Thursday, April 22, 2010

Elviseffekten

Jeg var så glad, jeg, da jeg vandret rundt i sentrum i dag på vei til biblioteket. Det var solskinn, det var vårstemning, jeg hadde Beatles i ørene og luft under føttene. Jeg var på vei inn i en butikk for å kjøpe vårens første småis, og av gammel vane skummer jeg forsiden av avisene.

Dere vet hva jeg fant, for dere fant akkurat det samme selv i morges. Tilfeldigvis og uten advarsel falt Gustav Lorentzen omkull under et orienteringsløp, og plutselig har hele det norske kulturlandskapet skiftet seg litt, som et lite jordskjelv. Og jeg står der, i butikken og med jordbæris i hånden, og blir lei meg. Jeg blir lei meg. En mann jeg slett ikke kjente og slett ikke hadde tenkt på en lang stund, en mann som i grunnen ikke har gjort noe nytt og banebrytende jeg har vært en del av på mange år, faller omkull og jeg kjenner at det faktisk stikker i nesen. Så jeg går ut i solskinnet igjen, spiser is og tenker på hvorfor det er så trist.

I tredje klasse på barneskolen hadde jeg en musikklærer som var beryktet for å ha "kanskje kommer kongen" på pensum alltid, uansett klassetrinn, og hvor mange av unge mennesker har ikke sunget "Hallo Hallo" en eller annen gang i løpet av grunnskolen? Som det en-gang-i-tiden mobbeofferet jeg har vært kan jeg fremdeles "Ikke slå" utenat. Jeg hadde to kassetter med dem og èn med Ludvigsen alene. Sistnevnte kassett bodde hos kusinen min, fordi hun brakk bomerangen sin. Så lenge jeg kan huske har "ku i tunnelen", "Dum og deilig" og "En forhekset Prinsesse" vært fast repertoar når min mor og jeg synger i bilen, selv om "Dinosauren og Månen" var begges favoritt egentlig. Hver gang jeg har tenkt på det tilsynelatende paradoksale at jeg, som bestandig var veslevoksen til fingertuppene som liten, i dag brenner for barnelitteratur, har jeg endt tankerekken nettopp ved Gustav Lorentzen, fordi han en gang bemerket at han også hadde vært så veldig veslevoksen som barn at han måtte ta det igjen som voksen - han var barnslig nå. I det hele tatt har Knutsen og Ludvigsen vært en del av hele min oppvekst, en sånn sak som er så inkorporert i verdensbildet at en ikke tenker over det. Jeg vokste opp med dem, og sånn var det.
Men det er ikke bare fordi jeg vokste opp med dem, det er enda mer at alle vokste opp med dem. Jeg blir nemlig så veldig, veldig varm i brystet av det jeg pleier å tenke på som "Elviseffekten".
Folk var glad i musikken til Elvis, men hvis det hadde vært alt ville det ikke skapt voldsomt store bølger da han døde. Ja, at Elvis døde ville bety at det ikke kom flere album og ikke flere konserter, men bortsett fra det ville ikke det at en amerikaner døde bety så veldig mye for storparten av verden. Likevel samlet det seg enorme folkemengder utenfor Graceland, det ble så stor oppstandelse at Richard Thompson skrev en sang om det hele - når Elvis døde sørget folk, og de sørget ikke over tapte, fremtidige album - de sørget over personen, karakteren. En kunne si at de sørget over Elvis som symbol, noe beslektet med det Jimmy Carter sa i en offentlig uttalelse, men jeg tror at det er for enkelt. Det er ikke symbolet folk sørger over, for symbolet lever videre. Når folk sørger som de gjør, tror jeg det er det noe mer som ligger til grunn for det.
Det finnes flere eksempler på Elviseffekt, og jeg kan bruke eksempelet jeg har opplevd sterkest. Da Astrid Lindgren døde måtte de holde begravelsen i Stockholm fordi så mange ville gå, og selv da, i en kjempesvær kirke i hovedstaden, sto folk i kø utenfor kirken. Hadde jeg hatt mulighet ville jeg ha reist til Stockholm den helgen. På det tidspunktet var det tyve år siden hun skrev sin siste store roman, og småfortellingene som var kommet ut siden var som sagt små, og lite kjent selv for storlesere. Når folk sørget handlet det ikke om de bøkene en nittifem år gammel dame ikke kom til å skrive i fremtiden, og det handlet ikke om de tingene hun hadde kjempet frem etter at hun blandet seg inn i politikken. Kanskje handlet det litt om at hun hadde kjempet for barn og dyrs rettigheter, men det handlet ikke om resultatene av arbeidet. Det handlet ikke engang om selve bøkene hun hadde skrevet, selv om det først og fremst dem folk var glad i. Det handlet om i hvor stor grad hun hadde påvirket folks liv, uten å være i nærheten av dem personlig, og det handlet om at en var blitt kjent med henne som offentlig person - og den personen hadde vært fin Selv om poenget med sorg i forbindelse med dødsfall er at noen du har vært glad i forsvinner. Bøkene og sangene forblir jo, selv om personen bak forsvinner - så når folk vil dra i begravelsen handler det om at en er blitt glad i personen. En persons påvirkning i ditt liv trenger ikke være direkte og fysisk, den kan like gjerne være en visshet, en del av bakteppet i livet ditt. Når så den personen dør, det være seg Astrid, Elvis eller Gustav, er det virkelig personen bak det hele folk sørger over.

