte det politiske ungdomskullet på venstresiden dette året kommer noensinne til å glemme demonstrasjonene, slagordene, menneskene, stemningen som hersket. I februar gikk jeg i tog med seksti tusen andre, vi fylte hele Oslo sentrum og vi hoppet i takt. Den som ikke hopper nå, støtter krigen! Jeg streiket og holdt foredrag for min upolitiske klasse, hvor jeg snakket brennende om USAs oljepolitikk og verdens urettferdighet. Jeg vaiet med røde flagg, sang internasjonalen og virvelstevet, leste om kapitalismens historiske utvikling, lærte teori om profittratens fallende tendens og jeg traff Kristian.

For Kristian var en av disse unge mennene som var en del av det nye Bergen Rød Ungdom. En vakker, vakker mann med glimt i øyet. Vi flørtet i en uke, før han ga meg mitt andre virkelige kyss - og vi var kjærester. Kan noen glemme en solfylt mai måned, som vi for det meste tilbragte på et støvete kontor med grått veggtilveggteppe og hjemmesnekrede plakater på veggene, kan noen glemme den første virkelig store kjærligheten?

Den høsten ble jeg lagsleder. Bergen Rød Ungdom vokste brått og gledelig seg så stor at vi kunne dele oss, og jeg ble gjort ansvarlig for det ene laget. Det tok noen måneder, men jeg vokste med oppgaven, lærte meg alt på den vanskelige, harde måten og ble veldig, veldig flink. Jeg var så kry over arbeidet, og jeg var så redd for å ikke strekke til, for jeg kjente meg fremdeles som den trettenårige Ellinor som kom på RUkontoret den første dagen. Det tok to år før den følelsen slapp taket, to år med ukentlig arbeid hvor jeg drev dette laget alene. I begynnelsen av tredje klasse ble jeg valgt til leder for hele sulamitten, og jeg oppdaget til mitt sjokk at jeg var blant de eldste og mest erfarne medlemmene, og at det fantes mange, mange som var yngre enn meg. Jeg var blitt en av dem som var på kontoret når nye, trettenårige jenter kom på kontoret for første gang, og jeg hadde tatt imot dem med mitt varmeste smil og gjort alt jeg kunne for at de aldri skulle bli møtt av skumle, svartkledte folk. Jeg var blitt voksen.

Gjennom alle mine år i Rød Ungdom har jeg vært en ivrig forkjemper for kultur. Jeg elsker revolusjonær musikk. Revolusjonære fortellinger er blant mine favoritter. Og, viktig i denne sammenhengen, jeg har alltid ledd høyt når Monty Python fremviser venstresiden med all mulig varm selvironi. I årevis har "Life of Brian" vært en av mine yndlingsfilmer. Ingen filmer jeg vet om, ikke en gang "The quest for the Holy Grail", har tatt venstresiden så grundig på kornet. De er utvilsomt blant fortellingens helter, Brians revolusjonære kamerater, men de portretteres med alle venstresidens klassiske feil og lyter. Filmen viser mannsjåvinismen som engasjerte kvinner ofte møter i sin egen bevegelse, den viser med mild overbærenhet hvor flinke vi er til å lage høytflyvende teorier og hvor elendige vi ofte er til å overføre teorien til praksis, den viser hvor dyktige vi er til å fokusere på interne stridigheter fremfor å kjempe mot ytre fiender og den viser hvor flinke vi er til å splitte oss opp i bittebittesmå grupper uten slagkraft i det hele tatt. "Slå ikke med åpen hånd, men som en knyttet neve!" heter det, og det er venstresiden utrolig dårlig til. "Det er motsetninger som driver historia fremover" er et velkjent slagord, og er det èn ting venstresiden er dyktige til, så er det å ikke bare finne motsetningene, men å stirre seg blinde på dem som er nærmest.
Men, har jeg alltid trøstet meg med, Rød Ungdom er ikke blant de verste. Som bergenser er jeg oppvokst med skrekkhistorier om hvordan NKU, et av de rivaliserende kommunistiske ungdomspartiene til RU, ekskluderte alle i Bergen med unntak av èn, som deretter la laget ned og startet en ny bevegelse - hvor alle de ekskluderte meldte seg inn. Javisst har Rød Ungdom vært preget av stridigheter, og de siste par årene har det knapt nok vært til å leve med, men kløften har gått omtrent på midten. Kranglene har gått høylytte, vi har grått og skreket og gjennom felles politisk front har vi på begge sider funnet venner vi ble glade i, og jevnt over har forholdet vært noenlunde stabilt.

