en magisk mann

At det finnes engler er jeg helt sikker på. Jeg har truffet for mange mennesker som, uten å vite det selv og uten at det var meningen, gjør noe tilfeldig som ordner opp og reparerer noe. I sånne situasjoner tror jeg menneskene det er snakk om, for en kort stund er engler. Jeg kan nesten se englevingene deres. Jeg tror ikke de er Guds utsendinger, jeg tror ikke de spiller harpe på en blå sky, jeg tror ikke engang de er overnaturlige vesener, men jeg er helt sikker på at i noen korte øyeblikk er de magiske vesener av pur godhet.

For nesten to år siden, da jeg var aller lengst nede, fikk jeg et spørsmål og en dingsedangs jeg levde lenge på. I dag fikk jeg en pegasus.

Den gang var det mørkt, midt i november og ekte bergensvær, hjemme var alt kaotisk og begredelig og jeg gikk rundt med tilløp til kjærlighetssorg fordi jeg hadde kastet ut det ene lysglimtet i tilværelsen. Og der, på en tur med en hund mamma hadde ønsket seg, men som jeg måtte lufte sent på kvelden, jeg som ikke en gang liker hunder, der traff jeg min venn Dennis.

Ikke det, jeg hadde truffet Dennis før. På kafe, midt i en samtale om Jesus og Lyset og det å bli banket opp av både foreldre og fremmede på gaten. For ikke å snakke om krig og Dronning Elizabeth, tema som er Dennis' varemerke. Kafe kafaan var, som du kanskje skjønner, trekkplaster for allverdens skadeskutte ungdom, og her pleide den selv noe skadeskutte Dennis å vandre rundt med sine historier. Som en annen romanfigur hentet fra John Irving på sitt beste brukte han fritiden sin og historiene sine på å lappe sammen triste og smågalne tenåringer som ellers ingen verken hørte eller så.

Og altså, for to års tid siden, da ble Dennis og jeg venner. På ordentlig. I ettertid har jeg lurt på om han så meg fra vinduet og kom meg i møtet, i hvertfall var han forunderlig ofte utenfor omtrent på den tiden jeg skulle lufte hunden, og slik fikk jeg selskap på denne ellers så mørke, våte og ensomme vandringen nattestid. Vi vandret sammen, og snakket om alt mulig. Særlig befattet vi oss med filosofi og store spørsmål, som gjerne bygget på erfaringer og opplevelser vi hadde.

På dette tidspunkt slet jeg med mange spørsmål og mange elementer i livet som jeg ikke klarte å plassere på egenhånd. I mitt eget livspuslespill hadde jeg de store trekkene, men enkelte småbiter manglet eller passet ikke inn, og det var ingen jeg kunne spørre om hjelp. Inntil Dennis kom. For Dennis hadde en merkelig evne til å vite akkurat hva jeg trengte å lære, og på umerkelig vis lappet han sammen puslespillet mitt til jeg kunne se på det og forstå mønsteret.

Denne kvelden i november vandret vi kort og pratet lenge. Jeg skulle til å vandre hjem, da han stopper meg på sitt typiske Dennisvis. "Do you believe in magic?" spør han, og jeg tenker på mine samtaler med magiske Gita og healing, jeg tenker på følelsen jeg har i brystet hver gang jeg har snakket med Silje og jeg tenker på kjærligheten som gjør at jeg alltid strekker meg lengre enn jeg egentlig kan for de jeg elsker. Svaret er selvfølgelig ja, jeg tror på magi.

Da stikker han en svart dingsebums i hånden min, trykker på en knapp og går. Den svarte dingsebumsen blir en propell med lysende fargemønstre i stadig endring, og jeg blir stående i regnet i flere minutter mens jeg ser inn i propellkjernen. Ren magi.

I dag er livet generelt mye bedre enn det var da. Utfordringene er helt andre enn det å se magien i hverdagen. Dennis trenger ikke lengre lappe meg sammen, men venner er vi fremdeles. Og i dag, på et spontant og usedvanlig trivelig kafebesøk, ser han plutselig opp på meg og snakker om pegasus og symbolikk. Han fikler med noe rundt halsen, trekker frem et sølvkjede, henger det rundt halsen min og sier; "Pegasus virker ikke lengre på meg. Det er din tur til å lære å fly." I sølvkjedet henger en liten, magisk pegasus, muligens mitt favorittdyr blant mytiske vesner, til styrke og håp.

