glemt

Lille My, min storesøster

ba meg bli sint. Lær deg å slåss

sa hun

Storesøstre vet så mye. De kan alt

og har gjort så mye

men de husker ikke alt.

De fortrenger.

Mrs. Banks, Igjen.

Personlig angrep

Dette er et personangrep. Dette er et personangrep som er så fullt av edder og galle at det nesten burde sensureres, bare at jeg synes hun fortjener hvert sviende risp. Jeg skal fortelle deg om rektoren på den første barneskolen min.
Nei, jeg skal egentlig ikke det. Jeg skal fortelle deg om barneskolen min, egentlig. Jeg har sensurert alle navn, bortsett fra fornavnet på rektoren. Hun het Randi, og hun fortjener å få mine historier knyttet til navnet sitt. Hun var rektor på Fridalen Skole i de seks årene jeg gikk der. Hun er rektor der fremdeles.

I januar 2004 hadde bergensavisene et stort oppslag fra Kringlebotten skole. En gutt hadde fått armen brukket, etter at medelever hadde slått ham. Jeg husker at jeg sto utenfor butikken og leste forsiden, og jeg tenkte "Dette kunne skjedd på Fridalen." Og verken Kringlebotten eller Fridalen skole er regnet for den verste mobbeskolen i landet. De er ikke engang regnet for å være verst i Bergen. Det har bestandig fått meg til å lure på hvor ekstrem mobbing egentlig kan bli. Må folk dø? Lemlestes? Jeg har nemlig seks år med interessante minner.

Da jeg byttet skole i sjette klasse, kom jeg i klasse med fire andre elever som også hadde byttet skole - fra Fridalen, til Slettebakken - på grunn av mobbing. Vi var fem elever i en klasse på tjuefem, som hadde byttet skole av nøyaktig de samme årsakene. Jeg kjenner noen av deres historier, jeg kjenner mine egne og jeg har sett elever gå ensomme hjem - i dag. De fleste lærerne er de samme. Randi, som sitter med hovedansvaret, er den samme. Jeg tviler på om noe har forandret seg.

I første klasse skulle vi tilbringe fast tid hver uke på gressbakkene bak skolen. Jeg gruet meg til disse timene, for ensomhet merkes tydeligere utendørs enn når du sitter på pulten din i et klasserom. Ensomhet i et friminutt varer bare ti minutter, og du kan korte inn de minuttene ved å slepe deg ned trappen. Ensomhet blir veldig, veldig merkbar når du går rundt alene i to timer.
Det var en sånn dag jeg fant *Merete*. Hun satt under en trerot og gråt. Treroten var direkte i synsvinkelen til lærerne, men ingen spurte henne om hva som var galt, ingen snakket til henne. Det gjorde jeg, og hun fortalte at hun var ensom, hun var redd for klassekameratene som pleide å følge etter henne hvor hun gikk og hun lengtet etter at disse to timene skulle være over, at skoledagen skulle være over. Vi var syv år gamle.
Det var en jente som pleide å forfølge henne. Nesten hver dag i et halvt år sluttet Merete å gå på skolen. Hun gikk hjemmefra klokken ti på halv ni hver dag, og hun kom hjem i tolvtiden hver formiddag. I mellomtiden satt hun utenfor muren rundt skolebygget, aldri i skolegården, så hun skulle slippe å bli slått ned, slippe å bli trakassert, slippe å bli frastjålet matpakken og slippe å bli frastjålet klær. De voksne? Hun fikk et halvt år med ugyldig fravær, men ingen tok kontakt med moren hennes. Den store hemmeligheten ble avslørt mot juletider, fordi moren av seg selv oppdaget hva Merete brukte dagene til. Hun spurte lærerne hvorfor hun ikke hadde fått beskjed, og fikk ingen gode svar. Det finnes ingen gode svar.
Når jeg ser for meg lykke, ser jeg for meg Merete, åtte år gammel. Jeg ser henne løpe ned trappene en gang i slutten av første klasse. Hun har bokstavelig talt luft under beina. Det var den siste dagen hennes på Fridalen.
Den dagen da jeg traff henne, under den treroten, fikk hun en liten plastfløyte av meg, en syvårings tafatte forsøk på å glede noen. Hun var også en av oss fem, og da vi traff hverandre igjen sa hun at den fløyten var det fineste minnet hun hadde fra Fridalen. Det er meningen at en skal ha finere minner enn som så.

