Thursday, March 24, 2011

glemt

Lille My, min storesøster
ba meg bli sint. Lær deg å slåss
sa hun
Storesøstre vet så mye. De kan alt
og har gjort så mye
men de husker ikke alt.
De fortrenger.

Monday, March 7, 2011

Mrs. Banks, Igjen.

Personlig angrep

Dette er et personangrep. Dette er et personangrep som er så fullt av edder og galle at det nesten burde sensureres, bare at jeg synes hun fortjener hvert sviende risp. Jeg skal fortelle deg om rektoren på den første barneskolen min.
Nei, jeg skal egentlig ikke det. Jeg skal fortelle deg om barneskolen min, egentlig. Jeg har sensurert alle navn, bortsett fra fornavnet på rektoren. Hun het Randi, og hun fortjener å få mine historier knyttet til navnet sitt. Hun var rektor på Fridalen Skole i de seks årene jeg gikk der. Hun er rektor der fremdeles.

I januar 2004 hadde bergensavisene et stort oppslag fra Kringlebotten skole. En gutt hadde fått armen brukket, etter at medelever hadde slått ham. Jeg husker at jeg sto utenfor butikken og leste forsiden, og jeg tenkte "Dette kunne skjedd på Fridalen." Og verken Kringlebotten eller Fridalen skole er regnet for den verste mobbeskolen i landet. De er ikke engang regnet for å være verst i Bergen. Det har bestandig fått meg til å lure på hvor ekstrem mobbing egentlig kan bli. Må folk dø? Lemlestes? Jeg har nemlig seks år med interessante minner.

Da jeg byttet skole i sjette klasse, kom jeg i klasse med fire andre elever som også hadde byttet skole - fra Fridalen, til Slettebakken - på grunn av mobbing. Vi var fem elever i en klasse på tjuefem, som hadde byttet skole av nøyaktig de samme årsakene. Jeg kjenner noen av deres historier, jeg kjenner mine egne og jeg har sett elever gå ensomme hjem - i dag. De fleste lærerne er de samme. Randi, som sitter med hovedansvaret, er den samme. Jeg tviler på om noe har forandret seg.

I første klasse skulle vi tilbringe fast tid hver uke på gressbakkene bak skolen. Jeg gruet meg til disse timene, for ensomhet merkes tydeligere utendørs enn når du sitter på pulten din i et klasserom. Ensomhet i et friminutt varer bare ti minutter, og du kan korte inn de minuttene ved å slepe deg ned trappen. Ensomhet blir veldig, veldig merkbar når du går rundt alene i to timer.
Det var en sånn dag jeg fant *Merete*. Hun satt under en trerot og gråt. Treroten var direkte i synsvinkelen til lærerne, men ingen spurte henne om hva som var galt, ingen snakket til henne. Det gjorde jeg, og hun fortalte at hun var ensom, hun var redd for klassekameratene som pleide å følge etter henne hvor hun gikk og hun lengtet etter at disse to timene skulle være over, at skoledagen skulle være over. Vi var syv år gamle.
Det var en jente som pleide å forfølge henne. Nesten hver dag i et halvt år sluttet Merete å gå på skolen. Hun gikk hjemmefra klokken ti på halv ni hver dag, og hun kom hjem i tolvtiden hver formiddag. I mellomtiden satt hun utenfor muren rundt skolebygget, aldri i skolegården, så hun skulle slippe å bli slått ned, slippe å bli trakassert, slippe å bli frastjålet matpakken og slippe å bli frastjålet klær. De voksne? Hun fikk et halvt år med ugyldig fravær, men ingen tok kontakt med moren hennes. Den store hemmeligheten ble avslørt mot juletider, fordi moren av seg selv oppdaget hva Merete brukte dagene til. Hun spurte lærerne hvorfor hun ikke hadde fått beskjed, og fikk ingen gode svar. Det finnes ingen gode svar.
Når jeg ser for meg lykke, ser jeg for meg Merete, åtte år gammel. Jeg ser henne løpe ned trappene en gang i slutten av første klasse. Hun har bokstavelig talt luft under beina. Det var den siste dagen hennes på Fridalen.
Den dagen da jeg traff henne, under den treroten, fikk hun en liten plastfløyte av meg, en syvårings tafatte forsøk på å glede noen. Hun var også en av oss fem, og da vi traff hverandre igjen sa hun at den fløyten var det fineste minnet hun hadde fra Fridalen. Det er meningen at en skal ha finere minner enn som så.

