Den utvalgte Storesøsteren og jeg

Denne teksten er til Lone Lovegood. Den har summet og brummet i bakhodet mitt veldig lenge, og jeg har aldri helt greid å skrive den, men nå har Lone stupt inn og ut av Psykiatrisk avdeling i Bergen, ringt meg i mellomtiden og til slutt skrevet en flott tekst om å skulle overleve. Det å overleve er hardt, det å skulle fortsette å leve livet frivillig i dag og i morgen og helst dagen etter der også, det er i perioder veldig hardt arbeid. Noen ganger trenger en hjelp, og denne teksten er om den hjelpen jeg fikk, fra en temmelig uventet kant, en gang i midten av videregående. Denne handler om hvordan Buffy reddet livet mitt.

Ja, Buffy. Buffy, vampyrenes skrekk. Eller i hvert fall Buffy, The Vampire Slayer. Hun kjempet mine kamper og reddet livet mitt. Bare ikke helt som på film.

Jeg oppdaget Buffy i en periode hvor dagene var mørkere enn nettene, hvilket førte til at jeg sov ganske lite. Jeg trengte desperat å løse opp anspente skuldre etter lange dager, og dagene var endeløse, skuldrene var høyspenninger. Jeg kjenner en gammel kur for slike spenninger i kroppen, og den kuren heter dårlige tvserier om superhelter. På ungdomsskolen het kuren min X - files, som gikk hver torsdag. I denne perioden var imidlertid behovet akutt, og jeg oppdaget at på TvNorge, som vi fikk inn heller dårlig og ustabilt gjennom en antenne som hang på taket vårt og som nesten ramlet ned i vinterstormene, der gikk altså Buffy om nettene. Hver natt.

Etter hvert grep serien meg på et vis ingenting annet jeg hadde sett før, ikke en gang X - files, hadde gjort før. Det var ikke bare det at Spike var virkelig hot, eller at Buffy var det nærmeste en feministisk heltinne en finner, det var ikke en gang det at den siste episoden er det nydeligste feministiske manifest som er skapt på film, det var mye mer enn det.
Buffy, i motsetning til absolutt alle andre tilsvarende serier jeg har sett, handler nemlig ikke om ukens monster - det handler ikke engang om månedens eller sesongens monster. Buffy handler om mitt liv.
Du synes jeg blir en smule melodramatisk nå? Du har lyst til å innvende at det ikke finnes vampyrer, at jeg ikke er en stakkers heks eller vampyrdreper bosatt i solrike Sunnydale? Da har du ikke sett serien grundig nok.

For å forstå det geniale aspektet ved denne serien, det som skiller den fra alle andre serier i samme kategori, må en kjenne til oppbygningen av serien. Derfor, la oss først foreta en formanalyse. (Og vær forberedt på eventuelle spoilere.)
Buffy består av sju sesonger, den første bestående av tolv episoder og de neste seks bestående av 22 episoder hver. Alle episodene, med noen ganske få unntak, bygger seg opp rundt det som er kjent som "ukens monster", nemlig en spesiell skurk eller et bestemt problem knyttet til denne episoden. I tillegg har hver sesong et bestemt hovedproblem, en hovedhistorie, som alle episodene på et eller annet vis bygger opp under. Denne måten å bygge opp en serie på har vært forsøkt i mange andre serier senere, deriblant X - files, Smallville, Charmed og spinoffen Angel, men ingen andre serier makter å bygge opp en slik spenningskurve som den Buffy fremviser. Ikke bare stiger spenningsnivået i en episode eller i en sesong, men ettersom serien utvikler seg blir også problemene som skal løses mer komplekse og utfordrende. Manusforfatterne har vært bevisste på tidligere sesongers bragder, slik at spenningselementene i de ulike sesongene er av ulik karakter. Hvor serier som Smallville, X - files og Angel først og fremst bygger opp mot sesongavslutninger som likner hverandre og som handler om de samme antagonistene, benytter serieskaperne bak Buffy seg av ulike utfordringer, som hovedsaklig veksler mellom en tilsynelatende uoverstigelig hindring eller en mer personlig konflikt. Når Buffy har beseiret det store, stygge som ingen skulle kunne være i stand til å beseire, vet serieskaperne bedre enn å komme trekkende med en ny, stor og ubeseiret skurk. Fremfor å forsøke å overgå sitt eget monster fra i fjor, velger serieskaperne å la noen av sesongene spille på personlige konflikter mellom Buffy og hennes aller nærmeste. Strukturen i serien holdes stram og balansert, både i de fleste av episodene, gjennom sesongene og gjennom serien som en helhet.
Buffy The Vampire Slayer er med andre ord svært, svært godt laget, innen sine egne sjangerregler og tro mot sitt eget konsept; en ungdomsserie om en jente som dreper vampyrer og prøver å opprettholde et vanlig sosialt liv ved siden av. Svært få, om noen, andre serier kan tilby den samme kvaliteten i fortellerteknikk og serieoppbygning. I tillegg bygger serien opp en helt egen humor og referanseramme, som gjerne involverer tidligere episodeplott og bikarakterer, små detaljer som ikke er nødvendig å fange opp for en tilfeldig tilskuer, men som skaper en mer intim følelse av tilhørighet for dem som følger med trofast.

