Oh, I DO want to

Det begynte med en tekstmelding fra Silje, halv seks om ettermiddagen en mandag i mars 2008. Den var på nynorsk, slik alt hun skrev på på det tidspunktet var, og den fastslo at vi, hun og jeg, var nødt til å dra på "We Will Rock You"musikalen. For å få med oss den ville vi være nødt til å reise til London. I tekstmedlingen legges det løse planer for sommeren 2008, men dere vet - det er forskjell på hva en vil og hva en får til. Sommeren 2008 forsvant i hytteturer og lydbokinnlesing, ispedd telefonsamtaler og en og annen bringebærsorbet, men garantert ingen Queenmusikal.
(Spør du hvorfor vi skulle på Queenmusikal? Du kan spørre senere, jeg kan heller bruke enda et langt innlegg om hvor skjellsettende tenårene var.)

Vi fikk det jo omsider til, mest fordi vi har en nydelig kamerat vi en gang gikk i klasse med, og som nå drar oss med på sin tredje forestilling. (Bless you, boy.) Det er noen måneder siden vi faktisk greide å fastsette at vi skulle, og litt mindre tid siden vi greide å luke ut noen datoer vi hadde tid alle tre. Så tok det litt tid før alle hadde svart skikkelig, og litt tid før alle billetter var bestilt - men da de først var bestilt, både bosted, musikal og reise - da begynte det å krible i meg. Det begynte nesten å bli virkelig. Jeg har holdt det inntil brystet, først og fremst for å unngå å plage mine venner og bekjente. Det er en kjent sak at diverse familiemedlemmer i mitt tre til stadighet utbryter "oh, I do want to go to England!", og ettersom det er ti år siden sist, hvis du ser bort fra en helg i Cardiff, kunne det bli stygt hvis jeg først åpnet for å fortelle om hvor mye jeg gleder meg.
Den siste uken eller så har jeg vært ute av stand til å holde det stille. Jeg har bare spilt britisk musikk. Jeg har bare sett på britiske tvprogrammer - og ikke en gang krim, enda det er påske. Jeg har bare lest britisk litteratur, deriblant Shakespeare og Jane Austen. Jeg har spist brune bønner i tomatsaus til frokost og mumlet engelske gloser til meg selv når jeg var alene, ikke for å lære dem, men fordi de gjerne er så pene. Det er mindre enn en uke til vi reiser, og passet mitt ligger pent lagt frem på en hylle - jeg sjekker det mange ganger daglig for å se at ingen lånere ubeleilig har lånt det. Det har boblet frem med jevne mellomrom og tatt over, gjort meg vibrerende med forventning, og den siste uken har jeg latt det strømme ut - vi skal til England, har jeg sagt det?
(Forventet svar: jah. Det har du. Hvorpå jeg sier; åh, gleder meg!" ... "Jeg skal til England, visste du det?")

Jeg gleder meg. Jeg prøver å forberede meg på flyforsinkelser, lange køer, regn, dårlige senger, lange gater og ingen stedsans, men det hjelper ikke. Jeg gleder meg. Og ja, jeg gleder meg til musikalen. Men kanskje enda mer gleder jeg meg til







Ja. Og til sist, en viktig ting som jeg må gjøre hver gang jeg er i London - jeg må til St. Paul's Cathedral. Ikke fordi jeg er spesielt religiøs, for det skal gudene vite at jeg ikke er. Det er ikke engang fordi jeg er interessert i kunsthistorie, selv om jeg sikkert kan analysere bygget og leke kunsthistoriker, hvilket jeg ikke kunne sist jeg var i England. Nei, den store og eneste grunnen til at jeg må til St. Paul's og mate duene utenfor, helst i en vid, litt grå kjole og garantert mens jeg synger, er Julie Andrews. I rød kåpe. Som synger. Stort sett hele mitt liv har jeg elsket en fiktiv, gammel dame som selger fuglefrø utenfor katedralen, mens Mary Poppins leker med en snøkule uten snø. Dette er suveniren jeg ønsker meg mest i hele verden:

Påskesnop for doktorentusiaster

Av og til får en alt i en pakke. Dette er et sånt youtubeklipp.

the CARRleks kommer! Exterminate! Exterminate!

