barnelære

Vi lærer som små
at et plaster skal rives av raskt

du og jeg river av limet i milimetersteg

De fire lysene og hva de handler om

Eivind Scheie har skrevet det fineste adventsdiktet noensinne, og det beregnet på barnetv, til og med: det er skrevet til julekalenderen i Portveien 2, året 1987. Diktet er med andre ord like gammelt som meg, og det er ufattelig mye finere enn selv Inger Hagerups dikt "Så tenner vi et lys".

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede. Inger Hagerups dikt om å tenne fire adventslys er behagelig og befriende sekulært, med et lite forsøk på et endelig, politisk utsagn mot slutten: vi tenner lys for glede, tro, håp og aller mest for fred på denne lille jord, der menneskene bor. Trygge, allmenne prinsipper, noe alle kan samles rundt og være enige i. Jeg liker det, for all del, men det er ingenting mot Scheies dikt. For selv om Tenn lys! handler om adventslysene, og det naturligvis er inndelt i de fire obligatoriske strofene, alle dedikert til hvert sitt lys, fra første til fjerde søndag i advent, handler dette diktet om så mye mer. I likhet med Inger Hagerups dikt har Tenn lys! mer på hjertet enn de fire lysene det handler om, men her stanser også likheten. For Inger Hagerup, som ellers er så modig i lyrikken sin, er tannløs i adventstiden: hun vil tenne lys "for freden". Det pasifistiske budskapet i Så tenner vi et lys er så blekt at det nesten er gjennomsiktig, særlig sammenliknet med budskapet i Tenn lys!

Den første strofen er nesten som Inger Hagerups dikt oppsummert, med et ønske om felles håp for alle. Men her får håpet også en funksjon, håpet skal utløse andre bra ting, og lyset symboliserer ønsket om dette.

Tenn lys ! 

Et lys skal brenne for denne lille jord.

Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.

Må alle dele håpet så gode ting kan skje.

Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

Som min mor ville sagt, håpet fødes i handling. Eller, hvis du snur litt på det: handling fødes i håp. Denne strofen, dette håpet, legger grunnlaget for de neste tre strofene.

På den andre søndagen i advent viser diktet tenner:

Tenn lys !

To lys skal skinne for kjærlighet og tro,

for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.

Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.

Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Kjærlighet og tro, det er jo fint? Men resten - må fanger få sin frihet! og flyktninger et hjem!
 Plutselig handler det ikke lenger om å sitte i en varm stue og tenke fine tanker, det handler ikke engang lenger om å passivt håpe.  Plutselig er det blitt et politisk dikt med brodd og varme. Temaet er ikke lenger koselig, men desto viktigere: det handler om undertrykking, og ikke minst om frigjøring. Og det blir dagsaktuelt: Hvem har ikke trengt trøst dette året? Denne sommeren?  Og hvem har ikke, på et eller annet tidspunkt, forsøkt å trøste noen andre? Og ellers i år: En har henrettet uskyldige, bombet etpar land, og Norge holder i dette øyeblikk på å returnere hjemøse flyktninger. Denne strofen handler om den verden vi lever i.
Og det er den siste linjen som treffer meg allermest. Det er trøst i akkurat det lyset.

Så: det tredje. Den tredje strofen er den fineste av alle:

Tenn lys!

Tre lys skal flamme for alle som må sloss.

For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.

Må ingen miste motet før alle folk er ett.

Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Hva skjedde med den obligatoriske pasifismen som skjemmer alle julehilsener og adventskort? Hva skjedde med det tannløse, allmenne ønsket om fred på jord? Tre lys skal flamme! Ikke skinne, ikke lyse, de skal flamme. Dette er varmt, dette er sterkt, dette er ikke fredelig. Ingen fred uten frihet, ingen frihet uten kamp! Jeg har vært på uttallige demonstrasjoner der dette runger gjennom gatene. Det er fint med fred, men dersom en skal oppnå fred, må en kjempe for den. Det blir ikke fred av å tenne lys, men det kan bli frihet av kamp, og vi kan tenne lys for dem som kjemper. Dette er adventsdiktet som oppfordrer til å slåss mot urettferdighet, som anerkjenner dem som må kjempe for friheten og som krever at vi må støtte dem. Om den forrige strofen viste tenner, biter denne.