Likevel er det ikke kvaliteten som er det avgjørende, det livsreddende elementet.

De aller fleste amerikanske tvserier har en eller annen moral gjemt i de største episodene. Som regel blir denne moralen overtydelig forklart og matet til publikum med tskje, for å være sikker på at alle får med seg poenget. Buffy er intet unntak fra denne moralregelen, men igjen presterer serien å tilby oss en vri på gamle regler.
Josh Whedon, som er mannen bak serien, har forklart litt om hvordan temaene i serien bygges opp. "We think very carefully about what we're trying to say emotionally, politically, and even philosophically while we're writing it… it really is, apart from being a pop-culture phenomenon, something that is deeply layered textually episode by episode." Buffyuniverset omgjør vanlige, alvorlige tenåringsproblemer om til faktiske monstre, og presenterer både problemene og løsningene i en drakt tilpasset den magiske virkeligheten til serien. I første sesong har vi episoden "Witch", hvor en mor overtar datterens liv, i sesong fem sliter en ung, lesbisk jente med frykten for at hun er demonisk, ("Goodbye Iowa" og "Family"); i sesong omgjøres en voldelig kjæreste til en slags Mr. Hydekarakter (Beauty and the Beasts) og til sist, hovedplottet i hele sesong to; en jente har sex med verdens hyggeligste fyr, og han blir et monster. Bokstavelig talt. ("Innocence")." Denne strukturen gjør at hver enkelt episode forteller en langt mer kompleks historie enn den klassiske "slem demon møter snill hovedperson og dør".

Men, akkurat som at hver enkeltepisode både er et lite mesterverk i seg selv og inngår i en større og vanskeligere sesonghistorie, akkurat slik fungerer også det metaforiske planet. Hovedplottet i hver sesong kan nemlig tolkes som en metafor på andre, virkelige og alvorlige problemer, hvor små episodemetaforer underbygger en større metafor, som er den viktigste fortellingen.

Som et resultat av den stramme sesongstrukturen og måten enkeltepisoder opererer på flere plan, er alle sesongene gode. På det metaforiske planet fungerer de fire første sesongene likevel først og fremst som en oppbyggende bakgrunnshistorie som danner det viktigste grunnlaget for den femte sesongen. Sesong fem er nemlig den sesongen som virkelig benytter seg av metaforer, og som griper tak i et større og mer abstrakt tema enn uheldige partnervalg. Her blir det psykologiske aspektet tydeligere, og da særlig det aspektet som knytter serien opp mot unge jenters liv - dette er sesongen som reddet livet mitt.
På det øverste planet handler sesongen om at Buffy må bekjempe en uovervinnelig Gud. Det er en god sesong, en spennende historie.
På et dypere plan handler sesongen om to fenomener, som begge er aktivt til stede i livene til mange, mange jenter jeg er glad i og beundrer, meg selv ikke minst, og begge disse fenomenene knyttes opp mot ett faktum; i denne sesongen blir Buffy storesøster.

