Thursday, June 26, 2008

postmodernisme!


Knus hus!
Dino får deg alltid til å le.




...Hvis du er glad i Derrida, litteraturteori eller dinosaurer som knuser hus, selvsagt.

Wednesday, June 25, 2008

I begynnelsen var dedikasjonen

Helt i begynnelsen av en bok, før første kapittel, før innholdsfortegnelsen, før boken begynner, der finner en noen ganger en dedikasjon. En dedikasjon er når forfatteren har tilegnet boken til noen, gjerne med en liten forklaring til lesere. Noen dedikasjoner kan minne om takketalene under prisutdelinger, når den som har vunnet står i rampelyset og kommer med takksigelser til alle som fortjener det. Forfatterne dedikerer boken sin til noen med fullt navn og med en forklaring til leserne, som forteller hvorfor akkurat denne personen har gjort det mulig å skrive denne boken. "kjære X X, som var forlagsarbeideren min og ga meg nyttig tilbakemelding, kjære Y.Y., min ektemann som laget vafler mens jeg skrev, kjære Z.Z., Æ.Æ. og Ø.Ø., mine strålende barn som inspirerer meg." Selvsagt er det flott og glimrende og rørende for dem som får dedikasjonen, men for leseren er disse dedikasjonene formålsløse og uten verdi. De er utelukkende av betydning for den personen som har skrevet den, og den personen som mottar den - og da viser forfatteren at vedkommende ikke har fattet rekkevidden av en dedikasjon. Derimot finnes det dedikasjoner som absolutt ikke er kjedelige. Dersom forfatteren er en kvinne med det usynlige ordet i sin makt, kan dedikasjonen bli en uvurderlig, nødvendig del av boken, noen få linjer som for en tilfeldig leser blir like kjære som resten av teksten.
Til Jessica, som elsker historier
til Anne, som elsket dem, hun òg,
Og til Di, som var den første som hørte denne.
Slik begynner den første Harry Potterboken, norsk oversettelse, og allerede her ser en det litterære geniet som skulle riste de neste ti årene og forandre litteraturhistorien. I løpet av tre setninger, før selve prologen starter, skaper forfatteren magi. Bestandig når jeg skal referere til Harry Potterbøkene, pleier jeg å si at jeg husker første gang jeg leste denne boken. Jeg pleier å si at jeg husker første gang jeg åpnet denne boken og leste den første linjen i prologen, og jeg husker hvordan jeg følte at jeg hadde fått en gave, en uvurderlig gave, i form av en ny, ulest og ukjent roman i blekksporene til Tove Jansson, Roald Dahl og Astrid Lindgren. Og det er nok helt sant, jeg kan fremdeles kjenne en svak bølge av denne takknemligheten når jeg leser en av disse bøkene, men jeg tror kanskje jeg lyver også - jeg tror følelsen kom før prologen. Den første følelsen av at foran deg ligger en vidunderlig historie, denne følelsen ble født allerede i disse tre første linjene. Dedikasjonen forteller deg ingenting om hvem Jessica, Anne og Di er. Den personlige henvendelsen kan bare oppfattes og forstås av dem som faktisk er involvert i det personlige forholdet mellom dem og forfatteren. Likevel er denne dedikasjonen langt mer intim og samtidig mer inkluderende enn dedikasjoner som ramser opp familieforhold og forlagsarbeid. Meget implisitt henvender denne dedikasjonen seg til en fjerde karakter, nemlig leseren. Vi ser det i den første linjen. Leseren vet ingenting om hvem Jessica er, men en ivrig leser vil i et glimt av et øyeblikk identifisere seg med henne. Når så Anne omtales i fortid, vil leseren automatisk tolke det slik at Anne er død, og et lite glimt av sorg rammer hjerteregionen. Ikke at en noensinne har kjent henne eller visst hvem hun var, og ikke at en aner hvem hun var for forfatteren, men hun er borte, og dette minner leseren om to ting; om menneskets forgjengelighet og om fortellingens evighet. Den siste linjen, om den første gangen noen hørte denne historien, pirrer leserens nysgjerrighet. Historien som ligger foran deg, er fremdeles ukjent for deg, men den ligger der og venter, lokker. Slik kan en dedikasjon blir leserens første møte med historien, fremfor en kjedelig og uavhengig del av romanteksten. Mellom linjene skriver forfatteren en illusjon om et intimt forhold mellom forfatter. En dyktig forfatter kan bruke dedikasjonen til å skape et imaginært bindeledd mellom leseren og seg selv, som gjør at leseren får et mer personlig forhold til fortellingen. J. K. Rowling er en slik forfatter, og i den siste boken om Harry Potter finner vi også det klareste eksempelet på nettopp dette;
The dedication of this book is split seven ways: to Neil, to Jessica, to David, to Kenzie, to Di, to Anne, and to You, if you have stuck with Harry until the very end.

