Det har vist seg at hvis det er en eneste ting jeg husker fra min tid på barneskolen, så er det sangene vi lærte. Jeg husker fremdeles både første, andre og tredje vers av diverse sanger som jeg ikke har hørt siden jeg var åtte. De siste tre årene har vært øyeblikk med barn der jeg spontant har brutt ut i sang, fått dem til å gjøre det samme, lurt på om dette er sanger de også vil huske om tyve, tretti år. Vil de huske sangstunder på biblioteket?
Og så er det den ene sangen, den jeg alltid syntes var for trist til å synge. Hentet fra Portveien 2. Handler om avskjeder. Vi sang den når noen skulle slutte på skolen. Spesielt når en voksen sluttet. Det er en av de sangtekstene som har boret seg hardest inn i hjernebarken min, jeg kommer til å huske den til jeg dør, og jeg pleide å gråte på vei hjem, alene, hver gang vi hadde sunget den. Døren låses. Porten lukkes. Alt er gjort for aller siste gang.
Jeg husker voksne som sluttet, voksne jeg stolte på og som ga meg mot til å gå på skolen. Jeg husker at det alltid var skummelt og forferdelig trist når de sluttet. Så da jeg leverte oppsigelsen min, da jeg for alvor tok avgjørelsen om å slutte som barneskolebibliotekar for akkurat disse barna, da hadde jeg vondt i hjertet. Jeg følte meg som tidenes største sviker. Og de neste ukene var fæle. Hundrevis av avskjeder. Mange tårer. Mange fang. Tårer jeg var ansvarlig for. Fordi jeg lukket den porten. Låste døren. Bokstavelig talt, for jeg låste døren til biblioteket, ga fra meg nøklene mine og dro hjem til flyttelasset mitt. Gråt ned i pappeskene.
Jeg husker fremdeles voksne som sluttet, voksne jeg stolte på og som ga meg mot til å gå på skolen når skolen var kjip. Jeg husker at det alltid var skummelt og forferdelig trist når de sluttet, men jeg husker også at det gikk bra likevel. Det kom nye voksne. Andre ble til tredje ble til sjuende klasse, og det var som regel noen. Så dette er min sorg, sorg over alle de øyeblikkene i andre og fjerde og sjette, de store og små hverdagsøyeblikkene der jeg ikke skal være der, de jeg går glipp av. Barn vokser fort. De forandrer seg hver måned. Hvis du ikke er der på noen måneder er de knapt å kjenne igjen. Noen av disse barna vil jeg aldri treffe igjen. Jeg har gitt fra meg retten til å være i deres hverdag, og det er et av mest vidunderlige privilegiene jeg har hatt.
Etter at jeg leverte oppsigelsen min tenkte jeg mye på hvorfor dette gjorde så vondt. De siste ukene kom det daglige hilsner fra barn og foreldre, folk som ville si noe om hvor viktig jeg hadde vært for barna. De gratulerte meg med ny jobb og ønsket meg lykke og hell og alt godt videre. Flere ba meg passe på at jeg aldri sluttet å fortelle eventyr. Neida, jeg skal ikke slutte å fortelle eventyr. Tvert i mot, jeg skal kanskje fortelle dem til flere. Jeg vet at jeg har vært viktig for barna, det har jeg skjønt av de tusen harde klemmene jeg har fått. Jeg tenkte på hvorfor de hadde vært så viktig for meg. For de nye arbeidsoppgavene mine er kjempespennende, det er ikke den praktiske delen av skolebiblioteket som er vanskelig å forlate. Det er barna. Og selv om det vil komme nye barn, mange barn, vil de aldri ta helt den samme plassen som disse. Hvordan ble de så viktige for meg? Jeg kom frem til dette: de reddet meg.
Husker dere hvordan jeg var, den sommeren i 2014? Jeg var en hufse av ren, svart sorg. Ingen greide å lokke frem ekte smil hos meg, i stedet suget jeg varme og glede fra andre. Folk ble triste av å være i nærheten av meg, fordi jeg var så stor og kald og ensom. På jobbintervjuet spurte rektoren meg hva jeg likte å gjøre på fritiden min, og jeg endte opp med å lire av meg et eller annet intetsigende og nesten-sant. Sannheten? Jeg liker ikke fritiden min, så jeg prøver å unngå å ha den. Det kunne jeg jo ikke si på jobbintervju.
Men så hadde jeg første dag på jobb som skolebibliotekar. Det var en mandag, og solen skinte da jeg låste meg inn på biblioteket for første gang. Og da jeg dro hjem den dagen spurte folk i kollektivet mitt hvordan dagen hadde vært. Jeg hadde vært glad.
