Monday, February 28, 2011

Thursday, February 24, 2011

Det regnet i natt

Vet dere hva som skremmer meg mer enn innbruddstyver og tilfeldig hærverk? Jeg er redd for å miste nøkkelen i et svimete øyeblikk, og så stå utenfor en låst dør midt på natten, i regnet.

Monday, February 21, 2011

2010

 
I stedet for å oppsummere 2010 med alle dens solnedganger og tekopper, lengsler og feiltrinn og latterkramper, vil jeg oppsummere året i kulturøyeblikk. Noen ganger varte øyeblikkene et minutt eller så, noen ganger en dag, en uke, en time.

1. God help the girl. 

Jeg kjøpte det som en forsinket julegave til meg selv i romjulen, men det var først i begynnelsen av januar at den virklig flyttet inn i meg. Jeg spilte det en søndag ettermiddag mens jeg ryddet og ventet på besøk, og spor nummer sju, «Muscian please take heed», kom, og jeg måtte rett og slett sette meg ned, det var så vakkert.
Det som egentlig, virkelig gjør dette til et høydepunkt, er de neste månedene. De neste månedene spilte jeg det alle steder. Jeg og Annette gikk gatelangs, og plutselig kunne vi finne på å synge «I'm all alone, this is a holiday...» eller «When I needed someone I chose you», og vi falt automatisk inn tostemt.
Hvis jeg vil, kan jeg trekke frem en sterk følelse av påske når jeg setter på dette albumet. Jeg lukter lammesteik, ser puslespillbrikker av et Van Goghbilde, kjenner smaken av hvitvin, merker det gule lyset fra tidlig vårsol. Og lyden av God Help The Girl.

2. Fantastisk barnelitteratur ála Engeline

Jeg laget mitt eget emne, våren 2010. Husker du hva det betyr? Det betyr at jeg fikk bruke et helt vårsemester på å lese C.S.Lewis, Rowling, Funke og Lindgren, det betyr at jeg fikk skrive en eksamensoppgave om Coraline, det betyr at jeg skrev en idémyldring om Bröderna Lejonhjärta og plutselig så masteroppgaven min for meg. Det betyr at jeg hadde kollokviegruppe med et knippe av de beste folkene, det betyr at jeg og Annette var masse sammen, at Eirin og jeg virkelig fant hverandre, at jeg igjen ble skikkelig godt kjent med Susanne. Jeg hadde øyeblikk der jeg glemte tiden og måtte løpe til jobb. Det betyr fire måneder der jeg følte at jeg fikk laget, at jeg var verdens flinkeste og at jeg formet livet mitt slik jeg ønsket meg det. Mestringsfølelse, det er det Alit2205 betyr for meg.


 3.Tysk Janoschbok

Hva hadde vel våren 2010 vært uten Jan og Nora? Hvem skulle ellers ha lært meg om tyske navn på ukedagene, farger, bukseseler, bokhyller (!) og tyske tedrinker? Hvem skulle ellers ha importert en Janoschbok på tysk, en ikke oversatt til norsk Janoschbok, med inskripsjoner i, på tysk? Hadde det ikke vært for at jeg vandret gjennom gata på Dragvolls og plutselig så Jans lapp om at han ville lære meg tysk, ville jeg aldri... Jeg ville ikke hørt Die Printzen, eller lært meg 99 Luft Balloons og Irgenwie, Irgenwo, Irgenwann, jeg ville ikke ha visst småting om biologi eller hvor fint det er for unge menn å hugge ned trær i sin tyske bakhage, fordi det får dem til å føle seg mandig. Kan en si at to mennesker er en kulturell opplevelse? Det er kanskje litt suspekt, en smule objektiviserende. Det jeg kan si er at å lære nytt språk er en kulturopplevelse, og særlig når det følger med en masse info om kulturtradisjoner fra Kontinentet. Å feire 1. mai med to tyskere, og deretter gå hjem sammen med dem, opp alle bakkene hjem, mens en prater om tyske, obskure filmer, det er fint. Å drikke te i steikende vårsol med en ung og veldig kjekk mann som lærer deg ord for vinterkåper, det er også ganske fint. Å lese barnebøker og faktisk forstå, det er herlig. Å leke med nye ord... Det er så lenge, lenge, lenge siden jeg opplevde hvor artig det er å putte helt nye ord, helt nye lyder, i munnen, å pugge gloser! Det er jo egentlig kjempeartig! Og det hadde jeg helt glemt.


