Jeg har en tradisjon som har holdt trofast og trutt gjennom minst ti år. Det er ingen stor tradisjon og ingenting en kan skryte av, det består ganske enkelt i at jeg tilbringer fredagskvelden foran tven, eller rettere sagt mellom tven og kjøkkenet. Dersom jeg er hjemme er denne tradisjonen forbeholdt den nærmeste familien, mamma og Kristian om han har lyst. Er jeg i Trondheim finner jeg plass til min nye familie, Annette, av og til Hilde og Silje hvis hun kan og vil. Og repertoraret er det samme alltid, nytt på nytt, matlaging og prat mens Fredrik Skavlan prater tull, krim (de siste ti årene Politiagentane) og til slutt, forhåpentligvis, en god serie ala Seks Fot Under. Og alltid, alltid skrur en lyden opp, evt. tven på, litt for tidlig, slik at en får med seg de siste tre minuttene av Skavlan. Og i disse tre minuttene undrer jeg meg alltid over at dette programmet har vart... tja, i følge gårsdagens mimrestund, 17 sesonger. 17 sesonger? Hvorfor? Om det er engelsktalende gjester rødmer en over Skavlans mildt sagt dårlige skoleengelsk - det er en pine å høre på. For ikke å snakke om intervjuene, som er nesten tragiskkomiske. Hvordan klarer han å stille de mest kjedelige spørsmålene, peke på de mest opplagte ting og i det hele tatt være utrolig forutsigbar? Når det var spennende gjester, hvilket det faktisk har vært en gang i blant, blir skammen dypere, for de må da se hvor tafatt det hele er? Hvorfor kommer de, fremdeles, trass i at det fra dag en har vært dårlig? Hvorfor har ikke ryktet om det dårlige skavlanprogrammet nådd ut i den store verden, slik at de store kjendisene velger å bruke tiden sin på andre ting? Hvorfor, hvordan, hva skjer når han kan lure kule folk til det kalde landet i nord i 17 sesonger?
Dette er ikke egentlig ment som en "nei, så teit Fredrik Skavlan er"post. Dette er ment som en "nei, så kule folk jeg kjenner"post. For jeg kjenner en ung herre i Bergen som heter Furevik, (til etternavn), og i dag har han postet en post på sin blogg som som gir et slags ekko til mine forundrede tanker. Det viser seg nemlig, heldigvis, at i hvert fall noen takker nei.
lørdag 28. april 2007
torsdag 26. april 2007
barske dansker!
dere finner noen veldig barske, danske barnerim hos Sofie, her. Sjekk dem ut! De er virkelig kjempeherlige, veldig barske og morsomme. Jeg liker særlig godt rimet om bestemor og om far, som skal plukke bjerkeris for å pryle sin sønn.
pompel og pilt
Sukk og sann. Dere vet hvordan en kan legge planer over noe en har lyst til å gjøre, men en utsetter det hele tiden, til det er for sent og en oppdager at en egentlig ikke hadde så lyst til å gjøre det likevel?
Sånn har jeg det. I dag gikk fristen for å gå på museum ut. Anders Mykle hadde nemlig en kunstutstilling med masse dukker, deriblant en artig dukke av Stalin (sett bilde) og de berømmelige pompel & Piltdukkene. En måtte ut av sentrum for å gå dit, en måtte sette seg på en buss ut i ukjent terreng og deretter betale masse penger (tredve kroner), og det viste seg å være for store strabaser. Jeg gadd ikke likevel. selv om det hørtes morsomt ut.
Men Pompel og Pilt er fremdeles veldig, veldig morsomt, så jeg tror kanskje jeg skal låne de fra biblioteket i stedet, som en slags kompensasjon. Det er tross alt veldig mye mer hjemmekoselig også, og helt gratis.