Dennis er en magisk mann.

sova burt sumarnatta, nei

St. Hans og midtsommersnatten er vanligvis den fineste dagen jeg vet. I flere år har jeg og Silje feiret dagen med våre egne tradisjoner, høyst alternative og særdeles preget av et kreativt fjortisstadium, men fremdeles en feiring vi begge setter svært stor pris på. I år tegnet likevel dagen seg til å bli mørkere og mer ensom enn til vanlig, for Silje forlot meg til fordel for en fantastisk studiemulighet i Sverige. Muligheten til å feire midsommer i Sverige, hvor dagen faktisk feires, er jo super, og lenge lekte jeg med tanken på å følge etter akkurat denne ene kvelden, men jeg skjønte etterhvert at det ville bli problematisk både i forhold til tid, penger og plikter. Når jeg så skulle tilbringe St. Hans alene i Bergen, hva finner en så på?

Tradisjonene jeg og Silje har, er ikke noe en uten videre inviterer andre til å delta på, til det er de for sære. Ikke ville jeg utføre dem alene heller, bare tanken førte et lite gufs av iskulde gjennom magen min, og iskulde hører i hvert fall ikke hjemme midt i juni. Så hva finner en på, St.Hansaften?

Etter mange dagers fundering kom jeg frem til at jeg kunne invitere til stor St. Hansfeiring med alle mine venner. Det beste av alt var at ettersom jeg inviterte, kunne jeg vri det slik at feiringen begynte på Montana, så fikk vi se bålet brenne også. Mange kunne ikke komme, og enda flere kunne "kanskje" - som dere sikkert vet, betyr som regel kanskje nei. Men noen kunne, og ved bålet samlet de seg, en masse mennesker jeg liker godt, og vi drakk pils og brus i varmen fra flammene. For første gang på flere år feilberegnet værgudene kraftig, og regnet som alltid forsøker å slukke bålet falt allerede kvelden før, slik at St. Hanskvelden lå badet i solskinn.

Etter en time var bålet brent nesten ned, og flokken min vandret hjemover til Bestemoren min, som alle synes er kul fordi hun er raddis, og som denne helgen var i Kristiansand hos kjæresten. Vi spiste rømmegrøt og fenalår, passende mat i sammenheng med en tradisjonell, magisk natt. Og da alle andre gikk hjem i tolvtiden, ble jeg og Sondre sittende til langt på natt over en kopp te. Først i tretiden vandret vi, han hjemover og jeg etter med hunden i bånd. I øst begynte himmelen å lysne, Sondre vant enda en bit av hjertet mitt ved å sitere;

Nei, du skal ikkje sova burt sumarnatta,
Ho er for ljos til det
Då skal vi vandra i saman ute,
Under dei lauvtunge tre.

kalas

Aj, ja. Jeg hadde selskap, også. Staselig bursdagskalas med salat, brisbrus og pitabrød, for ikke å snakke om te. Det var der jeg fikk mesteparten av teen, samt en gave til fra Silje, som fortjener større plass enn det som er her - den er nemlig helt genial og omtrent like rørende som god poesi. Og igjen var jeg fremme med kameraet, for å dokumentere alt mulig. Saken er den at når jeg nå ikke har internett og må drasse den store maskinen med meg under armen helt fra Fageråsen 40 til Fageråsen 6, da blir det til at jeg bare blogger en gang i uken omtrent. Og da blir det også til at det går mest i bilder, for jeg gidder ikke utarbeide tekster likevel, når jeg ikke har nett og heller vil lese. Men bilder husker jeg å ta, altså, og det var så utrolig, utrolig kjekt!

Jeg hadde så dårlig tid, sa Sunniva. Derfor lager hun en intrikat uro med form som engelen til meg, og en enda mer innviklet uro med temotiv til Silje - så dårlig tid, jaha. Den Sunniva, den Sunniva.




Her ser en de fleste, det er bare jeg og Helene som mangler. Jeg er nok bak kamera, Helene er... tja, hvem vet hvor Helene er?










Og te, ja. Fortell meg, mine kommende tegjester, hva frister mest? kiwi/jordbær, Lakris, karamell, mango, kinesisk håndrullet te eller grønn peppermynte? Hva med den interessante teen med guaranasmak - som lukter presis som engeridrikken Battery?

hav og himmel, kinn mot kinn

Forrige uke var det faktisk sommer, skikkelig og aldeles vidunderlig sommer i Bergen. Torsdag 7. Juni foretok jeg mitt første bad, påfulgt av diverse de neste dagene, og nesten alltid på mitt favorittsted blant alle badesteder jeg vet, nemlig på Vollane. Denne første torsdagen var muligens den første dagen jeg virkelig følte at dette blir en bra sommer, med sol og venner og alt godt i verden - en følelse jeg akter å holde på. Vollane var fullstappet av ungdom (som ikke ryddet etter seg) og deres musikk (hvilket gjorde at jeg tilga dem nesten alt - inkludert offentlig sex på utedo og i skyggen av trærne.)

koselige betenkeligheter

Når mange forskjellige folk gir deg like gaver, uten at du spesifikt har bedt om det, da vet du at du gir klare signaler til folk omkring. Sånn er det litt i år. De siste ukene har jeg fått, oppsummert og i prioritert rekkefølge, penger, te og bamser.