Wednesday, June 18, 2008

En drøm i midsommernatta

I Trondheim står solen opp kvart over tre om morgenen. Hvis en tilfeldigvis befinner seg på Festningen, dette magiske, vakre stedet i Nidaros, da kan en betrakte soloppgangen. Skyene i vest blir rosa, himmelen bak blekblå og skyene i øst får samme farge som lys, god whiskey i skjæret fra levende lys. Og over alt er trærne tunge av grønt løvverk, det lukter av kløver, gress og syriner hvor du enn vender snuten og hvis du sitter stille og er ung nok, hører du gresshoppene spille fiolin.
Ingenting i hele verden er så nydelig som norske sommernetter.

Friday, June 13, 2008

Ellinors siste vise

Det er mitt inntrykk at våre personligheter bygges opp omkring de mange tingene vi identifiserer oss med, hvilke bøker vi velger å lese, hvilke venner vi liker å omgi oss med og de mange ulike emnene vi interesserer oss og velger å arbeide med. Mosaikken av meg selv er i hvert fall bygget opp omkring disse elementene, et salig, fragmentert bilde av litteratur, nære relasjoner og politiske meninger som plasserer meg temmelig langt til venstre.
Og det er det siste jeg har tenkt å prate om i kveld, for aldri har jeg kjent en så sterk tilhørighet til den berømte venstresiden som jeg gjør denne helgen. Dette blir langt, mine trofaste lesere, langt og nostalgisk, for jeg tar herved farvel med en milepæl.

Den våren jeg var tretten, meldte mamma meg inn i Rød Ungdom.
Den gang som nå oppholdt Bergen Rød Ungdom seg i andre etasje i Vestre Torggate, men på den tiden var fremdeles kafé kafaan oppegående. Min astmatiske, runde og koselige mamma troppet opp en tidlig vårdag inn blant kaffedrikkende, kjederøykende tenåringer kledt i svart og ba pent om å bli henvist til RUkontoret. Hun fikk en pekefinger opp trappen. Deretter dro hun hjem og fortalte meg pent og pyntelig at Bergen Rød Ungdom hadde ukentlige møter på kontoret mandager klokken seks.
Hun hadde gode grunner for det. Ikke bare hadde hun selv - og bestemoren min også, for såvidt - vært aktiv i denne delen av venstrebevegelsen hele livet, men jeg hadde selv vist tidlige tegn på å vokse inn i familietradisjonen. Jeg har vært brennende, lidenskapelig antirasist så lenge jeg kan huske. Jeg var en av familiens få unger som med glede deltok i åttende mars og førstemaitog, og ropte uten blygsel "Vi vil ha seks! Vi vil ha seks! Vi vil ha seks timers arbeidsdag!" (rop det høyt, så hører du hvorfor dette var så morsomt) og "Smil, smil, selv om du er heterofil! Vi er mange flere, resten står blant dere" (som det tok meg flere år å forstå poenget i). Som elleveåring leste jeg Sofies Verden og bestemte meg der og da for at jeg likte Marx best, lenge før jeg visste hvem Marx var og hvorfor det rørte min mor til tårer. Som tolvåring dro jeg på bøllekurs, og kom hjem enda mer rød enn jeg var da jeg dro, feminist på min hals. Og nå, da min mor kom med tidspunkt og sted, visste jeg uten tvil i min sjel at familien nå forventet at jeg gjorde min plikt og ble politisk aktiv.

Jeg har alltid vært pliktoppfyllende. Med hjertet i halsen og full av forventning gjorde jeg meg klar til mitt første RUmøte. I et forsøk på å roe ned nervene malte jeg med oljemaling til like før jeg skulle gå, og rakk ikke helt å vaske av meg malingsflekkene, hvilket jeg syntes var like greit. Jeg var litt sjarmert av malingsflekker, og lukten av olje roet meg ned. Frem til jeg tok på meg skoene, og min far ser på meg i døråpningen og sier "Du vet at alle i RU har svarte klær, nagler og hanekam?"
Og så måtte jeg løpe for å rekke bussen.