Sånn har jeg det. I dag gikk fristen for å gå på museum ut. Anders Mykle hadde nemlig en kunstutstilling med masse dukker, deriblant en artig dukke av Stalin (sett bilde) og de berømmelige pompel & Piltdukkene. En måtte ut av sentrum for å gå dit, en måtte sette seg på en buss ut i ukjent terreng og deretter betale masse penger (tredve kroner), og det viste seg å være for store strabaser. Jeg gadd ikke likevel. selv om det hørtes morsomt ut.
Men Pompel og Pilt er fremdeles veldig, veldig morsomt, så jeg tror kanskje jeg skal låne de fra biblioteket i stedet, som en slags kompensasjon. Det er tross alt veldig mye mer hjemmekoselig også, og helt gratis.
ojsann
Til alle mine lesere, og alle som eventuelt måtte kjenne meg, det er en kjennsgjerning at jeg er klumset, og jeg er skjødesløs. Jeg har alltid et brannsår eller to på hendene, enten det er et resultat av kokende te, varm middag eller limpistol. Nå har jeg i midlertid greid det helt store, jeg har greid å få et brannsår på nesetippen. Akkurat. Jeg var sulten, det var midt på natten og jeg fikk ikke sove, og fiskesaften sprutet. På nesen min. Som skallet av og fikk en sjarmerende, rød flekk. Umulig å skjule, umulig å bortforklare, i det hele tatt en noe pinlig skjønnhetsflekk. Som Silje sa, hvordan er det mulig?
gledelige bekjentskaper
Jeg er populær om dagen, og det er kjekt. Jeg får for eksempel nytt besøk 2 mai, fra Oslo/Fredrikstad, min venn Jonas kommer nemlig for å hilse på meg i noen dager. Du skal se vi ender opp med å se på alt Monthy Pyton, høre TRB og snakke om vampyrer, filmer og bøker opp og ned og i mente, det er mye det vi pleier å fordrive tiden med. Gleder meg faktisk.
Bortsett fra at jeg får besøk, er det to andre unge menn som plutselig har gjenopptatt kontakten, noe som også er veldig artig. Først min venn Tsz Kit, som jeg ikke har pratet med på årevis. Vi pleide å være naboer, og han har vel også æren av å være den første unge mann som noensinne fridde til meg, selv om det skjedde gjennom hans mor. Han og hele hans familie flytte til Sverige en gang i syvende klasse, tror jeg, og dermed mistet vi sakte kontakten. Og der fant han meg igjen!
Den andre unge mannen som nettopp fant meg igjen er et enda kjekkere bekjentskap. Jeg har truffet få gutter jeg har satt så stor pris på som Eirik, en ung mann fra Narvik, bosatt i Tromsø for å studere arkeologi. Fra de store krøllene til det lille ansiktet og helt ned til de bare tærene i blomstene på sommerleir er dette en fin fyr. Dessuten skal en ikke forglemme at han trofast sendte meg brev i den perioden der Atle flyttet hjemmefra og klinte med den nye kjæresten sin i trappeoppgangen vår, det var en viss trøst i postkassen da. Jeg har tenkt litt på at vi mistet kontakten, og det at Katarina har meg på facebooksiden sin er en god ting. Jeg fikk nemlig en ytterst sjarmerende, forsiktig epost fra Eirik med spørsmålet "Er du Ellinor som i Ellinor?" Og det er jeg jo. Dermed er kontakten gjenopprettet.
Bortsett fra at jeg får besøk, er det to andre unge menn som plutselig har gjenopptatt kontakten, noe som også er veldig artig. Først min venn Tsz Kit, som jeg ikke har pratet med på årevis. Vi pleide å være naboer, og han har vel også æren av å være den første unge mann som noensinne fridde til meg, selv om det skjedde gjennom hans mor. Han og hele hans familie flytte til Sverige en gang i syvende klasse, tror jeg, og dermed mistet vi sakte kontakten. Og der fant han meg igjen!