*Anne* gikk også i den nye klassen min. Hun gikk to år lenger på Fridalen enn Merete gjorde. For henne - og for foreldrene hennes - toppet det seg den gangen hun kom hjem midtvinters uten jakke, uten ryggsekk, uten sko. Det meste av dette lå spredt alle veier langs veien, og tro meg, det var ikke Anne som hadde spredt dem. Den jenten som før likte å forfølge Merete, hadde fått et nytt leketøy. Men det var ikke egentlig det faktum at Anne kom hjem kald, våt og uten skolesakene sine, det var det at da foreldrene til Anne dukket opp på skolen og forlangte en forklaring, fikk de beskjed om at de måtte bli strengere, for Anne drev så massiv mobbing av sin egen mobber. Stakkers mobberen. Anne byttet skole.

Jeg var liten og dum da jeg så *ham* for første gang. Jeg var åtte, han var tre år eldre. Han var ganske pen, og han hadde fine øyne. Jeg, en fjott av en tredjeklassing, var plagsom.
Han hadde to kamerater. Jeg lærte å være veldig, veldig redd for dem. De forfulgte meg i friminuttene, hver dag, og jeg løp fra dem, gjemte meg. Det var en gjemselslek som sikkert var artig for dem. Til slutt kom jeg på at på jentedoen, der kunne de ikke følge meg! Så jeg gikk dit i storefriminuttet, bare for oppdage at de jo hadde jentevenner. Først dundret de på døren i tyve minutter, dundret og ropte, mens jeg satt musestille med beina trukket opp under meg og gråten i halsen. Da pausen endelig var over, gikk de inn, men før de gjorde det sørget de for at døren gikk i smekklås. Jeg satt fastlåst her i en time, til neste friminutt da det ble oppdaget at døren var låst. I timen skulle jeg forklare hvorfor jeg var for sen, at jeg ikke hadde skulket, at jeg hadde vært fastlåst. Jeg måtte prøve å forklare hvem de var, men jeg visste egentlig ikke navnene på dem. I mitt tilfelle er dette den ene gangen noen faktisk forsøkte å gjøre noe. *Christoffer* og *Asgeir* ble ropt ut på gangen, og de måtte ta meg i hånden og si unnskyld. Christoffer slo meg ned i skolegården i neste friminutt.
Asgeir brukte lenger tid på sin hevnaksjon. Han så meg tidlig en morgen, mens jeg hang av meg ytterklærne. Jeg var fremdeles åtte år, og jeg skulle inn på skolefritidsordningen. Han så meg, så på kameraten sin og gikk ut for å "hilse på". Han la hendene rundt halsen min, klemte til og ristet meg til jeg mistet bevisstheten. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der, men jeg våknet med hodet mot steingulvet. Lærerne i enden av gangen så ingenting. I de neste to timene var jeg fryktelig trøtt, og i matpausen kastet jeg opp. Dette er tegn på hjernerystelse. Jeg fortalte historien til læreren min, som tok meg ut av rommet og la meg på en sofa "til jeg følte meg bedre". Deretter reiste jeg hjem og sovnet. Foreldrene mine vekket meg til middag, og jeg fortalte dem historien - de ble sinte. Hodeskader skal vel helst undersøkes? Og foreldre til barn som blir kvalt til de mister bevisstheten og deretter slår hodet sitt hardt mot steingulvet, skal vel helst gjøres oppmerksomme på hva barnet deres opplevde den dagen? Den informasjonen skal ikke være nødt til å komme fra barnet.

Jeg tror ikke noen av oss følte seg skikkelig trygge, selv om ikke alle hadde eldre fiender eller nærkontakt med knyttnever. For de fleste handlet det mest om hierakiet, det som avgjorde om du fikk være med i friminuttet, det som avgjorde om du fikk invitasjoner til "klassefester". Jeg var nederst på rangstigen. Det betyr at jeg var den som ingen egentlig skulle være med. Når det er sagt: Jeg hadde noen. Ungene på andre og tredje nederste trinn hadde klynget seg sammen og nå var de solidariske, men jeg ville ikke være med dem likevel. De kjente hverandre nemlig fra før. Følelsen av å være femte hjulet, følelsen av å være et veldedighetsprosjekt som en kan være med i spisepausen, men ikke ellers - det var verre enn ensomheten. Foreldrene mine prøvde å hjelpe, men læreren min sa bestandig, med overraskelse i stemmen, at hun "trodde Engeline likte å være alene. Virkelig, mistrivdes hun?". Og på sett og vis hadde hun jo rett, jeg ville jo faktisk være alene med bøkene - jeg var med dem i skoletiden, jeg var med dem etterpå.