Knutsen og Ludvigsen gjorde et slags bittelite comeback på øyafestivalen 2006. Sammen med dem sto blant annet Sondre Lerche, og etterpå snakket han om hvordan det opplevdes å være på scenen med dem. Han snakket om nettopp denne Elviseffekten, for der ute blant publikum fantes mennesker i alle aldre, unge folk, gamle folk, mellomstore folk, og alle sammen kunne sangene. Alle sammen hadde et forhold til konseptet Knutsen og Ludvigsen, enten de husket når de dukket opp en gang på begynnelsen av syttitallet eller var blitt kjent med dem gjennom cder rundt årtusenskiftet. Bård Ose kommenterte i NRK i dag at Gustav Lorentzen var den viktigste enkeltpersonen i norsk barnekultur de siste førti årene, og jeg tror han har rett. (Det er mulig at Trond Viggo Torgersen følger tett etter, men jeg vet ikke.) Og derfor er det jeg blir lei meg - for selve karakteren "Gustav Lorentzen" var felleseie for alle som er vokst opp i Norge de siste to generasjonene. Figuren han utgjorde var så stor at en ble glad når han var på tvskjermen. Stemmen var velkjent, fordi en hadde hørt den i allverdens former, i sang, i samtale, i skuespill. Han opplevdes som en venn, fordi han hadde vært tilstede i livet ditt så lenge, lenge nok til at du gjenkjente humoren, lenge nok til at du visste ting om hva han likte og hva han ikke likte, lenge nok til at du visste et eller annet sted i kroppen at han fantes. Selvsagt, du kjente ham ikke godt, du kjente ham ikke personlig og han visste ikke hvem du var - men du visste hvem han var, veldig godt.

Jeg liker Elviseffekten. Den følelsen av at jeg deler noe med mange, mange tusen mennesker, og den viten at vi alle sammen kan de samme tingene, av de samme grunnene, og at vi alle sammen forholder oss til konseptet av en person med de samme varme følelsene, den følelsen liker jeg. Jeg liker den sterke følelsen av fellesskap, av forening som skapes. Det er så jeg liker at det gjør vondt i meg fordi en gammel kjendis dør, fordi jeg vet at mange, mange tusen mennesker har det akkurat som meg. Radiokanalene kommer til å spille Knutsen og Ludvigsen i hele dag, og kjempemange kommer til å tenke på akkurat de samme tingene jeg tenker på. Det er et helt fellesskap som forener mennesker i alle aldre og fra hele landet, med tusen interesser og millioner av ulike erfaringer, som likevel deler dette ene.

Wednesday, April 21, 2010

Når Disney definerer Alice

...og jeg elsker kino.

