hav og himmel, kinn mot kinn

Forrige uke var det faktisk sommer, skikkelig og aldeles vidunderlig sommer i Bergen. Torsdag 7. Juni foretok jeg mitt første bad, påfulgt av diverse de neste dagene, og nesten alltid på mitt favorittsted blant alle badesteder jeg vet, nemlig på Vollane. Denne første torsdagen var muligens den første dagen jeg virkelig følte at dette blir en bra sommer, med sol og venner og alt godt i verden - en følelse jeg akter å holde på. Vollane var fullstappet av ungdom (som ikke ryddet etter seg) og deres musikk (hvilket gjorde at jeg tilga dem nesten alt - inkludert offentlig sex på utedo og i skyggen av trærne.)

koselige betenkeligheter

Når mange forskjellige folk gir deg like gaver, uten at du spesifikt har bedt om det, da vet du at du gir klare signaler til folk omkring. Sånn er det litt i år. De siste ukene har jeg fått, oppsummert og i prioritert rekkefølge, penger, te og bamser.

De to første forstår jeg veldig godt. Det siste halve året har jeg tross alt laget meg en egen teblogg, hvor jeg en gang for alle stadfester min entusiasme for kokt vann med urter og smak i. Og alle vet at studenter trenger penger mer enn noe annet, i hvertfall rundt eksamen og i sommermånedene etterpå.

Men så var det den siste delen, bamsene. Hvor kommer de inn i bildet?

Den første har dere allerede sett, den nydelige grønne og stikkende strikkede tingesten som fødtes i Siljes hender. Dere kan tenke dere hvor jeg lo, da jeg så åpnet gaven fra min kusine, og hun ga meg en... gjett tre ganger... hjemmelaget bamse! Skjønt denne var rosa og sydd, dessuten så klassisk stilren som bare Tora kan få laget det. Veldig, veldig pen.

Den siste er heldigvis ikke hjemmelaget. Heldigvis, delvis fordi jeg ser for meg resultatet i hendene på min kjære, og delvis fordi den nå er myk og stor og passer i armkroken min når jeg trenger noen å krype inntil, og hverken Kristian eller katten vil holde meg med selskap.

Men det skal sies, at overfloden av bamser, om nå dette kan kalles overflod, gjør meg litt betenkt. Hva betyr dette at jeg får masse bamser i en alder av 20? Hva forteller det meg om de "klare" signalene jeg sender ut? Har jeg et ubevisst desperat behov for kos, rett og slett?

Forstå meg rett, betenkelighetene er små og bamsene er nydelige. Og de har alle vidt forskjellige bruksområder, den første lokker frem smil og varme uansett når, hvorhen og hvordan - den første blir jeg rett og slett glad av. Den andre er et prakteksempel på Toras fingerferdighet, og den minner meg på hvilket radarpar vi to kusiner faktisk er - vi er i det hele tatt så vanvittig flinke og ressurssterke og vakre og i det hele tatt bra, og det får Tora meg til å huske bedre enn noen. Den siste er den koselige og enn så lenge i Bergen, den uunværlige. Den myke og litt private rotten som varmer meg når jeg trenger det.

Jeg har forresten ikke bare fått bamser og te. Gjett hva dette er! (og dere som har sett den før, dere får ikke lov til å gjette.)

Løsningen på gåten kommer snart.

endelig

I dag har jeg fått jobb!

Det er ingen fantastisk jobb, snarere tvert i mot. Jeg skal pakke saker og ting for Fotoknutsen i halvannen uke, så får vi se hva jeg skal gjøre resten av sommeren. Men uansett, det er jobb! Jeg begynner i morgen allerede, så fortsettelse følger.

sørgelig.

Varme tanker til Tron Øgrims etterlatte. Varme tanker til oss alle.

en epleskrott

Nå er jeg altså kommet vel frem til Bergen igjen, og har vært her i noen dager. Og etterhvert som vårleirrusen legger seg, kommer jeg på at i kaoset før jeg dro, har jeg glemt å kaste en plastikkpose med en epleskrott i. Hva i all verden gjør en da? I sommerværet kan en ikke godt glemme det, men orker en til sammen 28 timer på buss for å kaste en epleskrott? Og er det ingen en kan spørre?

Fakta er at alle jeg kjenner godt nok til å be om å kaste den forbaskede epleskrotten, er enten i Bergen, Tønsberg eller det som verre er. Tankene mine har kvernet rundt i hodet mitt for å finne ut hva jeg skal gjøre. Og i dag meldte en løsning seg, en løsning som er erketypisk meg og mitt tankesett.