*Anne* gikk også i den nye klassen min. Hun gikk to år lenger på Fridalen enn Merete gjorde. For henne - og for foreldrene hennes - toppet det seg den gangen hun kom hjem midtvinters uten jakke, uten ryggsekk, uten sko. Det meste av dette lå spredt alle veier langs veien, og tro meg, det var ikke Anne som hadde spredt dem. Den jenten som før likte å forfølge Merete, hadde fått et nytt leketøy. Men det var ikke egentlig det faktum at Anne kom hjem kald, våt og uten skolesakene sine, det var det at da foreldrene til Anne dukket opp på skolen og forlangte en forklaring, fikk de beskjed om at de måtte bli strengere, for Anne drev så massiv mobbing av sin egen mobber. Stakkers mobberen. Anne byttet skole.

Jeg var liten og dum da jeg så *ham* for første gang. Jeg var åtte, han var tre år eldre. Han var ganske pen, og han hadde fine øyne. Jeg, en fjott av en tredjeklassing, var plagsom.
Han hadde to kamerater. Jeg lærte å være veldig, veldig redd for dem. De forfulgte meg i friminuttene, hver dag, og jeg løp fra dem, gjemte meg. Det var en gjemselslek som sikkert var artig for dem. Til slutt kom jeg på at på jentedoen, der kunne de ikke følge meg! Så jeg gikk dit i storefriminuttet, bare for oppdage at de jo hadde jentevenner. Først dundret de på døren i tyve minutter, dundret og ropte, mens jeg satt musestille med beina trukket opp under meg og gråten i halsen. Da pausen endelig var over, gikk de inn, men før de gjorde det sørget de for at døren gikk i smekklås. Jeg satt fastlåst her i en time, til neste friminutt da det ble oppdaget at døren var låst. I timen skulle jeg forklare hvorfor jeg var for sen, at jeg ikke hadde skulket, at jeg hadde vært fastlåst. Jeg måtte prøve å forklare hvem de var, men jeg visste egentlig ikke navnene på dem. I mitt tilfelle er dette den ene gangen noen faktisk forsøkte å gjøre noe. *Christoffer* og *Asgeir* ble ropt ut på gangen, og de måtte ta meg i hånden og si unnskyld. Christoffer slo meg ned i skolegården i neste friminutt.
Asgeir brukte lenger tid på sin hevnaksjon. Han så meg tidlig en morgen, mens jeg hang av meg ytterklærne. Jeg var fremdeles åtte år, og jeg skulle inn på skolefritidsordningen. Han så meg, så på kameraten sin og gikk ut for å "hilse på". Han la hendene rundt halsen min, klemte til og ristet meg til jeg mistet bevisstheten. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der, men jeg våknet med hodet mot steingulvet. Lærerne i enden av gangen så ingenting. I de neste to timene var jeg fryktelig trøtt, og i matpausen kastet jeg opp. Dette er tegn på hjernerystelse. Jeg fortalte historien til læreren min, som tok meg ut av rommet og la meg på en sofa "til jeg følte meg bedre". Deretter reiste jeg hjem og sovnet. Foreldrene mine vekket meg til middag, og jeg fortalte dem historien - de ble sinte. Hodeskader skal vel helst undersøkes? Og foreldre til barn som blir kvalt til de mister bevisstheten og deretter slår hodet sitt hardt mot steingulvet, skal vel helst gjøres oppmerksomme på hva barnet deres opplevde den dagen? Den informasjonen skal ikke være nødt til å komme fra barnet.

