Saturday, January 24, 2009

jeg er overmåte emo igjen

Han ler når han går
onkelen
med latter fra de jordiske
svik - en tåre. Han spiller
Hamlet med sin frue
men vet det ikke selv. han er
blitt gal.
Men når han går! Bortetter
et hyttegulv, med latter
i hvert rykk
og hans kone tar ham i armen
og sier det er tid for sengen
Hans ofelia tar ham til elven
for å drikke. plukke blomster.
leve livet,
Da fører han seg som prinsen selv

Wednesday, January 21, 2009

Det nye selvbildet

Jeg har hatt lyst lenge, idéen har slått meg med jevne mellomrom i flere år og jeg har aldri våget å gjøre noe med det. Dessuten har jeg vært så fornøyd slik det var, så tanken kom, hilste på og måtte bestandig gå igjen med uforettet sak.

Lørdag var jeg på fest, tanken kom og denne gangen ville den ikke gå. Alle argumenter som før hadde stanset meg, var nå uskadeliggjort. Jeg kjente meg vågal, jeg kjente meg kreativ og jeg kjente meg kjedelig. Jeg var nok litt manisk, men slikt er jo en velkjent sak.

Jeg får selskap av Silje.
- Hei! Jeg ville bestille en time hos dere.
(Ung, brunhåret dame ser opp på oss.)
- Javel. Når vil du ha time?
- Så fort som mulig, svarer jeg. Tross alt kreves det mot, det gjelder det å handle raskt.
- Hm. (Hun taster på maskinen sin.) Vi har en time ledig nå, men det er hos en lærling, vil du ha den?
- Ja! Sier jeg, og senker skuldrene litt. Jeg har bestilt en time. Nå må jeg.

Jeg sitter i en frisørstol for første gang på mange, mange år, jeg får svart kappe rundt skuldrene og lærlingen min står bak meg. - Hvordan vil du ha håret? spør hun, og jeg svarer prompt;
- jeg vil ha det av!

Hun skvetter. Hadde jeg sett nøye etter, ville jeg kanskje sett at hun ble blek, akkurat som i bøker - jeg så ikke etter. Jeg så på mitt kjente speilbilde og gjentok; jeg vil ha håret av. Helt kort.
Hun tripper bak meg, og snur seg til den erfarne frisøren som klipper bak oss - hva skal jeg gjøre?
Den voksne frisøren sier - klipp av mye først, så kan du begynne å forme frisyren etterpå. Jeg tenker; dette kunne jeg fortalt deg.
Lærlingen finner frem en saks. Hun tripper bak meg for harde livet.
- Er du sikker? sier hun.
- ja! sier jeg.
- Er du helt, helt sikker?
- klipp du, sier jeg.
- ok, nå klipper jeg, sier hun, og hun griper en liten tust av håret mitt, gjør saksen klar og klipper ikke.
- Sikker?
Jeg får lyst til å nikke.
- Hvor kort da?
- Hm, jeg vil ha håret en cm, kanskje to.
- Herregud, var dette meg ville jeg gråte! Alt håret, altså? Ok, nå klipper jeg...

Hun klipper og klipper. Jeg ser i speilet hvordan lange lokker av gyllent hår faller til bakken, store og tunge hårtuster som flyr. Silje sitter ved siden av meg og smiler. Frisøren gjentar, gang på gang, at hun ville gråte hvis dette var henne. Hun har klippet håret sitt drastisk én gang, sier hun, og den gangen klippet hun håret til skuldrene og gråt. Dette er det sykeste hun noensinne har gjort, dette er det sprøeste hun noensinne kommer til å gjøre som frisør, dette er sinnsykt! Den andre lærlingen skulle vært her i dag, fortsetter hun. Den andre har nemlig fobi mot å klippe langt hår av, og nå klipper jeg jo bort alt! Det er nesten så jeg lurer på om hun har tatt noe, sier frisørlærlingen, og Silje gliser større. - Hun sa du kom til å lure på det!
Hodet mitt trer frem etterhvert som de lange, flisete og den siste tiden ekstremt irriterende trådene klippes av. I speilet ser jeg meg selv som jeg ikke har sett meg siden jeg var fire. Jeg er blitt kraftigere, voksnere i ansiktet, men nesen, øynene og munnen er de samme. Av og til måtte jeg opp med en hånd og kjenne på prosessen, Silje også. Vi kjente og kjente på hvor mykt, hvor kosete håret mitt ble jo kortere det ble. Lærlingedamen klippet, stusset, brukte en liten evighet på ørene og klippet vekk det eneste jeg hadde bedt om å beholde, nemlig de tynne hårene rundt ansiktet. Hun prøvde for harde livet å gjøre meg kul og fancy, i stedet for den lesbeaktige, lettvinte og koselige versjonen jeg hadde forestilt meg. Da hun endelig våget å erklære meg ferdig, hadde jeg lengre hår enn jeg hadde planlagt, men kort hår der jeg hadde tenkt meg det. Som det endelige resultatet tigget hun om å få putte noe stylish i det, og jeg lot meg overtale - hun så fremdeles en smule skremt ut. Hvor lenge har du jobbet her, spurte vi, og hun svarte - to uker. Kanskje ikke så rart at hun var redd. Hun kliner ekkel frisørvoks i håret mitt, som stivner til alt det koselige og myke, og som gir meg en idiotisk oppoversveis. Jeg lar henne drive på, men etterpå børster jeg det ut med vann på badet. Hun la ikke merke til det.