Nå er vi ved det jeg mener er denne seriens kjerne, den viktigste metaforen. Hele serien, fra første episode, handler om hvordan Buffy, en seksten år gammel jente, får ansvaret for hele verden lagt på sine skuldre. Igjen, bokstavelig talt. Hun må kjempe mot denne verdens demoner, monstre og vampyrer. Riktignok protesterer hun iblant, når hun blir lei av å måtte ofre både liv og sosiale fordeler, men jevnt over tar hun på seg dette ansvaret, biter seg i leppen og gjør sitt ytterste for å beskytte moren sin mot verdens harde realiteter. På skolen tar hun ansvar for to av skolens minst populære elever, og viser dermed at det ikke bare er verdensfred hun tar ansvar for, hun tar også ansvar for at alle andre skal ha det bra. Skjebnen har valgt henne ut til å kjempe alle andres kamper, som før forklart gjerne disse omgjort til faktiske monstre, hun kjemper og hun vinner.
Denne ansvarsmentaliteten er klassisk, gjennomgående for en typisk storesøster, og i femte sesong tydeliggjør manusforfatterne det ved å skrive en lillesøster inn i serien. Dawn har selvsagt en betydning, en viktig rolle å spille i selve sesongplottet om guden, men vel så viktig understreker hun dette ansvaret. Og samtidig som dette ansvaret understrekes, viser sesongen hvordan det påvirker Buffy. Mens handlingen på det øverste planet handler om Buffys endelige offer, hvor hun gir sitt eget liv for å redde verden og lillesøsteren sin, kan det hele tolkes som en metafor på Buffys økende depresjon, hennes fortvilelse over tyngden av ansvar, en fortvilelse som til slutt fører til at Buffy tar livet av seg.

I serien dør hun faktisk. Dersom en skal tolke det hele som en metafor på noe som skjer i virkeligheten, kan det siste, skjebnesvangre hoppet være symbol på et alvorlig selvmordsforsøk, noe som føres videre i sesong seks, som åpner med at vennene hennes bringer henne vekker henne opp fra de døde. Mens de tror de redder henne fra helvete, avslører Buffy etter hvert at hun var i himmelen, og at hun opplever denne verdenen som et helvete. Sesongen handler videre om hvordan Buffy langsomt, langsomt må venne seg til tanken på å leve videre, med tyngden av ansvar. Ved siden av sesongens hovedplott om avhengighet og farlige våpen, handler det om hvordan Buffy må lære seg å bære dette ansvaret på andre måter enn hun har gjort til nå, og om hvordan hun må lære seg å delegere det ansvaret som kan fordeles. Og til syvende og sist, det virkelig avgjørende i denne sesongen, det handler om nære, urokkelige vennskap som kan redde en gjennom uutholdelige sorger.

Jeg var atten år gammel, hadde båret hele verdens sorger og bekymringer ganske lenge, og på den tiden jeg så på Buffy var det i ferd med å bli for mye. Jeg hadde lyst til å hoppe. Når Buffy kjempet med ordinære skurker og likevel ble skadd, visste jeg utmerket godt hvordan hun følte seg; jeg følte meg slik selv når jeg sto på badet med en kniv i hånden. Men disse nettene, når jeg aller helst ville spise piller eller henge et rep rundt halsen, når tanken på venner og familie fikk meg til å nøle, men ikke mer enn det - da så jeg på Buffy i stedet. Jeg satt der, natt etter natt, mens søvnløsheten drev gjennom kroppen min, og konsummerte passivt hvordan en annen jente, en jente med superkrefter, bekjempet mine problemer omgjort til fysiske monstre, og hvordan hun faktisk overlevde dette ansvaret. Jeg lot meg dra inn i en verden hvor noen andre overtok mitt ansvar for en liten stund, og hvor denne noen omgjorde min hverdag til noe som kunne overleves, noe som kunne håndteres.

Det er hardt å skulle leve, og av og til trenger en påminnelser om at det går an å gå seirende ut av ringen. I sjette sesong, mot slutten av musikalepisoden "once more with feeling", reddes Buffy av en sang. Jeg sang denne sangen til meg selv en hel vinter, og det hender jeg fremdeles nynner melodien. Det er ikke spesielt stor poesi, eller spesielt vakker melodi, men det handler om akkurat det, det handler om å overleve, trass i at en egentlig er lei av det. Jeg siterer hermed;

"Life's not a song. Life isn't bliss - life is just this - it's living. You'll get along. The pain that you feel, it only can heal, by living - you have to go on living."

postmodernisme!

Knus hus!
Dino får deg alltid til å le.

...Hvis du er glad i Derrida, litteraturteori eller dinosaurer som knuser hus, selvsagt.

