Ellinors siste vise

Det er mitt inntrykk at våre personligheter bygges opp omkring de mange tingene vi identifiserer oss med, hvilke bøker vi velger å lese, hvilke venner vi liker å omgi oss med og de mange ulike emnene vi interesserer oss og velger å arbeide med. Mosaikken av meg selv er i hvert fall bygget opp omkring disse elementene, et salig, fragmentert bilde av litteratur, nære relasjoner og politiske meninger som plasserer meg temmelig langt til venstre.
Og det er det siste jeg har tenkt å prate om i kveld, for aldri har jeg kjent en så sterk tilhørighet til den berømte venstresiden som jeg gjør denne helgen. Dette blir langt, mine trofaste lesere, langt og nostalgisk, for jeg tar herved farvel med en milepæl.

Den våren jeg var tretten, meldte mamma meg inn i Rød Ungdom.
Den gang som nå oppholdt Bergen Rød Ungdom seg i andre etasje i Vestre Torggate, men på den tiden var fremdeles kafé kafaan oppegående. Min astmatiske, runde og koselige mamma troppet opp en tidlig vårdag inn blant kaffedrikkende, kjederøykende tenåringer kledt i svart og ba pent om å bli henvist til RUkontoret. Hun fikk en pekefinger opp trappen. Deretter dro hun hjem og fortalte meg pent og pyntelig at Bergen Rød Ungdom hadde ukentlige møter på kontoret mandager klokken seks.
Hun hadde gode grunner for det. Ikke bare hadde hun selv - og bestemoren min også, for såvidt - vært aktiv i denne delen av venstrebevegelsen hele livet, men jeg hadde selv vist tidlige tegn på å vokse inn i familietradisjonen. Jeg har vært brennende, lidenskapelig antirasist så lenge jeg kan huske. Jeg var en av familiens få unger som med glede deltok i åttende mars og førstemaitog, og ropte uten blygsel "Vi vil ha seks! Vi vil ha seks! Vi vil ha seks timers arbeidsdag!" (rop det høyt, så hører du hvorfor dette var så morsomt) og "Smil, smil, selv om du er heterofil! Vi er mange flere, resten står blant dere" (som det tok meg flere år å forstå poenget i). Som elleveåring leste jeg Sofies Verden og bestemte meg der og da for at jeg likte Marx best, lenge før jeg visste hvem Marx var og hvorfor det rørte min mor til tårer. Som tolvåring dro jeg på bøllekurs, og kom hjem enda mer rød enn jeg var da jeg dro, feminist på min hals. Og nå, da min mor kom med tidspunkt og sted, visste jeg uten tvil i min sjel at familien nå forventet at jeg gjorde min plikt og ble politisk aktiv.

Jeg har alltid vært pliktoppfyllende. Med hjertet i halsen og full av forventning gjorde jeg meg klar til mitt første RUmøte. I et forsøk på å roe ned nervene malte jeg med oljemaling til like før jeg skulle gå, og rakk ikke helt å vaske av meg malingsflekkene, hvilket jeg syntes var like greit. Jeg var litt sjarmert av malingsflekker, og lukten av olje roet meg ned. Frem til jeg tok på meg skoene, og min far ser på meg i døråpningen og sier "Du vet at alle i RU har svarte klær, nagler og hanekam?"
Og så måtte jeg løpe for å rekke bussen.

På bussturen fortalte jeg meg selv at han hadde spøkt. Det er hans form for humor, tenkte jeg, og presset hjertet mitt tilbake til brystkassen. Med musikk fra en stor, svart disckman i øret klarte jeg på mystisk vis å finne veien dit jeg skulle. (Jeg minner om stedsansen min.) Jeg kikket inn på kafé kafaan, ble litt engstelig, bet tennene sammen og gikk opp trappen. På døren sto en valgkampplakat for RV, og jeg banket på og gikk inn til mitt første RUmøte.

