Kranglete Brødre & Søte Søstre, det sies at kjærligheten er det største av alt. Hva skal man da si om vennskap? - Mats Wahl
tirsdag 24. april 2012
Dyp jeg ikke så som barn
Jeg skylder min yngste tante stor takk, for hun reddet mitt tiårige hjerte fra å knuses på verste vis. Hadde det ikke vært for tanten min, hadde jeg måttet vente femten år på å få se Titanic på kino. Min mor var nemlig overbevist om at filmen ville være for skummel, for dramatisk. Nå skal det sies at jeg aldri har hatt en traumatisk kinoopplevelse, det være seg skrekkfilmer med attenårs aldersgrense eller store skip på høykant, men jeg setter pris på at hun ville beskytte meg. Det gjorde jeg ikke den gangen. Den gangen var jeg et tiårig hjerte på randen til å knuses i en million biter, fordi jeg ikke skulle få se Leonardo DiCaprio fryse ihjel, fordi jeg ikke skulle få se ham tankefull på dekk, med gjenskinn av solnedgangen i ansiktet. Jeg, som elsket ham! Og jeg elsket ham med en intensitet, en varme som bare tiåringer kan kjenne. Han var jo Leo! Jeg hadde bilder av ham på alle soveromsveggene, jeg kunne bakgrunnshistorien om hvorfor han heter Leonardo, jeg visste at han hadde langt hår og krøller som liten og at han hadde bursdag i november. Jeg visste at han var en festløve, og at han spilte Jack i Titanic, men Titanic fikk jeg ikke lov å se, for det var for skummelt. Nesten.
Min tante må ha vært på min alder for femten år siden. Hun er verdens søteste vesen, og for femten år siden var hun i tillegg supersjenert i våre selskaper, men den gangen argumenterte hun mot min mors beskytterinstinkt. Hun hadde sett Titanic, og nei, hun trodde ikke den var for skummel for meg. Hvis jeg gikk med noen voksne, som jeg jo uansett måtte fordi aldersgrensen var for høy ellers, så skulle jeg fint klare å se verdens største båt gå ned. Så mamma tok meg med på kino. Vi kjøpte en enorm popcorneske, og jeg fikk se og se og se på Leonardo DiCaprios fløtepusfjes, mens Sissel Kyrkjebø sang en melodi jeg elsket enda mer enn den lille havfruens. Jeg husker denne kinoopplevelsen stjerneklart, og jeg er fremdeles venner med denne tiårige versjonen av meg. Flere ganger underveis i filmen kjente jeg det boble frem, minner, ekko, av denne første filmopplevelsen. Scener som for meg utgjorde en del av himmelen, og som jeg i dag ser klisjeene i, gjør meg fremdeles varm et hemmelig sted i magen, fordi jeg husker enormiteten ved det. Jeg slipper tiåringen frem i meg og lar henne minne meg på hvordan livet kunne se ut, i noen av disse sekundene.
Og jeg husker den med tiårige øyne. Til dels. Jeg husker den med tiårige øyne, men med en voksen kvinnes vurdering, og dette er ikke en kombinasjon som er utelukkende positiv.
Som tiåring var det Leonardo DiCaprio som var viktig, og det betydde at det var den romantiske historien som var sentral. Denne filmen handlet ikke så mye om et skip som kolliderte med et isfjell, som det handlet om Jack Dawson og Rose Dewitt Bucater som møtes på et dekk og forelsker seg. Titanic handlet om tragisk kjærlighet og om en skjønn, skjønn kunstner, og kanskje bittelitt om mye kaldt vann og død. For en tiåring er dette genialt. Jeg har aldri vært så opptatt av tragedier som jeg var som tiåring. Leonardo fikk tiårige meg til å lese Romeo & Julie i to forskjellige oversettelser. Det gjorde at jeg allerede da kunne studere nyansene i André Bjerkes, men jeg gjorde det fordi Leonardo hvisket replikkene i øret mitt om kvelden. Noen ganger var han Romeo, noen ganger var han Jack, alltid var han vakker og alltid døde han til slutt. Dette var viktig, det var nok, for en tiårig romantiker. For en litt eldre romantiker, som en dag innså at romantikk overraskende ofte var mindre klisjefylt hvis de ikke døde, ble Titanichistorien stadig mer preget av klisjeer. Det var, opplevde jeg, som om de forminsket den mennesklige tragedien ved å gjøre det til en kjærlighetshistorie. For slik jeg husket den, var det kjærlighetshistorien som var det sentrale, det overveldende store ved denne filmen. Naturligvis husket jeg det slik, for min tiårige romantiker var det nemlig slik.
Nå, med noenogtyveårige øyne, ser jeg nye ting ved filmen. Dette er jo ikke en romantisk film, ikke egentlig. Naturligvis er den det også, ellers hadde den aldri i verden blitt den kjempesuksessen den ble. Jeg er selv et vandrende bevis på det, for tiårige meg hadde aldri giddet å se Titanic på kino hvis ikke Leonardo DiCaprio hadde vært med. Så ja, den er det også, men først og fremst er dette en film om klasseskiller.
