elskede, taktløse padde

Hunden og jeg går aldri i takt. Hver gang jeg tar hunden med på en luftetur, kjenner jeg irritasjonen boble opp i meg, for vi går bestandig i rykk og napp, og aldri i hverandres rytme. Når han vil stoppe vil jeg gå, når han vil gå vil jeg stå i ro. Når jeg vil følge fortauet, vil han over veien, men skal jeg krysse den, vil han helst lukte på den interessante stolpen der. Hunden og jeg har knapt nok aldri vært venner, hos meg ligger han som en tung sekk av uregjerlig frustrasjon, og hos ham? Han stikker av fra meg når han kan.
Dere vet hvordan det å gå i takt skremmende ofte sier noe om forholdet til dem som går? Dere vet hvordan kjærestepar eller venner automatisk kan falle inn i den samme rytmen når de beveger seg ved siden av hverandre, og derfor etter hvert beveger seg nesten synkront? Når jeg går, og katten følger etter, da pleier vi å havne i en slik rytme, i hvert fall til katten går lei og forsvinner. Hunden og jeg, vi går aldri i takt.

Vi har hatt denne hunden siden sommeren jeg fylte elleve. Familien vår er glad i adopsjon, så hunden er omplassert fra dyrevernet, med det resultat at vi fikk en seks måneder gammel valp av eventyrblanding, med hode som en bigel og hale som en sjefer, og vi lekte i hagen den første dagen og døpe ham i samme slengen. "Peik" ropte vi, og veivet med pinner. Hunden så dumt på oss og lurte på hva vi ville. Etter noen dager måtte vi innse at kampen om navnet var tapt før vi fikk en sjanse, trailersjåføren som navnga ham hadde verken kalt ham Peik eller Lupus - neida, hunden het Loppus, fordi han alltid ville klø seg. Navnet skjemmer ingen, heter det seg, men det ikke-loppebefengte dyret fikk seg stadig nye kallenavn likevel. I en lang periode gikk han under "lapskaus", og mitt private, noe mindre kjærlige kallenavn var ganske enkelt den syke padden - han lå bestandig som en padde.
Hunden er den snilleste som finnes. I løpet av de siste ti årene har den vært truende én gang, og da knurret den mot en sterkt beruset fremmed som truet min enslige mor midt på natten. Den er trofast og vennlig inn til margen, den har alltid vært glad i barn og den blir lykkeligst hvis den får spille ball i hagen, bade eller jakte på fugl i vannskorpen. Mer enn en gang har den kommet hjem med en and i munnen, ender vi dessverre har vært nødt til å kaste på mest brutale vis, fordi endene er så fulle av tungtmetall at de nesten er magnetiske. Hunden er en nydelig hund. Og vi går aldri i takt.

Jeg elsker denne hunden, men det er i hemmelighet. Den blinde lojaliteten, den betingelsesløse kjærligheten den vil gi meg, de irriterer meg. Hele familien min elsker hunden, men den frustrerer meg så jeg blir gneldrete og frynsete. Nå er den blitt ganske gammel, og den har temmelig sviktende helse. Selv om den tilsynelatende er frisk og noenlunde smertefri, har den både øreproblemer, nyreproblemer og muligens noe som kan tenkes å være en svulst eller to, og ingen har mot til å ta den til en dyrelege.