Disse barna gjorde meg glad. Hver dag var det noe nytt å være glad for. Seksåringen som satt blikket i meg og sang regnbuesangen ut av det blå, bare fordi den var fin. Tiåringen som smilte. En ny historie, en klem, en forsoning. Og langsomt, langsomt spredte det seg, denne gleden. Fra å være glad seks timer hver dag på jobb, til å av og til være litt glad etter jobb, til å være åpen nok for glede til å kunne møte Kjæresten. Jeg hadde nok ikke møtt Kjæresten hvis ikke jeg først hadde møtt disse barna, det er jeg overbevist om.
Så hvordan kunne jeg? Hva kan veie tyngre enn alle disse barna som jeg bærer sånn i hjertet, de som reddet meg?
Det er nettopp fordi de reddet meg, at jeg kan. Nå for tiden låser jeg opp nye dører, åpner nye porter. Hver dag åpner jeg en vakker smijernsport, går inn i hagen og låser opp ytterdøren til rekkehuset vi har kjøpt sammen, jeg og Kjæresten. Kjæresten som er blitt Samboeren (men som nok vil fortsette å hete Kjæresten.) Det er et nydelig rekkehus, vi fyller det med sol og bøker og latter og hunder og kjærlighet.
I dag har jeg låst opp en ny dør, døren til et nytt bibliotek, et litt større bibliotek jeg skal få lede. Her skal jeg også åpne porter. Det er så mye å gjøre her; så mange prosjekter jeg får virkeliggjøre, så mange mennesker jeg kan nå ut til, så mange utfordringer som jeg gleder meg til. Dette er et valg som er riktig for livet mitt, det er et valg som leder meg videre på en vei jeg har lyst til å gå. Ved å lukke en port åpner jeg for tusen muligheter. Jeg skal vokse videre her, og det er bare her jeg kan gjøre det. Biblioteket skal vokse med meg. Familien min skal vokse sammen med meg. Jeg gir livet mitt og fremtiden min en sjanse.
Ungene på skolen skal også vokse videre, uten meg. Og midt i de nye sjansene kommer det til å gjøre vondt i lang tid fremover. For
Og så er det den ene sangen, den jeg alltid syntes var for trist til å synge. Hentet fra Portveien 2. Handler om avskjeder. Vi sang den når noen skulle slutte på skolen. Spesielt når en voksen sluttet. Det er en av de sangtekstene som har boret seg hardest inn i hjernebarken min, jeg kommer til å huske den til jeg dør, og jeg pleide å gråte på vei hjem, alene, hver gang vi hadde sunget den. Døren låses. Porten lukkes. Alt er gjort for aller siste gang.
Jeg husker voksne som sluttet, voksne jeg stolte på og som ga meg mot til å gå på skolen. Jeg husker at det alltid var skummelt og forferdelig trist når de sluttet. Så da jeg leverte oppsigelsen min, da jeg for alvor tok avgjørelsen om å slutte som barneskolebibliotekar for akkurat disse barna, da hadde jeg vondt i hjertet. Jeg følte meg som tidenes største sviker. Og de neste ukene var fæle. Hundrevis av avskjeder. Mange tårer. Mange fang. Tårer jeg var ansvarlig for. Fordi jeg lukket den porten. Låste døren. Bokstavelig talt, for jeg låste døren til biblioteket, ga fra meg nøklene mine og dro hjem til flyttelasset mitt. Gråt ned i pappeskene.
Jeg husker fremdeles voksne som sluttet, voksne jeg stolte på og som ga meg mot til å gå på skolen når skolen var kjip. Jeg husker at det alltid var skummelt og forferdelig trist når de sluttet, men jeg husker også at det gikk bra likevel. Det kom nye voksne. Andre ble til tredje ble til sjuende klasse, og det var som regel noen. Så dette er min sorg, sorg over alle de øyeblikkene i andre og fjerde og sjette, de store og små hverdagsøyeblikkene der jeg ikke skal være der, de jeg går glipp av. Barn vokser fort. De forandrer seg hver måned. Hvis du ikke er der på noen måneder er de knapt å kjenne igjen. Noen av disse barna vil jeg aldri treffe igjen. Jeg har gitt fra meg retten til å være i deres hverdag, og det er et av mest vidunderlige privilegiene jeg har hatt.
