praktisk talt magi

I går kveld lastet jeg ferdig en film jeg har hatt lyst til å se lenge, lenge, men som jeg av en eller annen grunn har glemt eller utsatt hver gang jeg fikk sjansen. Filmen heter Practical Magic og gikk på tv en gang jeg var på ferie, slik at jeg fikk sett de siste 30 sekundene - hvilket gjør en nysgjerrig, men ikke så mye mer. Deretter har min venn Annette mast og mast på meg om at "denne filmen ville du like" - hvor rett hun fikk.

Jeg skal ærlig innrømme at ved åpningsscenen, der de skal henge en heks 300 år tilbake, da lurte jeg fælt på hva Annette egentlig drev med. Som kjent er, jeg liker ikke dødsstraff noe særlig, og jeg er tilhenger av veldig smertefrie filmer, så filmer som åpner med en henging er sjelden noe for meg. Og dette vet Annette.

Hun vet det inderlig godt, og hun har fint tatt det med i beregningen. Praktisk magi, og repet ryker - jeg tror hun flyr - fra og med da visste jeg at dette ville bli en fin film. En film om hekser med Nicole Kidman, Sandra Bullock, som faktisk gjør en fin jobb, og det var på tide hun fikk andre roller i hodet mitt enn "miss undercover" - og sist, men ikke minst Aidan Quinn. Jeg har alltid vært litt svak for menn med urirske navn.

Filmen er visstnok basert på en roman av Alice Hoffman, så nå er det på tide å besøke biblioteket.

feberen tok meg.

Forresten! Harry Potterfeberen rir meg helt vilt om dagen. Naturligvis gleder jeg meg til boken kommer, det er liksom sommerens høydepunkt i år, og uansett hva denne sommeren ellers har å by på, kan jeg være trygg på at 21 juli innebærer en milepæl.

Men det er ennå en uke til 21 juli, og bare enogenhalv dag til 13!

og gjett tre ganger hvem som elsker kusinen sin!

For gjett hvem som skal på kino natt til fredag, og som gleder seg vilt! Gjett hvem som skal sitte i kinomørket klokken tolv om natten sammen med sin kjære, kjære kusine, som kommer rett fra jobb og som har betalt billettene, for å se Harry Potter og hans beste kamerater gjøre enda flere vågestykker! Åh, folkens, jeg kan ikke si hvor jeg gleder meg.

Og ettersom vi begge blingset litt med datoer og klokkeslett og alt sådär, skal min kjære kusine på tidligvakt fredag morgen - er ikke hun verdens heldigste?

PMS

Ved nærmere ettersyn ser jeg en foruroligende trend i de siste to innleggene, hvor jeg er farlig krass i tonen. Jeg tror alt kan skyldes på vestlige kvinners store unnskyldning OG beskyldning,

P (provoserende)
M (maskulint)
S (samfunn)

Skjønt verken hunder eller østlendinger har noen sammenheng med mine ordforklaringer.

Bergens kuleste statue

Puh. Litt aggresjon ut og vips, alt er så mye bedre. Hvem vet, kanskje det å gå tur ikke er så usunt likevel.

I sommer hadde jeg en strålende plan. Saken er nemlig den at jeg har truffet en del østlendinger, og disse har greid å fornærme meg skikkelig som bergenser. I hvert fall litt. De har nemlig hevdet at min nusselige lille hjemby er "klumpete"! Makan til frekkhet skal en lete lenge etter, særlig siden det ikke kan benektes at Bergen virkelig er full av humper og skråninger og evigsmale smau. Og det er sikkert sant at Bergen er klumpete, litt som en passe tykk mann i sin beste alder, og helst med propell på kroppen, men det er en del helt fantastiske ting ved byen min også. Denne strålende planen min gikk altså ut på å fotografere det fantastiske bergen, og deretter lage en kjempebloggpost hvor jeg pekte og forklarte alt sammen, for slik å overbevise mine frekke venner om at Bergen likevel er en fin by som er verd å komme på besøk til, regn eller ikke. For det er den, virkelig - og nå er det ikke bare patrioten som snakker. (dessuten regner det over hele landet nå, og de kresne østlendingene har det verst. Jeg vet ikke hvem som skal snakke, vi har i hvert fall ikke en tilbakevendende FLOM.)