Først meldte løsningen seg på torgallmenningen. Jeg traff Corita, som har en DVDboks hos meg. Det viste seg at hun skal til Trondheim om en to ukers tid, og da kan jo hun hendte boksen sin og kaste posen min samtidig? En liten stund lettet børen fra skuldrene mine og jeg pustet fritt, men bare så vidt. For værmeldingene lover strålende solskinn, og hybelen min ligger badet i varme fra morgen til kveld. Jeg våger ikke tenke på epleskrotten om to uker.

Da er det jeg biter i det sure eplet, bokstavelig talt, og bestemmer meg for å gjøre den ene tingen jeg egentlig ikke våger, den ene tingen som er den desidert enkleste måten å gjøre det på, men som jeg likevel har forsøkt å unngå for harde livet. Jeg bestemmer meg for å ringe huseierne og be dem låse seg inn og fjerne plastikkposen. Jeg forbereder meg på å få sikker kjeft for at jeg har glemt den, jeg er nemlig litt paranoid i så måte, men på denne måten blir det er i det minste gjort. Og, sier jeg til meg selv, forhåpentligvis kaster de meg ikke ut heller, om jeg betaler leien som jeg skal og er hyggelig.

Telefonsamtalen tar 1 minutt og 28 sekunder. Deretter er alt ordnet, og vi har hilst hverandre god ferie. Det var ikke noe problem i det hele tatt.

Det gjenstår selvfølgelig å se hva de sier når de kommer inn i hybelen, som nok lukter klor og har rot i hjørnene, og allerede nå forbereder jeg meg på en sint telefon tilbake. Paranoia blir en visst aldri kvitt skikkelig.

BRU, stolthet og glede

Omsider tid for å oppdatere, og skal si mye skal oppdateres! Men vi får nok ta det punktvis, for ellers ville denne posten bli eviglang.

Vårleir har vært, og den var aldeles fantastisk. Det er lenge, lenge siden sist jeg var på et ruarrangement og lærte så mye, eller hadde det så kjekt. Trass i litt kaotiske reiseforhold til Kvamskogen, hvor de opprinnelig fire folkene minsket til to og av dem bare en sjåfør, ble i hvert fall den elleve timer lange turen frem ganske fin. Og for en natur vi har her i landet, folkens! Hallo i luken, vi kjørte gjennom noe som liknet isfjell, så høye var grøftekantene, gjennom solskinn og rett ut i klassisk vestlandsk sludd i mai. Da visste jeg at jeg nærmet meg hjem!

Vi kom altså vel frem, og der flommet det over av diskusjoner og innledninger om at fra høytsvevende filosofi ved Terje Valen (og jada, tenk det! To timer med Terje og spørsmålet om vi skal forkaste kausalitetsteorien, det var noe det!) til, som vanlig, mer på jordnivå med Torstein Dahle. Og selvølgelig innledere som Magne, om Palestina, en innledning spekket med supre, strengt ulovlige bilder. Min respekt for den unge mannen økte for hvert bilde. Og til slutt, den beste innledningen av alle ble holdt av min kjære. To av de nye folkene, som gladelig innrømmet at de fleste innledningene gikk høyt over hodet på dem, kom til meg og fortalte at denne innledningen hadde de faktisk fått noe ut av! Altså dro de hjem etter denne helgen med litt mer kunnskap om Afghanistan, om ingenting annet. Hurra for Kristian og det daglige språk!

Ellers er jeg ganske kry av meg selv, og av Katarina. Hun holdt nemlig noe så uvanlig som et (for meg i alle fall) skummelt kulturelt verksted, hvor deltakerne måtte holde et innlegg foran kamera, og deretter se på. Og jeg, som tross alt hater å se bilder av meg selv, langt mer film, meldte meg på, full av bange anelser. Det gjorde Kristian også, den engelen. Og ja, det var skummelt, men uten Kristian og hans varme, varme armer ville det vært langt verre enn det var. I stedet for aggressiv selvkritikk fikk jeg kos og atter kos, og dessuten den fantastiske følelsen av å ha mestret noe du var redd for - Hurra for Katarina, og hurra for Kristian, og hurra for meg!

Det hører med til historien at Kristian var genialt flink på skjermen selv. Jeg var så stolt jeg kunne sprekke.

Under hele leiren har jeg filosofert over hvor utrolig, utrolig glad jeg er i Bergen Rød Ungdom. Når jeg ser på de flinke, sterke jentene og guttene som nå er de viktigste drivkreftene, og husker hvordan de, eller kanskje til og med storesøsteren deres, kom nølende til kontoret første gang, da får jeg tårer i øynene. På ordentlig. Jeg er så stolt av dem, for at de kan lage sånne fantastiske vårleire og være så utrolig flinke! Og jeg er så stolt av å ha vært med på å bygge dette miljøet, som består av flinke, godt skolerte, kloke, koselige mennesker jeg er glad i! Hele Bergen Rød Ungdom, med gæmliser og nyankomne, bruere over det hele, veldige land, jeg er så veldig glad i dere.