4. Ingenting

Det var sommer. Det var sterk sol og jeg hadde plassert meg på benken utenfor, lettkledd og full i solkrem, lykkelig. Jeg hadde tatt frem en roman jeg kjøpte for lenge siden, fordi jeg fikk den anbefalt, og nå skulle jeg lese.
Jeg leste og leste og leste, jeg leste den ut i løpet av noen timer, og for noen timer! Ingenting av Janne Teller er en smertefull og utrolig skremmende historie. Den er glimrende fortalt. Jeg satt midt i solsteken, tjuefem varmegrader, og jeg frøs. Dette var en sånn leseropplevelse der du må snu hodet vekk noen ganger og si «nei, nei, nei,nei!», en sånn opplevelse der du vurderer å legge fra deg boken, men så greier du ikke det heller. Det er, tror jeg, den sterkeste leseropplevelsen jeg hadde i hele 2010. Det er et punkt, omtrent midtveis i boken, som fremdeles gjør vondt i meg når jeg tenker på det. Handlingen dreier seg rundt en skoleklasse som begynner å lete etter meningen med livet, der hver enkelt er tvunget til å gi fra seg noe verdifullt. Det er en roman som eskalerer, det begynner litt urovekkende, men slutter med at skoleklassen i fellesskap kutter av hodet på en hund og fingeren på en klassekamerat. Det bygger seg opp og opp, gradvis så du ser at det blir verre, men ingen, ikke du, ikke karakterene, kan gjøre noe med det. Når hele skoleklassen vedtar å kutte av fingeren til den tøffeste, beste gutten i klassen, er det fælt, men det er dette ene punktet midtveis i romanen som sterkest sitter i meg ennå: den verdien Sofie må gi fra seg. Les den selv.




5. Belle & Sebastian – konsert/festivalopplevelse

Jeg tok jo skrittet ut i de normales rekker denne sommeren! Belle & Sebastian dro til Tønsberg, så det gjorde jeg også. Jeg og to skotter, en av dem med det villeste, mest krøllete, røde håret jeg har sett, danset vilt til Teenage Fanclub, mens et par hundre nordmenn sto og trippet. Som rødtoppen sa, "they're too sober". Jeg forelsket meg i Rox, drakk alkoholholdige drikker med mennesker jeg egentlig ikke kjenner i det hele tatt og følte meg så utrolig normal. Jeg pratet med fremmede, unge menn fordi de spilte Jokke på høyttalerne sine og jeg hadde hatt Jokke på hjernen lenge.



6.Jokke: Billig Lykke.

De skjulte melodiene på denne låten, dette albumet. Jeg burde ikke egentlig si mer. Det står ingen steder, men det høres ut som om de spiller en skjult cello i bakgrunnen på tittellåten, som understreker og bygger opp sårheten. Dessuten er Jokke så utrolig sommerlig, kan du fatte det? Jeg gjør det ikke, for sangene er såre og rølpete, men de er så gode! Og på et eller annet vis blir de muntre. Jeg prøvde å få fatt i hele albumet, men biblioteket hadde det ikke og jeg var blakk. Ikke før jeg ramlet av en buss i Bergen, på tampen av sommeren, fikk jeg fatt i det - men det var sommerlig og vakkert.

7. Gustav Lorentzen – til minne

Dette er ikke et bestemt kulturøyeblikk, men snarere noe som preget hele året, fra den vårdagen da han havnet på forsiden av alle aviser. Hele sommeren spilte jeg Juba Juba og den gamle kassetten med Bli Blid, mens jeg frustrerte over at sistnevnte ikke finnes på cd. Jeg husket på en masse ting, som de bilturene jeg har vært på, der Ludvigsens sanger har gjallet ut vinduene, det øyeblikket kusinen min knakk boomerangen sin, det øyeblikket da jeg så tittelen «Alle hunder hyler høyt» og jeg plutselig husket fortsettelsen, «når de hører trekkspillmusikk», uten at jeg helt kunne si hvorfor jeg husket det. Fra den vårdagen og helt frem til den kvelden i september, da Annette og jeg så Knutsen & Ludvigsenmusikalen «Hei, ny dag» på Samfundet.Vi satt midt i salen, og Øysten Dolmen satt noen meter foran oss. Hvis jeg skal velge ett kulturøyeblikk i forbindelse med Gustav Lorentzen blir det øyeblikket når handlingen kom til «Eventyret om en melodi».  Ganske riktig, tro mot Ludvigsens replikker ble alle oppfordres til å synge med, og da gjaldt det "å holde seg alvorlig, for ellers er det så vanskelig å plystre". Det sier han i sin versjon, og det sa karakteren i musikalen. Problemet er ikke å holde seg alvorlig. Når en fullstappet Storsal på Studentersamfundet nynner «Eventyret om en melodi» rundt deg er ikke problemet at du ler, det er at du gråter.

