Det finnes de regnskurene som påvirker...

... musikksmaken din i årevis etterpå.

Første gang jeg for alvor hørte gjennom "Daugava"albumet til Lars Winnerbäck, var på en blåbærtur i Trondheimsmarka. Jeg hadde gått langt, jeg var midt i skogen, da himmelen åpnet seg. Det bøttet ned. Brillene dugget så jeg nesten ikke kunne se mer, jeg måtte ta dem av og myse mot bærene. Og i ørene hørte jeg "Jag har väntat på ett regn".

blåbærrenner under neglene

En av de tingene som forsvant i sorgen, var evnen til å meditere. Jeg mener den vestlige, hektiske og norske meditasjonen: sølvpuss og bærplukking. Jeg har alltid funnet stor glede i å pusse sølv, eller plukke bær, og det handler om det samme. Ja, det er to vidt forskjellige ting. Det ene tilfredsstiller kråken i meg, hun som liker at det er blankt og glatt. Det andre forer samleren i meg, hun som vil sørge for at vintermatskapet er fullt av spiselige ting i desember. Men begge gjøremål har noe felles: Jeg finner roen i dem. Jeg synker inn i meg selv. Hendene mine og øynene mine begynner metodisk å samarbeide, mens jeg lar tankene vandre fritt. Det kan gå mange timer på et blunk, jeg gjør ingenting annet enn å plukke, plukke full korg, pusse, pusse blankt. Det er den samme freden i begge handlingene, og jeg kan holde på i evigheter, jeg blir aldri lei. Ble aldri lei, i alle fall.

For så kom sorgen. Og den første høsten oppdaget jeg at jeg ikke følte noe slags behov for å plukke bær. Akkurat den høsten var det masse, men jeg plukket ikke ett bringebær likevel. Der det vanligvis reiste seg et sug i meg ved synet av fulle bærbusker, kunne jeg nå trekke på skuldrene og bare gå videre. "Det kommer kanskje tilbake neste år" tenkte jeg, men neste sensommer var det samme: og sommeren etter der. Ja, selv i fjor, når jeg hadde møtt Kjæresten og livet så lyst ut, selv da gikk jeg forbi bærbuskene uten et hint av engasjement. Da regnet jeg med at jeg var ferdig med bærplukking, det kom ikke tilbake.

Ikke før i år. Ikke før Kjæresten forteller om bærbuskene rundt barndomshjemmet, og jeg kjenner i brystet et suuuuuug, ikke så sterkt, men nok til at jeg kjenner det i brystet: bær!

Så jeg går turer med hunden og plukker bær. Mørkelilla fingre, blåbærblå renner under neglene. En boks full av blåbær, munnen full av de små, sure bringebærene som er kommet så langt. Kjæresten skulle bare visst i hvor stor grad det kjennes som om han vekker opp en Lazarusina.

feriefluktrute for en litteraturviter

Å være i Bergen, selv når jeg bor hos Kjæresten, er komplisert. Det er ti år siden jeg flyttet fra byen. Ti år, en tredjedel av livet mitt. Dette er første gang siden høsten 2006 at jeg i det hele tatt vurderer muligheten for å bo i Bergen igjen, og det er bare fordi jeg kan bo hos Kjæresten. Hvis jeg kunne ville jeg aldri flytte meg fra en sofakrok og en Kjæreste som spiller Witcher 3. I det øyeblikket jeg går ut av døren, treffer andre mennesker (les: familie) blir ting vanskelig, spesielt fordi alt er stille. Familien er like dysfunksjonell som alltid, og ingen snakker om det ansikt til ansikt (selv om mye blir sagt bakenfor.)

Å forlate denne stuen gir meg vondt i magen, og jeg tar meg selv i å ty til gamle strategier. I går kveld la jeg planer for denne dagens usynlige konfrontasjoner, og i planleggingen slo det meg hvor veldig quixotisk strategiene mine er. Dette, kjære deg, er et forsvar for Don Quixote.

