Et liv med tatouazophobia

Det har et navn! Kjæresten gir meg så mye kjærlighet, men av og til gir han meg språk også. Som samtalen der jeg får ord å sette på min barndoms... nei, mitt livs store angst. Jeg har vel i underbevisstheten skjønt at det er en fobi jeg har, men ved å lære ordet tatouazophobia kunne jeg oppdage at mine reaksjoner faktisk har selskap av andres.

Se dette for deg, kjære leser: Engeline, fire eller fem år. Jeg har kort, lyst hår og skrå melketenner. Jeg er ikke en gang blitt storesøster ennå, tenk det! Hvordan fikk jeg vite om dette fenomenet som skal til å skremme meg sånn? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke huske situasjonen hvor jeg fikk vite at det fantes. Så jeg noen med tegninger på armen, spurte jeg moren min om en forklaring? Fortalte noen meg at det gikk an å risse inn tegninger og mønstre i huden som aldri gikk bort igjen? Aldri. Det var mulig å male ting på huden, på en magisk voksenmåte, og det ville aldri, aldri, aldri gå vekk, uansett hvor mye du vasket eller skrubbet eller skrapte. Det var evig. Og dette var det mest forferdelige som fantes i hele verden, kanskje bortsett fra dødsstraff.

En ting er at jeg ble redd der og da. Men angsten ga seg ikke. I kroppen min vokste det frem en kjempeskrekk. Særlig ille var det når jeg skulle legge meg, når lyset var slukket og mamma hadde sagt god natt: da kom de. De store, navnløse de kom med nåler, og i nålene var det maling, og hvis de stakk meg ville det aldri gå bort. Jeg kunne aldri angre meg, og hvis de tvang meg ville jeg være merket for alltid. Jeg kunne finne på å krype under dynen og gråte av angst. 
Visste jeg at det var irrasjonelt å være redd for navnløse "de", som skulle tvangstatovere meg? Så klart. Selv fire år gamle meg visste, et sted i hodet, at jeg aldri ville bli tatovert med mindre jeg ville (og det ville jeg ikke, aldri, aldri, aldri.). Men skrekkbildet var der likevel, som angsten for et spøkelse under sengen. Og angsten gjaldt ikke meg alene, for hva med de som frivillig tatoverte seg? Hva med dem, hvis de angret seg? Det verket i meg ved tanken på at noen kunne ha fått evige ting på huden, og så en dag kanskje angret seg og det var for sent å gjøre noe med. Det var evig, uforanderlig, og det var uutholdelig. Bare tanken ga meg klump i magen og vondt i halsen.

Jeg husker det som søvnløse netter der jeg vred på meg og var forferdelig redd, og fordi det var så irrasjonelt var det også helt umulig å få bukt med. Og ikke kunne jeg enkelt fortelle noen om det heller.
Det var min mor som kom med en løsning. Hun hørte meg gråte og kom for å inspisere.
"Hva er det, ungen min?" sa mammaen min.
"Jeg er redd! Tenk hvis noen tatoverer meg, og det går aldri bort! Tenk hvis noen tatoverer seg og angrer seg og det går aldri bort!"
"Men", sa mammaen min. "Det finnes en måte. Du vet at jeg har fjernet en føflekk her?" Ja, jeg visste det. Hun har et lite arr. "Hvis tatoveringen er liten, går det an å fjerne den på samme måte som føflekken" sa mammaen min.
Og med de ordene var det som om litt av knuten i meg løste seg opp. Det var ikke fullt så endelig likevel, det gikk an å angre seg. Kanskje fikk personen små, rosa arr, men selve tegningen var borte for godt. Jeg kunne leve i en verden hvor tatoveringer kunne fjernes med makt.
Etter det brukte jeg dette som våpen: hver gang skrekken kom over meg, holdt jeg fast i tanken på at en kunne operere tatoveringer bort. Hvis noen tvangstatoverte meg i mine skrekktanker, så fjernet jeg den hos legen etterpå. Jeg nektet meg selv å tenke på hva som ville skje hvis tatoveringen var for stor.