I begynnelsen var dedikasjonen

Helt i begynnelsen av en bok, før første kapittel, før innholdsfortegnelsen, før boken begynner, der finner en noen ganger en dedikasjon. En dedikasjon er når forfatteren har tilegnet boken til noen, gjerne med en liten forklaring til lesere. Noen dedikasjoner kan minne om takketalene under prisutdelinger, når den som har vunnet står i rampelyset og kommer med takksigelser til alle som fortjener det. Forfatterne dedikerer boken sin til noen med fullt navn og med en forklaring til leserne, som forteller hvorfor akkurat denne personen har gjort det mulig å skrive denne boken. "kjære X X, som var forlagsarbeideren min og ga meg nyttig tilbakemelding, kjære Y.Y., min ektemann som laget vafler mens jeg skrev, kjære Z.Z., Æ.Æ. og Ø.Ø., mine strålende barn som inspirerer meg." Selvsagt er det flott og glimrende og rørende for dem som får dedikasjonen, men for leseren er disse dedikasjonene formålsløse og uten verdi. De er utelukkende av betydning for den personen som har skrevet den, og den personen som mottar den - og da viser forfatteren at vedkommende ikke har fattet rekkevidden av en dedikasjon. Derimot finnes det dedikasjoner som absolutt ikke er kjedelige. Dersom forfatteren er en kvinne med det usynlige ordet i sin makt, kan dedikasjonen bli en uvurderlig, nødvendig del av boken, noen få linjer som for en tilfeldig leser blir like kjære som resten av teksten.

Til Jessica, som elsker historier
til Anne, som elsket dem, hun òg,
Og til Di, som var den første som hørte denne.

Slik begynner den første Harry Potterboken, norsk oversettelse, og allerede her ser en det litterære geniet som skulle riste de neste ti årene og forandre litteraturhistorien. I løpet av tre setninger, før selve prologen starter, skaper forfatteren magi. Bestandig når jeg skal referere til Harry Potterbøkene, pleier jeg å si at jeg husker første gang jeg leste denne boken. Jeg pleier å si at jeg husker første gang jeg åpnet denne boken og leste den første linjen i prologen, og jeg husker hvordan jeg følte at jeg hadde fått en gave, en uvurderlig gave, i form av en ny, ulest og ukjent roman i blekksporene til Tove Jansson, Roald Dahl og Astrid Lindgren. Og det er nok helt sant, jeg kan fremdeles kjenne en svak bølge av denne takknemligheten når jeg leser en av disse bøkene, men jeg tror kanskje jeg lyver også - jeg tror følelsen kom før prologen. Den første følelsen av at foran deg ligger en vidunderlig historie, denne følelsen ble født allerede i disse tre første linjene. Dedikasjonen forteller deg ingenting om hvem Jessica, Anne og Di er. Den personlige henvendelsen kan bare oppfattes og forstås av dem som faktisk er involvert i det personlige forholdet mellom dem og forfatteren. Likevel er denne dedikasjonen langt mer intim og samtidig mer inkluderende enn dedikasjoner som ramser opp familieforhold og forlagsarbeid. Meget implisitt henvender denne dedikasjonen seg til en fjerde karakter, nemlig leseren. Vi ser det i den første linjen. Leseren vet ingenting om hvem Jessica er, men en ivrig leser vil i et glimt av et øyeblikk identifisere seg med henne. Når så Anne omtales i fortid, vil leseren automatisk tolke det slik at Anne er død, og et lite glimt av sorg rammer hjerteregionen. Ikke at en noensinne har kjent henne eller visst hvem hun var, og ikke at en aner hvem hun var for forfatteren, men hun er borte, og dette minner leseren om to ting; om menneskets forgjengelighet og om fortellingens evighet. Den siste linjen, om den første gangen noen hørte denne historien, pirrer leserens nysgjerrighet. Historien som ligger foran deg, er fremdeles ukjent for deg, men den ligger der og venter, lokker. Slik kan en dedikasjon blir leserens første møte med historien, fremfor en kjedelig og uavhengig del av romanteksten. Mellom linjene skriver forfatteren en illusjon om et intimt forhold mellom forfatter. En dyktig forfatter kan bruke dedikasjonen til å skape et imaginært bindeledd mellom leseren og seg selv, som gjør at leseren får et mer personlig forhold til fortellingen. J. K. Rowling er en slik forfatter, og i den siste boken om Harry Potter finner vi også det klareste eksempelet på nettopp dette;

The dedication of this book is split seven ways: to Neil, to Jessica, to David, to Kenzie, to Di, to Anne, and to You, if you have stuck with Harry until the very end.