Vel hjemme hos Silje foretar vi en fotoseanse, hvor jeg er modell. Jeg har ikke blitt tatt så mye bilder av på jeg vet ikke hvor lenge. Mange av dem ble nydelige. Folkens, jeg ser ut som en traktorlesbe, et lite nurk og meg selv på en gang. Se selv:

Monday, January 19, 2009

I can't pose for this portrait without you.

Jeg finner mening i teite popsanger. Jeg lytter, drømmer og pusler sammen nettopp de meningene jeg er på jakt etter, og plutselig blir tåpelig radiomusikk til stor poesi, det blir til mine innerste uttrykk og mest svevende drømmer. Særlig finner jeg uttrykk for de følelsene som jeg aldri kan sette ord på, de største øyeblikkene av kjærlighet jeg vet. I patetiske, i beste fall middelmådige sanger finner jeg omsider utløp for alle de kjærlighetserklæringene jeg daglig biter i meg, fordi de blir for store for hverdagen, som finservice du bare kan bruke ved store, høytidelige anledninger - og kanskje knapt nok da. Jeg sitter på bussen, lukker øynene og elsker.
Selvsagt lager jeg mine egne tekster. Store deler av tiden vet jeg ikke hva de faktisk synger, bare hva de synger til meg. De synger til meg om den tiden som er gått, om valgene jeg må ta og om alle de måtene en kan elske et annet menneske på. Det finnes de få menneskene i mitt liv som jeg har fulgt gjennom diverse stadier, slik at jeg kjenner fasaden deres, kjenner fragmentene deres og kjenner den helheten disse fragmentene utgjør. Jeg elsker alt sammen. Jeg elsker dem i de små tingene, de hverdagslige tingene, de tingene alle kan se hvis de følger med. Jeg elsker dem i de små tingene som ingen forstår også, med mindre de kjenner dem godt og vet hva de betyr, og jeg elsker dem i de store trekkene, jeg elsker dem i store penselstrøk som forteller noe om hvem de er som mennesker, deres største styrker og deres største svakheter. Jeg elsker svakhetene deres også.
Når jeg tar bussen for tiden har jeg en sang på spillelisten som i hodet mitt forteller om de mange måtene en kan elske noen på. Den handler om et langt liv, og om den stedige kjærligheten til en person, om hvordan denne personen forandrer seg og kjærligheten også forandrer seg - om hvor kort tid hundre år er, hvis du skal elske noen.

Jeg elsker, og jeg ønsker meg de hundrede årene. Jeg ønsker meg alle de fasene ved kjærligheten, jeg ønsker meg den spede begynnelse, den hverdagslige tonen, det trøtte dødsleiet, den nyvåknede kjærligheten og følelsen av at livet gror sterkere for hver død. Jeg ønsker å bli en gammel dame på en bussholdeplass, som sammen med min elskede foretar den samme rutinen hver dag. Jeg ønsker meg samtaleemner vi har snakket om hundredevis av ganger før, og som vi likevel faller tilbake til, fordi vi stadig finner noe nytt. Jeg ønsker å kjenne på den følelsen som vokser litt for hvert år, følelsen av at livet mitt er sammenvevd med andres. Jeg ønsker å bli gammel med noen. Jeg går ut i fra at jeg,innen da vil miste sansen for dagens popmusikk, den har aldri vært noe større å samle på i utgangspunktet, men jeg tror ikke at tankene mine kommer til å forandre seg storlig. Jeg tror at jeg fremdeles kommer til å tenke at meningen med livet finnes mellom meg og dem jeg elsker, jeg kommer til å være nøyaktig like klissete som jeg kan bli i dag - og sannsynligvis verre. Og jeg kommer til å tenke at hundre år er ikke nok.