Blant litteraturstudenter finnes det noen uskrevne regler og noen pålagte plikter. Det finnes en del verk det forventes at du har lest, og som du skal ha likt, eventuelt har du en veldig god analyse for hvorfor du ikke har likt den. Det er mulig at de obligatoriske bøkene varierer litt i forskjellige litterære sirkler, men noen er virkelig så obligatoriske at du skal ha lest dem. Og når det kommer filmatiseringer av disse bøkene skal du ha veldig, veldig gode forklaringer på at du ikke ser dem på kino.
Tim Burtons "Alice in Wonderland" med Helena Bonham Carter og Johnny Depp er obligatorisk. Du skal ha lest Alice in Wonderland. Den er verdensberømt, smal, genial og fundamental. Du skal ha sett denne filmatiseringen, og følgelig gikk jeg på kino forrige uke, bevæpnet med 3Dbriller og jellybeans og med Silje på min venstre flanke. Vi kapret de beste setene i salen, hvisket oss hjennom reklamene, lo av brannmannen som gir oss brannadvarsler med hjelmen under armen, før vi sank ned i hvert vårt sete med blikket festet på Disneylogoen.

Og filmen er herlig. Det må bemerkes at dette ikke er en filmatisering av boken "Alice in Wonderland", selv om de deler tittel. Dette er en filmatisering som baserer seg både på "Alice in Wonderland", oppfølgeren "Through the Looking glass" og allermest på et nonsensedikt fra sistnevnte, "Jabberwock". Alice er blitt nitten år og er fanget i et mareritt av et forlovelsesselskap til en ung og lite tiltalende lord, da hun oppdager en hvit kanin og faller ned i kaninhullet. Skildringene av det engelske adelssamfunnet, forlovelsesselskapet, og ikke minst alle de velmente formaningene Alice må utholde er godt utført og troverdig nok til at jeg svelger det. Fra det øyeblikket hun ramler ned i hullet blir verden behagelig surrealistisk og litterær. Nå er det også tematikken for alvor begynner å gjøre seg gjeldende, for hvem er Alice? Og kanskje viktigere, hvem definerer Alice?
Gjennom hele filmen stilles dette spørsmålet gang på gang. Alle i Wonderland har en mening om hvem Alice er, hvem hun skal være og hva hun skal gjøre. Stadig forsøker Alice å formidle sin egen definisjon, men denne blir stadig mer forvirret ettersom hun ikke er helt sikker på hvem hun er - hun vet bare at hun er. Den eneste som tilsynelatende gjenkjenner henne trass i at hun ikke lenger er et lite barn, og som later til å akseptere henne noenlunde slik hun er nå, er the Hatter - som insisterer på å omtale henne som hankjønn. Så hvem er Alice? For å illustrere akkurat dette spørsmålet, og denne drakampen som skjer rundt henne, blir hun strukket og krympet alt ettersom situasjonen krever det, hvilket hun også poengterer midtveis i filmen.