En drøm i midsommernatta

I Trondheim står solen opp kvart over tre om morgenen. Hvis en tilfeldigvis befinner seg på Festningen, dette magiske, vakre stedet i Nidaros, da kan en betrakte soloppgangen. Skyene i vest blir rosa, himmelen bak blekblå og skyene i øst får samme farge som lys, god whiskey i skjæret fra levende lys. Og over alt er trærne tunge av grønt løvverk, det lukter av kløver, gress og syriner hvor du enn vender snuten og hvis du sitter stille og er ung nok, hører du gresshoppene spille fiolin.
Ingenting i hele verden er så nydelig som norske sommernetter.

Ellinors siste vise

Det er mitt inntrykk at våre personligheter bygges opp omkring de mange tingene vi identifiserer oss med, hvilke bøker vi velger å lese, hvilke venner vi liker å omgi oss med og de mange ulike emnene vi interesserer oss og velger å arbeide med. Mosaikken av meg selv er i hvert fall bygget opp omkring disse elementene, et salig, fragmentert bilde av litteratur, nære relasjoner og politiske meninger som plasserer meg temmelig langt til venstre.
Og det er det siste jeg har tenkt å prate om i kveld, for aldri har jeg kjent en så sterk tilhørighet til den berømte venstresiden som jeg gjør denne helgen. Dette blir langt, mine trofaste lesere, langt og nostalgisk, for jeg tar herved farvel med en milepæl.

Den våren jeg var tretten, meldte mamma meg inn i Rød Ungdom.
Den gang som nå oppholdt Bergen Rød Ungdom seg i andre etasje i Vestre Torggate, men på den tiden var fremdeles kafé kafaan oppegående. Min astmatiske, runde og koselige mamma troppet opp en tidlig vårdag inn blant kaffedrikkende, kjederøykende tenåringer kledt i svart og ba pent om å bli henvist til RUkontoret. Hun fikk en pekefinger opp trappen. Deretter dro hun hjem og fortalte meg pent og pyntelig at Bergen Rød Ungdom hadde ukentlige møter på kontoret mandager klokken seks.
Hun hadde gode grunner for det. Ikke bare hadde hun selv - og bestemoren min også, for såvidt - vært aktiv i denne delen av venstrebevegelsen hele livet, men jeg hadde selv vist tidlige tegn på å vokse inn i familietradisjonen. Jeg har vært brennende, lidenskapelig antirasist så lenge jeg kan huske. Jeg var en av familiens få unger som med glede deltok i åttende mars og førstemaitog, og ropte uten blygsel "Vi vil ha seks! Vi vil ha seks! Vi vil ha seks timers arbeidsdag!" (rop det høyt, så hører du hvorfor dette var så morsomt) og "Smil, smil, selv om du er heterofil! Vi er mange flere, resten står blant dere" (som det tok meg flere år å forstå poenget i). Som elleveåring leste jeg Sofies Verden og bestemte meg der og da for at jeg likte Marx best, lenge før jeg visste hvem Marx var og hvorfor det rørte min mor til tårer. Som tolvåring dro jeg på bøllekurs, og kom hjem enda mer rød enn jeg var da jeg dro, feminist på min hals. Og nå, da min mor kom med tidspunkt og sted, visste jeg uten tvil i min sjel at familien nå forventet at jeg gjorde min plikt og ble politisk aktiv.

Jeg har alltid vært pliktoppfyllende. Med hjertet i halsen og full av forventning gjorde jeg meg klar til mitt første RUmøte. I et forsøk på å roe ned nervene malte jeg med oljemaling til like før jeg skulle gå, og rakk ikke helt å vaske av meg malingsflekkene, hvilket jeg syntes var like greit. Jeg var litt sjarmert av malingsflekker, og lukten av olje roet meg ned. Frem til jeg tok på meg skoene, og min far ser på meg i døråpningen og sier "Du vet at alle i RU har svarte klær, nagler og hanekam?"
Og så måtte jeg løpe for å rekke bussen.