I hvert fall, jeg er gått litt i stå med min strålende plan. For jeg finner masse fine saker, men når skal jeg vite at jeg har nok bilder? Når kan jeg skrive en bloggpost, når det til stadighet dukker opp flotte ting, og jeg dessuten ikke helt vet hvordan jeg skal pusle sammen alle bitene?

Svaret er at jeg blogger litt her og litt der, fra og med nå. Og jeg begynner med den kuleste statuen som finnes i hele, vide verden - en statue som står i skyggen av en trapp, og som du slett ikke ser med en gang. Og hvis du først ser den, tror du ikke dine egne øyne, for hvem har hørt om en statue av en tigger?



Ingen er bare det du ser.

hundehater

Tidligere i dag gikk jeg tur med hunden - hundene faktisk, ettersom jeg drasset med meg både Caro (som jeg passer for Bestemor) og Loppus (som Kristian passer for Mamma). Trass i regnet som laver ned, og som allerede er nøye beklaget sammen med en østlending jeg kjenner, skulle det å gå godt og vel en time i frisk luft være en sunn sak. Etter denne timen er jeg likevel ikke fullt så sikker. Kanskje er det godt for kroppen å bevege seg, men det kan umulig være sunt å bli så frustrert og irritert?

Saken er den at jeg ikke liker hunder. Dette er en kjensgjerning jeg gjerne glemmer i min iver etter å hjelpe (og bo gratis), men som jeg blir ubehagelig minnet på hver gang jeg tar en av hundene med utenfor døren. Hvorfor jeg ikke liker hunder skal jeg nå prøve å oppsummere, for slik å rydde tankene og selv bli kvitt litt røddampende følelse.
Før jeg begynner, vil jeg presisere at jeg vet at dette er et uorginalt tema. Dessuten vil jeg fremme påstanden om at jeg egentlig liker hunder - så lenge de er noen andres ansvar, og jeg bare møter de tilfeldig på gaten, og de koser litt og går sin vei. Sånne hunder er fine dyr.

De andre hundene - de som jeg alltid ender opp med å gå tur med - de liker jeg ikke av disse årsakene:

1. Hunder stinker. Virkelig. Og ikke nok med at de stinker,

2. De vil absolutt stikke sine stinkende kjefter opp i ansiktet ditt, for å vise hvor glad de er i deg. Selv om du slett ikke er glad i dem tilbake.

3. Hunder må luftes. Det betyr at uansett hvor ekkelt vær det er ute, og uansett hvor sliten du er etter jobb, hunden må ut og gå, gå, gå. Du kan ikke engang høre fredelig musikk eller plukke bær, i hvert fall kan ikke jeg,

4. For hunder drar. En kan av og til undres på hvem som går tur med hvem, for det er hunden som går først. Langt, langt foran. Med mindre den lukter noen andre sitt tiss, og på død og liv skal tisse der også.

5. Det siste ved hunder jeg virkelig ikke liker kan oppsummeres i ett ord; eiere. Jeg liker rett og slett veldig sjelden hundeeiere, så lenge de er i posisjon som hundeeier. For all del, det finnes masse mennesker jeg liker som på samme tid, som privatpersoner, er hundeeiere, og de er fremdeles fine folk trass i hunden. Problemet oppstår straks hundeeieren er på tur med hunden. De siste dagene er jeg til stadighet blitt overrasket av en slu og ulydig hund (gjerne en av "mine") som overbeviser meg om at alt er fint, hunden er lydig og snill og dessuten er det ingen andre her - på fjellet, eller rundt tveitevannet, eller bare i hagen. Og min godtroende tosk, jeg slipper hunden, og hunden stikker for å bjeffe på en annen hund, og jeg får kjeft fra sinte hundedamer som har sin hund lydig i bånd. Jeg liker ikke hunder. Usj.

picture of you in my mind

Jeg har advart folk før, jeg synes tagginger er morsomme. Denne har jeg rappet fra Ida og Katarina, fordi den var så artig. og overskriften er selvfølgelig hentet fra Boyzone, jeg er nemlig inne i en sterkt nostalgisk periode.

Hva er du flink til?

Hva drømmer du om?

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Hvem drømmer du om å kline med?

Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

Hva er du mest redd for?

Hvilket yrke ønsker du deg?

Hva ville du sunget på Idol-audition?

Hvorfor er ikke du kjendis egentlig?

Hvem tagger du?