Wednesday, July 29, 2015

for the longest time; fnis.

Lisboa er en vakker, vakker by å gå rundt i med en som gjør deg fnisete glad. I dag har jeg gått rundt og sett, og følget mitt har stanset og sagt: se! Den bokhandelen må vi gå inn i! Og så har den unge mannen dradd meg inn i en bokhandel med buede dører og bølgende tak! Med med mørke, fine vegghyller fulle av portugisiske boktitler og stabler av bøker langs bord. Vi stanset ved hans fagbord (jus) og mitt fagbord (barnelitteratur) og vi lo av engelskhyllen hvor Danielle Steele og Virginia Woolf ble stilt side om side. Deretter trakk han meg inn i en tebutikk - merk, han trakk meg dit, og det viser seg at vi eier den samme nerde-tesilen. Vi har hørt en gatemusikant spille cello, sett etter piratleker til en fireåring  og vi ramlet innom en ekte, portugisisk demonstrasjon med Amnesty International. Vi skjønte ikke så mye, men det morsomme var at vi begge gjenkjente arketypene som finnes i en sånn demonstrasjon. Vi kjente dem igjen, alle sammen, fordi vi har så mange felles referanser. På et tidspunkt uttalte vi den samme setningen ord for ord, synkront, påfulgt av litt mer fnis. Det har vært en sånn dag, og en sånn kveld, og det var jammen meg en sånn kveld i går også.

I etterpåklokskap: da jeg etter et par dagers bekjentskap foreslo at den unge mannen skulle slippe alle andre ferieplaner til fordel for en spontan tur til Portugal, trodde jeg aldri i livet at han ville komme. Han kom. Han pakket og møtte meg i en paradisisk ferielandsby i Portugal, og vi tilbringer våre våkne timer med å fnise mot hverandre. I bakgrunnen, og dette er vi begge pinlig klar over, spiller Billy Joel. I forgot how nice romance is! 

Sunday, July 26, 2015

På en uke

I går, da vi parkerte bobilen i Spania, var det to år siden Kristian døde. Vi gikk på resturant midt på natten, og vi var så slitne og med så kraftig søvnunderskudd at en halv flaske hvitvin gjorde oss tilnærmet snydens. Vi endte opp med å sjangle gjennom gater i Vigo, sterkt lattermilde og med sorg i hjertet. Overkommelig sorg, i år. Overlevbar sorg. Sorg som ble markert med en feiring av liv. Vi så en grafitti han ville ha elsket.

Det var også en del av planen med å reise så langt akkurat nå, denne uken. Å være et annet sted, et sted i varmen, å unngå å sitte som en livløs klump med smerte i en krok mens livet passerer. Jeg tenker en del på dette, på at jeg vil gripe livet mens jeg har det. Jeg vil være en sånn som våger å reise ut i Europa, trass i at jeg er redd for både biler og motorveier. Jeg vil se tilbake på livet mitt, samme hvor langt eller kort det blir, og vite at jeg tok i mot det jeg kunne, opplevde alt jeg kunne.

På en uke har jeg opplevd litt av hvert, alt fra et dekk som eksploderte midt i en motorvei mens bilen kjørte i 110 km/t, til en rasende fransk trailersjåfør som vekket oss midt på natten og skjelte oss ut, til tiårige mestertyver som skamløst stjal alt de kom over på campingplassen der vi stoppet for å tisse. Jeg er redd ingenting av dette kom med på film, selv om hjulet er i det minste dokumentert i etterkant. Det var bokstavelig talt vrengt. Og jeg har opplevd ting fra flere steder enn planlagt: Vi endte opp med å reise gjennom Sverige, så nå har jeg sett broen som er udødeliggjort som dansksvensk krimscene. Og fordi vi fulgte gpsens trofaste forslag, har vi sett steder vi ellers aldri ville ha visst om: den bestemte seg for eksempel at den raskeste veien til Spania gikk innom fem bompengestasjoner og en piktoresk midnattstur til en bitteliten, belgisk lansby kalt Theux. Vi fulgte lydig instruksene, som tok oss av motorveien, innom små brosteinsbelagte landsbygater, før vi vendte tilbake til den samme motorveien som før. Vi ville aldri ha funnet på det selv, så da ville vi aldri ha fått se skyggen av middelalderruinene som ligger der. Til gjengjeld kan det jo hende at vi faktisk hadde nådd frem til en campingplass og fått en hel natts søvn... Men da hadde vi aldri møtt den illsinte franskmannen, og sannsynligvis ville vi ikke hatt full utsikt til små lommetyvers kunst heller. Vi ville gått glipp av mye mer enn søvn, hadde vi hatt en frisk gps.