Balanse er en underlig ting. Jeg snakker ikke om hvordan du vektlegger kroppen på beina dine når du skal stå, for verden skal vite at jeg aldri har hatt motorikk å skryte av. Nei, jeg snakker om den indre balansen, den som gir deg likevekt innvendig og som gjør at du føler du kan analysere og kategorisere hverdagen. Balanse er flott. Ubalanse er noe herk.

Jorden har skiftet under beina mine de siste to ukene, som et par små jordskjelv som flyttet på asfalten jeg sto på. Nå er jorden flyttet seg tilbake til der den lå før, sånn omtrent, og jeg har sluttet å svaie. Som sagt, balanse er flott. Kryptisk? Oh yes. Og slik forblir det, jeg akter ikke å bli mer emo enn jeg allerede er.

Jeg har en kamerat ved navn Jonas. Han er en merkelig skrue, og jeg skal skrive en bok om ham en gang: en bok om mannen med svart frakk, svart hatt, figur som en karakter fra mummiverdenen og en egen evne til å etterlikne det han enn beundrer i øyeblikket, enten det er en vampyr, en forfyllet brite eller et romvesen. Det deilige med Jonas er at vi har akkurat den samme interessen for det utenomjordiske, underjordiske, magiske. Jonas og jeg kan prate i timevis om superhelter vi liker - vi kan snakke om vampyrer i alle slags former, om romvesener med god humor og om magiske triks fra fremmede dimensjoner til vi glemmer verden rundt oss.

Det er omtrent et år siden Jonas snakket til meg om at jeg burde hilse på doktoren. Han la til seg noen nye fakter, som jeg ikke kunne plassere, og snakket så fort at jeg ikke helt fikk med meg hva han snakket om, annet enn at det handlet om en mann som var et romvesen og som reiste rundt i romskipet sitt med diverse damer på slep. "Jaha", tenkte jeg, og bestemte meg for at jeg skulle vente. Det var nok av dårlige scifiserier som ventet meg, jeg hadde ikke noe desperat behov for noe nytt, og dette hørtes spennende ut - men ikke voldsomt spennende - jeg har alltid foretrukket fantasy fremfor science fiction. Dr. Who ble lagt på ventelisten.

Like før jul minnet han meg på det igjen, fordi han vet at jeg søker fantastiske universer straks mørket setter inn. Jeg lastet ned, men leste Twilight istedet. Dumme meg, jeg burde sett juleepisodene.

Tapre Jonas gir aldri opp. Han kjenner denne siden av meg, og trofast som han er sender han meg et youtubeklipp, og endelig får jeg øynene opp. Dette er fantastisk. Dette er mer enn fantastisk, dette er FANtastisk. Dette er nemlig så veldig britisk, og så fullt av tekopper, monstre og godhet at en Engeline ikke kan ønske seg mer. Helten, The Doctor, har en entusiasme som minner om Dale Coopers fryd over verden, men denne doktoren elsker universet, og han er britisk og mer magisk. Selv om han bestandig har en kvinnelig, ung medhjelper på slep, og det sørgelig ofte er en kvinne han redder fra ukens monster, så har serien også noen politiske plusstegn; som den klare homotendensen. Støtt og stadig dukker det opp ekteskap mellom to kvinner eller en bifil kamerat, uten at det gjøres noe større oppstuss av det, og uten at det noensinne blir et seksuelt basert salgstriks. Det er rett og slett en naturlig del av historiene, som gjerne også flettes sammen med litterære og popkulturelle referanser, og en selvironisk vinkling som en blir godt kjent med etter hvert. Under det hele ligger et ganske vakkert sammensydd univers, hvor doktoren er den eneste overlevende etter krigen mellom tidsherrene og The Daleks. Merk deg, The Daleks dukker opp igjen og igjen, de er visst ganske vanskelig å få has på.

Uansett, den tiende doktoren spilles av David Tennant, kjent som Casanova og Barty Crouch Junior. Han er egentlig skotte, men dialekt er åpenbart en klassebasert lek for ham, for han hopper mellom dem som han vil. Her kan dere se en parodi på hele serien, og det er en god parodi - jeg tror den oppsummerer det meste jeg har ramset opp til nå. Legg merke til David Tennants første replikk: "i'm so glad i got got to be your companion, you're much sexier than that tall, skinny, scottish bloke". Gjett hvilken skotte han mener. Og legg merke til at Alan Carr spiller i sketsjen. Ordleken er ikke tilfeldig.