Jeg tror ikke noen av oss følte seg skikkelig trygge, selv om ikke alle hadde eldre fiender eller nærkontakt med knyttnever. For de fleste handlet det mest om hierakiet, det som avgjorde om du fikk være med i friminuttet, det som avgjorde om du fikk invitasjoner til "klassefester". Jeg var nederst på rangstigen. Det betyr at jeg var den som ingen egentlig skulle være med. Når det er sagt: Jeg hadde noen. Ungene på andre og tredje nederste trinn hadde klynget seg sammen og nå var de solidariske, men jeg ville ikke være med dem likevel. De kjente hverandre nemlig fra før. Følelsen av å være femte hjulet, følelsen av å være et veldedighetsprosjekt som en kan være med i spisepausen, men ikke ellers - det var verre enn ensomheten. Foreldrene mine prøvde å hjelpe, men læreren min sa bestandig, med overraskelse i stemmen, at hun "trodde Engeline likte å være alene. Virkelig, mistrivdes hun?". Og på sett og vis hadde hun jo rett, jeg ville jo faktisk være alene med bøkene - jeg var med dem i skoletiden, jeg var med dem etterpå.

Det var en som kanskje var like langt nede som meg, bortsett fra at han var gutt og derfor automatisk var litt høyere. Han var guttenes svinegris. Han pleide å stå alene i en krok, mens alle klassens gutter sto i sirkel rundt ham og ropte i takt "svinegris, svinegris. SVINEGRIS". Du ser det for deg, gjør du ikke? Det sto selvsagt lærere i nærheten, og en gang så jeg naturfagslæreren vår stå og se direkte på, med et smil rundt munnen. Om han trodde dette var en morsom lek, eller om han syntes klassekameraten min var et svin vet jeg ikke. Jeg vet at han smilte.
"Svinegrisen" tok igjen på jentene. Han var verst på glattisen, og han var den som veltet flest pulter i klasserommet.
Hun må ha slitt med klassen vår, læreren. Riktignok hadde ikke vi den jenten som likte å forfølge klassekamerater, hun gikk som sagt i parallellklassen, men vi hadde til gjengjeld guttene som likte å kaste tunge, skarpe ting rundt og helst på jentene, vi hadde guttene som likte å spenne bein på hvem som helst i sommerhalvåret og ikke minst, vi hadde dem som syntes at det morsomste som fantes var å dytte medelever på glattisen. Jeg husker ikke nøyaktig når det sluttet å være en svær sak at noen måtte på legevakten for å sy et hull i hodet.

Det tok mange år før jeg innså at læreren min var et fjols. I første klasse var jeg glad i henne, senere var jeg full av sinne og forakt, og i dag tenker jeg at hun orket å forbli på skolen nettopp fordi hun var et fjols. Jeg synes fremdeles at hun sviktet i jobben sin, men jeg synes også at hun ikke hadde det endelige ansvaret. Det lå over henne.

En maidag i femte klasse var det min tur til å løpe ned trappene for siste gang. Og da jeg hadde gått nesten to år på den ny skolen, ble det laget en tvdokumentar om mobbing på skoler. Dokumentaren fokuserte på Fridalen. Det var intervjuer med foreldre, som fortalte tilsvarende historier. Det var også intervjuer med rektoren, som til syvende og sist sitter med hovedansvaret for hvordan skolen fungerer. Jeg husker at jeg satt i stuen og så på henne, så på det blonde håret, så på den rosa sminken, så på smilet hennes da hun sa at det finnes ikke mobbing på vår skole, jeg har et papir som dokumenterer det. Og hun fortalte videre om hvordan de hadde fått et stipend som skulle brukes til å motvirke mobbing, og det var brukt til å lage et klatrestativ midt i skolegården. Og hun smilte.

For å være ærlig er jeg ikke sikker på at det som skjedde på Kringlebotten, at noen knakk armen på en medkamerat, ikke allerede har skjedd på Fridalen, bare at ingen har gått til avisen med det. Jeg vet at første skoledag i sjette klasse, på Fridalen, var det noen av elevene som registrerte at noe var forandret, og etter en tid oppdaget de at det var fordi jeg ikke var der lenger. Det har fått meg til å tenke på alle de elevene som en gang gikk i klassen vår- opp gjennom årene. Jeg husker fire, fem elever som gikk i klassen vår, og som ikke begynte på Slettebakken senere. Jeg lurer på hvor de ble av, og hvorfor de sluttet. Flyttet de? Flyktet de? Hver gang noen byttet skole, ble det tiet ihjel, og vi var barn, vi tenkte ikke over det, og etter noen uker var de glemt.