Tuesday, June 5, 2007

en epleskrott

Nå er jeg altså kommet vel frem til Bergen igjen, og har vært her i noen dager. Og etterhvert som vårleirrusen legger seg, kommer jeg på at i kaoset før jeg dro, har jeg glemt å kaste en plastikkpose med en epleskrott i. Hva i all verden gjør en da? I sommerværet kan en ikke godt glemme det, men orker en til sammen 28 timer på buss for å kaste en epleskrott? Og er det ingen en kan spørre?

Fakta er at alle jeg kjenner godt nok til å be om å kaste den forbaskede epleskrotten, er enten i Bergen, Tønsberg eller det som verre er. Tankene mine har kvernet rundt i hodet mitt for å finne ut hva jeg skal gjøre. Og i dag meldte en løsning seg, en løsning som er erketypisk meg og mitt tankesett.

Først meldte løsningen seg på torgallmenningen. Jeg traff Corita, som har en DVDboks hos meg. Det viste seg at hun skal til Trondheim om en to ukers tid, og da kan jo hun hendte boksen sin og kaste posen min samtidig? En liten stund lettet børen fra skuldrene mine og jeg pustet fritt, men bare så vidt. For værmeldingene lover strålende solskinn, og hybelen min ligger badet i varme fra morgen til kveld. Jeg våger ikke tenke på epleskrotten om to uker.

Da er det jeg biter i det sure eplet, bokstavelig talt, og bestemmer meg for å gjøre den ene tingen jeg egentlig ikke våger, den ene tingen som er den desidert enkleste måten å gjøre det på, men som jeg likevel har forsøkt å unngå for harde livet. Jeg bestemmer meg for å ringe huseierne og be dem låse seg inn og fjerne plastikkposen. Jeg forbereder meg på å få sikker kjeft for at jeg har glemt den, jeg er nemlig litt paranoid i så måte, men på denne måten blir det er i det minste gjort. Og, sier jeg til meg selv, forhåpentligvis kaster de meg ikke ut heller, om jeg betaler leien som jeg skal og er hyggelig.

Telefonsamtalen tar 1 minutt og 28 sekunder. Deretter er alt ordnet, og vi har hilst hverandre god ferie. Det var ikke noe problem i det hele tatt.

Det gjenstår selvfølgelig å se hva de sier når de kommer inn i hybelen, som nok lukter klor og har rot i hjørnene, og allerede nå forbereder jeg meg på en sint telefon tilbake. Paranoia blir en visst aldri kvitt skikkelig.


No comments:

Post a Comment