Rundt bordet satt det mange mennesker. Om de var sju eller femten vet jeg ikke, de var mange. Og alle, jeg gjentar, alle hadde nagler. Eller svarte klær. Eller hanekam. Eller bare rett og slett knallsvart hår. Og noen av dem hadde alt på en gang.
Jeg sto der, tretten år gammel, og svelget mens jeg så på en gjeng med atten, nittenårige mennesker som alle så nøyaktig ut som min far hadde sagt. Det er et under at jeg ikke snudde i døren.
I stedet gikk jeg inn. Som sagt, jeg visste i dypet av meg selv at familien forventet det, og jeg hadde jo lyst til å drive med politikk. Etter litt betraktning var det noen fjes jeg merket meg. Jeg så en svartkledt, vakker dame med langt, svart hår, ansikt som en egyptisk statue og svarte nagler på armene. Hun het Natasha. Jeg merket meg en mann som jeg gjenkjente, med et lite sukk av dyptfølt lettelse. Han hadde klippet håret siden sist, men jeg gjenkjente ham likevel som en av de tekniske på bøllekurset mitt. Han het Hans Petter. Og jeg merket meg - det som viste seg å være kjæresten hans - en rund, lattermild jente med hanekam. En rosa hanekam. Enten det nå var hårfargen eller latteren, Sunniva virket mindre skummel enn alle de andre. Så der satt jeg, rundt et firkantet bord med hendene i fanget, og etter en times møtevirksomhet rakte jeg hånden i været og snakket. Dette var første gang jeg snakket i en forsamling av ruere, og jeg kry av meg selv til langt inn i sjelen. Jeg var minst av dem alle, og håpløst naiv, men jeg våget å snakke.

Jeg spurte om dette med væpnet revolusjon. De aller fleste som melder seg inn i RU, begynner som pasifist, og jeg var intet unntak. Selvsagt var jeg for revolusjon, Marx var kul og jeg hadde lest "De elendige" av Victor Hugo, men måtte den være voldelig?
Natasha, den vakre, egyptiske damen (som slett ikke er egypter) tegnet seg. Sannsynligvis vet hun til dags dato ikke hvor heldig hun var med de neste ordene, for i dette øyeblikket gjorde hun det mesterverket å 1. forklare tanken bak ordene "væpnet revolusjon" og 2. ( Vel så viktig) hun fikk meg til å føle meg hjemme. Hun beseglet min fremtidige skjebne med sin forklaring.
"Vi er som Robin Hood" sa hun. "Vi vil stjele fra de rike og gi til de fattige. Dette vil vi i utgangspunktet gjøre helt fredelig. Men de rike, de vil vel sannsynligvis ikke synes noe særlig om at vi tar rikdommene deres fra dem. Og da vil de bruke våpen mot oss. Da må vi selvsagt forsvare oss, ikke sant?"

Jeg kom jo inn i rytmen etter hvert. I to år kom jeg på hvert eneste mandagsmøte, stille og sjenert, mens jeg suget til meg innledninger, diskusjoner og mennesker. Jenten med hanekammen ble den jeg ringte til, og som regel var det hun som ringte meg og ga meg beskjed om ting som skulle skje. Det var gjennom henne jeg lærte hva "løpis" og "demo" betydde. Jeg sugde til meg ukjente begreper om anarkosyndikalisme, proletariatets diktatur, AKP og pst. Jeg var selvsagt for liten til å være med i AKP, og jeg var for såvidt for liten til å bli med på de fleste sosiale arrangementer som fant sted blant disse temmelig voksne rumedlemmene, men jeg hang på likevel.
Den sommeren reiste jeg på sommerleir. Jeg spiste min første falaffel. Jeg lærte om porno og jeg traff Knut Nærum, som pratet på et skrivekurs. Jeg ble redd for alle lesbene, som plutselig flommet over og etterlot meg mutters alene. Så traff jeg en mann med sprettballer, svarte silkehansker og teater i hver fiber av kroppen. Det var sammen med ham, en av sommerleirens kvelder, jeg så the Matrix første gang, og midt under helikopterscenen hvor helten henger i en tråd i luften ga han meg mitt første kyss. Jeg var vettskremt.