Etter at jeg leverte oppsigelsen min tenkte jeg mye på hvorfor dette gjorde så vondt. De siste ukene kom det daglige hilsner fra barn og foreldre, folk som ville si noe om hvor viktig jeg hadde vært for barna. De gratulerte meg med ny jobb og ønsket meg lykke og hell og alt godt videre. Flere ba meg passe på at jeg aldri sluttet å fortelle eventyr. Neida, jeg skal ikke slutte å fortelle eventyr. Tvert i mot, jeg skal kanskje fortelle dem til flere. Jeg vet at jeg har vært viktig for barna, det har jeg skjønt av de tusen harde klemmene jeg har fått. Jeg tenkte på hvorfor de hadde vært så viktig for meg. For de nye arbeidsoppgavene mine er kjempespennende, det er ikke den praktiske delen av skolebiblioteket som er vanskelig å forlate. Det er barna. Og selv om det vil komme nye barn, mange barn, vil de aldri ta helt den samme plassen som disse. Hvordan ble de så viktige for meg? Jeg kom frem til dette: de reddet meg.
Husker dere hvordan jeg var, den sommeren i 2014? Jeg var en hufse av ren, svart sorg. Ingen greide å lokke frem ekte smil hos meg, i stedet suget jeg varme og glede fra andre. Folk ble triste av å være i nærheten av meg, fordi jeg var så stor og kald og ensom. På jobbintervjuet spurte rektoren meg hva jeg likte å gjøre på fritiden min, og jeg endte opp med å lire av meg et eller annet intetsigende og nesten-sant. Sannheten? Jeg liker ikke fritiden min, så jeg prøver å unngå å ha den. Det kunne jeg jo ikke si på jobbintervju.
Men så hadde jeg første dag på jobb som skolebibliotekar. Det var en mandag, og solen skinte da jeg låste meg inn på biblioteket for første gang. Og da jeg dro hjem den dagen spurte folk i kollektivet mitt hvordan dagen hadde vært. Jeg hadde vært glad.
Disse barna gjorde meg glad. Hver dag var det noe nytt å være glad for. Seksåringen som satt blikket i meg og sang regnbuesangen ut av det blå, bare fordi den var fin. Tiåringen som smilte. En ny historie, en klem, en forsoning. Og langsomt, langsomt spredte det seg, denne gleden. Fra å være glad seks timer hver dag på jobb, til å av og til være litt glad etter jobb, til å være åpen nok for glede til å kunne møte Kjæresten. Jeg hadde nok ikke møtt Kjæresten hvis ikke jeg først hadde møtt disse barna, det er jeg overbevist om.
Så hvordan kunne jeg? Hva kan veie tyngre enn alle disse barna som jeg bærer sånn i hjertet, de som reddet meg?
Det er nettopp fordi de reddet meg, at jeg kan. Nå for tiden låser jeg opp nye dører, åpner nye porter. Hver dag åpner jeg en vakker smijernsport, går inn i hagen og låser opp ytterdøren til rekkehuset vi har kjøpt sammen, jeg og Kjæresten. Kjæresten som er blitt Samboeren (men som nok vil fortsette å hete Kjæresten.) Det er et nydelig rekkehus, vi fyller det med sol og bøker og latter og hunder og kjærlighet.
I dag har jeg låst opp en ny dør, døren til et nytt bibliotek, et litt større bibliotek jeg skal få lede. Her skal jeg også åpne porter. Det er så mye å gjøre her; så mange prosjekter jeg får virkeliggjøre, så mange mennesker jeg kan nå ut til, så mange utfordringer som jeg gleder meg til. Dette er et valg som er riktig for livet mitt, det er et valg som leder meg videre på en vei jeg har lyst til å gå. Ved å lukke en port åpner jeg for tusen muligheter. Jeg skal vokse videre her, og det er bare her jeg kan gjøre det. Biblioteket skal vokse med meg. Familien min skal vokse sammen med meg. Jeg gir livet mitt og fremtiden min en sjanse.
Ungene på skolen skal også vokse videre, uten meg. Og midt i de nye sjansene kommer det til å gjøre vondt i lang tid fremover. For
Døren låses, porten lukkes,
alt er gjort for aller siste gang
Gi meg hånden før du reiser,
sett deg ganske stille på mitt fang
Om det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert å si
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg
Aldri skal jeg glemme det du er for meg
Være sammen, siden skilles
det er veien hver og en må gå
La oss ikke være triste
selv om det er oss det gjelder nå
Om det som er forbi er forbi
da har jeg noe vakkert å si
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg
Aldri skal jeg glemme det du er for meg
Døren låses, porten lukkes
alt er gjort for aller siste gang
Om vi siden aldri møtes
kan jeg være hos deg i min sang
Om det som er forbi er forbi
da har jeg noe vakkert å si
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg
Aldri skal jeg glemme alt du var for meg
(Jarl Goli, Eli Rygg)