På bussturen fortalte jeg meg selv at han hadde spøkt. Det er hans form for humor, tenkte jeg, og presset hjertet mitt tilbake til brystkassen. Med musikk fra en stor, svart disckman i øret klarte jeg på mystisk vis å finne veien dit jeg skulle. (Jeg minner om stedsansen min.) Jeg kikket inn på kafé kafaan, ble litt engstelig, bet tennene sammen og gikk opp trappen. På døren sto en valgkampplakat for RV, og jeg banket på og gikk inn til mitt første RUmøte.

Rundt bordet satt det mange mennesker. Om de var sju eller femten vet jeg ikke, de var mange. Og alle, jeg gjentar, alle hadde nagler. Eller svarte klær. Eller hanekam. Eller bare rett og slett knallsvart hår. Og noen av dem hadde alt på en gang.
Jeg sto der, tretten år gammel, og svelget mens jeg så på en gjeng med atten, nittenårige mennesker som alle så nøyaktig ut som min far hadde sagt. Det er et under at jeg ikke snudde i døren.
I stedet gikk jeg inn. Som sagt, jeg visste i dypet av meg selv at familien forventet det, og jeg hadde jo lyst til å drive med politikk. Etter litt betraktning var det noen fjes jeg merket meg. Jeg så en svartkledt, vakker dame med langt, svart hår, ansikt som en egyptisk statue og svarte nagler på armene. Hun het Natasha. Jeg merket meg en mann som jeg gjenkjente, med et lite sukk av dyptfølt lettelse. Han hadde klippet håret siden sist, men jeg gjenkjente ham likevel som en av de tekniske på bøllekurset mitt. Han het Hans Petter. Og jeg merket meg - det som viste seg å være kjæresten hans - en rund, lattermild jente med hanekam. En rosa hanekam. Enten det nå var hårfargen eller latteren, Sunniva virket mindre skummel enn alle de andre. Så der satt jeg, rundt et firkantet bord med hendene i fanget, og etter en times møtevirksomhet rakte jeg hånden i været og snakket. Dette var første gang jeg snakket i en forsamling av ruere, og jeg kry av meg selv til langt inn i sjelen. Jeg var minst av dem alle, og håpløst naiv, men jeg våget å snakke.

Jeg spurte om dette med væpnet revolusjon. De aller fleste som melder seg inn i RU, begynner som pasifist, og jeg var intet unntak. Selvsagt var jeg for revolusjon, Marx var kul og jeg hadde lest "De elendige" av Victor Hugo, men måtte den være voldelig?
Natasha, den vakre, egyptiske damen (som slett ikke er egypter) tegnet seg. Sannsynligvis vet hun til dags dato ikke hvor heldig hun var med de neste ordene, for i dette øyeblikket gjorde hun det mesterverket å 1. forklare tanken bak ordene "væpnet revolusjon" og 2. ( Vel så viktig) hun fikk meg til å føle meg hjemme. Hun beseglet min fremtidige skjebne med sin forklaring.
"Vi er som Robin Hood" sa hun. "Vi vil stjele fra de rike og gi til de fattige. Dette vil vi i utgangspunktet gjøre helt fredelig. Men de rike, de vil vel sannsynligvis ikke synes noe særlig om at vi tar rikdommene deres fra dem. Og da vil de bruke våpen mot oss. Da må vi selvsagt forsvare oss, ikke sant?"

Jeg kom jo inn i rytmen etter hvert. I to år kom jeg på hvert eneste mandagsmøte, stille og sjenert, mens jeg suget til meg innledninger, diskusjoner og mennesker. Jenten med hanekammen ble den jeg ringte til, og som regel var det hun som ringte meg og ga meg beskjed om ting som skulle skje. Det var gjennom henne jeg lærte hva "løpis" og "demo" betydde. Jeg sugde til meg ukjente begreper om anarkosyndikalisme, proletariatets diktatur, AKP og pst. Jeg var selvsagt for liten til å være med i AKP, og jeg var for såvidt for liten til å bli med på de fleste sosiale arrangementer som fant sted blant disse temmelig voksne rumedlemmene, men jeg hang på likevel.
Den sommeren reiste jeg på sommerleir. Jeg spiste min første falaffel. Jeg lærte om porno og jeg traff Knut Nærum, som pratet på et skrivekurs. Jeg ble redd for alle lesbene, som plutselig flommet over og etterlot meg mutters alene. Så traff jeg en mann med sprettballer, svarte silkehansker og teater i hver fiber av kroppen. Det var sammen med ham, en av sommerleirens kvelder, jeg så the Matrix første gang, og midt under helikopterscenen hvor helten henger i en tråd i luften ga han meg mitt første kyss. Jeg var vettskremt.