Det var en som kanskje var like langt nede som meg, bortsett fra at han var gutt og derfor automatisk var litt høyere. Han var guttenes svinegris. Han pleide å stå alene i en krok, mens alle klassens gutter sto i sirkel rundt ham og ropte i takt "svinegris, svinegris. SVINEGRIS". Du ser det for deg, gjør du ikke? Det sto selvsagt lærere i nærheten, og en gang så jeg naturfagslæreren vår stå og se direkte på, med et smil rundt munnen. Om han trodde dette var en morsom lek, eller om han syntes klassekameraten min var et svin vet jeg ikke. Jeg vet at han smilte.
"Svinegrisen" tok igjen på jentene. Han var verst på glattisen, og han var den som veltet flest pulter i klasserommet.
Hun må ha slitt med klassen vår, læreren. Riktignok hadde ikke vi den jenten som likte å forfølge klassekamerater, hun gikk som sagt i parallellklassen, men vi hadde til gjengjeld guttene som likte å kaste tunge, skarpe ting rundt og helst på jentene, vi hadde guttene som likte å spenne bein på hvem som helst i sommerhalvåret og ikke minst, vi hadde dem som syntes at det morsomste som fantes var å dytte medelever på glattisen. Jeg husker ikke nøyaktig når det sluttet å være en svær sak at noen måtte på legevakten for å sy et hull i hodet.

Det tok mange år før jeg innså at læreren min var et fjols. I første klasse var jeg glad i henne, senere var jeg full av sinne og forakt, og i dag tenker jeg at hun orket å forbli på skolen nettopp fordi hun var et fjols. Jeg synes fremdeles at hun sviktet i jobben sin, men jeg synes også at hun ikke hadde det endelige ansvaret. Det lå over henne.

En maidag i femte klasse var det min tur til å løpe ned trappene for siste gang. Og da jeg hadde gått nesten to år på den ny skolen, ble det laget en tvdokumentar om mobbing på skoler. Dokumentaren fokuserte på Fridalen. Det var intervjuer med foreldre, som fortalte tilsvarende historier. Det var også intervjuer med rektoren, som til syvende og sist sitter med hovedansvaret for hvordan skolen fungerer. Jeg husker at jeg satt i stuen og så på henne, så på det blonde håret, så på den rosa sminken, så på smilet hennes da hun sa at det finnes ikke mobbing på vår skole, jeg har et papir som dokumenterer det. Og hun fortalte videre om hvordan de hadde fått et stipend som skulle brukes til å motvirke mobbing, og det var brukt til å lage et klatrestativ midt i skolegården. Og hun smilte.

For å være ærlig er jeg ikke sikker på at det som skjedde på Kringlebotten, at noen knakk armen på en medkamerat, ikke allerede har skjedd på Fridalen, bare at ingen har gått til avisen med det. Jeg vet at første skoledag i sjette klasse, på Fridalen, var det noen av elevene som registrerte at noe var forandret, og etter en tid oppdaget de at det var fordi jeg ikke var der lenger. Det har fått meg til å tenke på alle de elevene som en gang gikk i klassen vår- opp gjennom årene. Jeg husker fire, fem elever som gikk i klassen vår, og som ikke begynte på Slettebakken senere. Jeg lurer på hvor de ble av, og hvorfor de sluttet. Flyttet de? Flyktet de? Hver gang noen byttet skole, ble det tiet ihjel, og vi var barn, vi tenkte ikke over det, og etter noen uker var de glemt.

"favorittpinnen min her i skogen"

Det regnet i natt

Vet dere hva som skremmer meg mer enn innbruddstyver og tilfeldig hærverk? Jeg er redd for å miste nøkkelen i et svimete øyeblikk, og så stå utenfor en låst dør midt på natten, i regnet.

2010

 

I stedet for å oppsummere 2010 med alle dens solnedganger og tekopper, lengsler og feiltrinn og latterkramper, vil jeg oppsummere året i kulturøyeblikk. Noen ganger varte øyeblikkene et minutt eller så, noen ganger en dag, en uke, en time.

