Friday, January 7, 2011

Så det gör ont

Det finnes disse artistene som flytter inn i deg og som stikker hodet frem iblant for å vri på hjerterøttene dine. Nå, omtrent da jeg gjorde meg klar for en femtentimers busstur til Trondheim, kom Lasse tilbake.

Av og til har jeg en sånn greie, der tankene mine kaster diverse musikk i min retning, fra alle mulige sjangre og retninger. Som regel hopper jeg fra sang til sang, nynner på en og forlater den bekymringsløst til fordel for neste. Ingen av dem setter spor akkurat da, de er heismusikk i livet mitt. Det er de mest fantastiske låtene, men akkurat i det humøret er de bare fyllstoff i en verden som alltid har en bakgrunnsmelodi. Sånn hadde jeg det like før jeg dro, så da Lars Winnerbäck dukket opp i blandingen tenkte jeg ikke egentlig over det, jeg regnet med han ville forsvinne inn i mengden igjen.
En time senere var en ny Winnerbäcklåt i hodet mitt. Og på kvelden kom den tredje. Da først redigerte jeg spillelisten min. Det er to dager siden, og fremdeles vrir brystet mitt seg, fremdeles er han den eneste artisten igjen på mp3spilleren min.

Nå har jeg lest litt rundt i biografien hans, for jeg er litt nysgjerrig på hva som ligger bak tekstene hans. Hvor personlige er de? Linjer som " Jag kan leva som vem som helst, om jag tar mina mediciner" eller "jag antar at du proppar hjärnan full med Panodil och Cipramil, det är ett sätt at hänga med", eller rett og slett hele teksten til for eksempel "Tidvis", hvordan har det seg at han vet så mye om den delen av verden? Og han sier ingenting, men jeg leser hans egen selvbiografi på bloggen hans, og jeg kjenner igjen de jevnlige periodene han beskriver som at "hjernen ikke fungerer", og jeg tenker at den mannen kan noenting, vet noe om verden.
Jeg har prøvd å overtale den eldre generasjon til å lytte til Lasse, men det virker ikke som om han gjør like sterkt inntrykk på dem. For folk født før 1975 er det Stefan Sunström som synger deres liv. For meg er det Lasse som fanger inn verden akkurat slik jeg forstår den, slik jeg opplever livet. Han synger om en verden, om sosiale relasjoner, om det som er vanskelig og det som er nydelig, han synger om den generasjonen jeg forstår, han kommenterer verden slik den er for unge voksne i dag. Han kommenterer samfunnet, livet, og han bruker sånne bilder og sånne uttrykk som jeg kan relatere meg til - mine referanser. Det er fantastiske, poetiske bilder, en tørr og ironisk humor som kommenterer det surrealistiske ved verden, selvutleverende innblikk i mannfolk, tekstmessige vrier og overraskelser, og mest av alt er det problemstillinger, konflikter, varme øyeblikk jeg kjenner igjen. Og den stemmen! Den varme, lune stemmen! Åh, han er i samme gate som Stuart, skal jeg si dere.

Jeg hadde tenkt å kaste til dere en av de nye oppdagelsene jeg har gjort, eller kanskje filosofere over hvem Hjärter Dam er, (dere vet, Queen of Hearts?), en kvinneskikkelse som jevnlig dukker opp, ofte i selskap med Frøken Svår, og som jeg lurer sånn på hvor kom fra. Helst skulle jeg fortalt dere litt om de kvinnene han leker med og som viser seg å være fantastiske, jeg kan nevne Melissa Horn og Elin Sigvardsson, for ikke å snakke om det Lisa Ekdahlalbumet han har produsert og som er nydelig... Det får bli neste gang. Jeg ender enda en gang opp med å legge ut et youtubeklipp, med en sånn kjedelig, stillestående video av albumomslaget, der lyden er den fineste sangen han har. Og det sier litt.



1 comment:

  1. Ja, han er helt fabelaktig. Jeg finner stadig noe som snakker til med rundt hans tekster. Dyktig, dyktig. Og flott innlegg.

    ReplyDelete