Denne helgen skriver Rød Ungdom seg inn i Venstresidens historiebok. Vi har tatt tråden helt ut, skapt interne stridigheter som ikke bare splitter oss på langs, men på kryss og tvers og over det hele. Jeg opplever plutselig at en venn snakker stygt om en annen venn, for de politiske kampene er nødt til å bli personlige, og omvendt. Og nå er de personlige, politiske motsetningene blitt så tilskjerpet at vi tar en NKU - vi ekskluderer de medlemmene vi ikke liker. Det er alle slags forklaringer på hvorfor de skal ekskluderes, men først og fremst står påstandene "flertallet liker ikke kommunister" og "de som skal ekskluderes bygger et annet parti" opp mot hverandre. Resultatet er at organisasjonen ekskluderer mange av de flinkeste folkene. Store deler av Bergen ryker selvsagt ut. Hele styret i Trondheim, med unntak av meg, ryker også. Hvis jeg glipper med øynene og myser på bildet foran meg, ser jeg en venstreside som nærmest er hentet ut fra en Monty Pythonfilm, og selv om jeg gjerne skryter på meg å inneha i hvert fall en liten dose selvironi, klarer jeg ikke le helt oppriktig av dette bildet. Kamerater ekskluderer kamerater, og organisasjonens høyeste organ diskuterer ikke lenger om væpnet revolusjon er bra eller ikke, men om Marx i det hele tatt er verdt å diskutere - mannen var jo tross alt ikke feminist.

På tirsdag var jeg på mitt siste lagsmøte. Etter denne helgen melder jeg meg ut. Det er ingenting igjen av organisasjonen min, og det kjennes merkelig, for denne organisasjonen har vært bakteppe for hele ungdomstiden min, denne organisasjonen har vært symbolet på en viktig bestanddel i mitt eget bilde av meg selv. Denne organisasjonen har vært grobunn for så mye som har formet meg, og det er med en salig blanding av lettelse og intenst vedmod jeg ser det hele flyte inn i horisonten. Dette er den virkelige avslutningen på tenårene. Og på mitt organiserte, politiske arbeid på en stund fremover. Mosaikkbildet forandrer seg, sprekker, skifter grimase.

36 kommentarer:

  1. Vemodig, men det finnes andre viser du kan synge, Ellinor.... Du kommer til å dikte dine egne viser også, kjenner jeg deg rett. Som din selvutnevnte tante Tulling vil jeg bare si et jeg er er stolt over hvor reflektert og klok du er. Det har du alltid vært, så lenge jeg har kjent deg (10-12 år ?).

    SvarSlett
  2. Det begynner å bli en stund, ja:)

    At jeg kaller den min siste vise spiller vel egentlig mer på "Ellinors vise", som jeg er oppkalt etter. "ka e det som æ drømme om..."