Året etter orket jeg ikke reise på sommerleir. Jeg orket ikke være politisk aktiv. Da kom mannen med silkehanskene, lommeuret og teaterblikket til meg i stedet. Slik var vennskapene som fødtes i denne organisasjonen, slik var det!

Det året jeg fylte seksten ble jeg politisk aktiv igjen, etter noen måneders pause. Og hvilket omslag det var!
Da jeg trakk meg ut, var jeg fremdeles den minste. Jeg hadde alltid vært den minste. Jeg var den eneste som ikke fulgte kleskoden med nagler og revolusjonære hårstiler, og jeg var den minste.
Da jeg kom tilbake, et halvt års tid senere, hadde hele organisasjonen forvandlet seg. Dette var under opptakten til Irakkrigen, og Rød Ungdom var blitt min organisasjon. Nesten alle de skumle, svartkledte storingene var borte. I deres sted var det mennesker som meg, mennesker jeg nesten så meg selv i. I deres selskap kastet jeg meg inn i antikrigsarbeidet. Ingen jeg kjenner som deltok i dette arbeidet, kom fra det uten sterke mèn. Ingen som tilhørte det politiske ungdomskullet på venstresiden dette året kommer noensinne til å glemme demonstrasjonene, slagordene, menneskene, stemningen som hersket. I februar gikk jeg i tog med seksti tusen andre, vi fylte hele Oslo sentrum og vi hoppet i takt. Den som ikke hopper nå, støtter krigen! Jeg streiket og holdt foredrag for min upolitiske klasse, hvor jeg snakket brennende om USAs oljepolitikk og verdens urettferdighet. Jeg vaiet med røde flagg, sang internasjonalen og virvelstevet, leste om kapitalismens historiske utvikling, lærte teori om profittratens fallende tendens og jeg traff Kristian.

For Kristian var en av disse unge mennene som var en del av det nye Bergen Rød Ungdom. En vakker, vakker mann med glimt i øyet. Vi flørtet i en uke, før han ga meg mitt andre virkelige kyss - og vi var kjærester. Kan noen glemme en solfylt mai måned, som vi for det meste tilbragte på et støvete kontor med grått veggtilveggteppe og hjemmesnekrede plakater på veggene, kan noen glemme den første virkelig store kjærligheten?

Den høsten ble jeg lagsleder. Bergen Rød Ungdom vokste brått og gledelig seg så stor at vi kunne dele oss, og jeg ble gjort ansvarlig for det ene laget. Det tok noen måneder, men jeg vokste med oppgaven, lærte meg alt på den vanskelige, harde måten og ble veldig, veldig flink. Jeg var så kry over arbeidet, og jeg var så redd for å ikke strekke til, for jeg kjente meg fremdeles som den trettenårige Ellinor som kom på RUkontoret den første dagen. Det tok to år før den følelsen slapp taket, to år med ukentlig arbeid hvor jeg drev dette laget alene. I begynnelsen av tredje klasse ble jeg valgt til leder for hele sulamitten, og jeg oppdaget til mitt sjokk at jeg var blant de eldste og mest erfarne medlemmene, og at det fantes mange, mange som var yngre enn meg. Jeg var blitt en av dem som var på kontoret når nye, trettenårige jenter kom på kontoret for første gang, og jeg hadde tatt imot dem med mitt varmeste smil og gjort alt jeg kunne for at de aldri skulle bli møtt av skumle, svartkledte folk. Jeg var blitt voksen.