1. God help the girl. 

Jeg kjøpte det som en forsinket julegave til meg selv i romjulen, men det var først i begynnelsen av januar at den virklig flyttet inn i meg. Jeg spilte det en søndag ettermiddag mens jeg ryddet og ventet på besøk, og spor nummer sju, «Muscian please take heed», kom, og jeg måtte rett og slett sette meg ned, det var så vakkert.

Det som egentlig, virkelig gjør dette til et høydepunkt, er de neste månedene. De neste månedene spilte jeg det alle steder. Jeg og Annette gikk gatelangs, og plutselig kunne vi finne på å synge «I'm all alone, this is a holiday...» eller «When I needed someone I chose you», og vi falt automatisk inn tostemt.

Hvis jeg vil, kan jeg trekke frem en sterk følelse av påske når jeg setter på dette albumet. Jeg lukter lammesteik, ser puslespillbrikker av et Van Goghbilde, kjenner smaken av hvitvin, merker det gule lyset fra tidlig vårsol. Og lyden av God Help The Girl.

2. Fantastisk barnelitteratur ála Engeline

Jeg laget mitt eget emne, våren 2010. Husker du hva det betyr? Det betyr at jeg fikk bruke et helt vårsemester på å lese C.S.Lewis, Rowling, Funke og Lindgren, det betyr at jeg fikk skrive en eksamensoppgave om Coraline, det betyr at jeg skrev en idémyldring om Bröderna Lejonhjärta og plutselig så masteroppgaven min for meg. Det betyr at jeg hadde kollokviegruppe med et knippe av de beste folkene, det betyr at jeg og Annette var masse sammen, at Eirin og jeg virkelig fant hverandre, at jeg igjen ble skikkelig godt kjent med Susanne. Jeg hadde øyeblikk der jeg glemte tiden og måtte løpe til jobb. Det betyr fire måneder der jeg følte at jeg fikk laget, at jeg var verdens flinkeste og at jeg formet livet mitt slik jeg ønsket meg det. Mestringsfølelse, det er det Alit2205 betyr for meg.

 3.Tysk Janoschbok

Hva hadde vel våren 2010 vært uten Jan og Nora? Hvem skulle ellers ha lært meg om tyske navn på ukedagene, farger, bukseseler, bokhyller (!) og tyske tedrinker? Hvem skulle ellers ha importert en Janoschbok på tysk, en ikke oversatt til norsk Janoschbok, med inskripsjoner i, på tysk? Hadde det ikke vært for at jeg vandret gjennom gata på Dragvolls og plutselig så Jans lapp om at han ville lære meg tysk, ville jeg aldri... Jeg ville ikke hørt Die Printzen, eller lært meg 99 Luft Balloons og Irgenwie, Irgenwo, Irgenwann, jeg ville ikke ha visst småting om biologi eller hvor fint det er for unge menn å hugge ned trær i sin tyske bakhage, fordi det får dem til å føle seg mandig. Kan en si at to mennesker er en kulturell opplevelse? Det er kanskje litt suspekt, en smule objektiviserende. Det jeg kan si er at å lære nytt språk er en kulturopplevelse, og særlig når det følger med en masse info om kulturtradisjoner fra Kontinentet. Å feire 1. mai med to tyskere, og deretter gå hjem sammen med dem, opp alle bakkene hjem, mens en prater om tyske, obskure filmer, det er fint. Å drikke te i steikende vårsol med en ung og veldig kjekk mann som lærer deg ord for vinterkåper, det er også ganske fint. Å lese barnebøker og faktisk forstå, det er herlig. Å leke med nye ord... Det er så lenge, lenge, lenge siden jeg opplevde hvor artig det er å putte helt nye ord, helt nye lyder, i munnen, å pugge gloser! Det er jo egentlig kjempeartig! Og det hadde jeg helt glemt.

4. Ingenting

Det var sommer. Det var sterk sol og jeg hadde plassert meg på benken utenfor, lettkledd og full i solkrem, lykkelig. Jeg hadde tatt frem en roman jeg kjøpte for lenge siden, fordi jeg fikk den anbefalt, og nå skulle jeg lese.