    SvarSlett
  3. Ja, men en kan jo få / lage nye drømmer, vet du ! :)

    SvarSlett
  4. En veldig fin historie! Heldigvis har du og jeg snakket om og blitt enige om at det fint går an å være "politisk" uten å være politisk aktiv. Så kan du jo prøve det for en tid, og heller gå tilbake til politisk aktivisme når du og om du skulle føle for det. Mosaikkbildet er en veldig fin lignelse, og det er mye slik jeg ser på identitet også. Det ligner litt på det jeg prøvde å si i eksamensoppgaven min. Identitet stagnerer aldri, heldigvis, i alle fall ikke hvis du ikke vil det. (:

    SvarSlett
  5. Du kan ta det med ro, Erna, jeg har ingen ambisjoner om å slutte å drømme. Det er for mye estetikk rundt drømmer til at jeg vil gi det opp!

    Og takk, Sunniva! Vi har snakket om det, og det har vært til stor hjelp i ryddeprosessene.Jeg må innrømme at jeg stoler litt på at du holder meg politisk i fremtiden - du er en sånn deilig blanding av "jeg-bryr-meg-ikke" og faktisk engasjement. Meget sunt, tror jeg.

    SvarSlett
  6. :-) Bra det, Engeline !

    Jeg har uttrykt meg usedvanlig klossete som vanlig, men noe av det jeg ville formidle at du kanskje kan få gjort mer for å "redde verden" utenfor en organisasjon som RU enn innenfor, om du vil ! F eks i tverrpolitiske ad hoc organisasjoner for ulike saker, i miljøbevegelse, i antirasistiske bevegelser, i jentegrupper ol.

    Det er mange viser å synge og mange drømmer å drømme, og du har blitt godt skolert til å gjøre det meste i RU..

    Lykke til i alle fall !

    SvarSlett
  7. Glemte å si at det selvsagt her helt OK om du velger å trekke deg fra aktivisme også, om du velger å konsentrere deg om de andre viktige tingene i livet ! :-)

    SvarSlett
  8. Jeg skjønte hva du mente, og jeg setter pris på omtanken :) Du vil ikke tro alle dem som stadig prøver å verve meg til en eller annen organisasjon - senest forrige uke ble jeg forsøkt snikinnmeldt i både SOS Rasisme og Kvinnegruppen Ottar - men så langt holder jeg meg utenfor. Faktum er at jeg helst vil holde meg utenfor organisert aktivisme en stund. Det er så mye annet jeg heller vil bruke tid på, for eksempel litteratur og litterære venner. I perioder har det kjentes som om det politiske arbeidet har tatt over hele meg, og jeg kjenner at det er på tide jeg gir meg fullstendig over til de andre delene av meg - så blir det litt rettferdighet. Og rettferdighet er, som du vet, særdeles viktig for meg!

    SvarSlett
  9. Man kan lett bli revet med av det tilsynelatende samholdet i forskjellige former for "aktivisme". Dessuten er aktivisme dønn slitsomt. Og ofte tar det veldig laaaaaaaaang tid å nå målet. Dessverre.

    SvarSlett
  10. Du snakker so en ekte, erfaren aktivist! Sånn snakker bare dem som har vært i ilden og vet hvordan det er. Ja, det er dønn slitsomt. Og ja, det tar lang tid. En står der og stamper, krangler, slåss for en bedre verden, og en gang i blant må en ta seg selv litt i nakkeskinnet og riste litt løs, så en ikke går seg vill i alle kampene.Men de små seirene gjør det som regel verdt det.

    SvarSlett
  11. Eg tykkjer vi skal få i gong litt anna aktivisme, eg, der du målar og skriv så blekk og oljemaling ligg i tre lag bakom øra på deg (nett som då vi var tretten). Vi treng det òg, veit du. :-)

    SvarSlett
  12. Vet du, Silje? Det er en av de tingene ved in verden jeg setter størst pris på. Du ser alltid meningen min mellom linjene mine. Og ja, vi trenger å male, skrive, skape. Det skal det bli massevis av tid til nå. Helst i fellesskap, for aldri lager jeg så mye morsomt som sammen med deg :)

    SvarSlett
  13. Du skildrer våre felles mennesker, felles oppvekst, felles organisasjon så jeg må grine, jente! Fordi livet mitt alltid vil være preget av deg, Sunniva, Wilhelm, Peter, Natasha og de somrene. Herregud, jeg giftet meg med denne organisasjonen for alle praktiske formål.