Mine venner - jeg er overtrøtt. Da blir jeg sentimental. Det hjelper ikke at jeg skal lese sentimentale romaner i mange måneder fremover.

Thursday, January 15, 2009

dragekatt og enderim

Det mest naturlige i verden er å tenke på fabeldyr mens en spiser lunsj. Pluss på litt klassiske enderim, og du har barnelyrikk av ypperste klasse.



------

Dragekatten

sent om natten.

liker skyer?

månestråler!

over byer

mens den måler

verden opp og verden ned

om natten er den helt i fred.




Tuesday, January 13, 2009

Jeg - en bit grønn oasis

Jeg har gravd etter et tema jeg kunne skrive om de siste dagene. Mr. Mudjahid foreslo at jeg skulle skrive om at jeg elsker katten, som en fin parallell til hunden jeg ikke kan fordra, men som jeg minnet ham om; jeg har allerede fortalt om katten som samtalepartner. Hva annet angår er det ikke veldig enkelt å finne et interessant samtaleemne når tiden min går med til tolv, atten timers søvn og ellers tankeløs fråtsing i dårlige vampyrromanser. Jeg har lest hele Twilightserien, og enkelte kapitler mer enn en gang, men det er heller lite substans i dem, ingenting å skulle fortelle om. Jeg kunne ha fortalt dere om å gå på kino sammen med tohundre trettenårige jenter som fniste ved synet av en elendig Edward Cullen, men jeg lar være. La det bli med konklusjonen at jeg er glad ingen ga meg Twilightbøker og filmer i tenårene, jeg er takknemlig for at jeg holdt meg til Margit Sandemo og at ingen foreløpig har filmatisert sagaen om isfolket.

Tankene mine er fryktelig fragmenterte for tiden, som om det å følge en tanke fra den spede begynnelse til den sprø slutt krever for mye energi. Jeg snubler i ord og setninger når jeg snakker. Rett som det er sniker det seg et halvt engelsk ord inn i vokabularet mitt, og som regel en fornorsket versjon av et ikkeeksisterende engelsk ord, og alt jeg kan gjøre er å håpe at de som måtte lytte er i stand til å tolke seg frem til hva jeg vil si. Å skrive noe som helst er tungt, jeg vil helst ikke formulere en eneste fullstendig tanke, det kjennes som om jeg går i halvsøvne hele tiden. Bortsett fra dette har jeg det bra, bare bra. Det er deilig å være søvngjenger.

På bussen i dag filosoferte jeg over de to ulike måtene jeg kan kjenne brystet mitt på, særlig i søvngjengerstatus.
Den ene måten merkes ved at livet er så kjedelig. Brystet mitt er nesten laget av hard, hvit og kjølig masse, fargeløs, formløs, meningsløs. Den siste timen har jeg prøvd å finne en metafor som kan forklare hvordan det kjennes, men ingenting jeg kommer på kan sammenliknes - det er ikke stein, ikke plast, ikke metall - bare hvitt, kaldt og veldig hardt. Det viktigste ved dette brystet er at ingenting setter avtrykk, alt preller av. Musikk, mennesker og mat flyr forbi, men ingenting setter spor. Mat smaker egentlig ikke noe som helst, og jeg hører musikk gjennom et slags beskyttende lag av tåke, nesten som vatt. Jeg tror det må være litt som Ridder Katos steinhjerte, som gnager i brystet til en gir opp og river det ut - det kjeder jo vettet av en!
Vinterdepresjoner og hvitt, kjølig bryst liker hverandre. Jeg liker ingen av dem.

Andre dager, som i dag, er jeg akkurat som oasis, grønn oasis. Musikk, smaken av krydder og møter med mennesker setter fotavtrykk og mønster i meg, jeg utgjøres av alt rundt meg. Jeg har så lyst til å vise dere brystet mitt på dager som i dag, jeg har lyst til å dele litt av denne opplevelsen med noen andre - hvordan melodien som spilles i øret mitt har tusen farger og samtidig er en fullstendig del av min egen kropp, nettopp fordi jeg er laget av grønn oasis, alt setter merke, jeg føyer meg etter presset fra omverdenen. Alt er krystallklart, jeg hører alle melodier i en melodi og jeg kjenner alle smakene på en gang, jeg ser alle fargene og alt beveger seg for fort til at jeg er i stand til å virkelig få oversikt over alt sammen. I dag har jeg vært et supermenneske, altfor døsig til å gjøre noe som helst supert.