Så langt er dette et adventsdikt som treffer meg i magen, i halsen, i hele meg. Det er det fineste adventsdiktet jeg vet, og den melodien Sigvald Tveit har skrevet til er så fin, så et sted mellom andre og tredje strofe får jeg bestandig en liten klump i halsen som gjør det vanskelig å synge. Jeg synes dette diktet er så sterkt og modig at det nærmer seg sånt som Nordahl Grieg skrev. Jeg kan synge, med inderlighet, at jeg tenner lys. Å tenne lys for noe er en sterkt ladd symbolsk handling, og jeg legger hele meg i den symbolikken her, i disse tankene.

Og så kommer fjerde strofe, og like plutselig som det begynte, ender det. For meg, altså.

Tenn lys !

Nå stråler alle de fire lys for ham

som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.

Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.

Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.

Denne strofen får meg alltid til å tie stille.

Jeg vet at julen er en kristen høytid, i alle fall den julen som tradisjonelt feires i Norge i dag. Noen av oss har gjenerobret det tidligere vintersolverv og gjort det tema for jolefeiring, men jevnt over er det Jesus en feirer i Norge. Advent er ventetiden, det er julen og Jesus vi venter på. Og hvis noe dikt skal handle om Jesus, må det være et dikt som dette. Hvis det skal være om en Jesus jeg har et fnugg av respekt for - og jeg har stor respekt for den historiske Jesus - så må det handle om den mannen som sto med de undertrykte og ga dem håp, mannen som trodde på kamp for rettferd og frihet. Hvis noen kristne lys skal tennes i dag, så er det dette lysene skal handle om. Hvis det skal handle om et kristent håp, så må det håpet innebære kamp for de sakene Jesus kjempet for - noe annet ville være feigt. Så hvorfor tier jeg? Hvorfor kjenner jeg det synke litt i meg av denne strofen?

Denne strofen handler ikke lenger om det jeg tror på. Eller, om det fremdeles gjør det, så tar den omveien gjennom en religion jeg ikke tror på. Jeg kan ikke, ikke med hjertet og livet og alt jeg har, synge denne strofen, ikke slik jeg legger kraft i de tre første. Dette er noen andres tro, jeg kan ikke late som om det er noe jeg tror på når jeg ikke gjør det. Jeg kan ikke hykle, jeg kan ikke synge at alle lys egentlig skinner for ham, for det tror jeg ikke på. Og jeg vil så gjerne! Jeg vil så gjerne at alle fire lys skal brenne for slikt jeg tror på! Hva skal en stakkers ateist med for mye integritet og for mye respekt for andres tro, gjøre her?

Jeg tenner fire lys, jeg. Mange lys. Fordi mørket er så stort, og fordi det bergenske regnet pleier å være så vått, fordi det finnes så mange flyktninger og fanger og tårer og  urettferdighet, og fordi det finnes så mye godhet og kjærlighet og mot og trøst likevel. Men det fjerde lyset tror jeg at jeg egentlig tenner for litt av det samme som Inger Hagerup gjør: for menneskene på denne lille jord.

tredje

Tenn lys, et lys skal brenne 

for denne lille jord,

den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje
 Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det

 
Tenn lys, to lys skal skinne 

for kjærlighet og tro
For dem som viser omsorg og alltid bygger bro
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem

 
Tenn lys, tre lys skal flamme 

for alle som må slåss
for rettferd og for frihet, de trenger hjelp fra oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett

Andre

Tenn lys, et lys skal brenne for denne 
lille jord, den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje
 Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det

Tenn lys, to lys skal skinne for kjærlighet og tro
For dem som viser omsorg og alltid bygger bro
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem

første

Tenn lys, et lys skal brenne 
for denne  lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor
Må alle dele håpet så gode ting kan skje
 Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det

 

 

elegi

Jeg måtte løpe etter siste buss hjem i kveld. Jeg rakk den ikke, og jeg rakk å miste noe annet i tillegg: en kjær, kjent og ikke minst trofast venn. En teknisk duppeditt som har overlevd i min varetekt lenge. I dag, på vei hjem, sørget jeg.

