Sommeren for to år siden, omtrent nøyaktig, hadde jeg en
samtale. Jeg lå på en tynn skumgummimadrass på et trekkfylt, falleferdig loft. Jeg
vokste opp på dette loftet. Det var her… og det var her… og den gangen også. Loftet
bar på minner fra en hel kjærlighetshistorie, og nå skapte jeg nye og uvurderlig
verdifulle. Minner i den digitale tidsalder:
Jeg stirret inn i en bitteliten, slitt dataskjerm, på bildet av min beste venn.
Vi skypet for første gang på… lenge. Veldig lenge.
Jeg lå der og kjente etter. Hørte stemmen hans, hørte latteren,
og oppdaget noe jeg ikke hadde visst før den kvelden. Jeg kunne trekke pusten
dypt, dypt ned i lungene for første gang på altfor, altfor lenge. Minst et år.
Kanskje nesten to. Fordi jeg kunne snakke med ham. Vi snakket og snakket, lo og
spøkte og gikk inn varsomt på de dype, alvorlige emnene som gjorde så vondt. En
gang i blant trakk jeg pusten dypt, dypt, mens jeg kjente etter.
Visst var angsten der. Anelsen om at dette var siste
sommeren. Minnet om at oppturer alltid endte med brutale nedturer, og anelsen
om at den neste nedturen ville nå bunnen. Vissheten om at det ville gjøre
hinsides vondt. Men her og nå fantes vi begge to, og i halsen min lå en stor
klump av lettelse, som jeg pustet dypt forbi.
Det er to år siden, nesten på dagen.
I dag er en sånn dag der jeg savner.
Dette er ikke den knusende følelsen, den der jeg kjenner
sprekkene i sjelen min, praktisk talt i kroppen min, gå på kryss og tvers som et mønster i krakelert
porselen: Nei, dette er den knugende følelsen i brystet og vissheten om at jeg ikke
kan puste skikkelig før jeg hører stemmen hans.
Den følelsen. Av å aldri puste dypt og fritt igjen. God
sommer.