Jeg leste og leste og leste, jeg leste den ut i løpet av noen timer, og for noen timer! Ingenting av Janne Teller er en smertefull og utrolig skremmende historie. Den er glimrende fortalt. Jeg satt midt i solsteken, tjuefem varmegrader, og jeg frøs. Dette var en sånn leseropplevelse der du må snu hodet vekk noen ganger og si «nei, nei, nei,nei!», en sånn opplevelse der du vurderer å legge fra deg boken, men så greier du ikke det heller. Det er, tror jeg, den sterkeste leseropplevelsen jeg hadde i hele 2010. Det er et punkt, omtrent midtveis i boken, som fremdeles gjør vondt i meg når jeg tenker på det. Handlingen dreier seg rundt en skoleklasse som begynner å lete etter meningen med livet, der hver enkelt er tvunget til å gi fra seg noe verdifullt. Det er en roman som eskalerer, det begynner litt urovekkende, men slutter med at skoleklassen i fellesskap kutter av hodet på en hund og fingeren på en klassekamerat. Det bygger seg opp og opp, gradvis så du ser at det blir verre, men ingen, ikke du, ikke karakterene, kan gjøre noe med det. Når hele skoleklassen vedtar å kutte av fingeren til den tøffeste, beste gutten i klassen, er det fælt, men det er dette ene punktet midtveis i romanen som sterkest sitter i meg ennå: den verdien Sofie må gi fra seg. Les den selv.

5. Belle & Sebastian – konsert/festivalopplevelse

Jeg tok jo skrittet ut i de normales rekker denne sommeren! Belle & Sebastian dro til Tønsberg, så det gjorde jeg også. Jeg og to skotter, en av dem med det villeste, mest krøllete, røde håret jeg har sett, danset vilt til Teenage Fanclub, mens et par hundre nordmenn sto og trippet. Som rødtoppen sa, "they're too sober". Jeg forelsket meg i Rox, drakk alkoholholdige drikker med mennesker jeg egentlig ikke kjenner i det hele tatt og følte meg så utrolig normal. Jeg pratet med fremmede, unge menn fordi de spilte Jokke på høyttalerne sine og jeg hadde hatt Jokke på hjernen lenge.

6.Jokke: Billig Lykke.

De skjulte melodiene på denne låten, dette albumet. Jeg burde ikke egentlig si mer. Det står ingen steder, men det høres ut som om de spiller en skjult cello i bakgrunnen på tittellåten, som understreker og bygger opp sårheten. Dessuten er Jokke så utrolig sommerlig, kan du fatte det? Jeg gjør det ikke, for sangene er såre og rølpete, men de er så gode! Og på et eller annet vis blir de muntre. Jeg prøvde å få fatt i hele albumet, men biblioteket hadde det ikke og jeg var blakk. Ikke før jeg ramlet av en buss i Bergen, på tampen av sommeren, fikk jeg fatt i det - men det var sommerlig og vakkert.

7. Gustav Lorentzen – til minne

Dette er ikke et bestemt kulturøyeblikk, men snarere noe som preget hele året, fra den vårdagen da han havnet på forsiden av alle aviser. Hele sommeren spilte jeg Juba Juba og den gamle kassetten med Bli Blid, mens jeg frustrerte over at sistnevnte ikke finnes på cd. Jeg husket på en masse ting, som de bilturene jeg har vært på, der Ludvigsens sanger har gjallet ut vinduene, det øyeblikket kusinen min knakk boomerangen sin, det øyeblikket da jeg så tittelen «Alle hunder hyler høyt» og jeg plutselig husket fortsettelsen, «når de hører trekkspillmusikk», uten at jeg helt kunne si hvorfor jeg husket det. Fra den vårdagen og helt frem til den kvelden i september, da Annette og jeg så Knutsen & Ludvigsenmusikalen «Hei, ny dag» på Samfundet.Vi satt midt i salen, og Øysten Dolmen satt noen meter foran oss. Hvis jeg skal velge ett kulturøyeblikk i forbindelse med Gustav Lorentzen blir det øyeblikket når handlingen kom til «Eventyret om en melodi».  Ganske riktig, tro mot Ludvigsens replikker ble alle oppfordres til å synge med, og da gjaldt det "å holde seg alvorlig, for ellers er det så vanskelig å plystre". Det sier han i sin versjon, og det sa karakteren i musikalen. Problemet er ikke å holde seg alvorlig. Når en fullstappet Storsal på Studentersamfundet nynner «Eventyret om en melodi» rundt deg er ikke problemet at du ler, det er at du gråter.

