Tuesday, February 16, 2010

Oppskrift. Kampskrift. Mitt liv.

En konsekvens av det å elske kulturuttrykk er at enkelte kulturelle elementer ender opp som en del av din egen identitet. Jeg fortalte en gang Fridtun at jeg syntes Kent var flott, og hun svarte med at det gjorde henne varm om hjertet, for Kent var så nær dette hjertet at vene ord om dem var som vene ord om henne selv. Jeg kjenner meg igjen i dette. Enkelte, utvalgte kulturelle uttrykk vokser seg større enn rene interesser, det blir en så stor del av din verden at det kjennes som om det er en del av deg. Det er gjerne musikk, litteratur, dans, kunst eller film som uttrykker noe du selv gjerne vil uttrykke, og som uttrykker dette så tydelig og nydelig at det reflekterer den verdenen du opplever rundt deg, og nettopp fordi det allerede finnes i deg blir det kulturelle uttrykket noe som definerer deg, hvem du vil være. Det kjennes riktig.

Et av mine slike uttrykk er barnelitteratur. I mange år har jeg lest, analysert, lett, pratet høylytt og brennende, elsket, grått, ledd, frustrert meg og danset meg hjennom barnelitteratur. Fantastisk barnelitteratur, for å være mer presis. Innenfor denne sjangeren faller absolutt alle de mest fantastiske romanene jeg noensinne har lest. Selve sjangerbetegnelsen blir dobbeltbunnet for meg, for mens jeg med "fantastisk barnelitteratur" refererer til det som gjerne kalles "fantasy" for barn, mener jeg virkelig det jeg sier: det er fantastisk litteratur. Mitt første minne av denne lidenskapen er fra jeg var fjorten, og skulle holde et foredrag for de godt over hundre medelevene mine, samt deres respektive foreldre - tilsammen nærmere femhundre mennesker. Jeg snakket om Brødrene Løvehjerte, og prøvde å forklare hvordan karakterene utgjorde symboler for ideer, og hvordan dette var en bok om frigjøring. Jeg husker hvordan stemningen la seg over salen, og hvordan jeg sto der alene i en sirkel av lys, og hvordan jeg midt i mine egne ord fant en del av min egen kjerne, i en roman som uttrykte akkurat de riktige tingene, i det riktige språket. Det begynte der, og vokste seg videre i takt med min egen litterære vekst. Barnelitteratur utgjør en del av min identitet som et voksent menneske. For all del, jeg har lest en del voksenromaner som får meg til å tenke at menneskeheten er vidunderlig utelukkende i lys av sin egen skaperkraft, jeg har lest voksen skjønnlitteratur som gjør meg tilnærmet religiøs - men det er blant den fantastiske skjønnlitteraturen for barn at jeg kjenner hvorfor jeg studerer litteratur. Innenfor denne sjangeren faller absolutt alle de mest fantastiske romanene jeg noensinne har lest. Det er når jeg leser J.K. Rowling, Roald Dahl, Michael Ende, Astrid Lindgren, Tove Jansson, Christine Nöstlinger, Janosch, C.S. Lewis, Cornelia Funke, Maria Gripe, det er når jeg leser disse menneskenes bøker at jeg får lyst til å gå i oppløsning og bli ett med de magiske universene de beskriver, det er disse romanene som gir meg lyst til å begrave meg i ord for å finne absolutt alle tolkninger og sannheter som finnes i dem. Jeg har lest alt jeg har kommet over, og jeg har lest all teori på området jeg har greid å grave frem. Og jeg har gjort det på egenhånd.
Barnelitteratur har vært et emne som gradvis har vokst frem innen litteraturvitenskap. Først en gang på slutten av syttitallet våget noen å skrive det høyt, og først på tidlig åttitall våget noen å gjenta det. I løpet av nittitallet dukket det opp en og annen svensk og tysk forsker på området, en og annen erkjente at noen av disse forfatterne hadde skrevet romaner som kanskje kunne være mer enn barnslig underholdning. Barnelitteratur er med andre ord et ungt emne innen litteraturvitenskapen, og fremdeles er det begrenset hvor mange som bryr seg. De finnes, men de er ikke spesielt synlige for andre enn spesielt interesserte. Jeg er, som du ser, spesielt interessert.

