sova burt sumarnatta, nei

St. Hans og midtsommersnatten er vanligvis den fineste dagen jeg vet. I flere år har jeg og Silje feiret dagen med våre egne tradisjoner, høyst alternative og særdeles preget av et kreativt fjortisstadium, men fremdeles en feiring vi begge setter svært stor pris på. I år tegnet likevel dagen seg til å bli mørkere og mer ensom enn til vanlig, for Silje forlot meg til fordel for en fantastisk studiemulighet i Sverige. Muligheten til å feire midsommer i Sverige, hvor dagen faktisk feires, er jo super, og lenge lekte jeg med tanken på å følge etter akkurat denne ene kvelden, men jeg skjønte etterhvert at det ville bli problematisk både i forhold til tid, penger og plikter. Når jeg så skulle tilbringe St. Hans alene i Bergen, hva finner en så på?

Tradisjonene jeg og Silje har, er ikke noe en uten videre inviterer andre til å delta på, til det er de for sære. Ikke ville jeg utføre dem alene heller, bare tanken førte et lite gufs av iskulde gjennom magen min, og iskulde hører i hvert fall ikke hjemme midt i juni. Så hva finner en på, St.Hansaften?

Etter mange dagers fundering kom jeg frem til at jeg kunne invitere til stor St. Hansfeiring med alle mine venner. Det beste av alt var at ettersom jeg inviterte, kunne jeg vri det slik at feiringen begynte på Montana, så fikk vi se bålet brenne også. Mange kunne ikke komme, og enda flere kunne "kanskje" - som dere sikkert vet, betyr som regel kanskje nei. Men noen kunne, og ved bålet samlet de seg, en masse mennesker jeg liker godt, og vi drakk pils og brus i varmen fra flammene. For første gang på flere år feilberegnet værgudene kraftig, og regnet som alltid forsøker å slukke bålet falt allerede kvelden før, slik at St. Hanskvelden lå badet i solskinn.

Etter en time var bålet brent nesten ned, og flokken min vandret hjemover til Bestemoren min, som alle synes er kul fordi hun er raddis, og som denne helgen var i Kristiansand hos kjæresten. Vi spiste rømmegrøt og fenalår, passende mat i sammenheng med en tradisjonell, magisk natt. Og da alle andre gikk hjem i tolvtiden, ble jeg og Sondre sittende til langt på natt over en kopp te. Først i tretiden vandret vi, han hjemover og jeg etter med hunden i bånd. I øst begynte himmelen å lysne, Sondre vant enda en bit av hjertet mitt ved å sitere;

Nei, du skal ikkje sova burt sumarnatta,
Ho er for ljos til det
Då skal vi vandra i saman ute,
Under dei lauvtunge tre.