    Nå står vi på hver vår siden av en uenighet som har revet to og et halv lokallag i stykker. Jeg klarer ikke være for å beholde dem. Jeg la ned så mye arbeid i hver enkelt av dem som blir ekskludert nå, og fikk et spark i tryne igjen. Det siste sparket var en drapstrussel. Jeg beklager, men jeg kan ikke synes at eksklusjonene er trist.

    Jeg kan vel egentlig bare si to ting:

    1. Jeg er så glad for at du greier å sette grenser og passe på deg selv.

    2. Jeg er utrolig lei meg for at du ikke blir her sammen med oss.

    SvarSlett
  14. Ja. Nettopp. Av alle mennesker tror jeg du er den som kan kjenne igjen denne historien. Du kjenner menneskene, du kjenner stemningene, du kjenner til det livet jeg beskriver. (Og jeg refererte til deg, meget subtilt, merket du det?) Hva angår dem som vil tjene folket... Jeg vet at de sparket deg i trynet, og det var dårlig gjort. Du vil se at jeg ikke akkurat kaster meg i deres armer heller, selv om de drar alt de kan. Jeg måtte tenke veldig lenge og veldig hardt på saken, men jeg kom frem til at jeg kan ikke være for å ekskludere dem, fordi jeg ser det arbeidet enkelte har lagt ned og jeg ser hva som skjer med de lokallagene da. Det betyr ikke at jeg ikke skjønner at du vil ha dem ut. Jeg tror det handler om perspektiver, egentlig.

    Men! Dette er viktig. Veldig, veldig viktig. Selv om sosiale bånd ble født i organisasjonen, si for eksempel på et landsmøte der noen fremmet en uttalelse mot mobbing internt, så har enkelte bånd vokst seg langt utover selve partikameratskapet. Jeg kunne aldri ha klart å forlate organisasjonen, hvis ikke jeg hadde vært overbevist om at de viktigste vennskapene bygget på mer enn bare organisert politikk. Med andre ord; jeg kommer fremdeles til å komme til Oslo, og jeg kommer til å ringe deg, bare fordi du er en sånn artig dame som jeg er så glad i. Og litt fordi vi har en date på et tested en gang i fremtiden. Så kan vi jo dele erfaringer som manisk deppressive eller noe?

    SvarSlett
  15. Hei Ellinor.

    Det er utrolig trist hvordan du opplever at ting har gått den siste tiden, dette er noe flertallet i landsstyret deler med deg. Hele eksklusjonsprosessen har vært et mareritt uten sidestykke, ikke bare for de det gjelder, men også får vi som ble satt i rollene som dommere.

    Jeg må gjøre en ting veldig klart, eksklusjonene handler ikke om personlige forhold. Man kan si mye om prosessen i forkant av eksklusjonene, men det får SST ta på sin kappe.

    Landsstyret forholdt seg utelukkende til anklagene, forsvarsskrivene, forsvarstalene og til LMs beslutning om at dobbeltmedlemsskap ikke var mulig. Utifra dette, ble eksklusjonene fatta, selv om flere av eksklusjonene smerta oss som stemte over de anklagedes organisatoriske skjebner. Det at det faktisk oppfattes som om vi gjør dette pga. personlige relasjoner, smerter meg og flere i LS. Det heter seg at flere gråt og mange andre sto gråtkvalte, og det var fordi mange av de som ble ekskludert er regna som gode kamerater vi ønsker alt godt, men som vi aktivt måtte ta stilling til utfra utelukkende profesjonelle hensyn.

    Beklager om jeg virker sint, men det er bare at dette blir en svært tung bør for oss som stemte over saken når vi vet at vi har måttet kaste kamerater ut av rørsla.