Og jeg synes det er det mest selvsagte i hele verden, at jeg er spesielt interessert. Hva er det å ikke være interessert i? Det er jo så mange morsomme aspekter ved den fantastiske barnelitteraturen! Fantastisk barnelitteratur fra 1950 til i dag har vært min litterære hjertestein i årevis, omtrent fra det øyeblikket hvor jeg oppdaget at det var en tidsmessig sammenheng mellom alle mine favoritter. Det er flere fellestrekk mellom bøkene som ligger nærmest hjertet mitt, ikke bare i selve teksten, men også i den konteksten de er skrevet inn i. Det skjer for eksempel noe spennende innen kjønnsforståelse, i løpet av disse bøkene, og igjen - det skjer både i selve teksten og i konteksten rundt. Legg merke til kjønnsbalansen blant de forfatterne jeg ramser opp! J.K. Rowling. Roald Dahl. Michael Ende. Astrid Lindgren. Tove Jansson. Janosch. C.S. Lewis. Cornelia Funke. Maria Gripe. Det er en forbausende jevn kjønnsfordeling blant forfatterne av de store klassikerne, og du ser den samme kjønnsbalansen i bøkenes persongalleri og bøkenes mottakergruppe. Mens litteraturen frem til nå har vært temmelig kjønnsdelt, i de velkjente gutte- og jentebøkene, er dette romaner skrevet for barn, for mennesker. Det spiller ingen rolle om du er gutt eller jente når du leser "Løven, Heksa og Klesskapet", "Den uendelige Historie" eller "Dragon Rider", fordi det viktige ikke er kjønnet på protagonisten eller leseren, men at det er et barn, og at nettopp barnet må løse konfliktene.
At litteraturen jeg elsker er skapt i tidsrommet "1950 til i dag" impliserer også andre fellestrekk jeg synes er spennende, fordi denne litteraturen i så stor grad er et produkt av de samfunnsendringene som har funnet sted i denne perioden. En ser det ikke bare i kjønnsforholdet, men også i litteraturens forhold til dette århundrets historie, til den moderne vitenskap og teknologi som vokste frem, til fantasi som begrep, fantasiens funksjon i denne verdensordningen og kanskje aller mest litteraturens funksjon i denne fantasien, for ikke å snakke om de endringene som har skjedd i samfunnets holdning til barnet, holdninger som blir sentrale i en litteratur rettet mot barn. Og alt dette til tross, den døde, franske teoretikeren ville trekke frem at det mest spennende av alt ved denne litteraturen finnes nettopp i seg selv.
Jeg blir ekstatisk når jeg tenker på hvordan beste tekstene er ambivalente, at de kan leses i ulike aldre, med like stort og likevel ulikt utbytte. Bøkene har flere lag, hvor det åpenbare laget er nydelige fortellinger, og hvor det like under overflaten gnistrer av symbolikk og alvorlig tematikk. Tekstene bearbeider direkte samfunnsspørsmål og generelle, filosofiske spørsmål om hverandre, og det fantastiske ved det hele er at nettopp fordi det skjer i en innpakning av fantastikk blir spørsmålene dypere, mer grunnleggende, langt mer alvorlige enn de generelt er i barnelitteratur. Brødrene Løvehjerte behandler spørsmål om undertrykking, frigjøring og døden, Tove Jansson omskriver barnemishandling, ensomhet som er så stor at den fornyer seg selv og vinterdepresjoner til eventyrkarakterer og Endes roman om en uendelig historie er et kampskrift for fantasiens rolle i vår verden. Selv Harry Potter har langt dypere tematikk enn den åpenbare kampen mellom godt og vondt, hvor kamp mot all rasisme, det være seg statlig, ekstrem eller hverdagsbasert, er den mest sentrale. Den fantastiske, fantastisk barnelitteraturen er nydelig i det faktum at den ikke undervurderer leserne sine - den tar utgangspunkt i at barn, vel så mye som voksne, er i stand til å forholde seg til kompliserte tema.