På bussturen fortalte jeg meg selv at han hadde spøkt. Det er hans form for humor, tenkte jeg, og presset hjertet mitt tilbake til brystkassen. Med musikk fra en stor, svart disckman i øret klarte jeg på mystisk vis å finne veien dit jeg skulle. (Jeg minner om stedsansen min.) Jeg kikket inn på kafé kafaan, ble litt engstelig, bet tennene sammen og gikk opp trappen. På døren sto en valgkampplakat for RV, og jeg banket på og gikk inn til mitt første RUmøte.

Rundt bordet satt det mange mennesker. Om de var sju eller femten vet jeg ikke, de var mange. Og alle, jeg gjentar, alle hadde nagler. Eller svarte klær. Eller hanekam. Eller bare rett og slett knallsvart hår. Og noen av dem hadde alt på en gang.
Jeg sto der, tretten år gammel, og svelget mens jeg så på en gjeng med atten, nittenårige mennesker som allenøyaktig ut som min far hadde sagt. Det er et under at jeg ikke snudde i døren.
I stedet gikk jeg inn. Som sagt, jeg visste i dypet av meg selv at familien forventet det, og jeg hadde jo lyst til å drive med politikk. Etter litt betraktning var det noen fjes jeg merket meg. Jeg så en svartkledt, vakker dame med langt, svart hår, ansikt som en egyptisk statue og svarte nagler på armene. Hun het Natasha. Jeg merket meg en mann som jeg gjenkjente, med et lite sukk av dyptfølt lettelse. Han hadde klippet håret siden sist, men jeg gjenkjente ham likevel som en av de tekniske på bøllekurset mitt. Han het Hans Petter. Og jeg merket meg - det som viste seg å være kjæresten hans - en rund, lattermild jente med hanekam. En rosa hanekam. Enten det nå var hårfargen eller latteren, Sunniva virket mindre skummel enn alle de andre. Så der satt jeg, rundt et firkantet bord med hendene i fanget, og etter en times møtevirksomhet rakte jeg hånden i været og snakket. Dette var første gang jeg snakket i en forsamling av ruere, og jeg kry av meg selv til langt inn i sjelen. Jeg var minst av dem alle, og håpløst naiv, men jeg våget å snakke.

Jeg spurte om dette med væpnet revolusjon. De aller fleste som melder seg inn i RU, begynner som pasifist, og jeg var intet unntak. Selvsagt var jeg for revolusjon, Marx var kul og jeg hadde lest "De elendige" av Victor Hugo, men måtte den være voldelig?
Natasha, den vakre, egyptiske damen (som slett ikke er egypter) tegnet seg. Sannsynligvis vet hun til dags dato ikke hvor heldig hun var med de neste ordene, for i dette øyeblikket gjorde hun det mesterverket å 1. forklare tanken bak ordene "væpnet revolusjon" og 2. ( Vel så viktig) hun fikk meg til å føle meg hjemme. Hun beseglet min fremtidige skjebne med sin forklaring.
"Vi er som Robin Hood" sa hun. "Vi vil stjele fra de rike og gi til de fattige. Dette vil vi i utgangspunktet gjøre helt fredelig. Men de rike, de vil vel sannsynligvis ikke synes noe særlig om at vi tar rikdommene deres fra dem. Og da vil de bruke våpen mot oss. Da må vi selvsagt forsvare oss, ikke sant?"

Jeg kom jo inn i rytmen etter hvert. I to år kom jeg på hvert eneste mandagsmøte, stille og sjenert, mens jeg suget til meg innledninger, diskusjoner og mennesker. Jenten med hanekammen ble den jeg ringte til, og som regel var det hun som ringte meg og ga meg beskjed om ting som skulle skje. Det var gjennom henne jeg lærte hva "løpis" og "demo" betydde. Jeg sugde til meg ukjente begreper om anarkosyndikalisme, proletariatets diktatur, AKP og pst. Jeg var selvsagt for liten til å være med i AKP, og jeg var for såvidt for liten til å bli med på de fleste sosiale arrangementer som fant sted blant disse temmelig voksne rumedlemmene, men jeg hang på likevel.
Den sommeren reiste jeg på sommerleir. Jeg spiste min første falaffel. Jeg lærte om porno og jeg traff Knut Nærum, som pratet på et skrivekurs. Jeg ble redd for alle lesbene, som plutselig flommet over og etterlot meg mutters alene. Så traff jeg en mann med sprettballer, svarte silkehansker og teater i hver fiber av kroppen. Det var sammen med ham, en av sommerleirens kvelder, jeg så the Matrix første gang, og midt under helikopterscenen hvor helten henger i en tråd i luften ga han meg mitt første kyss. Jeg var vettskremt.

