Jeg elsker Peters skygge

Har du noengang lagt merke til at en ser lyset best, dersom det spilles i skygger? Det er slik en kan oppdage om solen skinner gjennom tykt skylag. Dersom lyset fordeles jevnt og skjules bak hvite skyer, finnes ingen skygger. Når skylaget tynnes ut og solen trenger gjennom, forandrer ikke lyset seg nevneverdig. Det har samme farge, og intensiteten varierer. Det blir sjeldent merkbart varmere. Det som faktisk skjer, i dette øyeblikket når solen trenger gjennom, er at det oppstår skygger. Busskuret, tretoppene og du skaper plutselig en Peter Pansk skygge. Hvis jeg lengter etter solen, ser jeg etter skyggene.

Etterlyst: evnerike barn!

På personalrommet på jobben min henger det i disse dager en plakat. "Etterlyst!" står det, med bilde av to barn. Videre stilles spørsmålet "Kjenner du et evnerikt barn?"

Bærum kommune leter etter de akademiske barna, de spesielt intelligente barna. Nå skal barneskolen fokusere på disse barna, fange dem opp i systemet og sørge for at de får ekstra støtte og stimuli. Dette er jo fint, for disse barna finnes. Litt av tanken, slik jeg har skjønt det, er også at noen av barna kan bli utagerende fordi de blir understimulert av den vanlige undervisningen. Det handler, blant annet, om å gjennomskue at ikke alle barn med "adferdsvansker" er "problembarn". Og ja, disse særlig akademisk begavede barna finnes. Det er klart vi skal fange dem opp. Likevel får jeg klump av kvalme i halsen hver eneste gang jeg går forbi den plakaten. Det tar seg dårlig ut hvis bibliotekaren bedriver hærverk på personalrommet, så jeg knyter nevene hver gang jeg går forbi. Fristelsen etter å skrive på plakaten får det til å rykke i meg. Ordlyden på denne plakaten, hele det språket som blir dyttet på barneskolene i Bærum for øyeblikket, provoserer meg grenseløst.

.Evnerike barn?

Jeg kjenner etter hvert noen hundrede barn, barn i alle aldre. Noen av dem synes skolefag er ubegripelige. Noen av dem kan slå hjul i gangen, noe jeg aldri har fått til. Noen av barna kan knapt skrive en hel setning, men til gjengjeld kan de dikte opp eventyr på stående fot, bokstavelig talt mens de hinker. Noen har knekt datakoder før de når tenårene, noen av dem leste romaner i en alder av seks, noen av dem forstår bøker først når de får lov til å reparere dem. Noen av dem vil vokse opp og først oppdage en akademisk særinteresse når de blir voksne, noen vil aldri gjøre det. Noen er superflink i språk, mens andre kan alt om Bayblade. Og ja, noen av dem knekker akademiske koder raskere og lettere enn de aller, aller fleste. Det er disse vi skal kalle evnerike barn.

Problemet mitt er at det alltid finnes en motsats. Hvis det finnes et evnerikt barn, må det da også finnes mindre rike barn. De barna som ikke er genierklærte, mangler de evner? Det er her jeg får en så vond smak i munnen at jeg brekker meg. Evnefattige barn, altså? Eller, som det en gang ble kalt, evneveike? Evnesvake? De barna som ikke lærte å lese som treåring, de barna som fremdeles sliter med å lese ti år senere, har ikke de evner? Har de mindre evner?

Blant de barna jeg kjenner (og som barnebibliotekar blir det en del) finnes det ikke ett barn jeg ikke ville kalt evnerikt. De har evner alle sammen. Ikke de samme evnene, og ikke nødvendigvis akademiske evner, men det finnes da for pokker andre evner også?

Så klart er det fint å fange opp de barna som med stor intuisjon, nysgjerrighet og empati angriper verden og oppdager at den ikke holder mål. Så klart de også skal få lære og utvikle seg på skolen. Men å indirekte dømme alle de andre barna som evneveike, det er uaktuelt. Det er en klisje, jeg vet det, men Einstein har et poeng når han sier at "Alle er et geni. Men hvis du dømmer en fisk etter evnen til å klatre et tre, vil den gå gjennom hele livet å tro at den er dum." Å omtale en liten gruppe som evnerike, basert på evnen til klatre, er å skape en diskurs hvor veldig, veldig mange barn ender opp som dumme.

Leter du etter et evnerikt barn? Det er bare å stille seg opp utenfor en skolegård omtrent når det ringer ut. Samtlige barn som strømmer ut passer til beskrivelsen.

When the moon is a ghostly galleon tossed upon cloudy seas

Når høstmørket faller henter jeg frem Loreena McKennit. Spesielt henter jeg frem de episke diktene hun har tonsatt, og blant dem er det særlig én som gir meg frydefulle gys i nakken. Det er nemlig få tekster som gir meg like stor, spøkelsesaktig høststemning som Alfred Noyes' The Highwayman. Hører du, som meg, raslingen i høstløvet? Den skjelvende pusten til Bess, i det øyeblikket hvor hun velger hans liv? Kjenner du lukten av kruttrøyken i den kalde natteluften?

