metafiktiv Bollywood

Dagdrømmer.

En del av bollywoodtingen min, den delen som ikke henger sammen med forhenværende forelskelser i boybandstjerner, henger sammen med en gammel, gammel dagdrøm jeg har. Hver gang jeg får sjansen, lærer jeg meg nye ord på fremmede språk, og jeg gjør det alltid med den samme forestillingen -

sett at jeg ad mystiske veier havner på villspor, forlatt og alene, i et vilt fremmed land. (Merkelig nok foregår disse forestillingene alltid i det eksotiske orienten eller det svarteste Afrika, den skrekkblandede fryden blir liksom litt mindre ved tanken på at flyet mitt krasjer midt i goldeste Russland... Kaldt og ekkelt hører ikke hjemme i denne drømmen. Ikke russere heller.)

I hvert fall, jeg havner i en forsamling mennesker som vurderer å ta meg inn i varmen, eventuelt skyggen, gi meg vann og mat og være min nye familie, da hele min egentlige familie er enten styrtet i fly eller igjen i Norge, og jeg har ingen mulighet til å kontakte dem. I denne situasjonen oppdager jeg til mitt hell at jeg kan snakke noen få ord på deres språk, og disse få ordene klargjør at jeg er stakkers venn og ikke farlig fiende, dessuten bryter de isen og forteller at jeg er sulten, sliten og snill. Nyttige ord, altså.

Dette er den fornuftige delen av dagdrømmen. Det følger en helt absurd del der jeg havner ved en feiltagelse i et annet univers fullt av alver og hekser og drager og fine ting, og der blir jeg nødt til å kommunisere med selveste Gandalf, hvilket er enklest dersom en har lært å snakke høyalvespråket Quenya. En er jo barn av sin tid. Elen Sila Lumenn Omentielvo!

Jeg samler altså opp en del nyttige ord, på alle tenkelige språk. Av rent praktiske grunner kan jeg "vann", "lillebror", "hei" og "takk" på amharisk, hovedspråket i Etiopia, av litt mindre åpenbare årsaker kan jeg ordet for "smykke" og "bamse" på kurdisk og som sagt, jeg behersker litt generelle vendinger og fraser på høyalvisk, hva nå det måtte være godt for. Men dette forteller dere kanskje litt om min interesse for Bollywood? Tross alt er det knapt enklere og mer underholdende måter å lære fraser på et uforståelig språk enn å lytte til det mens du lar deg underholde - og får alt oversatt. Visste du for eksempel at Ladkha betyr gutt, mens Ladhki betyr jente? Begge uttales med en spennende, rullende r omkring dhk, skal jeg dømme etter mine fonetiske egenskaper. Kjærlighet skrives Pehla med latinske bokstaver, men p-en uttales nærmest som en bløt b. Artige saker.

meg, deg og bollywood

Jaja, jaja, jeg lovet dere en oppdatering, og her kommer den. Den kommer lovlig sent, for alle datavennene mine har endelig fått rett i alle sine dommedagsprofetier, og datamaskinen min lider under den Store Pesten, i form av diverse virus. For å fullføre de bibelske referansene, jeg satser på å kverke den for deretter å vekke den til live på nytt, og hvis alt går som jeg vil kommer maskinen til å kalles Lazarus fra neste uke. Det avhenger selvsagt av at en eller annen datavenn sier seg villig til å leke Jesus.

Så var det den store, deilige bollywoodfilmen jeg skulle fortelle dere om. Det viste seg å være vanskeligere enn forventet, og etter å ha sett den to ganger, lest om den på internett og fundert på hvordan jeg skulle angripe en anmeldelse, er jeg fortsatt litt usikker på hva jeg skal skrive.

Hum Tum er en mindre episk og mer kommersiell fortelling. Den viser et langt tydeligere slektsskap med hollywoodfilm enn de tidligere omtalte filmene, og skal en tro wikipedia er den også løst basert på hollywoodfilmen "when harry met sally". For å understreke det vestlige motivet foregår deler av handlingen i New York og Paris, men dessverre uten de særdeles underholdende mytene bollywoodindustrien bygger opp omkring vestens kulturliv. (Du har selvsagt noen glimt. Mer spesifikt er det ett glimt, en sangsekvens like etter intermission, og disse minuttene gjør hele filmen verdt å se. Chak De!)
Jeg skulle egentlig ønske at filmskaperne hadde holdt seg til hovedmotivet, til den kommersielle fortellingen om romantikk. Dessverre prøver den til tider hardt å skape de store følelsene, den forsøker å spinne bakgrunnshistorier om svik, død, udødelig kjærlighet og tilgivelse, hvilket blir litt påtatt og pinlig. Riktignok har filmen vunnet diverse priser for skuespill, sang og produksjon, men verken skuespill eller historien vant helt gjennom hos meg - bestandig. Det kan selvsagt være fordi jeg mangler endel referansepunkt innen bollywoodverden, blant annet forteller internett meg at filmen bobler over av referanser til en tidligere film, med både musikksnutter, valg av skuespiller og replikker, men selv med dette perspektivet fikk jeg meg ikke alltid til å tro på karakterene eller historien.
Når det er sagt presenterer den en romantisk sfære som appelerer til min innerste romantiske sjel, jeg elsker spirende romantikk blant venner, og dette er en tre timer lang hyllest til vennskapelige, langsomme romanser. Den har alle ingredienser jeg ønsker meg av en bollywoodfilm, den tilbyr både flagrende gevanter, gråtende menn, pene melodier og lykkelig slutt i lange baner. I tillegg serverer filmen en del gnistrende lidenskaplige utbrudd i beste dameromanstil, klisjefylte utrop fra heltens innerste, dypt hemmelige kjærlighet, det er så tærne mine krøller seg. Med andre ord er HumTum en fullstendig smertefri film, selv når den forsøker å være alvorstung og trist, og den blir utvilsomt en del av mitt filmrepetoar på grå dager.