En del av denne identitetsproblematikken blir også utspilt i møtet mellom "godt" og "ondt". Skurken i denne fortellingen er Hjerterdronningen, spilt av Bonham Carter. Hun er den slemme dronningen, komplett med stilistiske referanser til Marie Antoinette og Margaret Tatcher. "Off with their heads" er den vanligste frasen hennes, en setning som både bidrar til å illustrere hennes manglende empati og som skaper en viktig del av spenningskurven. (Greier hun å hugge hodet av the Hatter?)
Hjerterdronningens gode motstykke spilles av Anne Hathaway, "den Hvite Dronningen". Hun er hvit, vakker og full av upåklagelige, kompromissløse prinsipper. Den hvite dronningen dreper aldri, forteller hun til Alice, det har hun nemlig sverget. Derfor er det Alice som må drepe den drageliknende Jabberwocky, hun må være den hvite dronningens ridder så den hvite dronningen kan forbli snill og prinsippfast. Den hvite dronningen svever rundt og er mild og vennlig - og motbydelig. Hun svinser rundt i sine hvite klær, mens ansiktet hennes er sminket i helt mørke farger og ikledd et forførerisk ansiktsuttrykk, og hele fremstillingen er hyklerisk og falsk. Da er Hjerterdronningen langt mer sympatisk, der hun filosoferer over hvorfor ingen egentlig liker henne, og om det er bedre å være fryktet enn elsket. Hun oppviser en veldig sjalusi, som dekker over en veldig sårhet, og forklaringen på denne sårheten blir oppklart da de møtes; det har nemlig skjedd et kronebytte. Hjerterdronningen er eldst i arverekken, men fordi den hvite dronningen var søt og sjarmerende ble hun kronet i Hjerterdronningens sted. Hjerterdronningen har med andre ord all mulig grunn til å være bitter, og den hvite dronningens makt er tilranet - den er falsk.
Jeg elsker ambivalente helter og skurker. I denne filmen er det også interessant å se i hvor stor grad Alice likner på Hjerterdronningen. Alice holder seg avventende til den hvite dronningen, ikke minst fordi hun er den viktigste av alle dem som prøver å bruke henne til sitt eget formål. Hjerterdronningen ser i utgangspunktet seg selv i Alice (she's big!) og ønsker henne velkommen til sitt eget hoff, i en liten maktposisjon. Og på slutten, da Alice virkelig kler seg som ridder og omforvandler seg til akkurat den mannlige utgaven av Alice som the Hatter så henne som, en Alice i hankjønn, da hun står der og seirer over JabberWocky, gjett hva hun roper da? Jo, hun roper Off with your head! Så hvem er Alice?

Så langt har Tim og Helena og Johnny og Disney overbevist meg om at dette er en virkelig god film. Den er nok tro mot bøkene den baserer seg på, den er ambivalent nok til å interessere utover Disneys mest hjernedøde publikum og den er godt spilt. En kan jo ikke unngå å like en blå ringorm spilt av Alan Rickman eller en smilende katt spilt av Stephen Fry? Og så skjer det noe uforståelig.
Alice vender tilbake til vår verden, den virkelige verden. Hun bestemmer seg for å forlate Wonderland, og deretter klatrer hun opp gjennom kaninhullet, skitten og ustelt. Hun returnerer til forlovelsesfesten, som fremdeles står og måper etter henne, reiser seg stolt opp og erklærer at hun ikke akter å gifte seg med noen lord selv om alle forventer det av henne. Underforstått har reisen hennes i Wonderland lært henne at hun kan styre sin egen skjebne, hun har rett til å eie seg selv og hun trenger ikke å godta alle andres krav om hvem hun skal være. (Dessuten, hun har drept Jabberwocky. Etter det er ingenting vanskelig.) Denne delen av avslutningen er jeg helt med på, for jeg ville ikke unne selv den hvite dronningen en sånn ektemann. Det er neste del av avslutningen jeg reagerer på, og som irriterer meg grenseløst. For nå som Alice har bestemt seg for å bli gammeljomfru fremfor lady vil hun videre. Hun oppsøker den tidligere forlovedens far, hennes skulle-bli-svigerfar, og forteller at nå vil hun bli forretningskvinne. Den skulle-bli-svigerfar-men-blir-ikke-fordi-hun-forkastet-sønnen-forretningsmannen nikker bifallende og sier at hun har et godt hode, så det skal kunne gjennomføres. Filmen slutter med at Alice, en ung og viljesterk jente på attenhundretallet, står høyreist på et skip, på vei for å gjøre forretninger. Og jeg blir sittende igjen som et stort spørsmålstegn, for hva i huleste skjedde her?

