Tuesday, October 13, 2015

Etterpå: Paint

Jeg vil tro at de fleste av leserne som stikker innom her har skjønt at jeg liker fortellinger med happy ending. Overraskende ofte synes jeg at den virkelig originale slutten er en lykkelig en, en feil jeg synes selv Neil Gaiman gjør med jevne mellomrom. Han har en og annen tekst, spesielt blant kortfortellingene, der jeg synes han velger en enkel, men banal løsning: den tragiske. Den mest gripende slutten på en fortelling er ikke å la den ene halvdelen av et romantisk par dø, eller å la hovedpersonen drukne og bli et evig, episk minne, eller å la  den supre professoren som forandret alt gi opp jobben, eller... Nei, den virkelig originale slutten er å lage en lykkelig slutt der en forventer en nostalgisk eller brutal avslutning. Det er faktisk ikke bare romantikeren i meg som foretrekker at historien slutter lykkelig, estetikeren i meg liker det også. Romeo & Julie har utspilt sin rolle som tragisk kjærlighetsmotiv, og Shakespeares mest overraskende konklusjoner finner jeg bare i komediene. Hvis ryktet jeg har hørt om det opprinnelige manuset til filmen True Romance stemmer, synes jeg den eksisterende filmslutten er bedre, og jeg elsker Neil Gaiman, make no mistake of that, men Stardust er bedre som film enn som roman.

Jeg misliker H.C. Andersens eventyr, noen av dem intenst, fordi han så ofte har pessimistiske, håpløse og deprimerende slutter. Grantreet som våger å drømme blir brent på bålet! Piken med fyrstikkene fryser ihjel, piken som ønsker seg røde dansesko kan velge mellom å være med djevelen eller å bli invalid for resten av livet. Den som har lest det originale eventyret"Den lille Havfrue" vet at  havfruen egentlig dør og blir gjort om til bølgeskum. Disney kan beskyldes for mye, men akkurat i dette tilfellet foretrekker jeg deres versjon. Og nettopp sånne kunstneriske friheter tar jeg meg når jeg forteller for elevene mine. I min versjon overlever Ikaros ved hjelp av hjerte/lungeredning. Verdens fineste sitat, Neil Gaimans parafrasering av G.K. Chestertons Fairytales are more than important: not because they tell us that dragons exist, but because they tell us that dragons can be beaten, oppsummerer i én strofe betydningen av å overvinne dragene, og barna jeg møter skal bære med seg løsninger og håp etterpå. 

Men. Jon Cozart, under kunstnernavnet Paint, har skapt åtte unntak for meg. Han er en amerikansk filmstudent på noen-og-tyve, og parallelt med eksamener, innleveringer (og et stand-up show i Skottland ) lager han noen fantastiske youtubevideoer. Mine to storfavoritter er de to Disney-sangene hans: After Ever After. Hva skjedde etter rulleteksten? Etter at Askepott fikk prinsen sin, etter at Aladdin giftet seg med Jasmin, etter at John Smith reiste tilbake til England? Med noen virkelig fine rim, gjerne med en liten samfunnskritisk snert, i tillegg til utrolig videoklipping og briljant mimikk, skaper Paint Disneyversjoner som setter seg i tankene dine. Jeg måtte anstrenge meg for å ikke synge "when I separate their bodies from their HEADS" på toget i helgen.



4 comments:

  1. Herlig innlegg og at du fremhever Jon Cozart. Han blir ofte spilt i mitt bibliotek. :)

    ReplyDelete
  2. I mitt også. Tenke seg til at han var gått meg fullstendig hus forbi før jeg traff Kjæresten!

    ReplyDelete
  3. Jeg har da snakket til deg om Paint?! Jeg mener bestemt jeg spammet deg feks med denne?:

    https://www.youtube.com/watch?v=y57sYHIDP_Y

    ReplyDelete
  4. Det kan godt hende, men den har glidd ut av hukommelsen min som en sleip fisk. Du vet hvordan det er, jeg trenger tydeligvis å bli spammet flere ganger. Har du sett Malinda Katleen Reese AKA "Google translate sings" på youtube? Det kommer nok en post om det også, når jeg bare finner riktig vinkel. Tenke seg til at NOE som helst får meg til å spille "Wrecking ball" gang på gang!

    ReplyDelete