Gjennom alle mine år i Rød Ungdom har jeg vært en ivrig forkjemper for kultur. Jeg elsker revolusjonær musikk. Revolusjonære fortellinger er blant mine favoritter. Og, viktig i denne sammenhengen, jeg har alltid ledd høyt når Monty Python fremviser venstresiden med all mulig varm selvironi. I årevis har "Life of Brian" vært en av mine yndlingsfilmer. Ingen filmer jeg vet om, ikke en gang "The quest for the Holy Grail", har tatt venstresiden så grundig på kornet. De er utvilsomt blant fortellingens helter, Brians revolusjonære kamerater, men de portretteres med alle venstresidens klassiske feil og lyter. Filmen viser mannsjåvinismen som engasjerte kvinner ofte møter i sin egen bevegelse, den viser med mild overbærenhet hvor flinke vi er til å lage høytflyvende teorier og hvor elendige vi ofte er til å overføre teorien til praksis, den viser hvor dyktige vi er til å fokusere på interne stridigheter fremfor å kjempe mot ytre fiender og den viser hvor flinke vi er til å splitte oss opp i bittebittesmå grupper uten slagkraft i det hele tatt. "Slå ikke med åpen hånd, men som en knyttet neve!" heter det, og det er venstresiden utrolig dårlig til. "Det er motsetninger som driver historia fremover" er et velkjent slagord, og er det èn ting venstresiden er dyktige til, så er det å ikke bare finne motsetningene, men å stirre seg blinde på dem som er nærmest.
Men, har jeg alltid trøstet meg med, Rød Ungdom er ikke blant de verste. Som bergenser er jeg oppvokst med skrekkhistorier om hvordan NKU, et av de rivaliserende kommunistiske ungdomspartiene til RU, ekskluderte alle i Bergen med unntak av èn, som deretter la laget ned og startet en ny bevegelse - hvor alle de ekskluderte meldte seg inn. Javisst har Rød Ungdom vært preget av stridigheter, og de siste par årene har det knapt nok vært til å leve med, men kløften har gått omtrent på midten. Kranglene har gått høylytte, vi har grått og skreket og gjennom felles politisk front har vi på begge sider funnet venner vi ble glade i, og jevnt over har forholdet vært noenlunde stabilt.

Denne helgen skriver Rød Ungdom seg inn i Venstresidens historiebok. Vi har tatt tråden helt ut, skapt interne stridigheter som ikke bare splitter oss på langs, men på kryss og tvers og over det hele. Jeg opplever plutselig at en venn snakker stygt om en annen venn, for de politiske kampene er nødt til å bli personlige, og omvendt. Og nå er de personlige, politiske motsetningene blitt så tilskjerpet at vi tar en NKU - vi ekskluderer de medlemmene vi ikke liker. Det er alle slags forklaringer på hvorfor de skal ekskluderes, men først og fremst står påstandene "flertallet liker ikke kommunister" og "de som skal ekskluderes bygger et annet parti" opp mot hverandre. Resultatet er at organisasjonen ekskluderer mange av de flinkeste folkene. Store deler av Bergen ryker selvsagt ut. Hele styret i Trondheim, med unntak av meg, ryker også. Hvis jeg glipper med øynene og myser på bildet foran meg, ser jeg en venstreside som nærmest er hentet ut fra en Monty Pythonfilm, og selv om jeg gjerne skryter på meg å inneha i hvert fall en liten dose selvironi, klarer jeg ikke le helt oppriktig av dette bildet. Kamerater ekskluderer kamerater, og organisasjonens høyeste organ diskuterer ikke lenger om væpnet revolusjon er bra eller ikke, men om Marx i det hele tatt er verdt å diskutere - mannen var jo tross alt ikke feminist.

På tirsdag var jeg på mitt siste lagsmøte. Etter denne helgen melder jeg meg ut. Det er ingenting igjen av organisasjonen min, og det kjennes merkelig, for denne organisasjonen har vært bakteppe for hele ungdomstiden min, denne organisasjonen har vært symbolet på en viktig bestanddel i mitt eget bilde av meg selv. Denne organisasjonen har vært grobunn for så mye som har formet meg, og det er med en salig blanding av lettelse og intenst vedmod jeg ser det hele flyte inn i horisonten. Dette er den virkelige avslutningen på tenårene. Og på mitt organiserte, politiske arbeid på en stund fremover. Mosaikkbildet forandrer seg, sprekker, skifter grimase.