For dette er absolutt ikke troverdig. Jeg kjøper Wonderland uten å blunke, med sin hvite kanin og hans stoppeklokke, med en sprø, tedrikkende Johnny Depp og en smilende katt som kan forsvinne, dette er en helt naturlig del av historien. At Alice deretter, i denne verdenen, skulle kunne bli foretningsdame uten problemer er fullstendig ulogisk. Ikke passer det egentlig inn i historien heller, trass i de små detaljene om hvordan faren hennes var forretningsmann, for Alice har ikke vist en merkbar interesse for handel i resten av filmen. Det eneste som kunne ha forklart og rettferdiggjort en slik slutt ville vært dersom det ble antydet at hun aldri kom opp fra kaninhullet, men omgjorde det opprinnelige eventyrlandet til en egen, personlig versjon av vår verden, hvor hun kunne selvrealisere seg. En slik slutt ville trenge i det minste noen få
hentydninger til at den verdenen hun kravler opp i ikke er virkelig, og det får vi ikke. Ja, det kan argumenteres med at det er et tegn når ringormen flyr forbi i sin nye sommerfugldrakt, men oppriktig talt, jeg ser mer på det som en tvangshandling fra Disney - en må jo alltid ha en liten fantastisk påminnelse
fra eventyrdelen! Særlig når den kan fly rett inn i solnedgangen! Herregud.

Jeg sitter igjen og er veldig forvirret. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd. Hva har Tim Burton tenkt? Er dette egentlig bare Disney som har en tvangsnevrose som krever en happy ending uten bakkekontakt? Jeg vil gjerne skylde på Disney, for jeg pleier å like Tim Burton.

Monday, April 19, 2010

Kysse! sa Heidi

Jeg har lest bøker hele livet, og nest etter fantastiske bøker har jeg alltid likt best bøker som beskriver verden slik jeg opplever den. Jeg liker bøker som jeg kan kjenne meg igjen i, bøker som beskriver en virkelighet jeg har kjent, slik at den blir virkelig for flere enn meg, slik at jeg kan vite med sikkerhet at jeg har rett til å oppleve verden slik jeg har gjort.

Jeg finner slike fortellinger i alle former og farger. Virginia Woolf har skrevet noen linjer her, John Avjide Lindquist noen der, Astrid Lindgren hele mesterverk. Noen av dem har vært så vakre at jeg har skrevet av linjene som poesi, for at de kunne henge over sengen min og synge for meg om natten. Jeg finner dem blant det ene verdensberømte verket etter det andre, og likevel, ingen bok har noensinne vært en så deilig gjenkjennelsesprosess som det Tone Kjærnlis roman "Kysse! sa Heidi" var for meg, da jeg leste den første gang som elleveåring. Denne romanen var en åpenbaring, en anerkjennelse av hele mitt elleveårige liv, så til de grader at jeg gråt - bare fordi noen visste hvordan det var å være elleve. På ekte.

Når du er elleve i dagens Norge har du egentlig forlatt barndommen. Du leker ikke lenger, ikke egentlig og aldeles ikke som du gjorde for tre år siden. Samtidig er du ikke ungdom heller, du er ingenting. Jeg husker jeg leste ungdomsromaner der hovedpersonen klaget over å være ungdom, fordi de ikke var barn eller voksne, men noe midt i mellom. Jeg misunte dem, og jeg var sur på dem, for jeg syntes de klaget unødig - de hadde noe, de var noe - de eide tittelen ungdom. I dagens Norge får du lov til å være ungdom så lenge du er i tenårene. Tenårene er en slags frisone der du kan få frustrere deg over foreldre og samfunn og verden, du kan gjøre opprør og det er naturlig, du kan finne dine egne klesstiler og du kan forelske deg så lidenskapelig at hele din eksistens tar fyr. Dette er innenfor samfunnets tenåringsrammer, og du er tillatt temmelig mye. Ikke slik å forstå at det er lett å være femten, det er sannsynligvis noe av det mest smertefulle en skal gjennom i livet, men er det én ting ungdommer i Norge ikke burde få lov til å klage over, så er det mangelen på en definisjon - de er ungdom.
En elleveåring er ikke ungdom. En elleveåring er fremdeles i en livssituasjon definert som "barn", en elleveåring har ingen direkte makt over sitt eget liv, og på samme tid skal barnet være trygt og beskyttet av sine foreldre, ingen elleveåring burde leve i en usikker hverdag. Og likevel midt i denne forhåentligvis trygge hverdagen begynner ungdommen i deg å vokse. Om dette er en fysisk sak eller om det er fremdyrket av et samfunn som aktivt forsøker å presse grensene for barndommen nedover vet jeg ikke, men jeg vet at i meg, den gang jeg var elleve, kjente jeg hormoner sterkt og påtrengene. Disse hormonene blir gjerne beskrevet i tekster om elleve, tolv og trettenårgamle jenter, for all del! Dersom du ser i hyllen med "bøker for mellomtrinnet" vil du finne en drøss med bøker om det problematiske kjærlighetslivet - hvor mange av dere lesere der ute har lest "Jørgen + Anne = sant"? Det mangler ikke på bøker om elleveårige jenter, og de handler om stormfulle følelser som absolutt eksisterer; aldri noensinne har jeg vært i en livssituasjon som så til de grader bygger på intriger, maktforhold og stemningsskifter, og aldri noensinne har jeg følt meg så forlatt, så misforstått som da jeg var elleve - men Tone Kjærnlis roman er den eneste teksten jeg noensinne har lest, som har beskrevet hvordan livet faktisk er for en norsk elleveåring jente i dag. Den beskriver i alle fall hvordan det var for meg.