8. Artikkelen vår! 

Høsten 10, jeg oppdager enda en fantastisk ting ved det å treffe en annen fantastisk barnebokentusiast. Så mange ganger tidligere der jeg ikke har skrevet det jeg ville skrive, fordi jeg låste meg fast i min egen prestasjonsangst! Så mange ganger der jeg bare har hatt det i munnen, ikke i pennen! Og så, en lang kveld på Dragvoll, Eirin og jeg planlegger en artikkel. Vi kaster ideer frem og tilbake mellom hverandre, kommenterer teoretikere vi kan spille på. Jeg kan skrive et førsteutkast, og det går lett som en lek, men bare fordi hun finnes i andre enden av artikkelen og jeg vet at den første som skal lese dette vil vite hva jeg skriver om. Og den kommer på trykk. Vi tar steget ut i den akademiske, selvstendige verdenen.

9. The Walking Dead

Mot slutten av året oppdaget jeg en ny tvserie, og den er noe av det beste USA har tilbudt meg på årevis. Den er basert på en tegneserie, hovedpersonen spilles av han i Love Actually, han som er så ulykkelig forelsket i sin beste venns kone, og den handler om en zombieapokalypse. Jeg ramlet over den og lastet ned en episode, bare for å sjekke det ut. Zombier er ikke egentlig helt min greie, jeg har alltid syntes at de er litt kjedelige sammenliknet med vampyrer og hekser. Denne serien er derimot veldig interessant. Den er spennende, men den er uforutsigbar og bare den første episoden ga meg hjertebank av ren spenning – det er sjelden at jeg blir så revet med. Det som virkelig gjør meg begeistret er likevel menneskesynet – det er så fint syn på mennesker! I den første episoden, som starter med at vår helt, en politimann som har ligget i koma, våkner til en verden gått i oppløsning. Det er levende lik alle steder, de rasper frem haaahhaaaghhaaa og prøver å spise alt som har hjertebank. Vår helt vandrer rundt i sjokk, og vi ser ham stanse ved en zombie med oppspiste bein som haler seg selv fremover marken med hendene på jakt etter levende kjøtt. Det er en ekkel zombie, det er en ekkel scene, og vår helt blir lei seg. Han setter seg ned på huk, forteller at han er lei for det, han henvender seg til det mennesket som engang har vært i denne kroppen, før han skyter henne og går videre. Og sånn er hele serien. Han er så full av empati at en blir varm. Og antifascismen! Antirasismen! Kvinnerespekten! Det er så bra! Du har en nazist, en utrolig usympatisk drittsekk, som får gjennomgå, men fellesskapet gjør likevel alt for å redde ham fra zombiedøden. Du har en flokk kvinner som alltid ender opp med å vaske klær, og de står sammen, de påpeker urettferdighet og kvinneundertrykkelse, de beskytter den ene som blir mishandlet av mannen sin, de spøker om at det de savner mest av elektriske utstyr er vibratorene sine. Serien er gjennomsyret av respekt for mennesket, svart, hvitt, koreansk, kvinne, mann, voksen, barn, syk, frisk. I disse dager er det langt mellom de tvseriene som er bevisst antifascistiske, dette er en av dem. Den anbefales.

10. Scrabble

En kveld seinhøstes ender jeg opp hos en språknerd jeg er glad i, som har scrabble. Jeg har villet spille scrabble lenge, jeg har drømt om å spille scrabble og drikke vin med litteratur- og språknerder, men jeg har ikke hatt scrabble og det har aldri blitt naturlig. Nå, i høst, ble det plutselig naturlig. Tekopper og to svære ordbøker, til begge målformer, ord du aldri ellers husker at eksisterer. Disse kveldene, og kanskje mest av alt akkurat denne første kvelden, det var akkurat som jeg hadde ønsket meg. Det var nettopp den stemningen jeg hadde visst at fantes et eller annet sted, en sånn form for nerding som jeg følte at måtte finnes og som måtte finnes blant nerdene på instituttet mitt, nettopp den stemningen fant jeg der. 

2011: Hva skal vi?

Vi skal spille mer Scrabble.

Vi skal lese flere bøker enn vi gjorde i fjor, og de skal være i flere sjangre.

Vi skal skrive ferdig en artikkel til neste tidsskrift.

Vi skal male nye bilder. Det betyr at vi skal kjøpe mer oljemaling.

Vi skal samle mer dodørpoesi, fra alle steder.

Vi skal begynne å skrive på masteren. 

Vi skal holde oss stabile.

Vi skal fortsette å være meg.