Det er synd å si at jeg vokste det av meg, for det gjorde jeg ikke. Jeg fikk kontroll, ja. Synet av andres tatoveringer kan fremdeles gi meg ubehag, men ikke mer enn at jeg kan dekke over det.Folk er jo stolte av tatoveringene sine, hvordan kan jeg da vise at det fyller meg med redsel? Det er jo kule folk jeg kjenner, og de har ønsket dette permanente, dette som for meg er avsindig skremmende. Noen har til og med jobbet i årevis med sine tatoveringer, bygget dem opp. Jeg har lært meg til å ikke tenke over det når jeg treffer dem, lært meg til å skru av den delen av meg som grøsser dypt og inderlig. I en periode vurderte jeg til og med å skaffe meg en tatovering, en bitteliten en, ved håndleddet. Det var litt på grunn av budskapet og litt fordi jeg ville vise meg selv at jeg var over dette ubegripelige ubehaget. Jeg skrev "S E P"  akkurat ved skjorteermet og tenkte at det sikkert hadde vært kult å... ha... ha det so... men nei. Så snart jeg hadde tenkt tanken, var jeg småkvalm og jeg hadde lyst til å gå på et bad og skrubbe huden min rå og rosa for å være sikker på at det ikke var noe der. Det kan være så kult motiv det bare vil, det gjør meg kvalm.

Så nå forteller jeg Kjæresten min denne rare angsten, om den gangen jeg var liten og redd for håndtørkere på offentlige toaletter, dødsstraff og tatoveringer. "Det er sikkert en slags fobi", sier jeg, og i løpet av fem sekunder har han gitt meg ordet. Og ordet, gjennom Google, presenterer meg for andre mennesker som har tenkt og følt akkurat det samme som meg. Definisjon: "Frykten for tatoveringer, eller å bli tvangstatovert, der angsten bunner i at det er permanent". En fun fact: Taylor Swift og jeg har tatouazophobia til felles.

En sommerkveld i 2008

Jeg har fått jobb! Jeg har en fantastisk jobb. Jeg leser inn lydbøker, skolemateriell for barneskolen, og jeg nyter det. Det er første gang jeg har en jobb jeg er stolt av, en jobb jeg finner mening i. Og denne kvelden er det sommeravslutning. De fleste kollegaene tar sommerferie. Ikke jeg, så klart. Jeg er student og har tenkt å jobbe i alle fall noen timer denne sommeren. Men selv oss innlesere, noen av oss kveldsarbeidere som kommer rett etter forelesninger, er invitert til grillfest. Noen har svære griller og enorme mengder fantastisk grillmat. Det lukter grillmat over hele plassen.

Jeg sitter sammen med noen av de nærmeste kollegaene, de som leser inn andre skolebøker parallelt med meg. Ved siden av oss igjen sitter to veldig beduggede kvinner som, når de oppdager at jeg er fra Bergen, forteller høylytt og langdrygt at det verste de vet er bergensere som ønsker dem "god morgen". (Gjett om de hadde fylleangst dagen etter.) Fylleangst har jeg også, enda det er ren brus i glasset mitt. Det er egentlig forferdelig skummelt å være her, det var så vidt jeg våget. Fremmede mennesker, store alkoholmengder, lille meg? Men dette er en sånn sommerkveld i juni der det allerede har rukket å bli litt varmt, selv i trøndelag. Det er virkelig sommer, jeg kjenner det i kroppen. Det er en sånn junikveld der ting er fint. Sosial angst og rusrelaterte traumer be damned: jobben er fantastisk, og det er sommeravslutning!

Sjefen min er der også. Og sjefen min er noe av det kuleste jeg vet. Hun er småbarnsmamma, hun har rå sans for humor og hun kan alt som er verdt å vite om god musikk. Hun er mer enn god på litteratur (bare se her!) og desidert byens beste DJ, god nok til at selv mine venner visste hvem hun var lenge før jeg fikk jobben. Hun styrer selvsagt spillelisten denne sommerkvelden.

Hun forteller anekdoter om konserter hun har vært på, og musikken er sommerlig og varm. Så setter hun på en sang som jeg hadde glemt.