8. Artikkelen vår! 

Høsten 10, jeg oppdager enda en fantastisk ting ved det å treffe en annen fantastisk barnebokentusiast. Så mange ganger tidligere der jeg ikke har skrevet det jeg ville skrive, fordi jeg låste meg fast i min egen prestasjonsangst! Så mange ganger der jeg bare har hatt det i munnen, ikke i pennen! Og så, en lang kveld på Dragvoll, Eirin og jeg planlegger en artikkel. Vi kaster ideer frem og tilbake mellom hverandre, kommenterer teoretikere vi kan spille på. Jeg kan skrive et førsteutkast, og det går lett som en lek, men bare fordi hun finnes i andre enden av artikkelen og jeg vet at den første som skal lese dette vil vite hva jeg skriver om. Og den kommer på trykk. Vi tar steget ut i den akademiske, selvstendige verdenen.


9. The Walking Dead

Mot slutten av året oppdaget jeg en ny tvserie, og den er noe av det beste USA har tilbudt meg på årevis. Den er basert på en tegneserie, hovedpersonen spilles av han i Love Actually, han som er så ulykkelig forelsket i sin beste venns kone, og den handler om en zombieapokalypse. Jeg ramlet over den og lastet ned en episode, bare for å sjekke det ut. Zombier er ikke egentlig helt min greie, jeg har alltid syntes at de er litt kjedelige sammenliknet med vampyrer og hekser. Denne serien er derimot veldig interessant. Den er spennende, men den er uforutsigbar og bare den første episoden ga meg hjertebank av ren spenning – det er sjelden at jeg blir så revet med. Det som virkelig gjør meg begeistret er likevel menneskesynet – det er så fint syn på mennesker! I den første episoden, som starter med at vår helt, en politimann som har ligget i koma, våkner til en verden gått i oppløsning. Det er levende lik alle steder, de rasper frem haaahhaaaghhaaa og prøver å spise alt som har hjertebank. Vår helt vandrer rundt i sjokk, og vi ser ham stanse ved en zombie med oppspiste bein som haler seg selv fremover marken med hendene på jakt etter levende kjøtt. Det er en ekkel zombie, det er en ekkel scene, og vår helt blir lei seg. Han setter seg ned på huk, forteller at han er lei for det, han henvender seg til det mennesket som engang har vært i denne kroppen, før han skyter henne og går videre. Og sånn er hele serien. Han er så full av empati at en blir varm. Og antifascismen! Antirasismen! Kvinnerespekten! Det er så bra! Du har en nazist, en utrolig usympatisk drittsekk, som får gjennomgå, men fellesskapet gjør likevel alt for å redde ham fra zombiedøden. Du har en flokk kvinner som alltid ender opp med å vaske klær, og de står sammen, de påpeker urettferdighet og kvinneundertrykkelse, de beskytter den ene som blir mishandlet av mannen sin, de spøker om at det de savner mest av elektriske utstyr er vibratorene sine. Serien er gjennomsyret av respekt for mennesket, svart, hvitt, koreansk, kvinne, mann, voksen, barn, syk, frisk. I disse dager er det langt mellom de tvseriene som er bevisst antifascistiske, dette er en av dem. Den anbefales.


10. Scrabble

En kveld seinhøstes ender jeg opp hos en språknerd jeg er glad i, som har scrabble. Jeg har villet spille scrabble lenge, jeg har drømt om å spille scrabble og drikke vin med litteratur- og språknerder, men jeg har ikke hatt scrabble og det har aldri blitt naturlig. Nå, i høst, ble det plutselig naturlig. Tekopper og to svære ordbøker, til begge målformer, ord du aldri ellers husker at eksisterer. Disse kveldene, og kanskje mest av alt akkurat denne første kvelden, det var akkurat som jeg hadde ønsket meg. Det var nettopp den stemningen jeg hadde visst at fantes et eller annet sted, en sånn form for nerding som jeg følte at måtte finnes og som måtte finnes blant nerdene på instituttet mitt, nettopp den stemningen fant jeg der. 


2011: Hva skal vi?
Vi skal spille mer Scrabble.
Vi skal lese flere bøker enn vi gjorde i fjor, og de skal være i flere sjangre.
Vi skal skrive ferdig en artikkel til neste tidsskrift.
Vi skal male nye bilder. Det betyr at vi skal kjøpe mer oljemaling.
Vi skal samle mer dodørpoesi, fra alle steder.
Vi skal begynne å skrive på masteren. 
Vi skal holde oss stabile.

Vi skal fortsette å være meg.