Året etter orket jeg ikke reise på sommerleir. Jeg orket ikke være politisk aktiv. Da kom mannen med silkehanskene, lommeuret og teaterblikket til meg i stedet. Slik var vennskapene som fødtes i denne organisasjonen, slik var det!

Det året jeg fylte seksten ble jeg politisk aktiv igjen, etter noen måneders pause. Og hvilket omslag det var!
Da jeg trakk meg ut, var jeg fremdeles den minste. Jeg hadde alltid vært den minste. Jeg var den eneste som ikke fulgte kleskoden med nagler og revolusjonære hårstiler, og jeg var den minste.
Da jeg kom tilbake, et halvt års tid senere, hadde hele organisasjonen forvandlet seg. Dette var under opptakten til Irakkrigen, og Rød Ungdom var blitt min organisasjon. Nesten alle de skumle, svartkledte storingene var borte. I deres sted var det mennesker som meg, mennesker jeg nesten så meg selv i. I deres selskap kastet jeg meg inn i antikrigsarbeidet. Ingen jeg kjenner som deltok i dette arbeidet, kom fra det uten sterke mèn. Ingen som tilhørte det politiske ungdomskullet på venstresiden dette året kommer noensinne til å glemme demonstrasjonene, slagordene, menneskene, stemningen som hersket. I februar gikk jeg i tog med seksti tusen andre, vi fylte hele Oslo sentrum og vi hoppet i takt. Den som ikke hopper nå, støtter krigen! Jeg streiket og holdt foredrag for min upolitiske klasse, hvor jeg snakket brennende om USAs oljepolitikk og verdens urettferdighet. Jeg vaiet med røde flagg, sang internasjonalen og virvelstevet, leste om kapitalismens historiske utvikling, lærte teori om profittratens fallende tendens og jeg traff Kristian.

For Kristian var en av disse unge mennene som var en del av det nye Bergen Rød Ungdom. En vakker, vakker mann med glimt i øyet. Vi flørtet i en uke, før han ga meg mitt andre virkelige kyss - og vi var kjærester. Kan noen glemme en solfylt mai måned, som vi for det meste tilbragte på et støvete kontor med grått veggtilveggteppe og hjemmesnekrede plakater på veggene, kan noen glemme den første virkelig store kjærligheten?

Den høsten ble jeg lagsleder. Bergen Rød Ungdom vokste brått og gledelig seg så stor at vi kunne dele oss, og jeg ble gjort ansvarlig for det ene laget. Det tok noen måneder, men jeg vokste med oppgaven, lærte meg alt på den vanskelige, harde måten og ble veldig, veldig flink. Jeg var så kry over arbeidet, og jeg var så redd for å ikke strekke til, for jeg kjente meg fremdeles som den trettenårige Ellinor som kom på RUkontoret den første dagen. Det tok to år før den følelsen slapp taket, to år med ukentlig arbeid hvor jeg drev dette laget alene. I begynnelsen av tredje klasse ble jeg valgt til leder for hele sulamitten, og jeg oppdaget til mitt sjokk at jeg var blant de eldste og mest erfarne medlemmene, og at det fantes mange, mange som var yngre enn meg. Jeg var blitt en av dem som var på kontoret når nye, trettenårige jenter kom på kontoret for første gang, og jeg hadde tatt imot dem med mitt varmeste smil og gjort alt jeg kunne for at de aldri skulle bli møtt av skumle, svartkledte folk. Jeg var blitt voksen.

