...

Dere vet, det blir sommer og plutselig lukter det sjasminblomster alle veier. Solen steiker asfalten myk og jeg blir brun - og solbrent på leggene! Det har jeg aldri vært før, jeg trodde ikke det var mulig. Jeg tilbringer dager i Bergen, og oppdager at toalettet ikke virker lenger, og dessuten faller alle dørhåndtakene av. Det skal males i stuen og rives vegger i andre etasje, jeg rømmer fra alt sammen og greier ikke en gang å gjøre det subtilt.

Jeg greier ikke skrive, heller. Jeg greier ikke skrive dagbok, greier ikke skrive stemningskart, greier ikke skrive prosatekster og greier minst av alt å skrive blogg. Jeg har gått rundt og hatt nok med å holde hodet sammen, sove om nettene - en gang i blant - og være vennlig, arbeidsom, pliktoppfyllende og det virkelig vanskelige - grensesettende. Jeg har prøvd å sette grenser, og jeg har lagt meg hver natt med en svær klump av skyldfølelse i magen for alle de grensene psykologen har sagt jeg skulle sette, men som fremdeles flyter. Jeg er i Bergen og dette er veldig vanlig prosedyre.

Dette er onsdagsløgnen. Dette er de tankene som bare mine aller, aller nærmeste ser fnugg av, men de er ikke hele bildet. Jeg var svingende før jeg dro fra Trondheim, og de siste tre ukene har vært en sånn stor berg og dalbane som du finner i Liseberg. Uten stemningskart vet jeg faktisk ikke hvor mange ganger jeg har lagt meg om kvelden etter en fin, slik jeg har oppfattet det jevn dag og vurdert å gjøre noe slemt mot meg selv - men det har vært en del, og hver morgen har jeg avfeid det. Onsdagsløgnen finnes.
Jeg er også omgitt av sommer, og jeg er solbrent på leggene. Jeg fant meg en jobb som er fantastisk og trivelig, og en jobb der jeg vet at jeg er flink. Jeg har dager etter jobb, der jeg deler norske jordbær og liksomøl med Kristian. Jeg har kvelder der jeg leser høyt for min søster eller har hjemme alenekvelder med min bror og hans tjommier. De chiller i sofaen, mens jeg serverer innkjøpt kinesisk, fordi jeg har forlest meg på vampyrbøker og menneskene i disse av en eller annen grunn insisterer på å spise "kinamat". Jeg har kvelder der jeg leser Stieg Larsson på svensk, mens familien popper gammeldags popcorn i en gryte og katten maler på stolen. Livet er ganske godt, på bølgetoppene og i mellomsjiktet.

Hvor skal vi med denne informasjonen?

Sannheten er at vi skal ingen steder. Jeg skulle bare bryte isen, så det ble mulig å skrive noe senere. Når det går mange dager, uker, mellom innleggene, blir det første innlegget stadig tyngre, jeg blir lammet og det blir en bølgedal. Det første innlegget knuser isen og baner vei for andre og mer matnyttige tanker. Disse første innleggene er alltid meningsløse, men nå når isen er brutt kommer det kanskje svømmende en fisk med mer kjøtt på beina, mellom isbitene.