Den andre unge mannen som nettopp fant meg igjen er et enda kjekkere bekjentskap. Jeg har truffet få gutter jeg har satt så stor pris på som Eirik, en ung mann fra Narvik, bosatt i Tromsø for å studere arkeologi. Fra de store krøllene til det lille ansiktet og helt ned til de bare tærene i blomstene på sommerleir er dette en fin fyr. Dessuten skal en ikke forglemme at han trofast sendte meg brev i den perioden der Atle flyttet hjemmefra og klinte med den nye kjæresten sin i trappeoppgangen vår, det var en viss trøst i postkassen da. Jeg har tenkt litt på at vi mistet kontakten, og det at Katarina har meg på facebooksiden sin er en god ting. Jeg fikk nemlig en ytterst sjarmerende, forsiktig epost fra Eirik med spørsmålet "Er du Ellinor som i Ellinor?" Og det er jeg jo. Dermed er kontakten gjenopprettet.
oppdateringer
En blir gjerne distrahert, når en først får besøk og deretter forsvinner inn i lydbøker og strikketøy. Veldig, veldig deilig, men litt lite produktivt på de fleste områder (bortsett fra at lappeteppet mitt vokser).
En oppdatering er derfor på sin plass. Jeg har hatt min søster her, hun kom i slutten av forrige uke, fulgt av vår kjære bestemor. Vi gjorde alle de forventede tingene, vi lekte i snøen når den kom (vi var begge litt lei snø), vi spiste middag i fine omgivelser på resturant, vi pratet og kranglet og lo masse, og det viktigste av alt, vi badet. Og dere der ute som har småsøsken på ni, småsøsken som elsker å bade, dere aner hva jeg skal frem til. Vi reiste hjemmefra halv elleve, ventet til Pirbadet åpnet klokken tolv (en grov feilberegning fra min side) og badet i fem timer. Sammenhengende. Og når jeg sa at vi måtte gå, fordi vi skulle spise middag med bestemor, var det til protester og et ønske om mer bading. Fem timer, folkens, det er ganske lenge i vannet. Riktignok var vannet oppvarmet, men vi var temmelig kalde likevel. Og slitne. Vi sov godt etterpå.
Særlig morsomt var "sluket", som Maria døpte det. Sluket er et sirkelformet basseng med ganske sterk strøm, slik at en kan la seg føre videre. VEldig morsomt, men litt strevsomt hver gang en skal ut derfra - strømmen er nemlig sterk nok til å føre deg forbi åpningen og på en runde til - og en runde til- og en runde til... du skjønner tegningen. Og jeg tror vi tilbragte kanskje tre av de fem timene der.
Alltid sårt når de drar fra meg, så jeg trøstet meg så godt jeg kunne med den fjerde og siste boken i en dansk fantasyserie jeg har fordypet meg i, kalt "skammarserien". All den tid den er oversatt til nynorsk, og Mari Maurstad leser høyt på en kjempeherlig måte, var det ganske godt å hvile seg til høytlesning og strikketøy. Særlig ble jeg i godt humør da hovedpersonen Dina traff igjen sin døde far i en slags drøm - faren hennes liker jeg nemlig veldig godt. Hvordan kan en unngå å like en Setsuan som spiller fløytedrømmer med lange, vakre fingre og ellers synger sin datter i søvn, etter å ha brutt med familien sin for å lete etter henne, lete i tolv lange år før han fant henne?
Når nå skammarserien er over, og alle de viktige overlevde og alle fikk det som de helst ville, måtte jeg jo finne noe annet. Og dere vet, det er hardt å gå over fra en god høytleser til en dårlig, så jeg måtte finne en flink en. Stephen Fry er både flink og leser spennende og lange bøker - han står for BBCs lydbokserie av Harry Potter. Jeg pløyer altså gjennom dem, igjen.
så nå vet dere hva jeg gjør på om dagen.
og i går! I går! I går fikk jeg det herligste besøket på... tja, jeg vet ikke. For jo visst er det herlig å ha besøk av sine søsken, men dette besøket var en slags fornyet innvielse av mitt hjem, en slags lovende fremtid, en vidunderlig skapning stakk nemlig hodet innenfor og sov en time på sofasengen min. Jeg gikk utenfor og klippet håret, da en liten, vakker og helt svart katt kom bort, nølte litt, snuste på meg og bestemte seg for å hilse på. Han drakk litt te fra garnnøstet mitt (jeg er klumset) og sov i godt og vel en time på ullteppet mitt, til åndeløs beundring først fra meg og deretter også fra Annette, som tok turen innom. Og når den endelig gikk, etterlot den seg en koselig stemning og godt humør, for en hybel er ikke perfekt uten en katt. Og nå har det vært en katt her.