"Kysse, sa Heidi" er en roman som inneholder alle de viktige elementene i et elleveårig jenteliv, og i likhet med de fleste andre bøker i sin sjanger er kjærlighetssorg det mest sentrale. Boken følger Nina Ruud, elleve år og en smule upopulær i klassen. Hun har en bestevenninne, Heidi, som er verdens søteste, med sine blonde krøller, blå øyne og sitt "ynnskyld" i stedet for Unnskyld. Det gjør henne til kioskdamens kjæledegge, hvilket åpenbart er nyttig for både Nina og Heidi, som får mer godteri på den måten. Deretter sykler de nedover gaten med munnen full av godt, mens de roper regler til hverandre.
Nina er forelsket i storebrorens bestekamerat, Thomas. Storebroren er som storebrødre flest, han er pubertal, tilbaketrukken og overlegen, særlig mot brysomme lillesøstre. Nina og Heidi smuglytter på Thomas og broren, og Nina smaker i all hemmelighet på navnet hans - "Thommmmaaaasssss" lyder som et kyss. (prøv det på tungen, hun har faktisk rett.) Samtidig driver Nina en vennlig og ubevisst flørting med Morten i klassen, men dette gjør henne bare forvirret - for han gir henne helt andre og mye mildere følelser enn den stormen hun kjenner hver gang Thomas er i nærheten. Hun veksler blikk med Morten og drømmer om Thomas, og begge deler er hemmeligheter hun deler med Heidi.
Klassesamfunnet som er beskrevet treffer på alle punkt. De før omtalte intrigene er godt representert, særlig i form av "spørresystemet" som regjerer enhver større klasse på øverste mellomtrinn. "Hun lurer på om du kan spørre han om han vil være sammen med henne?" er den normative måten å opprette romantiske forhold når en er elleve, og disse spørsmålene blir som regel etterfulgt av et tilsvarende "brudd" to uker senere, også med minst to bindeledd. Ingen fortelling om elleveåringer er fullstendig før en introduserer det elleveårige hierakiet som eksisterer i en generell elleveårig klasse, og i denne romanen er den vellykkede representert i Synne. Hun er klassens populære, hun er akkurat så arrogant som populære jenter på grunnskolen er - og hun forsterker sin egen popularitet ved å hakke på Nina. Ikke slik å forstå at Nina er et klassisk mobbeoffer, hun er bare en av de mange usynlige jentene som vandrer i utkanten av grunnskolen, en av dem som har en brilliant og synlig bestevenn og som kanskje nettopp derfor aldri blir sett dersom det ikke er fordi hun har rødt hår og fregner fremfor blondt hår og blå øyne, slik en skal ha. Nina har rødt hår og stilkebein, og slik er livet, helt frem til Heidi får kusma og må ligge syk lenge. Kusma er smittsomt, og det tar lang tid før både Nina og Heidi er tilbake i klasserommet - og mens Nina lå syk har noe skjedd, noe forferdelig. Heidi har fått venner. Heidi er blitt venn med Synne.