Året etter orket jeg ikke reise på sommerleir. Jeg orket ikke være politisk aktiv. Da kom mannen med silkehanskene, lommeuret og teaterblikket til meg i stedet. Slik var vennskapene som fødtes i denne organisasjonen, slik var det!

Det året jeg fylte seksten ble jeg politisk aktiv igjen, etter noen måneders pause. Og hvilket omslag det var!
Da jeg trakk meg ut, var jeg fremdeles den minste. Jeg hadde alltid vært den minste. Jeg var den eneste som ikke fulgte kleskoden med nagler og revolusjonære hårstiler, og jeg var den minste.
Da jeg kom tilbake, et halvt års tid senere, hadde hele organisasjonen forvandlet seg. Dette var under opptakten til Irakkrigen, og Rød Ungdom var blitt min organisasjon. Nesten alle de skumle, svartkledte storingene var borte. I deres sted var det mennesker som meg, mennesker jeg nesten så meg selv i. I deres selskap kastet jeg meg inn i antikrigsarbeidet. Ingen jeg kjenner som deltok i dette arbeidet, kom fra det uten sterke mèn. Ingen som tilhørte det politiske ungdomskullet på venstresiden dette året kommer noensinne til å glemme demonstrasjonene, slagordene, menneskene, stemningen som hersket. I februar gikk jeg i tog med seksti tusen andre, vi fylte hele Oslo sentrum og vi hoppet i takt. Den som ikke hopper nå, støtter krigen! Jeg streiket og holdt foredrag for min upolitiske klasse, hvor jeg snakket brennende om USAs oljepolitikk og verdens urettferdighet. Jeg vaiet med røde flagg, sang internasjonalen og virvelstevet, leste om kapitalismens historiske utvikling, lærte teori om profittratens fallende tendens og jeg traff Kristian.

For Kristian var en av disse unge mennene som var en del av det nye Bergen Rød Ungdom. En vakker, vakker mann med glimt i øyet. Vi flørtet i en uke, før han ga meg mitt andre virkelige kyss - og vi var kjærester. Kan noen glemme en solfylt mai måned, som vi for det meste tilbragte på et støvete kontor med grått veggtilveggteppe og hjemmesnekrede plakater på veggene, kan noen glemme den første virkelig store kjærligheten?

Den høsten ble jeg lagsleder. Bergen Rød Ungdom vokste brått og gledelig seg så stor at vi kunne dele oss, og jeg ble gjort ansvarlig for det ene laget. Det tok noen måneder, men jeg vokste med oppgaven, lærte meg alt på den vanskelige, harde måten og ble veldig, veldig flink. Jeg var så kry over arbeidet, og jeg var så redd for å ikke strekke til, for jeg kjente meg fremdeles som den trettenårige Ellinor som kom på RUkontoret den første dagen. Det tok to år før den følelsen slapp taket, to år med ukentlig arbeid hvor jeg drev dette laget alene. I begynnelsen av tredje klasse ble jeg valgt til leder for hele sulamitten, og jeg oppdaget til mitt sjokk at jeg var blant de eldste og mest erfarne medlemmene, og at det fantes mange, mange som var yngre enn meg. Jeg var blitt en av dem som var på kontoret når nye, trettenårige jenter kom på kontoret for første gang, og jeg hadde tatt imot dem med mitt varmeste smil og gjort alt jeg kunne for at de aldri skulle bli møtt av skumle, svartkledte folk. Jeg var blitt voksen.