En oppdatering er derfor på sin plass. Jeg har hatt min søster her, hun kom i slutten av forrige uke, fulgt av vår kjære bestemor. Vi gjorde alle de forventede tingene, vi lekte i snøen når den kom (vi var begge litt lei snø), vi spiste middag i fine omgivelser på resturant, vi pratet og kranglet og lo masse, og det viktigste av alt, vi badet. Og dere der ute som har småsøsken på ni, småsøsken som elsker å bade, dere aner hva jeg skal frem til. Vi reiste hjemmefra halv elleve, ventet til Pirbadet åpnet klokken tolv (en grov feilberegning fra min side) og badet i fem timer. Sammenhengende. Og når jeg sa at vi måtte gå, fordi vi skulle spise middag med bestemor, var det til protester og et ønske om mer bading. Fem timer, folkens, det er ganske lenge i vannet. Riktignok var vannet oppvarmet, men vi var temmelig kalde likevel. Og slitne. Vi sov godt etterpå.
Særlig morsomt var "sluket", som Maria døpte det. Sluket er et sirkelformet basseng med ganske sterk strøm, slik at en kan la seg føre videre. VEldig morsomt, men litt strevsomt hver gang en skal ut derfra - strømmen er nemlig sterk nok til å føre deg forbi åpningen og på en runde til - og en runde til- og en runde til... du skjønner tegningen. Og jeg tror vi tilbragte kanskje tre av de fem timene der.
Alltid sårt når de drar fra meg, så jeg trøstet meg så godt jeg kunne med den fjerde og siste boken i en dansk fantasyserie jeg har fordypet meg i, kalt "skammarserien". All den tid den er oversatt til nynorsk, og Mari Maurstad leser høyt på en kjempeherlig måte, var det ganske godt å hvile seg til høytlesning og strikketøy. Særlig ble jeg i godt humør da hovedpersonen Dina traff igjen sin døde far i en slags drøm - faren hennes liker jeg nemlig veldig godt. Hvordan kan en unngå å like en Setsuan som spiller fløytedrømmer med lange, vakre fingre og ellers synger sin datter i søvn, etter å ha brutt med familien sin for å lete etter henne, lete i tolv lange år før han fant henne?
Når nå skammarserien er over, og alle de viktige overlevde og alle fikk det som de helst ville, måtte jeg jo finne noe annet. Og dere vet, det er hardt å gå over fra en god høytleser til en dårlig, så jeg måtte finne en flink en. Stephen Fry er både flink og leser spennende og lange bøker - han står for BBCs lydbokserie av Harry Potter. Jeg pløyer altså gjennom dem, igjen.
så nå vet dere hva jeg gjør på om dagen.
og i går! I går! I går fikk jeg det herligste besøket på... tja, jeg vet ikke. For jo visst er det herlig å ha besøk av sine søsken, men dette besøket var en slags fornyet innvielse av mitt hjem, en slags lovende fremtid, en vidunderlig skapning stakk nemlig hodet innenfor og sov en time på sofasengen min. Jeg gikk utenfor og klippet håret, da en liten, vakker og helt svart katt kom bort, nølte litt, snuste på meg og bestemte seg for å hilse på. Han drakk litt te fra garnnøstet mitt (jeg er klumset) og sov i godt og vel en time på ullteppet mitt, til åndeløs beundring først fra meg og deretter også fra Annette, som tok turen innom. Og når den endelig gikk, etterlot den seg en koselig stemning og godt humør, for en hybel er ikke perfekt uten en katt. Og nå har det vært en katt her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
