Sunday, February 17, 2013

"It's my favorite!"


Det har vært nevnt opptil flere ganger at jeg har en sterk forkjærlighet for tv-serier med fantasy og/eller science fictionelementer, og det er også godt dokumentert at jeg ikke er kresen. Jeg har en uslukkelig tørst etter det eventyrlige, hva som helst som kan utvide de gitte rammene for denne verdenen. Som Belle sier i Disneyversjonen av Beauty and the Beast: "it's my favorite! Far off places, daring sword fights, magic spells, a prince in disguise!" Once Upon a Time skulle derfor i utgangspunktet være en perfekt serie for meg. Den begynte allerede i 2011, men for meg druknet den i flommen av cheesy filmer som spiller på eventyr. Kanskje særlig kolliderte den med Eventyr i New York: jeg så for meg at Once Upon a Time skulle være rosa, amerikansk jentete og "eventyraktig", med en blond, dum prinsesse i rosa eventyrkjole og en prinsefjott med tannpastasmil. I tillegg spilte Jennifer Morrison hovedrollen, og jeg kunne aldri fordra rollen hennes i House. Jeg er storspiser av fantasy, men både den skinnhellige, omsorgsfulle brunetten og den amerikanske prinsessen er karaktertyper jeg har langt opp i halsen. En rosa klisje som handlet om at alle de kjente eventyrfigurene er forvist til en amerikansk landsby, der de har glemt sin egentlige identitet og tror de er amerikanske statsborgere, alt fordi den onde dronningen hater Snøhvit? Og Jennifer Morrison som gjenforenes med sin bortadopterte sønn, den eneste i denne byen som har gjennomskuet det hele? Spar meg! Fantasyelementet var bare ikke nok til å overkomme dette. Ikke før for en uke siden. Da så jeg i min seriehunger første episode.





De første ti minuttene beholdt jeg min skepsis. Serien åpner med at prince Charming kysser Prinsesse Snøhvit, der hun ligger i glasskisten sin. Seriøst, tenkte jeg, er dette Prince Charming? Jeg liker å ha sjarmerende menn å se på. Prinsen har riktignok ikke tannpastasmilet, men han har ikke sjarm heller. Kostymene var overdrevne, skuespillet overbeviste meg ikke - jeg var forutinntatt og helt klar for å slakte serien.

Jeg er grunn nok til at eventyret for meg begynte med Rumpelstiltskin. (Jeg sa dette med sjarmerende menn?) Jeg har alltid likt eventyret om Rumpelstiltskin, det magiske, slemme vesenet som spinner strå til gull og lager avtaler med desperate folk. Og Robert Carlyle, som spiller Rumpel i serien, er fantastisk. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er han gjør, men kombinasjonen av den skotske aksenten, kroppsspråket, frasene som gjentas og den latteren - han smelter meg. You know, dearie... Magic... aaalways comes with a priccce.