Gjennom alle mine år i Rød Ungdom har jeg vært en ivrig forkjemper for kultur. Jeg elsker revolusjonær musikk. Revolusjonære fortellinger er blant mine favoritter. Og, viktig i denne sammenhengen, jeg har alltid ledd høyt når Monty Python fremviser venstresiden med all mulig varm selvironi. I årevis har "Life of Brian" vært en av mine yndlingsfilmer. Ingen filmer jeg vet om, ikke en gang "The quest for the Holy Grail", har tatt venstresiden så grundig på kornet. De er utvilsomt blant fortellingens helter, Brians revolusjonære kamerater, men de portretteres med alle venstresidens klassiske feil og lyter. Filmen viser mannsjåvinismen som engasjerte kvinner ofte møter i sin egen bevegelse, den viser med mild overbærenhet hvor flinke vi er til å lage høytflyvende teorier og hvor elendige vi ofte er til å overføre teorien til praksis, den viser hvor dyktige vi er til å fokusere på interne stridigheter fremfor å kjempe mot ytre fiender og den viser hvor flinke vi er til å splitte oss opp i bittebittesmå grupper uten slagkraft i det hele tatt. "Slå ikke med åpen hånd, men som en knyttet neve!" heter det, og det er venstresiden utrolig dårlig til. "Det er motsetninger som driver historia fremover" er et velkjent slagord, og er det èn ting venstresiden er dyktige til, så er det å ikke bare finne motsetningene, men å stirre seg blinde på dem som er nærmest.
Men, har jeg alltid trøstet meg med, Rød Ungdom er ikke blant de verste. Som bergenser er jeg oppvokst med skrekkhistorier om hvordan NKU, et av de rivaliserende kommunistiske ungdomspartiene til RU, ekskluderte alle i Bergen med unntak av èn, som deretter la laget ned og startet en ny bevegelse - hvor alle de ekskluderte meldte seg inn. Javisst har Rød Ungdom vært preget av stridigheter, og de siste par årene har det knapt nok vært til å leve med, men kløften har gått omtrent på midten. Kranglene har gått høylytte, vi har grått og skreket og gjennom felles politisk front har vi på begge sider funnet venner vi ble glade i, og jevnt over har forholdet vært noenlunde stabilt.

Denne helgen skriver Rød Ungdom seg inn i Venstresidens historiebok. Vi har tatt tråden helt ut, skapt interne stridigheter som ikke bare splitter oss på langs, men på kryss og tvers og over det hele. Jeg opplever plutselig at en venn snakker stygt om en annen venn, for de politiske kampene er nødt til å bli personlige, og omvendt. Og nå er de personlige, politiske motsetningene blitt så tilskjerpet at vi tar en NKU - vi ekskluderer de medlemmene vi ikke liker. Det er alle slags forklaringer på hvorfor de skal ekskluderes, men først og fremst står påstandene "flertallet liker ikke kommunister" og "de som skal ekskluderes bygger et annet parti" opp mot hverandre. Resultatet er at organisasjonen ekskluderer mange av de flinkeste folkene. Store deler av Bergen ryker selvsagt ut. Hele styret i Trondheim, med unntak av meg, ryker også. Hvis jeg glipper med øynene og myser på bildet foran meg, ser jeg en venstreside som nærmest er hentet ut fra en Monty Pythonfilm, og selv om jeg gjerne skryter på meg å inneha i hvert fall en liten dose selvironi, klarer jeg ikke le helt oppriktig av dette bildet. Kamerater ekskluderer kamerater, og organisasjonens høyeste organ diskuterer ikke lenger om væpnet revolusjon er bra eller ikke, men om Marx i det hele tatt er verdt å diskutere - mannen var jo tross alt ikke feminist.

På tirsdag var jeg på mitt siste lagsmøte. Etter denne helgen melder jeg meg ut. Det er ingenting igjen av organisasjonen min, og det kjennes merkelig, for denne organisasjonen har vært bakteppe for hele ungdomstiden min, denne organisasjonen har vært symbolet på en viktig bestanddel i mitt eget bilde av meg selv. Denne organisasjonen har vært grobunn for så mye som har formet meg, og det er med en salig blanding av lettelse og intenst vedmod jeg ser det hele flyte inn i horisonten. Dette er den virkelige avslutningen på tenårene. Og på mitt organiserte, politiske arbeid på en stund fremover. Mosaikkbildet forandrer seg, sprekker, skifter grimase.

fortellerens hemmelighet

I dag kom musen over meg igjen, den der greske dere vet. Men fordi jeg prøver å skrive om andre ting enn den vanskelige kjærligheten, som selv jeg begynner å bli litt lei av, har jeg latt meg lede mot større tanker enn mine egne. Heder og ære hvis noen skjønner hvem jeg har lest og latt meg inspirere av. Alle kreative forslag vil forøvrig belønnes med applaus:)

Fortelleren forteller våkne historier
I århundrer har fortelleren fortalt
og nå, ved gravsteinen
med et fuktig glimt i øyet
har han bestemt seg for å lese
sin siste fortelling for folket