Don Quixote er en latterlig karakter. Han er hovedperson i nettopp romanen Don Quixote, en roman om lavadelsmannen Quixote som blir gal. Hva blir han gal av? Jo, han leser. Og hva leser han? Jo, han leser ridderromaner. Romanene gjør så sterkt inntrykk på ham at han får det for seg at han er en ridder selv, og som ridder må han ut og redde jomfruer i nød. Bildet av den gale ridderen som rir rundt på et muldyr mens han angriper vindmøller er blitt et tidløst symbol på det å kjempe meningsløse kamper, kamper som er tapt på forhånd. Lavadelsmannen mister evnen til å skille mellom fiksjon og virkelighet, og stadig mer av virkeligheten forvrenges til å likne urealistiske, oppdiktede scenarioer. Don Quixote angriper vindmøller fordi han ser dem som kjemper. Han ser muldyret sitt som en staselig hest, fordi det er det ridderne i romanene har. Han lover hjelperen sin store verdier, skjønt leseren skjønner at dette er fiktive verdier som bare finnes i bøkene han har lest. Det spørs om ikke jomfruen i nød egenltig er en vanlig jente, hvis hun i det hele tatt finnes. Men jomfruen i romanene finnes, og hesten er alltid staselig, og ridderens motstandere er alltid formidable, og Don Quixote har lært å løse problemer av å lese ridderromaner. Da må problemene likne ridderromanenes problemer.
 Det er stor, tung murstein skrevet fra 1605 til 1615, og den bærer den preg av å være fire hundre år gammel. Jeg tviler på at mange utenfor litteraturviterkretser leser den i sin helhet. Men karakteren Don Quixote! Han er kjent, langt utenfor elitistiske litteraturviteres vennegjenger. I ettertid er det blitt en populærkulturell bautastein: vi finner variasjoner av konseptet hos utallige forfattere. Jeg kan nevne Austen, Flaubert, Dostojevski, Graham Greene, John Irving og Salman Rushdie... Kommer du over en "forlest karakter" har hen røtter til Cervantes' firehundreårige karakter. Han er så innflytelsesrik at han har gitt navn til et eget uttrykk. Når noen forklarer og skaper mening i sitt eget liv ved hjelp av fiktive historier, når noen i et forsøk på å håndtere virkeligheten ser den for seg som om den skulle vært oppdiktet, da tyr en til "quixotiske" metoder. Og her er vi fremme ved poenget mitt.

Jeg har alltid likt å gjøre om episoder i livet mitt til fortellinger med begynnelse, midtdel og slutt. Jeg romantiserer vennskapene og relasjonene mine til de likner hovedmotiver i romanene jeg har lest. Dette er en ufarlig, underholdende strategi som gjør livet mitt mer oversiktelig, først og fremst mer spennende. Men når jeg skal være i Bergen over lengre tid, og når det blir så anspent mellom meg og familien som det fort blir, da blir det en fluktrute. Da skaper jeg ikke lenger historier av virkelige hendelser, der det eneste jeg gjør er å strukturere dem som narrativer. Som fluktrute innebærer det mye mer eventyr. Jeg leker.

Jeg skaper meg karakterer, og de er som regel bygget på karakterer jeg har lest om. Mange er bygget på karakterer av Astrid Lindgren, og særlig en krysning mellom Malin (fra Saltkråkan) og Alva (fra Madicken). Nå, inspirert av Pratchett og Roald Dahl, heller jeg mot en krysning av Tiffany Aching (fra the Wee Free Men) og Miss Honey (fra Matilda). Jeg kler på meg disse karakterene som en rustning før jeg går ut. Så lenge jeg har denne rustningen på, er jeg ridderen Don Quixote: det er vanskelig å forholde meg til den virkelige verden så lenge den er på. For å få det til, for å få beskyttelsen det gir, er jeg nødt til å gå helt inn i rollen. Jeg kan ikke, eller, det er vanskelig, å forholde seg til venner og Kjæresten når rustningen er på, for jeg må tro på min egen lek. Det er en form for frivillig galskap som lindrer alle små og store stikk, men den separerer meg fra alt jeg tenker på som "mitt egentlige liv". Det har fungert helt fint så lenge jeg bodde langt unna. Hvis jeg flytter tilbake, derimot? Jeg tenkte at så lenge jeg bodde hos Kjæresten ville det gå fint. Nå tror jeg kanskje jeg skal finne alternative fluktruter, for jeg har en følelse av at det å ha quixotiske fluktruter som separerer meg fra virkelighet og forstand ikke er lurt å ha som hverdagsstrategi. Som ferieløsning er det helt ypperlig, men en har ikke lyst til å være Don Quixote på heltid.