    SvarSlett
  16. Jeg har altså INGEN førstehåndskunnskap om RU, men syntes først at kanskje det var litt rart at du tok parti for dem som i pressen er lite flatterende framstilt som stalinister og folkene bak barnslige griseblodsaksjoner. Tenkte deretter at det i grunnen er et typisk og fint Engeline-trekk å ta parti for "the underdogs" (i denne eksklusjons-prosessessen er de vel det selv om de kanskje selv helst oppfatter seg som revolusjonens vaktbikkjer). Ut fra nevnte presseomtale får jeg litt følelse av at det er en liten rabies-epidemi løs i den lille ekskluderte flokken, men hva vet nå jeg...

    SvarSlett
  17. Erna - jeg beklager hvis jeg sårer deg nå, men jeg vil gjerne ha meg frabedt at du nedvurderer min evne til å fatte meninger. Du er ikke den første som begår denne feilen, men det unnskylder deg ikke.Jeg tar det faktisk fornærmende opp når du påstår at jeg tar mine standpunkt på grunn av medfølelse, for det er å undergrave min evne til å fatte politiske beslutninger, og jeg synes jeg fortjener mer respekt enn som så. Hører du ikke selv hvor nedlatende og umyndiggjørende det høres ut? Mine politiske valg avhenger ikke av om jeg sårer dem du kaller "underdogs", men av hva jeg mener er rett å gjøre. Når jeg har havnet på "parti" med dem som "pressen fremstiller lite flatterende", handler det om at jeg mener de i bunn og grunn er bra folk med kloke meninger, som blir behandlet dårlig. Etter tre måneder i styre med mange av dem du snakker om, kan jeg forsikre deg om at jeg er i stand til å både kritisere dem og si meg enig, alt etter hva jeg selv mener.

    Så; Arnfinn! Takk for svar, det er fint når du kommer med dette perspektivet! Jeg tviler ikke på at det var vondt å ekskludere folk, for vi vet begge at det var flere bra folk med lang fartstid i Rød Ungdom og godt arbeid blant dem. Videre, jeg håper jeg ikke begår den feilen å klandre LS for hva SST har bedrevet med de siste par årene, for det ville være urettferdig både for organisasjonen og enkeltmennesker.

    Når det er sagt, så tror jeg ikke du kan sidestille det å "måtte" ekskludere kamerater med det å bli kastet ut av en organisasjon. Det er sikkert tungt for begge parter, men maktforholdet er absolutt ikke det samme, og jeg synes det er feigt å påkalle medynk fordi dere har vært "dommere". Selvsagt handler ikke dette utelukkende om personlige forhold, dette handler først og fremst om at Rød Ungdom beveger seg i en politisk retning jeg ikke lenger kan stå inne for. Ettersom majoriteten av Rød Ungdom tydeligvis ønsker denne utviklingen, er jeg i utgangspunktet enig med deg - det profesjonelle er å ekskludere kamerater. Men ettersom jeg er uenig i utviklingen, er det også helt riktig at jeg melder meg ut.

    SvarSlett
  18. :) Neida, jeg er ikke såret. Tilfører bare litt synspunkter fra verden utenfor. Stalinisme i Norge anno 2008 og griseblod på avveie (vi laget blodpannekaker av det her ute på landet da jeg var liten, den gangen i steinalderen) virker jo en smule rabiat for de fleste av oss "utenfor".

    Klart du klarer å foreta dine egne vurderinger og beslutninger, både gode OG dårlige. Medfølelse er da en utmerket egenskap, forresten ! :)

    SvarSlett
  19. Glemte å beklage at jeg har fornærmet deg - igjen.. Pålegger meg selv herved å ikke kommentere bloggen din mer. Jeg bryr meg OM deg, men det kan sikkert oppfattes som jeg bryr meg MED deg !