Noen sanseinntrykk kan ikke fanges på film. Smaken av blekksprut, Galicia-vri. Dekkmann i Ski, som har håndsåpe som lukter lavendel på gjestedoen, og følelsen av hvor høyt i luften du kommer i når du sitter i en høy bobil som fraktes av en trailer med aggressive, orange redningslys. Og noen erfaringer gjør seg bemerket: Dyreparker er visst stort i vest-Europa. Vi telte tolv forrskjellige skilt på et døgn. Repsol er den suverent beste bensinstasjonskjeden i Spania, og hvis du skal spise middag klokken ett om natten er Pablos resturant i Vigo et godt valg. Hvis du er heldig med hotellet kan du få en spektalulær lytteopplevelse av noen andres orgasme etterpå, og et videokamera kan dessverre ikke fange inn den fantastske, urovekkende og krydrede lukten av brann et ukjent sted i  Pyreneene.

Monday, July 20, 2015

El Camino, Motorway Style

Nordvest i Spania ligger den autonome regionen Galicia. Omtrent 2.8 millioner mennesker lever her, og klimaet er etter hva jeg forstår relativt likt på vestnorsk natur: det er grønt, fuktig og mildt, med bukter og nes og små fjorder, høye fjell og skogkledte åser. Jeg har et håp om at det er litt varmere.
Det mest spesielle ved Galicia er hovedstaden, Santiago de compostela. Eller, det er vel så riktig å si at det er veiene til Santiago de Compostela som er bemerkelsesverdige. I Europa går det diverse vandreruter som alle sammen ender ved en kirke i byen, og alle veiene går under samme navn: El Camino de Santiago. Sant nok, det heter O Camiño de Santiago på galisisk, men likevel: Hvis du forteller at du skal gå el Camino til en av de 1 214 000 000 katolikkene som finnes i verden, vil de vite hvor du skal. Du skal gå pilgrimsveien til et av de tre største pilgrimsstedene som finnes innen katolisismen: bare Jerusalem og Roma er større. Folk har gått disse veiene i over tusen år, og fremdeles går omtrent 200 000 mennesker el Camino hvert år. De kommer for å besøke St. Jakobs siste hvilested. Levningene til Apostelen Jakob er nemlig begravet her, i Santiago de Compostela-katedralen. 

Jakob var opprinnelig fisker i Geneseretsjøen, men etter å ha møtt Jesus forlot både han og broren familiebedriften for å følge i hans fotefar. Begge brødrene ble Jesus' disipler, og begge kan nevnes blant martyrene: Johannes fordi han er den eneste disippelen som aldri ble martyr, og Jakob fordi han var den første som mistet livet. (Både han og broren var beryktet for å være bråsinte, faktisk ble de kalt "tordensønnene", og dette kan ha bidratt til at han til sluttet mistet hodet fullstendig... bokstavelig talt.) Men før det gikk han rundt i Jerusalem og misjonerte, og han må ha vært en sekk med poteter på scenen, for ingen tok ham alvorlig. Han talte for døve ører helt til Pyreneene, til han opplevde et mirakel: i år 40 sto den Hellige Jomfru Maria foran ham og oppmanet ham til å ikke gi opp. På stedet fikk han reist den første kirken dedikert til henne, (også et populært pilgrimsmål) og da han vendte hjem til Jerusalem, ventet kongen ham med øks.
Hvorfor er han så ikke gravlagt i Palestina, lurer du kanskje på? Det er et bedre spørsmål hvorfor han er gravlagt i det hele tatt, for egentlig skulle kroppen hans bli hundemat. Katolikkene vet å lage fascinerende fortellinger: I stedet ble liket sendt i marmorbåt, uten ror og uten årer, og båten ble ført av en engel over hele Middelhavet og like til kysten av Galicia. Han ble gravlagt her, og den lille byen som vokste opp fikk navnet stjernemarken: Campo de Estella. I dag? Compostela. St. Iago de Compostela. St. Jakob av stjernemarken.

De fleste pilgrimmer går til fots. Jeg og min mor kjører motorveien, i en bobil. Men vi har dette til felles med fotgjengerne: Vi er på vei gjennom Europa, og reisen vår har Santiago de Compostela som mål. Vi kjører på solfylte, farefulle motorveier, vi overnatter på lugubre campingplasser, vi krangler og synger så hjertelig som bare vi to alene i en bil kan. Veien vår går gjennom Danmark, Tyskland og Frankrike, og før vi er tilbake i Norge skal vi visst innom Portugal også. Sist jeg var innom så mange land på en måned, var da jeg var fem år og foreldrene mine dro på Interail. Jeg spår at når vi kommer frem til katedralen, er vi like slitne som om vi hadde gått til fots. Og dette skal selvsagt dokumenteres. Jeg har med kamera i bagasjen.

