Elviseffekten

Jeg var så glad, jeg, da jeg vandret rundt i sentrum i dag på vei til biblioteket. Det var solskinn, det var vårstemning, jeg hadde Beatles i ørene og luft under føttene. Jeg var på vei inn i en butikk for å kjøpe vårens første småis, og av gammel vane skummer jeg forsiden av avisene.

Dere vet hva jeg fant, for dere fant akkurat det samme selv i morges. Tilfeldigvis og uten advarsel falt Gustav Lorentzen omkull under et orienteringsløp, og plutselig har hele det norske kulturlandskapet skiftet seg litt, som et lite jordskjelv. Og jeg står der, i butikken og med jordbæris i hånden, og blir lei meg. Jeg blir lei meg. En mann jeg slett ikke kjente og slett ikke hadde tenkt på en lang stund, en mann som i grunnen ikke har gjort noe nytt og banebrytende jeg har vært en del av på mange år, faller omkull og jeg kjenner at det faktisk stikker i nesen. Så jeg går ut i solskinnet igjen, spiser is og tenker på hvorfor det er så trist.

I tredje klasse på barneskolen hadde jeg en musikklærer som var beryktet for å ha "kanskje kommer kongen" på pensum alltid, uansett klassetrinn, og hvor mange av unge mennesker har ikke sunget "Hallo Hallo" en eller annen gang i løpet av grunnskolen? Som det en-gang-i-tiden mobbeofferet jeg har vært kan jeg fremdeles "Ikke slå" utenat. Jeg hadde to kassetter med dem og èn med Ludvigsen alene. Sistnevnte kassett bodde hos kusinen min, fordi hun brakk bomerangen sin. Så lenge jeg kan huske har "ku i tunnelen", "Dum og deilig" og "En forhekset Prinsesse" vært fast repertoar når min mor og jeg synger i bilen, selv om "Dinosauren og Månen" var begges favoritt egentlig. Hver gang jeg har tenkt på det tilsynelatende paradoksale at jeg, som bestandig var veslevoksen til fingertuppene som liten, i dag brenner for barnelitteratur, har jeg endt tankerekken nettopp ved Gustav Lorentzen, fordi han en gang bemerket at han også hadde vært så veldig veslevoksen som barn at han måtte ta det igjen som voksen - han var barnslig nå. I det hele tatt har Knutsen og Ludvigsen vært en del av hele min oppvekst, en sånn sak som er så inkorporert i verdensbildet at en ikke tenker over det. Jeg vokste opp med dem, og sånn var det.
Men det er ikke bare fordi jeg vokste opp med dem, det er enda mer at alle vokste opp med dem. Jeg blir nemlig så veldig, veldig varm i brystet av det jeg pleier å tenke på som "Elviseffekten".
Folk var glad i musikken til Elvis, men hvis det hadde vært alt ville det ikke skapt voldsomt store bølger da han døde. Ja, at Elvis døde ville bety at det ikke kom flere album og ikke flere konserter, men bortsett fra det ville ikke det at en amerikaner døde bety så veldig mye for storparten av verden. Likevel samlet det seg enorme folkemengder utenfor Graceland, det ble så stor oppstandelse at Richard Thompson skrev en sang om det hele - når Elvis døde sørget folk, og de sørget ikke over tapte, fremtidige album - de sørget over personen, karakteren. En kunne si at de sørget over Elvis som symbol, noe beslektet med det Jimmy Carter sa i en offentlig uttalelse, men jeg tror at det er for enkelt. Det er ikke symbolet folk sørger over, for symbolet lever videre. Når folk sørger som de gjør, tror jeg det er det noe mer som ligger til grunn for det.
Det finnes flere eksempler på Elviseffekt, og jeg kan bruke eksempelet jeg har opplevd sterkest. Da Astrid Lindgren døde måtte de holde begravelsen i Stockholm fordi så mange ville gå, og selv da, i en kjempesvær kirke i hovedstaden, sto folk i kø utenfor kirken. Hadde jeg hatt mulighet ville jeg ha reist til Stockholm den helgen. På det tidspunktet var det tyve år siden hun skrev sin siste store roman, og småfortellingene som var kommet ut siden var som sagt små, og lite kjent selv for storlesere. Når folk sørget handlet det ikke om de bøkene en nittifem år gammel dame ikke kom til å skrive i fremtiden, og det handlet ikke om de tingene hun hadde kjempet frem etter at hun blandet seg inn i politikken. Kanskje handlet det litt om at hun hadde kjempet for barn og dyrs rettigheter, men det handlet ikke om resultatene av arbeidet. Det handlet ikke engang om selve bøkene hun hadde skrevet, selv om det først og fremst dem folk var glad i. Det handlet om i hvor stor grad hun hadde påvirket folks liv, uten å være i nærheten av dem personlig, og det handlet om at en var blitt kjent med henne som offentlig person - og den personen hadde vært fin Selv om poenget med sorg i forbindelse med dødsfall er at noen du har vært glad i forsvinner. Bøkene og sangene forblir jo, selv om personen bak forsvinner - så når folk vil dra i begravelsen handler det om at en er blitt glad i personen. En persons påvirkning i ditt liv trenger ikke være direkte og fysisk, den kan like gjerne være en visshet, en del av bakteppet i livet ditt. Når så den personen dør, det være seg Astrid, Elvis eller Gustav, er det virkelig personen bak det hele folk sørger over.

Knutsen og Ludvigsen gjorde et slags bittelite comeback på øyafestivalen 2006. Sammen med dem sto blant annet Sondre Lerche, og etterpå snakket han om hvordan det opplevdes å være på scenen med dem. Han snakket om nettopp denne Elviseffekten, for der ute blant publikum fantes mennesker i alle aldre, unge folk, gamle folk, mellomstore folk, og alle sammen kunne sangene. Alle sammen hadde et forhold til konseptet Knutsen og Ludvigsen, enten de husket når de dukket opp en gang på begynnelsen av syttitallet eller var blitt kjent med dem gjennom cder rundt årtusenskiftet. Bård Ose kommenterte i NRK i dag at Gustav Lorentzen var den viktigste enkeltpersonen i norsk barnekultur de siste førti årene, og jeg tror han har rett. (Det er mulig at Trond Viggo Torgersen følger tett etter, men jeg vet ikke.) Og derfor er det jeg blir lei meg - for selve karakteren "Gustav Lorentzen" var felleseie for alle som er vokst opp i Norge de siste to generasjonene. Figuren han utgjorde var så stor at en ble glad når han var på tvskjermen. Stemmen var velkjent, fordi en hadde hørt den i allverdens former, i sang, i samtale, i skuespill. Han opplevdes som en venn, fordi han hadde vært tilstede i livet ditt så lenge, lenge nok til at du gjenkjente humoren, lenge nok til at du visste ting om hva han likte og hva han ikke likte, lenge nok til at du visste et eller annet sted i kroppen at han fantes. Selvsagt, du kjente ham ikke godt, du kjente ham ikke personlig og han visste ikke hvem du var - men du visste hvem han var, veldig godt.

Jeg liker Elviseffekten. Den følelsen av at jeg deler noe med mange, mange tusen mennesker, og den viten at vi alle sammen kan de samme tingene, av de samme grunnene, og at vi alle sammen forholder oss til konseptet av en person med de samme varme følelsene, den følelsen liker jeg. Jeg liker den sterke følelsen av fellesskap, av forening som skapes. Det er så jeg liker at det gjør vondt i meg fordi en gammel kjendis dør, fordi jeg vet at mange, mange tusen mennesker har det akkurat som meg. Radiokanalene kommer til å spille Knutsen og Ludvigsen i hele dag, og kjempemange kommer til å tenke på akkurat de samme tingene jeg tenker på. Det er et helt fellesskap som forener mennesker i alle aldre og fra hele landet, med tusen interesser og millioner av ulike erfaringer, som likevel deler dette ene.