    SvarSlett
  20. Unnskyldning akseptert ;)

    Du må gjerne kommentere, det er bare kjekt når det er liv på bloggen min. Men kommentarer betyr også at jeg svarer, og jeg svarer krasst når jeg synes noen går over en linje.

    SvarSlett
  21. Pling-pling! pLINGPLINGpling!

    SvarSlett
  22. Det er synd at du forlater RU.
    Lykke til videre.

    SvarSlett
  23. Sunniva! Meget internt, men jeg elsker plingpling! Takk!

    Og jeg tror jammen jeg blir litt glad av alle dere som synes det er trist at jeg forlater dere. Det er så fint å bli satt pris på :)

    SvarSlett
  24. Jeg ønsker ikke medynk for det vi gjorde, det var bare ment for å underbygge at det var vonde vedtak å fatte og at ingenting personlig lå bak fra LS side. På samme måte mener jeg heller ikke å sidestille ekskludering med å bli ekskludert.

    Jeg har regna flere av de ekskluderte som nære meg politisk, og synes det er synd å måtte ekskludere dem. Likevel, for min del er dette rene organisatoriske beslutninger, og jeg håper å se de ekskluderte og de som melder seg ut samtidig med eksklusjonene ved flere anledninger i tiden som kommer. For det er en ålreit gjeng som ble ekskludert. Om du mener SST har hatt en prosess som gikk på det personlige, så skal ikke jeg forklare for hva SST har gjort og ment, men som sagt. LS la ikke det til grunn, og om du hadde sett flere av oss man kanskje oppfatter som sterke og usårbare følelsesmessig i andre settinger, så hadde du sett at det ikke var deilig. Personlig stemte jeg for de fleste eksklusjonene, utenom for de som jeg har sett i øynene og som har nekta klart og tydelig for å være med i Tjen Folket.

    Jeg kommer til å savne dere, både de ekskluderte og de som sympatiutmelder dere. Det er et tap for organisasjonen, og jeg håper å se dere også i fremtida, da kanskje under en rød fane eller over en øl. ;)

    SvarSlett
  25. Nå er det ikke slik at jeg forestiller meg hele resten av Rød Ungdom som skurker - og jeg har flere nære venner blant dem som forblir i organisasjonen og som har vært ivrige forkjempere for eksklusjonene. Jeg håper det skinner gjennom blogginnlegget mitt at når jeg melder meg ut, er ikke dette utelukkende en sympatiutmelding for ruere med dobbelt medlemsskap. Du skriver at du hadde flere venner som du stemte for å ekskludere, fordi det var det profesjonelt riktige politiske valget. Likevel oppfatter jeg svarene dine her som at du tar det personlig når jeg melder meg ut, fordi jeg delvis argumenterer med henhold til en sak vi er uenige om. Som jeg skrev i innlegget, de politiske spørsmålene blir personige, og omvendt, det er uungåelig i en situasjon hvor en både skal håndtere politiske motsetninger og behandle nære vennskap. Jeg kan derfor forsikre deg om at jeg ikke holder noen personlig ansvarlige for eksklusjoner foretatt av et av organisasjonens høyeste organer, jeg oppfatter eksklusjonene først og fremst som et aggressivt uttrykk for en utvikling Rød Ungdom har hatt de siste par årene, en utvikling som utelukkende har ført organisasjonen bort fra mitt politiske standpunkt. Jeg har tenkt på en utmelding lenge, og denne siste saken har rett og slett vært avgjørende; den politske plattformen Rød Ungdom i dag står på, er ikke en plattform jeg kan stå inne for.

    SvarSlett
  26. Den siste setningi sat som smurd!

    Og det er gildt å få slike glimt inn i fyrrtidi di. Og trist at noko slikt brått ikkje skal finnast meir.

    Men DU, DU kann få til alt, det er eg viss um, so berre peil deg innpå rett spor, du betrar du verdi. På den ellinorske måten. Æ glær mæ.