Gjennom alle mine år i Rød Ungdom har jeg vært en ivrig forkjemper for kultur. Jeg elsker revolusjonær musikk. Revolusjonære fortellinger er blant mine favoritter. Og, viktig i denne sammenhengen, jeg har alltid ledd høyt når Monty Python fremviser venstresiden med all mulig varm selvironi. I årevis har "Life of Brian" vært en av mine yndlingsfilmer. Ingen filmer jeg vet om, ikke en gang "The quest for the Holy Grail", har tatt venstresiden så grundig på kornet. De er utvilsomt blant fortellingens helter, Brians revolusjonære kamerater, men de portretteres med alle venstresidens klassiske feil og lyter. Filmen viser mannsjåvinismen som engasjerte kvinner ofte møter i sin egen bevegelse, den viser med mild overbærenhet hvor flinke vi er til å lage høytflyvende teorier og hvor elendige vi ofte er til å overføre teorien til praksis, den viser hvor dyktige vi er til å fokusere på interne stridigheter fremfor å kjempe mot ytre fiender og den viser hvor flinke vi er til å splitte oss opp i bittebittesmå grupper uten slagkraft i det hele tatt. "Slå ikke med åpen hånd, men som en knyttet neve!" heter det, og det er venstresiden utrolig dårlig til. "Det er motsetninger som driver historia fremover" er et velkjent slagord, og er det èn ting venstresiden er dyktige til, så er det å ikke bare finne motsetningene, men å stirre seg blinde på dem som er nærmest.
Men, har jeg alltid trøstet meg med, Rød Ungdom er ikke blant de verste. Som bergenser er jeg oppvokst med skrekkhistorier om hvordan NKU, et av de rivaliserende kommunistiske ungdomspartiene til RU, ekskluderte alle i Bergen med unntak av èn, som deretter la laget ned og startet en ny bevegelse - hvor alle de ekskluderte meldte seg inn. Javisst har Rød Ungdom vært preget av stridigheter, og de siste par årene har det knapt nok vært til å leve med, men kløften har gått omtrent på midten. Kranglene har gått høylytte, vi har grått og skreket og gjennom felles politisk front har vi på begge sider funnet venner vi ble glade i, og jevnt over har forholdet vært noenlunde stabilt.

Denne helgen skriver Rød Ungdom seg inn i Venstresidens historiebok. Vi har tatt tråden helt ut, skapt interne stridigheter som ikke bare splitter oss på langs, men på kryss og tvers og over det hele. Jeg opplever plutselig at en venn snakker stygt om en annen venn, for de politiske kampene er nødt til å bli personlige, og omvendt. Og nå er de personlige, politiske motsetningene blitt så tilskjerpet at vi tar en NKU - vi ekskluderer de medlemmene vi ikke liker. Det er alle slags forklaringer på hvorfor de skal ekskluderes, men først og fremst står påstandene "flertallet liker ikke kommunister" og "de som skal ekskluderes bygger et annet parti" opp mot hverandre. Resultatet er at organisasjonen ekskluderer mange av de flinkeste folkene. Store deler av Bergen ryker selvsagt ut. Hele styret i Trondheim, med unntak av meg, ryker også. Hvis jeg glipper med øynene og myser på bildet foran meg, ser jeg en venstreside som nærmest er hentet ut fra en Monty Pythonfilm, og selv om jeg gjerne skryter på meg å inneha i hvert fall en liten dose selvironi, klarer jeg ikke le helt oppriktig av dette bildet. Kamerater ekskluderer kamerater, og organisasjonens høyeste organ diskuterer ikke lenger om væpnet revolusjon er bra eller ikke, men om Marx i det hele tatt er verdt å diskutere - mannen var jo tross alt ikke feminist.

På tirsdag var jeg på mitt siste lagsmøte. Etter denne helgen melder jeg meg ut. Det er ingenting igjen av organisasjonen min, og det kjennes merkelig, for denne organisasjonen har vært bakteppe for hele ungdomstiden min, denne organisasjonen har vært symbolet på en viktig bestanddel i mitt eget bilde av meg selv. Denne organisasjonen har vært grobunn for så mye som har formet meg, og det er med en salig blanding av lettelse og intenst vedmod jeg ser det hele flyte inn i horisonten. Dette er den virkelige avslutningen på tenårene. Og på mitt organiserte, politiske arbeid på en stund fremover. Mosaikkbildet forandrer seg, sprekker, skifter grimase.