Husk dette: jeg er knapt fylt 21. Min musikkverden er fremdeles ikke fullt utviklet, men den vokser denne kvelden. For hun setter på Life on Mars med David Bowie, og mens musikken fyller luften fylles jeg av minner. Små minner. Ordløse minner. Radiominner, navnløse barndomsminner, øyeblikk jeg ikke kan fange, men som jeg husker nå. Rundt meg snakker alle om at Hunky Dory er et fantastisk album, men jeg er litt fortapt i egen verden disse tre minuttene. Ingen legger merke til at hjertet mitt er i klem. Jeg hadde glemt hvor fin den sangen var, men nå husker jeg det og jeg vet at etter i kveld vil den nok for alltid være en sommersang for meg.

Jeg hadde strengt talt glemt hele David Bowie, men nå husker jeg. Og jeg graver frem gamle plater. Rett skal være rett, jeg ripper mange fra byens bibliotek. Dette er en varm, solrik og ganske ensom sommer. Det er først fem måneder senere at jeg blir erklært alvorlig syk, men de nærmeste vennene mine ser tegn allerede nå. Jeg treffer nesten ingen andre, men på gode dager jobber jeg og går lange turer i solskinnet. Jeg hører David Bowie i øretelefoner mens jeg går, og mens jeg sitter på bussen til og fra jobb. Som den bergenseren jeg er, er dette den mest solfylte sommeren jeg har hatt siden jeg var ti.

Sjefen min vet neppe hva hun satt i gang den sommerkvelden. Hvordan kan hun vite at min mor og jeg spilte Bowie rundt midnatt på en europeisk motorvei, nettopp når vi nesten kolliderer og jeg tror vi skal dø? På grunn av den sommerkvelden i 2008. David Bowie er en sånn legende at det er pinlig å huske en tid der han ikke gjorde seg bemerket i  spillelisten, men det gjorde han ikke før denne sommerkvelden.

Marz

Jeg hørte mye på denne sangen høsten som var. Da hørte jeg hele albumet, fordi jeg hadde sett filmen "Weekend" som avsluttes med nettopp "Marz", men det var denne sangen som satt sterkeste spor. Og det til og med før jeg så musikkvideoen, som jeg oppdaget først i dag .

Jeg trodde det skulle komme noe homo-relatert, fordi halve albumet hans "Queen of Denmark" handler om å gjøre opprør mot kristenfascister som vil helbrede ham og ja, nettopp fordi den er på lydsporet til en film om en kortvarig, stormende kjærlighet mellom om to homofile menn. Jeg så til og med for meg at en kunne ha laget en musikkvideo basert på klipp fra filmen, for det er en sterk og estetisk film. I stedet handler musikkvideoen om noe helt annet. Dette er en av de mer surralistiske, vakreste og mest smertefulle musikkvideoene jeg har sett.




Se den gjerne to ganger på rad. 

And ain't that the truth

Det oppsummerer i én setning alt jeg prøver på nå for tiden.

Jeg hater andre akademikere.

1. Fix the vocabulary. If we agree to call verbal performance, or, better linguistic performance, any group of signs produced on the basis of a natural (or artificial) language (langue), we could call formulation the individual (or possibly collective) act that reveals, on any material and according to a particular form, that group of signs: the formulation is an event that can always be located by its spatio-temporal coordinates, which can always be related to an author, and which may constitute in itself a specific act (a performative act, as the British analysts call it); we call sentence or proposition the units that grammar or logic may recognise in a group of signs: these units may always be characterized by the elements that figure in them, and by the rules of construction that unite them; in relation to the sentence and the proposition, the questions of origin, time and place, and context are merely subsidiary; the decisive question is that of their correctness (if only under the form of "acceptability").

Dette er den første setningen. Det kommer egentlig flere, som ender med "we can now understand the reason for the equivocal meaning of the term discourse." 

Årets julefilm

Jeg følger opp tråden fra i fjor, hvor jeg først skrev noe svadaistisk om julaftens opplevelser og deretter postet en fin youtubevideo. I år som i fjor var det Kristian som viste meg årets beste julesang, og denne slår alle julesanger jeg noensinne har hørt, og alle julete musikkvideoer jeg noensinne har sett. Jeg lo så jeg ristet, og det har bare gjentatt seg. Se og nyt.