Tekniske ting dør mellom fingrene mine. Datamaskiner, mp3spillere, diskman og ikke minst mobiltelefoner rett og slett forsvinner. Noen ganger dør de fordi jeg har mistet dem i bakken én gang for mye, noen ganger fordi jeg har gått hjem og blitt gjennomvåt, noen ganger har jeg mistet dem  - punktum. Resultatet er det samme, tekniske ting hos meg lever farlig.
Jeg tror det må ha vært et stykke utpå nyåret 2007. Telefonen min døde. Mellom fingrene på meg, nærmest. Og ettersom jeg opplevde familiesituasjonen i Bergen som litt prekær, ble jeg veldig, veldig nervøs. Jeg trengte den telefonen, men jeg hadde ikke egentlig råd til ny telefon. Ikke en som kunne overleve mitt selskap, i alle fall.
- Her, sier min beste venn. -Jeg har den bare liggende. Jeg hadde den fordi jeg ville ha en telefon fri for duppeditter, og den har fungert veldig bra. Men nå har jeg litt lyst på duppeditter, så jeg har skaffet en ny telefon med sånne morsomme ting som kamera. Resultatet er en god telefon som ingen bruker, du kan bruke den?

Telefoner går på rundgang, har jeg skjønt. Hennes nye telefon er arvegods, den også. Og ettersom jeg trenger telefonen, sier jeg noe sånt som "åååååååh, livreddende engel, taaakk!".

Telefonen var en Nokia 6060. En flip - telefon. Svart. For meg, veldig, veldig fancy, selv uten ekstra fancy tilleggsutstyr.  Jeg har elsket den.

Den har vært på fornavn med gulvet. Den har blitt håndtert i situasjoner hvor jeg har vært så stresset at fingrene mine har mistet all kraft og ting bare faller. Den har gått hjem fra skolen med meg i høljeregn og sludd, og den har ligget i skyggen ved siden av meg, mens temperaturen nærmet seg tredve varmegrader. Den har en gang svømt under dusjkabinettet mitt. (Det tålte den ikke så godt, men den kom seg igjen. Det er det jeg mener: den kom seg igjen.) Jeg har mistet den et utall ganger, og hver eneste gang har noen vennligsinnede mennesker plukket den opp, frivillig ringt forskjellige nummere på telefonlisten min, slik at telefonen kunne returnere til meg. Denne telefonen har tålt alt.
Og den har alt jeg har ønsket meg av en telefon. Alle funksjoner, og ingenting mer. Telefonen jeg hadde før denne, den som døde, hadde en utrolig irriterende internettknapp som gjorde at den ville på nett hvis jeg strøk over mellomromstasten når jeg skrev meldinger. Nokiatelefonen har ikke hatt noen slike. Internett, javisst, men bare hvis jeg mot formodning skulle ønske det. Det har jeg nesten aldri gjort. Derimot har jeg likt meldingsfunksjonen, og særlig smilefjesene jeg kunne bruke. Den har hatt vekkerklokke, nedtellingstaker som kan brukes når en lager mat, kalender som endelig gjorde meg i stand til å bruke en "syvende sans", fordi en bestandig har telefonen på seg. Den har hatt absolutt alt jeg ønsket meg, i tillegg til at den tålte meg. Jeg vet ikke om telefonen har vært like glad i meg, men jeg har vært veldig glad i den.
Det er klart, den har ikke levd helt uskadd hos meg. Den har mer enn noen riper i lakken, og etter den dusjopplevelsen har lampesignalet på forsiden vært litt ustabilt. Men den har fungert! Og etter over fire år i min varetekt, synes jeg fremdeles det er frydefullt å åpne klafftelefonen, eller å avslutte en samtale bare ved å legge telefonen sammen. For ikke å snakke om at det går rykter om at klafftelefoner ble oppfunnet etter inspirasjon fra Star Trek. Og hver gang den besøkte murgulvet på kjøkkenet mitt, og den fremdeles virket etterpå, tenkte jeg at det sikkert var fordi den var en klafftelefon, slik at skjerm og sånt var litt beskyttet. Dessuten er den ganske kompakt, denne telefonen. Den har naturlig glidd inn slik at den fikk plass i en slags grop i håndflaten min, og der har den ligget som en rund, behagelig stein. Alle smarte telefoner jeg har sett, har for eksempel vært store, flate og firkantede. Disse telefonene er ubehagelige, og om vinteren, når to av fingrene mine mister all kraft og blir til puddingfingre, da er det genialt med en liten, behagelig tung og nesten rund telefon som kan holdes på plass uten lillefinger og ringfinger, en telefon som attpåtil har behagelig store taster som gjør det lett å skrive. 

