Tuesday, October 13, 2015

Etterpå: Paint

Jeg vil tro at de fleste av leserne som stikker innom her har skjønt at jeg liker fortellinger med happy ending. Overraskende ofte synes jeg at den virkelig originale slutten er en lykkelig en, en feil jeg synes selv Neil Gaiman gjør med jevne mellomrom. Han har en og annen tekst, spesielt blant kortfortellingene, der jeg synes han velger en enkel, men banal løsning: den tragiske. Den mest gripende slutten på en fortelling er ikke å la den ene halvdelen av et romantisk par dø, eller å la hovedpersonen drukne og bli et evig, episk minne, eller å la  den supre professoren som forandret alt gi opp jobben, eller... Nei, den virkelig originale slutten er å lage en lykkelig slutt der en forventer en nostalgisk eller brutal avslutning. Det er faktisk ikke bare romantikeren i meg som foretrekker at historien slutter lykkelig, estetikeren i meg liker det også. Romeo & Julie har utspilt sin rolle som tragisk kjærlighetsmotiv, og Shakespeares mest overraskende konklusjoner finner jeg bare i komediene. Hvis ryktet jeg har hørt om det opprinnelige manuset til filmen True Romance stemmer, synes jeg den eksisterende filmslutten er bedre, og jeg elsker Neil Gaiman, make no mistake of that, men Stardust er bedre som film enn som roman.

Jeg misliker H.C. Andersens eventyr, noen av dem intenst, fordi han så ofte har pessimistiske, håpløse og deprimerende slutter. Grantreet som våger å drømme blir brent på bålet! Piken med fyrstikkene fryser ihjel, piken som ønsker seg røde dansesko kan velge mellom å være med djevelen eller å bli invalid for resten av livet. Den som har lest det originale eventyret"Den lille Havfrue" vet at  havfruen egentlig dør og blir gjort om til bølgeskum. Disney kan beskyldes for mye, men akkurat i dette tilfellet foretrekker jeg deres versjon. Og nettopp sånne kunstneriske friheter tar jeg meg når jeg forteller for elevene mine. I min versjon overlever Ikaros ved hjelp av hjerte/lungeredning. Verdens fineste sitat, Neil Gaimans parafrasering av G.K. Chestertons Fairytales are more than important: not because they tell us that dragons exist, but because they tell us that dragons can be beaten, oppsummerer i én strofe betydningen av å overvinne dragene, og barna jeg møter skal bære med seg løsninger og håp etterpå. 

Men. Jon Cozart, under kunstnernavnet Paint, har skapt åtte unntak for meg. Han er en amerikansk filmstudent på noen-og-tyve, og parallelt med eksamener, innleveringer (og et stand-up show i Skottland ) lager han noen fantastiske youtubevideoer. Mine to storfavoritter er de to Disney-sangene hans: After Ever After. Hva skjedde etter rulleteksten? Etter at Askepott fikk prinsen sin, etter at Aladdin giftet seg med Jasmin, etter at John Smith reiste tilbake til England? Med noen virkelig fine rim, gjerne med en liten samfunnskritisk snert, i tillegg til utrolig videoklipping og briljant mimikk, skaper Paint Disneyversjoner som setter seg i tankene dine. Jeg måtte anstrenge meg for å ikke synge "when I separate their bodies from their HEADS" på toget i helgen.



Monday, October 5, 2015

Hva jeg gjorde i ferien: Skolebibliotekarer i Bærum

Det er en kjennsgjerning at biblioteket må holde tritt med den digitale hverdagen. Sammen med Jana Broz, som for øyeblikket er skolebibliotekar ved Jar skole, har jeg tatt initiativ til en skolebibliotekarblogg. Det var ingen enkel affære.

Det er et ganske merkbart generasjonsskille på tvers av skolebibliotekarene i nettverket vårt. Jeg tror skillet går langs åttitallet et sted, slik at de av oss som er født i løpet av åttitallet tenker annerledes enn de fleste eldre bibliotekarene. Hva bør en vektlegge når en skal organisere bøker på hyllene? Hva er viktig å formidle til elevene våre? Hva er god litteratur? Dette er noen av spørsmålene som med jevne mellomrom dukker opp når alle skolebibliotekarene møtes. Generasjonskløften er så stor at jeg lar meg provosere av og til, fordi deres måte å tenke bibliotek til tider er så radikalt forskjellig fra min. Det kommer frem i det jeg opplever som forakt for barnas leseglede. Populærlitteratur, spesielt i dagboksjangeren, blir degradert fordi eldre damer synes det er for mye banning og negativitet. Der jeg gjenkjenner sjargong, tematikk og brutal ærlighet fra mine egne dagbøker Engeline-ti-år, ser de negative rollemodeller. Jeg går fra møter med den eldre garde og ber om at jeg aldri må glemme hvordan det var å være ti år. Hvem vet, kanskje det var et mildere skoleklima den gang de gikk på skolen? Det vet jeg ingenting om, men jeg vet at det som beskrives i disse bøkene speiler den skolehverdagen jeg hadde. De er ikke umoralske, de er realistiske, og de presenterer denne virkeligheten med mørk humor. Det er med glede at jeg registrerer at Neil Gaiman er på min side.

I alle fall: jeg og Jana hadde en visjon. Vi snakket om muligheter for å promotere skolebibliotekene mer, og Jana og jeg foreslo at vi skulle opprette en blogg som kunne være felles for skolebibliotekene i Bærum. Et sted for bokanmeldelser, små og morsomme fakta, det som måtte falle oss inn. Hovedpoenget vårt var at det skulle være noe som kunne være tilgjengelig for flere, uten at det var avhengig av tilgang til for eksempel itslearning. Vi så for oss et sted hvor besteforeldre kunne søke boktips, et sted for tilfeldig forbipasserende til å lære noe nytt, et sted for å fortelle at det finnes skolebibliotek og et sted hvor erfaringene våre fra forskjellige skoler ble samlet og spredt videre. Kanskje det til og med kunne være et ledd i kampen for gode skolebibliotek? 

Men nei, det var dette med generasjonskløften. Vi møtte en vegg av protester. Var det ikke mye arbeid? (Ikke hvis vi alle, femten bibliotekarer, tok sin bittelille del og skrev fem setninger om en bok de uansett hadde tenkt å anmelde.) Var det ikke farlig? (Hvordan da?) Joo, var det i det hele tatt lov? (To jurister senere: ja. Det er lov. Det er ikke som om vi har tenkt å legge ut privatbilder av barna.) Men var det ikke mye arbeid? (Repeat runde en.)

Etter fem møter med denne diskusjonen, som alltid endte opp med at diskusjonen ble flyttet til neste møte, kom vi til slutt frem til at Jana og jeg skulle begynne på egenhånd. Den eldre garde kunne henge seg på senere, hvis det faktisk viste seg at noen leste den.
Det gjorde jeg og Jana i ferien. Du finner den her. Den er i sin spede startfase, men hvis du, kjære leser, vil gjøre meg en tjeneste og heie frem den nye bibliotekarvinen: ta en tur innom.

Thursday, October 1, 2015

Når vi erobrer et år


Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.

Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.

Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.

Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.

Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.

Inger Hagerup