Monday, July 13, 2015

Verden anno 2035

Da jeg var liten, hendte det at vi filmet hjemme hos meg. Ikke fordi vi hadde videokamera, det hadde vi egentlig ikke. Og dette var på den tiden der en telefon fortsatt hadde taster du kunne trekke rundt, og en ledning med krøller. Men min mor var "bølleleder" (som betyr, for dere som ikke hadde akp-foreldre, at hun holdt selvtillitskurs for kvinner. Bøllekursene fortjener sin egen post.) En viktig del av bøllekursene innebar et videokamera, så med jevne mellomrom kom hun hjem med et kamera. Da filmet foreldrene mine småsnutter. Noen ganger filmet min far Gullhår og de tre bjørnene, men for det meste var det hverdagslivet vårt: de filmet i stuen vår, i hagen vår, små minner som i dag er stor underholdning å se på. Det er et lite innblikk inn i vår nittitallsstue, komplett med de små og pinlige detaljene du har glemt helt til du ser dem igjen. Pastellgardiner, stoltrekk av treperler, grå telefon med ledning? Javisst. Det er dokumentert. Det er også et bittelite innblikk i hvor langt og lyst hår jeg en gang hadde, den gangen jeg var under en meter høy. Det er snutter som viser hvor stort mellomrom jeg hadde etter å ha felt to melketenner. Det er min mor uten et grått hår, like gammel som jeg er nå. Det er min nå voksne lillebror, seks måneder gammel. Det er min søster iført prinsessekjole og svarthårig glorie, mens hun pusser sine to første tenner. Det er mange ting.

Jeg har veldig lenge tenkt på hvordan mitt voksne liv har manglet denne dokumentasjonen. Det er knapt nok blitt fotografert, og i så fall aldri på de faktiske hverdagshendelsene. Nå er det ikke like stort å se en voksen kvinne pusse tenner på studiehybelen sin, men jeg hadde ukentlige filmbesøk som aldri ble dokumentert. Vi satt daglig på kafé på universitetsområdet, og ubemerket av oss forandret verden seg i løpet av de seks årene vi satt der, men vi husker det ikke. Vi kommer til å glemme hvem som hadde skjegg og hvem som alltid gikk med hårsløyfe. Vi kommer til å glemme, hvis vi ikke allerede har gjort det, hvordan vi så ut når vi var sammen. Med tiden kommer vi til å glemme hvordan vi hørtes ut når vi snakket. Når vi er femti, hvis vi blir femti, vil vi ha glemt hvordan stemmene våre lød før vi fylte tjuefem. Hvordan vi snakket, hva som var sjargong og slang akkurat det året. Kveldene er blitt til utrolig fine minner, men de små detaljene forsvinner. Vi har tapt dem.
Kanskje ville vi alltid ha tapt dem. Å feste dem til film føles litt som å spraye lakk over tørkede høstblad, så de skal bevare fargen fra den høsten. Det føles som nostalgisk vås, et forsøk på å henge fast i fortiden. Men likevel. Likevel. Jeg ser filmsnutter fra barndommen og det får meg til å huske. Og noen ganger ikke det en gang: noen ganger ser jeg film fra før jeg kan huske, fra før jeg var til, og jeg ser inn i en verden som ledet frem til at jeg ble til. Bryllupet til mine besteforeldre, der min bestefar smiler til han nesten sprekker, det er et fint minne å få være ettertidsvitne til. 

Jeg liker nostalgi, jeg liker tidsminner, og jeg liker muligheten til å skape narrativer av virkelige hendelser. Jeg er en av dem som ser ut av bussvinduet mens jeg hører på musikk, og det hele blir til en scene med soundtrack i bakgrunnen. Jeg har tegnede musikkvideoer i hodet, som lengter etter å komme ut. Nå er muligheten her. Jeg har nemlig fått penger midt i sommerferien min, og det er en uvant og trivelig ting: Jeg brukte dem straks og med en gang opp. Jeg kjøpte meg et videokamera. Verden anno 2035: dere vil få vite alle de pinlige, fine detaljene da.

...Og verden anno 2015: dere vil få vite hva jeg skal bruke kameraet mitt til de neste ukene. Det er et narrativ på vei.