De to første forstår jeg veldig godt. Det siste halve året har jeg tross alt laget meg en egen teblogg, hvor jeg en gang for alle stadfester min entusiasme for kokt vann med urter og smak i. Og alle vet at studenter trenger penger mer enn noe annet, i hvertfall rundt eksamen og i sommermånedene etterpå.

Men så var det den siste delen, bamsene. Hvor kommer de inn i bildet?

Den første har dere allerede sett, den nydelige grønne og stikkende strikkede tingesten som fødtes i Siljes hender. Dere kan tenke dere hvor jeg lo, da jeg så åpnet gaven fra min kusine, og hun ga meg en... gjett tre ganger... hjemmelaget bamse! Skjønt denne var rosa og sydd, dessuten så klassisk stilren som bare Tora kan få laget det. Veldig, veldig pen.

Den siste er heldigvis ikke hjemmelaget. Heldigvis, delvis fordi jeg ser for meg resultatet i hendene på min kjære, og delvis fordi den nå er myk og stor og passer i armkroken min når jeg trenger noen å krype inntil, og hverken Kristian eller katten vil holde meg med selskap.

Men det skal sies, at overfloden av bamser, om nå dette kan kalles overflod, gjør meg litt betenkt. Hva betyr dette at jeg får masse bamser i en alder av 20? Hva forteller det meg om de "klare" signalene jeg sender ut? Har jeg et ubevisst desperat behov for kos, rett og slett?

Forstå meg rett, betenkelighetene er små og bamsene er nydelige. Og de har alle vidt forskjellige bruksområder, den første lokker frem smil og varme uansett når, hvorhen og hvordan - den første blir jeg rett og slett glad av. Den andre er et prakteksempel på Toras fingerferdighet, og den minner meg på hvilket radarpar vi to kusiner faktisk er - vi er i det hele tatt så vanvittig flinke og ressurssterke og vakre og i det hele tatt bra, og det får Tora meg til å huske bedre enn noen. Den siste er den koselige og enn så lenge i Bergen, den uunværlige. Den myke og litt private rotten som varmer meg når jeg trenger det.

Jeg har forresten ikke bare fått bamser og te. Gjett hva dette er! (og dere som har sett den før, dere får ikke lov til å gjette.)

Løsningen på gåten kommer snart.

endelig

I dag har jeg fått jobb!

Det er ingen fantastisk jobb, snarere tvert i mot. Jeg skal pakke saker og ting for Fotoknutsen i halvannen uke, så får vi se hva jeg skal gjøre resten av sommeren. Men uansett, det er jobb! Jeg begynner i morgen allerede, så fortsettelse følger.

sørgelig.

Varme tanker til Tron Øgrims etterlatte. Varme tanker til oss alle.

en epleskrott

Nå er jeg altså kommet vel frem til Bergen igjen, og har vært her i noen dager. Og etterhvert som vårleirrusen legger seg, kommer jeg på at i kaoset før jeg dro, har jeg glemt å kaste en plastikkpose med en epleskrott i. Hva i all verden gjør en da? I sommerværet kan en ikke godt glemme det, men orker en til sammen 28 timer på buss for å kaste en epleskrott? Og er det ingen en kan spørre?

Fakta er at alle jeg kjenner godt nok til å be om å kaste den forbaskede epleskrotten, er enten i Bergen, Tønsberg eller det som verre er. Tankene mine har kvernet rundt i hodet mitt for å finne ut hva jeg skal gjøre. Og i dag meldte en løsning seg, en løsning som er erketypisk meg og mitt tankesett.

Først meldte løsningen seg på torgallmenningen. Jeg traff Corita, som har en DVDboks hos meg. Det viste seg at hun skal til Trondheim om en to ukers tid, og da kan jo hun hendte boksen sin og kaste posen min samtidig? En liten stund lettet børen fra skuldrene mine og jeg pustet fritt, men bare så vidt. For værmeldingene lover strålende solskinn, og hybelen min ligger badet i varme fra morgen til kveld. Jeg våger ikke tenke på epleskrotten om to uker.