Åh, jeg har så lenge ønsket at universitetet mitt skulle gjøre som universitetene i Agder, Oslo og Bergen - for ikke å snakke om i Stockholm! - at de skulle hente frem et eller annet som omhandlet barnelitteratur, slik at jeg kunne få en sjanse til å fordype meg seriøst i litteraturen, som litteraturviter. Det har selvsagt ikke skjedd. Instituttet for litteratur og nordistikk i trondheim har fokusert på syttenhundretallslitteratur og moderne, samfunnsorientert litteratur, og den magiske barneboken passer dårlig inn. Derfor har jeg lekt en stund med tanken på å lage mitt eget emne. I følge studiehåndboken har nemlig studenter lov til å legge opp sitt eget pensum, under en bestemt emnekode - egenstudier drev jeg jo allerede med på fritiden og pensum skulle jeg klare å skrape sammen.

Jeg begynte prosjektet for alvor en gang før jul. Jeg skaffet meg noen telefonnumre fra folk rundt i landet, undersøkte hvilke emnekoder jeg kunne få lov til å bruke og undersøkte relevant litteratur. Det viser seg at de siste tre årenes jevnlige, private lesninger av diverse teoretiske verk kommer godt med. Det viser seg at når jeg går til instituttet mitt, blir de strålende over engasjementet mitt, og lasser på meg bøker om realisme vs. fantasi, psykoanalyse og masteroppgaver om Harry Potter. Med dette i sekken setter jeg meg ned, bruker en uke på å lese meg opp, skriver ned en og annen artikkel som virker relevant - og jeg har et pensum. Jeg har et selvvalgt, selvlaget pensum. Jeg ser på pensumlisten jeg har laget, og den inneholder titler som "Fantàsia: resepsjonsforskinng, metoder og mål" (Fantàsia er Michael Endes uendelige univers) eller "Structuralism, Genre and (the) Beyond". Jeg avtaler møter med seksjonslederen for instituttet mitt, som også har studert barnelitteratur en gang i fordums dager, og fra ham får jeg enda noen telefonnumre, noen gode boktips og noen bøker i psykoanalyse som smertet meg langt inn i brystet. (Jeg skal fortelle dere om hvordan Askepotteventyret er en fortelling om menstruasjonsblod senere.) Etter en uke på Dragvoll hadde prosjektet mitt fått form, jeg hadde en grov skisse til pensumliste, jeg hadde en løs oversikt over de ulike tekstene på den listen og jeg hadde fått med meg tre andre studenter, som også ville legge opp et nytt og spenstig fag med meg. Fremtiden så lys ut.

Tre uker ut i semesteret oppsto de første skurringene. Dere skjønner, trass i at både resepsjonist, rådgiver og seksjonsleder blir revet med når jeg besøker dem med gestikulerende bevegelser og teoretiske vendinger, er studehåndboken likefullt feiltolket - det finnes egentlig ikke noen åpning for å legge opp sitt eget pensum. Jeg har egentlig ikke lov til å late som om jeg er proff. Dette skaper for mye arbeid for de ansatte, og gir feil signaler til oss studenter. Jeg kjenner frustrasjonen bygge seg opp, fordi de er så fryktelig tvetungede. De vil ha studenter, ja - men hva skal en stakkers student gjøre når hun ikke er brennende interessert i hverken Bjørnstjerne Bjørnson eller Erlend Loe? Et spontant møte med sekretær og rådgiver ga meg klarsignal til å viderefostre hjertebarnet mitt trass i reglene, på grunnlag av at jeg allerede hadde fått uformell godkjennelse de siste fem gangene jeg hadde undersøkt mulighetene mine. Prosjektet mitt lever videre.