Men så skal jeg hjem nå i kveld, og jeg ser bussen komme, og jeg løper etter den, selv om jeg egentlig vet at jeg er for sent ute. Og når jeg endelig stikker hånden i lommen for å se på telefonklokken, er lommen tom. Naturligvis, den er alltid tom. Det er her en nagende følelse brer seg i meg, for jeg mener å huske at jeg stakk hånd, med telefon, i lommen, og at jeg tenkte "ikke legg den i denne lommen uten å holde på den, husk det".  Lommen jeg tenker på har et svært hull tvers gjennom foret, og hvis noe lite og tungt legges der, faller det rett gjennom. Jeg sjekker desperat den andre lommen, for det kan jo hende, det kan jo hende... Den andre lommen har mye rart, en diskman med noen knapper som mangler - den virker likevel -, en refleks med morsom form, en nesten oppspist pose doc, et hårstrikk jeg trodde jeg hadde mistet, en sprittusj. Ingen telefon. Jeg sjekker en gang til. Ingen telefon.
Jeg snur. Følger egne steg bakover. Det var jo et lite stykke der jeg løp etter bussen, kan jeg ha mistet den der? Det er jo sannsynlig, er det ikke? Hvis den hadde falt på asfalten mens jeg gikk, burde jeg ha hørt det, for den har som sagt passe tyngde, den lager lyd hvis den faller. Men det stykket jeg løp er delvis jordsti, så kanskje, kanskje... jeg leter, leter mer, går enda en runde, leter, leter... Gir opp. Tar siste buss hjem.
Alltid tidligere når jeg har mistet telefonen, har den kommet tilbake. Det siste året har jeg derimot vært litt ekstra nervøs når jeg har "forlagt" den, for den ser etterhvert så slitt ut at en tilfeldig forbipasserende sannsynligvis ville trodd det var søppel. Dessuten er den jo noen år gammel, i følge Nokias hjemmesider ble den lansert i 2005, og den har tross alt bodd hos meg i noen av de årene, så nå har den lært seg forsvarsteknikker. Når den faller på bakken nå, skrur den seg ofte av. Ikke alltid, men ofte. Snakker om smart telefon, hva?

Så på bussen hjem sørger jeg. I hodet skriver jeg denne bloggposten, fordi jeg mener at en telefon som dette fortjener en skikkelig minnetale. Og så, innenfor døren, stikker jeg hånden i ryggsekken for å finne frem datamaskinen - og hva finner jeg?

Min elegi er blitt til lovsang. For all del, jeg vet at telefonen er gammel og døende. Det gråhvite dere ser ved antennen, er teip, og teipen er der som støttebandasje for den stakkers, enslige ledningen som skaper link mellom kropp og skjerm. Jeg vet at den snart, snart vil bukke under for tidens - og min - tann. Skjønner dere ironien, da jeg trodde mitt lille vidunder skulle forsvinne fordi jeg mistet den ut lommen? Mitt håp, et håp jeg innser at sannsynligvis er litt fåfengt, er at mitt lille vidunder skal leve til desember og desemberlønning. Da skal jeg kjøpe meg denne, som er den litt mer oppgraderte versjonen. Det vil aldri bli det samme, det er sant. Nymotens telefoner er for lette, for tynne, for altmulig. Men i det minste vil den likne på min kjære.