Jeg sitter på bussen, lukker øynene og ser for meg månen.

Mareritt, antikke monstre og mestring

Er det ikke rart hvordan underbevisstheten din kan ta deg igjen? Hvordan du kan være så glad, uventet glad, uvant glad, hvordan hele hverdagen din plutselig er blitt fin, og samtidig ha mareritt etter mareritt?

Jeg har de beste dagene. Jeg møter på jobb med et smil som begynner i dypet av magen, alle morgensmilene mine er oppriktige og når øynene mine. Jeg forteller for de minste elevene og det er minst like morsomt for meg som det er for dem. Jeg får være vitne til barn som skaper sine egne fortellinger rundt seg, barn som oppdager at det å dikte opp historier sammen er like spennende som å leke. Jeg får diskutere bøker med de eldste barna, og de viser meg en tillit som jeg kjenner i brystet. Seksåringer gir meg klemmer og niåringene anekdoter. Jobben min er fantastisk.

Før var jobben det beste ved livet mitt, men nå har resten av hverdagen min fulgt etter. Etterpå går jeg nemlig hjem fra jobb og møter den lille hunden som logrer hemningsløst over at jeg finnes. Ingen kan unngå å le av en knusbedårende jack russel med propellformet hale og de blankeste, snilleste øynene i verden. På kvelden ringer Kjæresten, og vi snakker til vi faktisk må legge på hvis vi skal få sove litt. Kjæresten gjør meg trygg og glad, jeg ler og tenker og gleder meg. Det er fantastisk.

Så legger jeg meg, og jeg har ville drømmer. Jeg drømmer om alt fra små barn som begår selvmord til zombietyver som forfølger meg inn i små bygninger og tenner på. Jeg drømmer om monsterbier og oversvømmelser og dommedager. De er ikke nødvendigvis skremmende. Ofte er de ikke en gang triste, men de er urovekkende. En liten del av bevisstheten er fremdeles våken nok til at jeg husker følelsen av krypende uro neste morgen.  Hvis jeg vil, kan jeg grave frem innholdet, men det er ikke så ofte jeg vil. Det er slitsomt å grave frem monstrene fra natten før. Det får holde at jeg våkner med stemningen, spente muskler og et snev av adrenalin tilbake.

Ikke hver natt, altså. Bare ofte nok til at jeg ser mønsteret. Og det ser ut til å bli verre etter hvert som høsten mørkner. Det blir verre og verre å sovne om kvelden. Kjæresten hjelper, og jeg sover mye bedre hvis jeg våkner og merker at han er i rommet. Likevel tror jeg alle marerittene kan knyttes tilbake til den fine hverdagen. Jeg tror jeg drømmer fordi jeg er glad.

Underbevisstheten min har tatt meg igjen. Det har ligget for mange monstre på lur de siste årene, for mange vonde minner. Jeg er ikke helt ferdig med dem, men jeg har behandlet dem som luft siden august. Nå har de rottet seg sammen mot meg, og de tar meg når jeg er mest forsvarsløs. De er trojanske hester om natten. Jeg er en godtroende greker.

Etterpå: Paint

Jeg vil tro at de fleste av leserne som stikker innom her har skjønt at jeg liker fortellinger med happy ending. Overraskende ofte synes jeg at den virkelig originale slutten er en lykkelig en, en feil jeg synes selv Neil Gaiman gjør med jevne mellomrom. Han har en og annen tekst, spesielt blant kortfortellingene, der jeg synes han velger en enkel, men banal løsning: den tragiske. Den mest gripende slutten på en fortelling er ikke å la den ene halvdelen av et romantisk par dø, eller å la hovedpersonen drukne og bli et evig, episk minne, eller å la  den supre professoren som forandret alt gi opp jobben, eller... Nei, den virkelig originale slutten er å lage en lykkelig slutt der en forventer en nostalgisk eller brutal avslutning. Det er faktisk ikke bare romantikeren i meg som foretrekker at historien slutter lykkelig, estetikeren i meg liker det også. Romeo & Julie har utspilt sin rolle som tragisk kjærlighetsmotiv, og Shakespeares mest overraskende konklusjoner finner jeg bare i komediene. Hvis ryktet jeg har hørt om det opprinnelige manuset til filmen True Romance stemmer, synes jeg den eksisterende filmslutten er bedre, og jeg elsker Neil Gaiman, make no mistake of that, men Stardust er bedre som film enn som roman.

Jeg misliker H.C. Andersens eventyr, noen av dem intenst, fordi han så ofte har pessimistiske, håpløse og deprimerende slutter. Grantreet som våger å drømme blir brent på bålet! Piken med fyrstikkene fryser ihjel, piken som ønsker seg røde dansesko kan velge mellom å være med djevelen eller å bli invalid for resten av livet. Den som har lest det originale eventyret"Den lille Havfrue" vet at  havfruen egentlig dør og blir gjort om til bølgeskum. Disney kan beskyldes for mye, men akkurat i dette tilfellet foretrekker jeg deres versjon. Og nettopp sånne kunstneriske friheter tar jeg meg når jeg forteller for elevene mine. I min versjon overlever Ikaros ved hjelp av hjerte/lungeredning. Verdens fineste sitat, Neil Gaimans parafrasering av G.K. Chestertons Fairytales are more than important: not because they tell us that dragons exist, but because they tell us that dragons can be beaten, oppsummerer i én strofe betydningen av å overvinne dragene, og barna jeg møter skal bære med seg løsninger og håp etterpå. 