Handlingen blir for det meste fortalt gjennom vår helt Karan, spilt av (merk deg, noen andre enn Sha Rukh Han denne gang!)Saif Ali Khan. Denne er en tegneserieskaper i ferd med å utvikle et nytt tegneseriekonsept kalt "Hum Tum" ( oversettes til meg deg). Gjennom hele filmen blir hvert sceneskifte introdusert av en tegneseriesnutt av Hum og Tum, de to tegneseriefigurene Karan arbeider med, og disse snuttene symboliserer stadig tydeligere hans forhold først til kvinner generelt, og deretter stadig mer direkte til den kvinnen han elsker, vår heltinne. På flyet til New York treffer han nemlig Rhea, spilt av Rani Mukerji, en ung motestudent som også tenker seg til USA for å studere. Bekjentskapet dem imellom er ikke akkurat problemfritt, noe som hovedsaklig skyldes at han generelt har et ubehagelig syn på kvinner og hun har et ubehagelig syn på umodne menn. Likevel treffer de på hverandre med jevne mellomrom, det være seg i New York, Dehli eller Paris. Moren hans ender opp med å arrangere bryllupet hennes, men da de treffes tre år senere er hun likevel alene. Karan bestemmer seg da for å muntre henne opp, hvilket først og fremst leder til forviklinger og konflikter. Enden på visen? Karan blir romanforfatter, bestselger og lykkelig gift.

Og jeg også. Lykkelig på slutten. Om du er i Trondheim og vil dele min filmskatt med meg, er du hjertelig velkommen.

Hum. Tum.

Det har vært taust her den siste uken, og som vanlig er dette et paradoksalt kjennetegn på at det foregår mye i hodet mitt. Jeg har et skriveprosjekt som er i ferd med å ta fart, hvilket gjør meg veldig spent, og en hektisk uke med en etterlengtet studiestart ble avløst av en helg full av koselige mennesker som kom til Trondheim. Denne helgen er det nemlig vinterleir i regi av Trondheim Rød Ungdom, og i den forbindelse kom det diverse folk fra Oslo og Bergen, mennesker jeg er så glad i at bare tanken på dem i byen får tærne mine til å krølle seg. I tillegg kom min gamle klassekamerat Søte Sunniva innom Trondheim, etter å ha tilbragt flere måneder i India. Det er utrolig deilig å ha henne tilbake i god behold, og ikke minst, det er utrolig godt å ha henne tilbake i det hele tatt! Nå skal hun egentlig tilbake til Bergen, men som sagt, det ble tid til et kort opphold i bartebyen også, og det oppholdet brukte hun delvis på Silje og meg.

Nuvel, poenget var slett ikke å belemre alle mine eventuelle lesere med informasjon om mine bekjente, ettersom de gjerne er en og samme gruppe. Poenget mitt var at Sunniva Den Søte har fått nettbrev fra både meg og Silje i løpet av de siste månedene, og ettersom hun var i en posisjon hvor Indisk kultur gjerne var et varmt samtaleemne, har vi begge klaget vår nød til henne om hvor fantastisk, fantastisk bollywoodfilm er. Hun har delvis lyttet til oss i stillhet, og delvis har hun istemt, samt gjort oss grønngule av misunnelse ved å fortelle at hun har vært på indisk kino med Shah Rukh Han i hovedrollen, og hun har hørt alle indiske jenter hyle som slaktegriser hver gang det var tannpastareklame på tv - for jammen er han der også.
Det hører med til historien at både Silje og jeg, etter å ha blitt introdusert for Kabhi Kushi Kabhie Gham og VeerZaara, begge ønsket vi oss Bollywoodfilmer til jul. Ingen av oss fikk det, noe som først og fremst skyldes tilgang,
jeg vet at det i min familie ble gjort flere ærlige og oppriktige forsøk, min mor spurte seg rundt og prøvde fortvilet å få kjøpt Kabhi Khushi..., men måtte gi opp - hun ga meg UrPippi av Astrid Lindgren, i begrenset opplag, i stedet. Atle ga rett og slett opp å finne en indisk film, og kom trekkende med opptil flere fremmedkulturelle, søte filmer, deriblant den beste japanske filmen noensinne istedet, hvilket fungerte mer enn utmerket. Men bollywoodfilm var det ikke.
Da er det selvsagt at det er fantastisk å ha en venn som kommer hjem fra India, for hun har hatt tilgang, og hun vet hva vi ønsker oss. Hun valgte ut to filmer, en til hver av meg og Silje, som hun pakket inn i papir med pene ord og snurret rundt med tørkede blomster, for slik er Sunniva. Så nå skal jeg sette meg ned og se på HumTum, om forholdet mellom en attraktiv tegneserieskaper og hans feministiske venninne. Oppdatering følger.

