Oh, I DO want to

Det begynte med en tekstmelding fra Silje, halv seks om ettermiddagen en mandag i mars 2008. Den var på nynorsk, slik alt hun skrev på på det tidspunktet var, og den fastslo at vi, hun og jeg, var nødt til å dra på "We Will Rock You"musikalen. For å få med oss den ville vi være nødt til å reise til London. I tekstmedlingen legges det løse planer for sommeren 2008, men dere vet - det er forskjell på hva en vil og hva en får til. Sommeren 2008 forsvant i hytteturer og lydbokinnlesing, ispedd telefonsamtaler og en og annen bringebærsorbet, men garantert ingen Queenmusikal.
(Spør du hvorfor vi skulle på Queenmusikal? Du kan spørre senere, jeg kan heller bruke enda et langt innlegg om hvor skjellsettende tenårene var.)

Vi fikk det jo omsider til, mest fordi vi har en nydelig kamerat vi en gang gikk i klasse med, og som nå drar oss med på sin tredje forestilling. (Bless you, boy.) Det er noen måneder siden vi faktisk greide å fastsette at vi skulle, og litt mindre tid siden vi greide å luke ut noen datoer vi hadde tid alle tre. Så tok det litt tid før alle hadde svart skikkelig, og litt tid før alle billetter var bestilt - men da de først var bestilt, både bosted, musikal og reise - da begynte det å krible i meg. Det begynte nesten å bli virkelig. Jeg har holdt det inntil brystet, først og fremst for å unngå å plage mine venner og bekjente. Det er en kjent sak at diverse familiemedlemmer i mitt tre til stadighet utbryter "oh, I do want to go to England!", og ettersom det er ti år siden sist, hvis du ser bort fra en helg i Cardiff, kunne det bli stygt hvis jeg først åpnet for å fortelle om hvor mye jeg gleder meg.
Den siste uken eller så har jeg vært ute av stand til å holde det stille. Jeg har bare spilt britisk musikk. Jeg har bare sett på britiske tvprogrammer - og ikke en gang krim, enda det er påske. Jeg har bare lest britisk litteratur, deriblant Shakespeare og Jane Austen. Jeg har spist brune bønner i tomatsaus til frokost og mumlet engelske gloser til meg selv når jeg var alene, ikke for å lære dem, men fordi de gjerne er så pene. Det er mindre enn en uke til vi reiser, og passet mitt ligger pent lagt frem på en hylle - jeg sjekker det mange ganger daglig for å se at ingen lånere ubeleilig har lånt det. Det har boblet frem med jevne mellomrom og tatt over, gjort meg vibrerende med forventning, og den siste uken har jeg latt det strømme ut - vi skal til England, har jeg sagt det?
(Forventet svar: jah. Det har du. Hvorpå jeg sier; åh, gleder meg!" ... "Jeg skal til England, visste du det?")

Jeg gleder meg. Jeg prøver å forberede meg på flyforsinkelser, lange køer, regn, dårlige senger, lange gater og ingen stedsans, men det hjelper ikke. Jeg gleder meg. Og ja, jeg gleder meg til musikalen. Men kanskje enda mer gleder jeg meg til







Ja. Og til sist, en viktig ting som jeg må gjøre hver gang jeg er i London - jeg må til St. Paul's Cathedral. Ikke fordi jeg er spesielt religiøs, for det skal gudene vite at jeg ikke er. Det er ikke engang fordi jeg er interessert i kunsthistorie, selv om jeg sikkert kan analysere bygget og leke kunsthistoriker, hvilket jeg ikke kunne sist jeg var i England. Nei, den store og eneste grunnen til at jeg må til St. Paul's og mate duene utenfor, helst i en vid, litt grå kjole og garantert mens jeg synger, er Julie Andrews. I rød kåpe. Som synger. Stort sett hele mitt liv har jeg elsket en fiktiv, gammel dame som selger fuglefrø utenfor katedralen, mens Mary Poppins leker med en snøkule uten snø. Dette er suveniren jeg ønsker meg mest i hele verden: