Wednesday, November 14, 2007

Emoliv, de eldre og en blå hest

Litt av grunnen til at det er så vanskelig å skrive skikkelige bloggtekster om dagen, er at det skjer så voldsomt mye i bakhodet mitt for tiden, sånne ting som er vanskelig å sette ord på og som kanskje er for private til å blogge på en ellers ufarlig blogg. Dessuten blir det så voldsomt emo og selvsentrert, og jeg skulle jo forsøke å gjøre bloggen mer allmenn og koselig - i kveld skal jeg la det stå til og gjøre et forsøk på å skrive om alt dette likevel. Jeg vil gi ros i kveld. Skryte av mennesker jeg kjenner, som har vist meg støtte fra hold jeg overhode ikke ventet. Jeg har nemlig det siste året oppdaget at det finnes en masse mennesker som er glade i meg, og som har gitt meg en hjelpende hånd ut av det blå. Både koselige datanerder, modige feminister, oppslukte bokormer og kanskje mest av alt to uventede Eldre har stukket både neser og hender ut for å sjekke om jeg har det bra, og jeg har lagt merke til dem - jeg har sugd omsorgen til meg som blekk til dopapir. I kveld vil jeg bekrefte viktigheten av disse to Eldre, og dessuten gjøre noe usedvanlig og finurlig, jeg vil skryte av norsk psykiatri, som har overrasket positivt to uker i strekk.

Som kjent, sa min tante til meg i sommer at jeg burde oppsøke norsk psykiatri. Det er nå gjort, riktignok under visse tvil, og etter mange måneders venting, men mindre venting enn forventet, er jeg nå en del av et mye større nettverk som tapper penger av folk. Som mine faste lesere kanskje husker var jeg litt bekymret for at jeg skulle bli pådyttet medisiner, ikke samtale. Jeg har godt grunnlag for å forvente en sånn reaksjon, ikke bare mer enn antydet psykologen jeg snakket med i august at han trodde jeg trengte piller, men samtlige erfaringer jeg har fra psykiatrien sier det samme. "Her er resepten, gå på apoteket og få små piller på et brett" har for det meste vært mottoet fra både min svært sympatiske lege og min langt mindre sympatiske psykiater. Litt ulike piller hver gang, men med temmelig like bivirkninger, deriblant kvalme, hodepine og diverse andre fysiske plager. Ettersom jeg aldri har vært alvorlig syk, og medisinene derfor hjelper, har også de små, hvite pillene snart ført med seg en velsignet trøtthet og en behagelig smertefrihet. For all del, medisiner var veldig velsignet hjelp der og da, men små hvite piller hjelper så sørgelig lite i det lange løp, når det gjelder å bearbeide de stressfaktorene som skapte behovet i utgangspunktet. Jeg forberedte meg derfor med nebb og klør foran min første skikkelige time på poliklinikken, for denne gang skulle jeg ikke ha noen piller, jeg skulle ha noen å prate med! Jeg fyller to A4sider med tettskrift, og om det ikke er allverdens er det stadig nok å holde styr på. Særlig når en er en slik rotet og distre person som meg.

Under min første time hos et koselig kvinnemenneske ble jeg fullstendig avvæpnet. Hun svarer på min fordekte angrepsteknikk med "javisst, det finnes psykiatere her, men jeg er familieterapeut" og jeg tror jeg skal lette fra stolen. Jeg har jo ikke et problem i verden som ikke kan knyttes opp til diverse traumatiske familieforhold, som hver for seg er håndterlige nok, men som til sammen skaper en eneste stor grøt i hodet. Jeg forestiller meg levende hvordan studentpsykologen sendte meg videre til poliklinikken med forslag om "tung medisinering og lukket avdeling", hvorpå de ansatte så gjennom mine to sider og ristet på hodet; "nei, nei. Denne damen trenger en familieterapeut." Riktignok skal folk innen psykiatrien ha profesjonelle kunnskaper om psykiatri, men dette er første gang jeg har opplevd at de har hatt helt rett, og det kjennes godt. Dessuten kjennes det trygt, for jeg er nå mye mer oppstemt på å la dem tukle med mine innerste tanker, når de i første omgang viste såpass innsikt.

Hos denne damen har jeg blant annet oppsummert de viktigste menneskene i livet mitt, mest for at hun skulle klare å holde rede på dem alle sammen. Aller innerst havner nok min beste venn, som holder hodet mitt over vannet som en forbasket livbøye, selv i storm når jeg har vurdert å slippe taket. Dessuten havner min kusine temmelig langt inne, og selvsagt samtlige familiemedlemmer, som dessuten er hovedårsaken til at jeg er hos damen. Til slutt havner min kusines far og hans frue, min tidligere omtalte onkel og tante, på listen, og det er dem som skal få skryt i kveld.
Det var som sagt min tante som snakket med meg en hel natt i sommer, der hun hørte på mine innerste skrekkvisjoner av fremtiden og sendte meg til psykiatrien. Min onkel har vært der gjennom hele det siste året, han hørte på meg da jeg endelig brast sammen i november og deretter satt han ord på hva jeg var så redd for, ord jeg selv ikke våget å tenke engang. "Du kommer til å bli gal", sa han, "du vil bli gal hvis du ikke endrer på livet ditt. For du spiller med gale mennesker som ikke har noen logiske spilleregler, og for å overleve må du enten forsvinne eller bli gal". Han hadde rett, og jeg visste det veldig godt. Han ringte meg dessuten den søndagen i desember da min verste frykt var blitt bekreftet, og jeg tror han skjønte alt uten å si noenverdens ting. Han bare trøstet, og jeg tror han var den eneste voksne personen som husket å trøste meg i denne tiden. Og til slutt, han laget kakao til meg i sommer.
Etter bare to samtaletimer med familieterapeuten er det en ting som later til å være viktig at jeg forstår. Det er tydeligvis faktisk OK å fremdeles være litt barn, selv som tyveåring. Jeg har forsøkt så hardt å være voksen de siste par årene, at det å motta omsorg fra noen eldre nesten føles uakseptabelt - det er det tydeligvis ikke. Det er helt lovlig å synes at det er ubeskrivelig deilig at noen ordentlig voksne mennesker rundt meg tar ansvar. Jeg tror ikke noen fatter hvor deilig det er når min onkel lager kakao til meg og min kusine, eller hvor godt det kjennes at de aldri stiller spørsmålstegn ved at jeg ikke drikker, de bare skaffer alkoholfri drikke til meg i tillegg, som en hverdagslig sak. Jeg har kjent på denne fryden i hele kroppen hver gang jeg har reist til Bergen, og nå prøver jeg på å sette ord på hvorfor.

I den omtalte bollywoodfilmen "Kabhi Khushi Khabhie Gham" er det en nydelig scene hvor Anjali forsøker å overtale Rahul til å gjenoppta kontakten med sin familie. Hun argumenterer med at unge trenger de eldre, og de eldre på samme vis trenger de yngre. I mitt liv har det i lengre tid vært manko på eldre støttespillere, og jeg har forsøkt veldig hardt å si til meg selv at det er riktig, fordi jeg selv er blitt voksen og liksom skulle fungere som en eldre selv. Men, som Anjali setter ord på, det er ikke nok! Yngre mennesker trenger de eldre til å veilede, til å snakke med, til å dele bekymringer med, og når de eldre mangler er dette et reelt savn. Jeg har ikke visst selv hvor stort savnet etter "the elders" har vært, annet enn i dette at når min onkel og tante har tatt ansvar for meg, har det føltes som om de tok bort enorme sekker med gråstein fra skuldrene mine. Hver gang de har snakket med meg, har jeg kjent meg uendelig lettet, og med påfølgende skyldfølelse for at jeg belemrer dem med mine problemer, jeg som skal være voksen og stor. Det er derfor viktig når familieterapeuten gjentatte ganger har nevnt at det faktisk er meningen at det skal være noen voksne i en ung jentes liv, noen voksne som har vært voksen en stund og som kan gi råd og veiledning i voksenlivet. Min onkel og tante skal ha mer ros enn de får, for at de har orket å ta på seg det ansvaret som de andre ikke har orket å ta på seg, og passet på meg. Det er rett og slett et spørsmål om hvem som skal trøste knøttet, eller meg, og i mitt tilfelle har det vært dem.

Livet er ingen bollywoodfilm, men når jeg legger sammen det faktum at jeg har to voksne i Bergen som har sagt seg villig til å være mine eldre en gang i blant, med alle mine venner som passer på meg og sørger for at jeg passer på meg selv, da tror jeg at jeg kan bli voksen for fullt. Da tror jeg på at en kan klare å løse ens egne problemer og våge å stå på egne bein. Moralen for i kveld er med andre ord noe sånt som at en aldri skal glemme at det finnes små, blå hester, og på samme tid små, blanke mennesker med varme hjerter.

13 comments:

  1. Ja visst gör det ont

    Ja visst gör det ont när knoppar brister.
    Varför skulle annars våren tveka?
    Varför skulle all vår heta längtan
    bindas i det frusna bitterbleka?
    Höljet var ju knoppen hela vintern.
    Vad är det för nytt, som tär och spränger?
    Ja visst gör det ont när knoppar brister,
    ont för det som växer
    och det som stänger.

    Ja nog är det svårt när droppar faller.
    Skälvande av ängslan tungt de hänger,
    klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
    tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
    Svårt att vara oviss, rädd och delad,
    svårt att känna djupet dra och kalla,
    ändå sitta kvar och bara darra -
    svårt att vilja stanna
    och vilja falla.

    Då, när det är värst och inget hjälper,
    Brister som i jubel trädets knoppar.
    Då, när ingen rädsla längre håller,
    faller i ett glitter kvistens droppar
    glömmer att de skrämdes av det nya
    glömmer att de ängslades för färden -
    känner en sekund sin största trygghet,
    vilar i den tillit
    som skapar världen.

    Karin Boye

    ReplyDelete
  2. Jeg gråt litt jeg, Ellinor. Fordi jeg har ligget tett-tett inntil deg en sommernatt og hørt på skrekkvisjonene dine for fremtiden. Og en familieterapaut- så godt at de ser deg: Det er ikke egentlig du som var syk eller gal i utgangspunktet, du har stått og vært voksen og båret tunge, tunge byrder i mange år og klart at du blir sliten. Du kan ikke medisinere bort faktorer som finnes utenfor deg selv. Nå er jeg så glad i tanten og onkelen din at jeg kunne gå istykker av glede.

    Jeg skulle ønske livet ditt var en Bollywoodfilm, så kunne du synge og danse i masse blomster og leve lykkelig alle dine dager når problemene først var oppklart.

    Du? Jeg ringer deg.

    ReplyDelete
  3. Du er jo blant de menneskene som har strukket ut en hånd og dradd meg mot land, gang på gang. Og når jeg treffer deg, blir livet litt som en Bollywoodfilm, du og jeg på en øde kirkegård sent på natten, mens vi synger de vakreste sangene vi kan, og gjerne med fullstendig umotoriske trinn til? Jo, sammen utgjør vi alle bra ting, deriblant bollywoodliv. :)

    ReplyDelete
  4. snakker vi om den boken med regnbuer, og blå hester, og en sen, regntung dag i november, og et hus, og jeg husker ikke? glasshester? Mange av dem? Den hadde jeg glemt.

    Håper du får treffe dine eldre når du drar hjem i helgen. Du fortjener litt omsorg rett før eksamenstiden (sa jeg litt? mener selvfølgelig mye!)

    Og hils maria fra meg.

    ReplyDelete
  5. Nå gjør det ganske vondt å være så langt borte!! Hersens anatomi tviholder meg her helt til den 15. Men den 15 desember kommer jeg hjem, og da lover jeg å underholde deg i sene nattetimer med sære og umulige hjernenavn og det som verre er. Og pappa overtaler vi til å lage kakao! Ikke noe problem. Jeg har også store planer om å utforske mer te til deg i tebuen. Og denne gang skal jeg ikke gå etter tyggegummilukten.Lover!

    ReplyDelete
  6. Familieterapaut høres ut som en fin sak. Psykiatere er for sånne som mormor. uten sammenligning forøvrig...
    At noen i det hele tatt orker å bli psykiater, nei det kan ikke jeg begripe, med tanke på de tidligere nevnte hjernenavnene...
    Det er sant, du har vært voksen og ansvarlig lenge. Alt for lenge. Enten det gjaldt å lære meg sangen om frie tanker sent kvelden før begravelse, eller å tålmodig lære en kløne som meg å lage arme riddere.
    Nå er det jammen meg din tur! Og knøttet- knøttet er temmelig søtt :)

    Og du vet- vi trenger ikke den førtiårs krisen vi så fint kartla. Vi kan lage en ny og mye, mye bedre!!! Litt mindre katter og høyere fjell, kanskje. Og skulle jeg mot all formodning ikke kunne skrive ut resepter, så sender vi dem til Polen. Der får de alt. Polske leger er gale. Og vi slipper dårlig samvittighet. Genialt!!!!
    Klemmer til deg i fleng!!!! Teller ned til 15 desember. 15 desember kommer snart. Skal bare sover 30 ganger først. Og det går jo ganske fort :)

    ReplyDelete
  7. Åh, kjære, kjære Tora! Det er hvorfor jeg er så glad i deg, du får meg bestandig til å le. Jeg lo høyt av opptil flere punkt i kommentarene dine, jeg leser dem med stemmen din i øret.
    Jeg synes forøvrig tyggegummiteen var spennende, den har vært utprøvd ved flere anledninger og er slett ikke så ille som den lovet. Og det later det til at jeg også kommer hjem omtrent femtende, og det blir så fint! Jeg gleder meg til å høre morbide navn på hjernedeler! Lubbdubb!

    Ingrid - det er hentet fra den barneboken, ja, men det later til at du husker mer enn meg. Jeg husker nemlig bare den biten om de blå hestene, og kanskje en bestefar. Jeg synes bare bildet er så malerisk at det i årevis har vært min favorittmetafor på håp.

    ReplyDelete
  8. Æsj. Hva er da vitsen med tyggegummite. Oppskrytt. Nesten så man må klage. Hardt arbeid var det, å finne den absolutt verste... Jaja, det er vel muligens bare et bevis på at den berømmelige setningen stemmer "det er ikke det på utsiden som teller, men det som er inni".

    Forresten, glemste det absolutt viktigste til den kalde og mørke desembernatten. Etter at hjernen er ledd av (garanterer ikke for humoren, mulig det er formalinrusen som kommer med i dealen som sørger for det morsomme. I så tilfelle må nok formalin bassenget bli igjn i Polen) så har vi jo gode gamle brødrene løvehjerte. dvs, brldrene løvehjerte på polsk. Sier bare en ting- Dubbet! tenk tre nøtter til askepott. Fantastisk. Sant skal sies, jeg taklet bare fem minutter av den polske dubbingen. Men ja, interessant er det. ah, kommer til å bli en helaften dette. Gleder meg grævligt (huff huff, tror siddisene har litt mye innflytelse... Men det er jo et artig ord :) )

    ReplyDelete
  9. brødrene løvehjerte på polsk! Du kjenner meg godt. Åh, det er nesten for godt til å være sant! Himmel.

    ReplyDelete
  10. Jeg tenkte på den smilende, alltid blide jenta jeg husker at du er og gråt litt da jeg leste denne posten din. Men så ble jeg glad inni meg da jeg leste kommentarene du har fått.

    Som du (kanskje) vet har jeg slitt med angst og depresjon i nesten hele livet. Jeg brukte altfor lang tid på forstå at jeg ikke kan gjøre noe med det andre tenker, men jeg kan gjøre noe med det jeg selv tenker. Og det er det bare jeg som kan.

    Jeg fikk god hjelp av psykiatrien - etter at jeg kom til en jeg var på bølgelengde med (det tok litt tid før jeg fant ham).

    Nå er jeg aktiv i Anstringen og igår holdt jeg et foredrag om angst med masse eksempler fra eget liv (skumle greier...). For nå bruker jeg min egenkompetanse på angst til å hjelpe andre som ønsker å hjelpe seg selv.
    Her er nettsiden vår i Fredrikstad: www.angstringen-fredrikstad.org

    Takk for hyggelige kommentarer i bloggen min :)

    ReplyDelete
  11. ...og veldig, veldig klok. Eg har stor tru på at du får orden på sakene, vonleg tek det ikkje so altfor, altfor lang tid.

    Og det viktugaste min eigen hjernekrympar (snarare hjerneveksar) lærte meg, var nettopp dette med å vera barn.
    Ja.
    Trur eg vil fram til at det ser lovande ut so langt.

    Du veit at det finst folk der for _deg_, då er mykje gjort.

    Over og ut.

    ReplyDelete