Men. Jon Cozart, under kunstnernavnet Paint, har skapt åtte unntak for meg. Han er en amerikansk filmstudent på noen-og-tyve, og parallelt med eksamener, innleveringer (og et stand-up show i Skottland ) lager han noen fantastiske youtubevideoer. Mine to storfavoritter er de to Disney-sangene hans: After Ever After. Hva skjedde etter rulleteksten? Etter at Askepott fikk prinsen sin, etter at Aladdin giftet seg med Jasmin, etter at John Smith reiste tilbake til England? Med noen virkelig fine rim, gjerne med en liten samfunnskritisk snert, i tillegg til utrolig videoklipping og briljant mimikk, skaper Paint Disneyversjoner som setter seg i tankene dine. Jeg måtte anstrenge meg for å ikke synge "when I separate their bodies from their HEADS" på toget i helgen.

Hva jeg gjorde i ferien: Skolebibliotekarer i Bærum

Det er en kjennsgjerning at biblioteket må holde tritt med den digitale hverdagen. Sammen med Jana Broz, som for øyeblikket er skolebibliotekar ved Jar skole, har jeg tatt initiativ til en skolebibliotekarblogg. Det var ingen enkel affære.

Det er et ganske merkbart generasjonsskille på tvers av skolebibliotekarene i nettverket vårt. Jeg tror skillet går langs åttitallet et sted, slik at de av oss som er født i løpet av åttitallet tenker annerledes enn de fleste eldre bibliotekarene. Hva bør en vektlegge når en skal organisere bøker på hyllene? Hva er viktig å formidle til elevene våre? Hva er god litteratur? Dette er noen av spørsmålene som med jevne mellomrom dukker opp når alle skolebibliotekarene møtes. Generasjonskløften er så stor at jeg lar meg provosere av og til, fordi deres måte å tenke bibliotek til tider er så radikalt forskjellig fra min. Det kommer frem i det jeg opplever som forakt for barnas leseglede. Populærlitteratur, spesielt i dagboksjangeren, blir degradert fordi eldre damer synes det er for mye banning og negativitet. Der jeg gjenkjenner sjargong, tematikk og brutal ærlighet fra mine egne dagbøker Engeline-ti-år, ser de negative rollemodeller. Jeg går fra møter med den eldre garde og ber om at jeg aldri må glemme hvordan det var å være ti år. Hvem vet, kanskje det var et mildere skoleklima den gang de gikk på skolen? Det vet jeg ingenting om, men jeg vet at det som beskrives i disse bøkene speiler den skolehverdagen jeg hadde. De er ikke umoralske, de er realistiske, og de presenterer denne virkeligheten med mørk humor. Det er med glede at jeg registrerer at Neil Gaiman er på min side.

I alle fall: jeg og Jana hadde en visjon. Vi snakket om muligheter for å promotere skolebibliotekene mer, og Jana og jeg foreslo at vi skulle opprette en blogg som kunne være felles for skolebibliotekene i Bærum. Et sted for bokanmeldelser, små og morsomme fakta, det som måtte falle oss inn. Hovedpoenget vårt var at det skulle være noe som kunne være tilgjengelig for flere, uten at det var avhengig av tilgang til for eksempel itslearning. Vi så for oss et sted hvor besteforeldre kunne søke boktips, et sted for tilfeldig forbipasserende til å lære noe nytt, et sted for å fortelle at det finnes skolebibliotek og et sted hvor erfaringene våre fra forskjellige skoler ble samlet og spredt videre. Kanskje det til og med kunne være et ledd i kampen for gode skolebibliotek? 

Men nei, det var dette med generasjonskløften. Vi møtte en vegg av protester. Var det ikke mye arbeid? (Ikke hvis vi alle, femten bibliotekarer, tok sin bittelille del og skrev fem setninger om en bok de uansett hadde tenkt å anmelde.) Var det ikke farlig? (Hvordan da?) Joo, var det i det hele tatt lov? (To jurister senere: ja. Det er lov. Det er ikke som om vi har tenkt å legge ut privatbilder av barna.) Men var det ikke mye arbeid? (Repeat runde en.)

Etter fem møter med denne diskusjonen, som alltid endte opp med at diskusjonen ble flyttet til neste møte, kom vi til slutt frem til at Jana og jeg skulle begynne på egenhånd. Den eldre garde kunne henge seg på senere, hvis det faktisk viste seg at noen leste den.
Det gjorde jeg og Jana i ferien. Du finner den her. Den er i sin spede startfase, men hvis du, kjære leser, vil gjøre meg en tjeneste og heie frem den nye bibliotekarvinen: ta en tur innom.