Monday, June 9, 2008

fortellerens hemmelighet

I dag kom musen over meg igjen, den der greske dere vet. Men fordi jeg prøver å skrive om andre ting enn den vanskelige kjærligheten, som selv jeg begynner å bli litt lei av, har jeg latt meg lede mot større tanker enn mine egne. Heder og ære hvis noen skjønner hvem jeg har lest og latt meg inspirere av. Alle kreative forslag vil forøvrig belønnes med applaus:)


Fortelleren forteller våkne historier
I århundrer har fortelleren fortalt
og nå, ved gravsteinen
med et fuktig glimt i øyet
har han bestemt seg for å lese
sin siste fortelling for folket

Sunday, June 8, 2008

enhjørninger og støvete bokstabler

Frøken Fridtun, som holder en av mine favorittblogger, og som godt mulig selv er en av mine favorittpersoner i verden, gjorde noe usedvanlig for å være Fridtun for noen uker siden. Hun tagget meg.
Nå er ikke dette en dame som tagger noe særlig, hvilket hun også påpekte da hun lekte seg med oppgaven. Når hun likevel tar imot en utfordring som denne, griper den nærmeste boken og følger de fem punktene, er det fordi det er en morsom oppgave. Jeg er beæret over å motta tråden.

Oppgaven lyder som følger;

1. Plukk opp den næraste boka.
2. Opna henne på side 123.
3. Finn den femte setninga.
4. Post dei tre neste setningane.
5. «Tagg» nokre folk og gjev ære til han/ho som «tagga» deg.


Punkt en skaper de første vanskelighetene. "Den nærmeste boken" er nemlig et vanskelig konsept, med mange fallgruver. Hva er nærmest, og nærmest fra hvor da? Ved sengekanten min er det bestandig en liten stor bunke med bøker, og blant disse finner en et ganske stort utvalg temaer; i øyeblikket består denne stabelen av en bok om grammatikk og syntaks i det norske språket, to bøker i fantasysjangeren, en russisk barnebok, en britisk roman fra gotikken, en egenprodusert dagbok, en bok om hva Macgyver ville gjort og en diktsamling ved sengekanten.
Samtidig er dette stort sett litteratur jeg leser innendørs, og de siste dagene har jeg vært mye ute. I vesken har jeg som regel minst to bøker, en liten og vakker utgave av "the collectors library" (I øyeblikket enten noe Dickens eller The Wind in The Willows" av Kenneth Grahame) og en fantasybok jeg leser i øyeblikket. Det er sommer, og det er tid for å dyrke min lidenskap for drager, trollmenn og fabeldyr.Men sett at jeg slett ikke sitter på sengekanten, eller slikker sol på en gressplen, sett at jeg står foran en av mine tre bokhyller rett før jeg setter meg ved dataen? Jeg står nemlig der flere ganger om dagen og hilser på bøkene mine, og hvordan vet jeg hvilket som er nærmest? Hvordan velge?


Jeg valgte "Den siste enhjørningen" av Peter S. Beagle, utgitt av Gyldendal en gang på åttitallet. Denne boken gir meg et ekko av den lesergleden jeg kjente som tiåring, ikke fordi den er eksepsjonelt god, men fordi den likner et ukjent antall bøker jeg leste i den alderen. Den følger noen regler jeg kjenner veldig godt, den er en deilig balanse med komponenter som fantastisk eventyr om enhjørninger, snakkende sommerfugler, trollmenn og helter, barnevennlig filosofi om alderdom, evig liv og skjønnhet, og en solid dose forsøk på originalitet. Det siste makter den selvsagt ikke, og det er heller ikke meningen.

Den femte, sjette og syvende linjen på side 123 er:



"Da vil trolldommen bli brutt, og jeg skal begynne å dø slik som jeg begynte ved min fødsel. Selv de største trollmenn blir gamle som andre mennesker, og dør. Han duvet og nikket, og så var han igjen med ett lys våken: en stor, spinkel, ljoslitt mann som luktet støv og vin."


Jeg ville sendt denne til Frk. Fridtun, var det ikke for at hun allerede har svart så glimrende. Og fordi jeg fikk den av en som vanligvis ikke tar imot, sender jeg den videre til fire som heller ikke tar imot som regel, i håp om at en av dem skal respondere spennende. Jeg sender herved oppgaven til Ravnen Silje, Novemberbarnet Ingrid, Tufgnarlen Annette og sommerfuglen Tora. Nå er jeg spent på om noen av dem oppdaterer for denne taggens skyld, og hva de eventuelt måtte finne på av litterære kreasjoner. Silje leser Kong Arthur mellom lange dager i barnehagen og Tora leser medisin til hun skriker. Dere skjønner at jeg er spent?