Aisa Des Ha Mera

Og mens vi ennå er inne på Bollywoodfilmer og filmsnutter, ta en titt på denne (herhvis den ikke vil samarbeide.)



Zaara har lovet ham èn dag av sitt liv, slik at Veer kan vise henne "sitt land" India - hvilket han gjør i sangen. Får du ikke grenseløst lyst til å reise til India? (Nå er lyden fikset, også.)

kunsten å antyde

Dere må nesten se denne scenen selv. Egentlig burde dere fått de fire minuttene før musikken begynner også, hvor Rahul og Anjali vandrer langs markedet, og det formelig spraker mellom dem. Dette er kanskje den mest erotiske filmsekvensen jeg har sett noen gang, og det mest av alt fordi inderne kan det samme som forfattere på tidlig attenhundretall; de kan kunsten å antyde. Om dere ikke setter pris på youtubekvaliteten, kan dere se den samme filmsnutten i veldig mye bedre oppløsning her.

episk, politisk og evig vakkert

På listen under burde forresten "bollywoodfilmer" vært et punkt. I helgen fikk Maren endelig mulighet til å vise oss sin andre bollywoodfilm, og jammen var ikke denne minst like fantastisk som den forrige. Denne filmen het "Veer Zaara" og hadde en svært så liknende rolleliste, hvilket jeg forstår er vanlig i Bollywoodfilmer. I motsetning til Hollywoodfilmer er dette derimot ingen trist sak, det betyr for eksempel at Kabhi Khushi - helten Shahrukh Khan stadig har hovedrollen, og herlighet, hvor denne mannen er herlig! Hadde jeg prøvd å lage en liste over de hotte mennene jeg visste nå, ville han havnet øverst.

"Veer Zaara" er en episk kjærlighetshistorie om den brennende, trofaste og uselviske kjærligheten mellom den indiske piloten "Squadron Leader Veer Pratap Singh" og den noe mer bortskjemte smårødstrømpen Zaara Haayat Khan fra Pakistan. Hvor "kabhi Khushi Kabhie Gham" ofte er langtekkelig (dog herlig) og oppstykket, fordi handlingen hopper fra India til London og tilbake, utspiller "Veer Zaara" seg som en subtil metafortelling, hvor en eldre Veer sitter i et pakistansk fengsel og endelig, etter 22 år med taushet, bryter sin taushet ved å fortelle historien om Veer og Zaara til Pakistans første kvinnelige advokat.
Filmen er et produkt av samarbeid mellom både indisk og pakistansk filmproduksjon, men er spilt inn i India, med indiske skuespillere. Da den kom i 2004 ble den en kjempesuksess, ikke bare i India, men også i England, Tyskland, Frankrike og SørAfrika, noe som sier litt både om kvalitet og om aktualitet. I tillegg til at filmen åpenbart taler kvinners sak både i India og i Pakistan, på diverse områder og alltid med respekt både for kultur og for kvinner, problematiserer den også etnisitet, religionsforskjeller og arrangerte ekteskap som middel inne politikken.

Filmen er, så vidt jeg forstår, lett tilgjengelig på internett, skjønt jeg aner ikke om den har engelsk teksting. Gjør et forsøk likevel, om du har sansen for god, god film; dette er veldig fine tre timer å tilbringe foran en dataskjerm.

Og ettersom vi nærmer oss jul - jeg ønsker meg en av disse to i julegave.

kabhi Khushi Kabhie Gham

I dag har Maren for øvrig frelst meg til bollywoodfilmens verden. Vi så "kabhi Khushi Kabhie Gham", og den var aldeles fantastisk. Her fant en alle ingredienser, adopsjon, en kvinne utenom det vanlige, den ufattelig søte romantikken som blomstrer mot alle odds, en helt med knust hjerte av gull, en standhaftig far med knust hjerte, søskenkjærlighet, episk tilgivelse og gjenforening, en rekke referanser til vestlig, antikk litteratur (hvilket får meg til å tenke på hvor mange østlige referanser jeg ikke oppfatter) og musikk - musikk over alle grenser. Fin musikk. Om du noen gang får sjansen, se filmen. Nyt.