Og virkelig, videre. Ukentlig arrangeres private kollokvier, der vi glemmer tiden og jeg må løpe til jobb. Jeg leser bøker på sengen, bøker jeg har lest ti ganger før, og deretter diskuterer jeg pensum utenfor kollokviegruppene. Mønstre jeg bare har sett ordløse antydninger til legger seg ut for meg, jeg ser sammenhenger, likhetstrekk som før har vært skjulte, og jeg finner teori som faktisk begrunner/bekrefter mine egne teorier. Jeg kjenner meg proff. Jeg planlegger filmkvelder, der vi kan se filmatiseringer av romanene våre og sammenlikne, trekke ut videre fellestrekk.

Fantastisk barnelitteratur har vært en så viktig del av bokhyllen min, og dermed av min egen opplevelse av identitet, at det kjennes befriende å endelig få arbeide med det som fag. Men mer enn befriende kjennes det riktig, som en del av min egen, personlige utvikling. Jeg ser tilbake på det siste året, og jeg ser en person som har vokst seg frem, vokst seg sterkere. Den personen er meg. Jeg kjenner, hver eneste dag, hvordan jeg stadig mer bygger meg selv opp, og hvordan jeg, etter hvert som jeg ser meg selv tydeligere, også blir i stand til å forme livet mitt. Kulturuttrykk som har definert meg som person, får nå en definert plass i mitt liv. Det betyr at områder jeg trodde var utenfor rekkevidde, områder som ble bestemt av andre, nå ikke bare er innen min rekkevidde, jeg kan nå holde med begge hender. Egentlig er det bare studiehverdagen min jeg har fått kontroll over, men fordi studiene mine består av kulturelle uttrykk som er med på å definere min identitet, er kontroll over egne studier også kontroll over livet mitt, over meg selv og over fremtiden min. Og jeg er så stolt! Jeg er stolt av min identitet, og jeg er stolt av prosjektet mitt. Jeg er egentlig mer stolt av dette prosjektet enn jeg har vært av noe annet faglig jeg har gjort, noensinne. Jeg er mer stolt av dette prosjektet enn jeg var av foredraget mitt om Brødrene Løvehjerte, den gang jeg var fjorten og nettopp hadde oppdaget en del av meg selv. Dette er en videreført del, et hjertebarn jeg har skapt! et hjertebarn jeg har drømt, og deretter fostret fra bunnen av, et hjertebarn som jeg gir betydning.

9 comments:

  1. Fantastisk deilig å lese. Du er fantastisk Ellinor, som har all ære for semesterets allerbeste fag. :)

    ReplyDelete
  2. Og når jeg leste at det egentlig ikke er mulig å legge opp egne fag, så stoppa nesten hjertet mitt. Ble litt skremt da ja.

    ReplyDelete
  3. åååå, jeg savner bokhylla mi ! har ett meget begrenset antall bøker i bokhylla mi i århus, men de har jo bibliotek her:) bloggen din er fin kveldslesning Ellinor! hvis du har tid og lyst en gang må du gjerne lese bacheloroppgava mi, skrev om mytologiske dyr i harry potter-bøkene, prøvde å se på kildene deres, hvilken rolle de spiller i bøkene, og om det kunne knyttes noe religiøst opp til dem. datt nesten av stolen da veilederen min ble like ivrig som meg på ideen.

    vi trenger definitivt mere barne og ungdomslitteratur inn i forskninga, på mange områder.

    ReplyDelete
  4. Veldig godt å lese! Der Eer så trivelig å se når folk får drive med en av de tingene de brenner for.

    ReplyDelete
  5. HEIA! Stå på! og jeg er stolt over å kjenne deg - og hva du klarer å få til! Og så finnes det de som sier at det er lett å skrive for barn.....sukk!

    ReplyDelete
  6. Køyr på - lovleg eller ulovleg - og få denne eldhugen og kunnskapen din inn i INL-veggjene og ut til alle som les og alle som hadde lese meir dersom dei berre fekk augo upp for at dette er viktug litteratur.
    I desse OL-tider: Heia!


    -kf

    ReplyDelete
  7. Hoho, heiarop er morsomme. Og jeg tror vi allerede skaper bølger - selveste Gunnar filosoferte om å trekke frem gammel og glemt kunnskap under en av våre fabuleringer. Verden ligger for våre føtter!

    Det er så fint å ha dere i ryggen.

    ReplyDelete