Da er det jeg biter i det sure eplet, bokstavelig talt, og bestemmer meg for å gjøre den ene tingen jeg egentlig ikke våger, den ene tingen som er den desidert enkleste måten å gjøre det på, men som jeg likevel har forsøkt å unngå for harde livet. Jeg bestemmer meg for å ringe huseierne og be dem låse seg inn og fjerne plastikkposen. Jeg forbereder meg på å få sikker kjeft for at jeg har glemt den, jeg er nemlig litt paranoid i så måte, men på denne måten blir det er i det minste gjort. Og, sier jeg til meg selv, forhåpentligvis kaster de meg ikke ut heller, om jeg betaler leien som jeg skal og er hyggelig.

Telefonsamtalen tar 1 minutt og 28 sekunder. Deretter er alt ordnet, og vi har hilst hverandre god ferie. Det var ikke noe problem i det hele tatt.

Det gjenstår selvfølgelig å se hva de sier når de kommer inn i hybelen, som nok lukter klor og har rot i hjørnene, og allerede nå forbereder jeg meg på en sint telefon tilbake. Paranoia blir en visst aldri kvitt skikkelig.

BRU, stolthet og glede

Omsider tid for å oppdatere, og skal si mye skal oppdateres! Men vi får nok ta det punktvis, for ellers ville denne posten bli eviglang.

Vårleir har vært, og den var aldeles fantastisk. Det er lenge, lenge siden sist jeg var på et ruarrangement og lærte så mye, eller hadde det så kjekt. Trass i litt kaotiske reiseforhold til Kvamskogen, hvor de opprinnelig fire folkene minsket til to og av dem bare en sjåfør, ble i hvert fall den elleve timer lange turen frem ganske fin. Og for en natur vi har her i landet, folkens! Hallo i luken, vi kjørte gjennom noe som liknet isfjell, så høye var grøftekantene, gjennom solskinn og rett ut i klassisk vestlandsk sludd i mai. Da visste jeg at jeg nærmet meg hjem!

Vi kom altså vel frem, og der flommet det over av diskusjoner og innledninger om at fra høytsvevende filosofi ved Terje Valen (og jada, tenk det! To timer med Terje og spørsmålet om vi skal forkaste kausalitetsteorien, det var noe det!) til, som vanlig, mer på jordnivå med Torstein Dahle. Og selvølgelig innledere som Magne, om Palestina, en innledning spekket med supre, strengt ulovlige bilder. Min respekt for den unge mannen økte for hvert bilde. Og til slutt, den beste innledningen av alle ble holdt av min kjære. To av de nye folkene, som gladelig innrømmet at de fleste innledningene gikk høyt over hodet på dem, kom til meg og fortalte at denne innledningen hadde de faktisk fått noe ut av! Altså dro de hjem etter denne helgen med litt mer kunnskap om Afghanistan, om ingenting annet. Hurra for Kristian og det daglige språk!

Ellers er jeg ganske kry av meg selv, og av Katarina. Hun holdt nemlig noe så uvanlig som et (for meg i alle fall) skummelt kulturelt verksted, hvor deltakerne måtte holde et innlegg foran kamera, og deretter se på. Og jeg, som tross alt hater å se bilder av meg selv, langt mer film, meldte meg på, full av bange anelser. Det gjorde Kristian også, den engelen. Og ja, det var skummelt, men uten Kristian og hans varme, varme armer ville det vært langt verre enn det var. I stedet for aggressiv selvkritikk fikk jeg kos og atter kos, og dessuten den fantastiske følelsen av å ha mestret noe du var redd for - Hurra for Katarina, og hurra for Kristian, og hurra for meg!

Det hører med til historien at Kristian var genialt flink på skjermen selv. Jeg var så stolt jeg kunne sprekke.

Under hele leiren har jeg filosofert over hvor utrolig, utrolig glad jeg er i Bergen Rød Ungdom. Når jeg ser på de flinke, sterke jentene og guttene som nå er de viktigste drivkreftene, og husker hvordan de, eller kanskje til og med storesøsteren deres, kom nølende til kontoret første gang, da får jeg tårer i øynene. På ordentlig. Jeg er så stolt av dem, for at de kan lage sånne fantastiske vårleire og være så utrolig flinke! Og jeg er så stolt av å ha vært med på å bygge dette miljøet, som består av flinke, godt skolerte, kloke, koselige mennesker jeg er glad i! Hele Bergen Rød Ungdom, med gæmliser og nyankomne, bruere over det hele, veldige land, jeg er så veldig glad i dere.