    SvarSlett
  27. Takk for ros og tiltro! Jeg tipper du refererer til mosaikkbildet? Jeg sier som sist, hvis bare vi i "klikken" slår oss sammen, lager vi et nytt og forbedret språk. Med svevngaman, mosaikkbilder, drjupande sal, egg som knuser, plingpling og konfektesker. Det høres ut som en umoden flokk med tenåringer som skal lage seg sitt "hemmelige språk", men fordi vi er litteraturstudenter og det enten er lignelser vi selv står bak eller faktiske litterære referanser synes jeg vi har lov.

    Det er forresten kanskje prosjektet mitt fremover, å lage nye og pene ting. I alle former og materiale. Nye måter å si gamle ting på først.

    SvarSlett
  28. Hei!

    Jeg synes du skriver bra, og begrunner dine valg godt.

    Du har også helt rett i at de var de ekskluderte som stod i en avmaktsposisjon på LS-møtet.

    Personlig så mener jeg ikke at kommunister for en hver pris må holde fast ved RUs vedtekter i en slik sak. Som så mange har sagt før meg, så må vi utvikle en politikk for Norge anno 2008, ikke f.eks. Sovjet 1917. Da Lenin skrev om partiorganisering skrev han om hvilken organisering som var riktig der og da. Jeg mener, som Ellinor (?), at disse eksklusjonene ødelegger så mye for RU landet rundt, at vedtektene heller kan komme i annen rekke. Noen prinsipper må komme foran andre, som ellers kunne virke fornuftige. Vedtektene våre er ikke den absolutte oppskriften på revolusjon og kommunisme, for å si det slik.

    SvarSlett
  29. Flott og vakkert innlegg Ellinor!

    Til Arnfinn:

    Jeg kan forsikre om at jeg ikke kommer til å ta noen øl med de folkene som kastet meg ut av organisasjonen jeg var glad i. Det er vondt å slå er det ikke? Men tørk vekk krokodilletårene. Jeg har ingen sympati med de stakkarene som gråt under eksklusjonene. For min del kan de gråte en hel sjø. Hvis det er så forferdelig må eksklusjonene reverseres.

    SvarSlett
  30. Trist og vakkert, Ellinor. Eg trur ikkje eg har så mykje meir å sei.

    (Bortsett frå at du må komme til Bergen snart!)

    Lone

    SvarSlett
  31. Sofie, Kaspar og Lone; jeg er i Bergen nå! I en uke til er jeg i fjellbyen, og jeg vil gjerne, gjerne treffe dere. Og dere sier alt så flott. Kaspar, jeg er hjertens enig, du er bare krassere enn meg. Sofie, vi er enig, RU valgte feil verdier og så seg blind på egne vedtekter. Lone; takk ;)

    SvarSlett
  32. Jeg reiser i morgen, men kommer hjem igjen på tirsdag neste uke. Hvis du fremdeles er i Bergen da, så vil jeg gjerne møte deg :-)

    SvarSlett
  33. Venstresida stjal vår ungdom.

    Vi fikk ikke engang hver vår stygge t-skjorte med teksten:
    "venstresida stjal min ungdom, og alt jeg fikk var denne t-skjorta".

    ... Og man tar vel ikke farvel med en milepæl? Man legger vel heller milepælen bak seg;-)

    SvarSlett
  34. Aj! Godt poeng, man legger den bak seg. Liten ordglipp der. Men jeg tar farvel med organisasjonen bak hele epoken, så det går nesten for det samme!
    Det finnes forøvrig en nettside hvor en kan lage sine egne tskjorter, med faktisk fin passform og fint trykk - på ordentlig. Kanskje vi skulle lage noen selv, og spre dem rundt!

    Og Sofie - vi finner på noe! Christian - er du tilbake i Oslo nå?

    SvarSlett
  35. Flink du er. :)

    -ph

    SvarSlett