Til Heidis forsvar skal det sies at hun prøver, om enn noe halvhjertet, å forbli venner med dem begge. Problemet er at Synne likner på henne selv, de er begge blonde, søte, vellykkede, og de får begge oppmerksomhet fra guttene i klassetrinnet over dem. Nina trekker Heidi ned, og Nina interesserer seg ikke voldsomt for gutter og sminke, så det er lett å heve seg over henne. Det er lett å dele Ninas hemmeligheter med Synne også, hvilket er romanens største svik. Og det er dette jeg synes er så fint med denne boken, for den kjærlighetssorgen som beskrives her er ikke egentlig den romantiske sorgen Nina opplever når hun innser at Thomas er forelsket i en Nina som er like gammel som ham selv og dessuten veldig pen - den viktigste kjærlighetssorgen i denne romanen er den sorgen Nina må bearbeide når Heidi sviker henne til fordel for en annen. Ninas kjærlighetssorg er først og fremst en sorg over gammelt vennskap som ikke bare forsvinner, men som blir forådt. Løsningen på den store kjærlighetssorgen er ikke at hun gjør en tabbe og dermed får bekreftet at Morten også er interessert i henne, selv om det selvsagt hjelper på. Løsningen kommer i en sann form, og oppstår gjennom at Nina for alvor frigjør seg fra liksomvennskapet med Heidi - en prosess som er gjennomførbar på grunn av Mona.
Mona inviterer Nina hjem og de lager middag sammen. Mona er munter, bekymringsløs og lett å være sammen med, og for første gang på lenge kjenner Nina at hun har det kjekt. Men midt i denne følelsen av å faktisk være glad lurer en voldsom skyldfølelse, for hvordan kan det være morsommere å være med Mona, enn det har vært å være med Heidi de siste gangene? Hun har jo kjent Heidi alltid! Da Mona erklærer at Heidi behandler Nina dårlig blir denne skyldfølelsen umulig å holde tilbake. Nina, som har elsket Heidi så lenge hun kan huske, må automatisk forsvare henne, for Heidi er ikke slik!
Det ligger langt, langt inn i Nina å skulle vedkjenne seg at jo, Heidi er slik. Langsomt, og ved hjelp av Mona blir Nina i stand til å innse at hun faktisk er verdt mer, at Heidi, som en gang var bestevennen hennes, har sviktet henne - først da kan hun begynne å gro. Hun må bli bevisst på hva som har skjedd før hun kan tillate seg å kjenne at Mona er en finere venn enn Heidi har vært på lang, lang tid. først da kan hun heve blikket og kjenne hvor godt hun liker Mona.

I "kysse! sa Heidi" er vennskapet langt viktigere enn den romantiske kjærligheten. Visst er Nina forelsket, i mer enn én ung mann, men den store konflikten ligger i vennskapet som går i knas. En elleveåring er ikke riktig ungdom ennå, men hun er likefullt i en fase hvor verden forandrer seg, hvor alt som hittil har vært fast og bombesikkert plutselig forandrer seg. En forandrer seg så fort når en er elleve, og særlig forandrer ens forhold til andre seg. Det er som elleveåring at en vokser fra nære venner, og inn andre - og en er fullstendig hjelpeløs midt i kjærlighetssorgen, mye fordi en ikke selv har ord for hvorfor en sørger. Av alle de bøkene om og for småfolk jeg har lest er det kun denne ene boken som har greid å fokusere på hvor viktig denne opprivningsfasen er, og hvor veldig smertefull den er.
Jeg skrev i dagboken min en gang i høsthalvåret 1998 at jeg hadde bestemt meg for å huske hvordan det var å være elleve. Jeg ville bli en sånn sjelden voksen som husket nøyaktig hvordan livet kunne være, akkurat en sånn person som Tone Kjernli. Og ikke minst, jeg ville skrive en sånn bok.