En antihelt som Rumpel hadde vært nok til å hekte meg, men ikke nok til å imponere meg. Det neste jeg oppdaget gjorde det - jeg oppdaget hvor godt serien er bygget opp. Informasjonsflyten er en av seriens største styrker, spesielt i den første sesongen. Jeg er så glad i serier som er bevisste hvor de skal, som har en plan for hver eneste episode, der informasjonen blir gitt i kontrollerte porsjoner til publikum, og der informasjonen først danner et helhetlig bilde i siste episode. Jane Espenson har vært involvert før i både serier og enkeltepisoder jeg har forelsket meg i, og det merkes at hun har vært rådgivende produsent i Once Upon a Time. Måten serien bygger opp spenningen er nemlig vel så interessant som informasjonen som kommer frem.
Serien er dynamisk, den veksler mellom den lille, amerikanske byen Storybrook i nåtid og tilbakeblikk til de hendelsene i "Eventyrland", som førte til at alle eventyrfigurene befinner seg i Storybrook. Handlingene i de to universene speiler hverandre som regel, de fokuserer på et utvalg av eventyrfigurer, "nå og da". Askepottepisoden handler for eksempel om hvordan Askepott inngår en avtale med Rumpelstiltskin, der hun avtaler å gi bort barnet sitt i bytte mot en sjanse til å vinne prinsen. (Dette er en åpenbar kombinasjon av Askepotteventyret og Rumpelstiltskineventyret.) Samtidig, i Storybrook, har menneskeversjonen av Rumpel, Mr. Gold, laget en adopsjonsavtale med menneskeversjonen av (Cinder)Ella, en fattig, enslig tenåring som er gravid. Denne vekslingen mellom to parallellhistorier er overraskende nok ofte kompleks, særlig etter hvert som serien utvikler seg, men konseptet er verken overraskende eller unikt. Det jeg synes er overraskende, og veldig godt gjennomført, er hvordan bakgrunnshistorien i Eventyrland langsomt rulles opp. Mens Storybrook-linjen er enkel, kronologisk og oversiktlig, begynner Eventyr-linjen med slutten. Denne historien spinner seg først og fremst rundt det anspente forholdet mellom Snøhvit og den onde dronningen, og i løpet av sesongen får publikum stadig nye informasjonsbiter som forklarer hvordan det ender som det gjør. Disse informasjonsbitene kommer kullkastet, og det er opp til publikum å pusle sammen kronologien i det hele - men sammen utgjør alle tilbakeblikkene et stadig mer helhetlig bilde. Vi skjønner gradvis hvorfor Dronningen gjør som hun gjør, hvordan Snøhvit og Prinsen ble kjærester og hvilken rolle Rumpelstiltskin egentlig har spilt i det hele. Denne måten å fortelle historien på gjør karakterutviklingen kjempespennende. Hadde serien begynt med Snøhvit som lite og troskyldig barn, slik handlingsforløpet gjør kronologisk, hadde ikke karakterene fått den samme muligheten til å vokse. Tilbakeholdelsen av informasjonen gir karakterene en helt annen mulighet til utvikling. Vi vet hvor det hele ender: vi vet bare ikke hvordan og hvorfor det endte der. Måten historien fortelles på spiller en sentral rolle i karakterenes flerdimensjonalitet - og tro det eller ei, men ingen av de sentrale karakterene er flate. Riktignok er Prinsen temmelig kjedelig, men hans mennesklige utgave er en utro drittsekk. Riktignok er Snøhvits menneskeversjon en i overkant mild førskolelærer, men Prinsesseversjonen er en rå Robin Hoodtype. Særlig interessante er Rumpel og den onde dronningen - begge er antagonister som gradvis blir sterke, tragiske figurer du føler sympati for.






Jeg har fremdeles en ting å utsette. Serien legger klart vekt på forholdet mellom en biologisk mor og dennes barn. Adopsjonsmotivet blir vannet ut, og alle endelige løsninger baserer seg på at en unge har det best med fødemammaen. "Det beste for barnet" er, spesielt synlig i Askepottepisoden, alltid å være med den "biologiske moren. Kombinert med at ungen ikke kan spille for fem flate øre gjør dette at jeg ikke helt tror på vår heltinnes sønn og hans vanskelige forhold til adoptivmamma (den Onde Dronningen, naturligvis.) Sympatien min faller automatisk med den onde adoptivmammadronningen, fordi jeg mener at det er hun som er den virkelige mammaen til guttungen. Det er alltid litt vanskelig når en fortelling legger opp til en moral, og denne moralen går på tvers av dine egne overbevisninger. Men denne moralske innvendingen er ingenting mot det helhetlige inntrykket jeg har: Dette er så godt laget! Og det er virkelig perfekt for meg, adopsjonsproblemtatikken til tross - dette er min nye serieromanse. At det er en romanse er det ikke tvil om:
dette er en serie som baserer seg på pur romantikk, en genuin "jenteserie" som ærlig og direkte er rettet mot et kvinnelig publikum. Trass i enkelte vrier på kjente eventyrhistorier - "Rødhette" Ruby får for eksempel et litt annet forhold til Ulven - er hovedmotivet alltid, alltid den amerikanske drømmen om True Love. Ekte kjærlighet er den sterkeste magien, den magiske løsningen som bryter alle forbannelser, og alle historiene baserer seg på noens forelskelse. Jeg har gradvis vært i ferd med å bli kynisk og pragmatisk, men rosa fantasyromantikk fungerer helbredende på meg. Det spiller ingen rolle at Prinsen er uspiselig, når det viser seg at Rumpelstiltskin er Udyret i Beauty and the Beast.

No comments:

Post a Comment