Dette er ikke et stort sjokk, egentlig. Selv tiårige meg visste det, på et eller annet plan. Jeg tror til og med mamma kommenterte det på vei ut fra kinolokalet, den gangen for femten år siden. Og jeg fikk jo med meg at tredjeklassepassasjerer druknet og frøs ihjel, mens de rike satt i halvfylte båter og så på. Jeg skjønte jo at Rose måtte gifte seg med Billy Zane fordi han var rik, og at hun ikke fikk lov til å være sammen med Leonardo fordi han var fattig. Jeg husker at tiårige meg hatet Billy Zane, jeg hatet ham med en intensitet som nesten speilet min kjærlighet til Leo, og det øyeblikket hvor han skyter etter dem? Åå, jeg hatet ham!
Men det var nettopp det fattige ved Jack som gjorde ham til særlig romantisk for meg. Han var "the underdog", den vakre, snille og fattige helten som vant prinsessen og halve kongeriket, han var Espen Askeladd og sexsymbol i skjønn forening! Så selv klasseskillet ble, for meg, forskjønnet av romantiske ideer, ikke bare fordi han var skjønn, men fordi den fattige, snille gutten er en romantisk idé.
I dag er jeg ikke lenger like blendet, slik at jeg ser ting i litt nytt lys. Jeg ser ting som jeg ikke skjønte før, detaljer som jeg gikk glipp av. Tiårige meg gikk glipp av øyeblikket der tjenestejenten til Rose faller. Tiårige meg skjønte ikke dybden i den forakten som tredjeklassepassasjerer opplevde både på reisen og under forliset. Jeg skjønte ikke hvorfor de har gjort den mest radikale av bikarakterene til ire, jeg skjønte ikke den doble, tredoble, undertrykkelsen som denne karakteren opplever på et engelsk rikmannsskip. Og nå, femten år eldre, nå ser jeg. Jeg ser at klasseperspektivet er mye, mye større enn jeg husket, og at dette perspektivet ikke nødvendigvis handler om Jack Dawsons nydelige person.
De har fortalt om klasseskillene på flere måter. Molly Brown, damen med "nye penger", som ikke har en lang stamtavle med hovmodige menn, har ikke forandret seg. Hun er nøyaktig som jeg husker henne, og hun er muligens den fineste karakteren i hele filmen. Jeg er så glad hun overlever. Og jeg husket det tragiske ansiktet til Mr. Andrews, som har konstruert skipet og som ga seg i debatten om antall livbåter. Jeg husket at kapteinen forblir ved sitt ror til vinduene knuses av vann. Men det er først nå jeg legger merke til hvor ansiktsløse bemanningen ombord er, først nå jeg reflekterer over at det sannsynligvis ikke var en eneste av dem som overlevde. Det er først nå jeg oppdager at tjenestepiken til Rose faktisk hadde et navn, og at Rose ser Trudy falle. Og mest av alt, det er først nå jeg klarer å sette i sammenheng alle de små historiene som fortelles underveis i forliset. Ekteparet som legger seg i lugaren, fordi de vet at tredjeklassepassasjerer over seksti kan glemme å få plass i en båt. Moren som greier å la være å gråte, mens hun dysser ungene sine i søvn. De fattige som gjør opprør og som opplever at undertrykkelsen de har levd med til daglig, nå innebærer døden. De fattige som gir opp. De er, for meg, ikke lenger enkeltstående hendelser, men små hendelser i et større system som filmen faktisk våger å vise.Naturligvis er de der for å lokke frem tårer, naturligvis er de det. Men det finnes små, snertne innslag av klassekritikk gjennom hele filmen, og disse er ikke engang nødvendigvis knyttet til Jack. Jeg nevnte iren, han er ikke en veldig fremtredende karakter, men han er likevel gjort viktig. Det er ikke tilfeldig at det er han som blir skutt, eller at han skytes av en engelskmann. Det er ofret mye tid, mye mer enn jeg husket, på å fortelle om noen av disse skjebnene, og det er ikke utelukkende for å skape melodramatiske scener.
Jeg sitter igjen og er overrasket, for filmen er bedre enn jeg husket. Kjærlighetshistorien er like klisjefylt som jeg husket den, og ikke direkte troverdig egentlig, men hovedrolleinnehaverne er faktisk skuespillere som har utmerket seg for sine skuespillerevner, både før og etter. Dessuten, det skal sies at Jack Dawson klarer å karre seg inn i hjertet mitt også i dag, selv om jeg gjerne vil tro at det nå er mest fordi han er en så fin karakter, om enn en smule flat. Men jeg er positivt overrasket over i hvor stor grad filmskaperne har latt filmen Titanic handle om Titanicforliset. De bygget en innsjø og en enorm båt, jeg vet det. Og det er de som mener at Titanicforliset først og fremst handlet om at mennesket ble stormannsgale, de trodde de kunne overvinne Gud og Natur, bare for å innse at menneskeheten ikke er uovervinnelig samme hva vi gjør, et perspektiv som for all del er tilstede i filmen, i arrogansen som Rose møtes med når hun tidlig poengterer hvor få livbåter det er. Men for meg? For meg handler Titanicforliset egentlig om klasseskiller. Det handler om hvordan noen mennesker vurderes som viktigere enn andre, som bedre, fordi de har penger. I Billy Zanes egne ord, når det kommer frem at det bare er plass til halvparten av passasjerende: så lenge det er den bedre halvdelen. Forliset handlet om det, og filmen handler om det. I tillegg til å handle om Jack & Rose Dawson.
Jeg er ikke alene om å oppdage at femten år har gjort en forskjell. På vei ut av kinolokalet kommenterer en av mine beste mennesker, Filmen var dypere enn jeg husket. Jeg er så oppslukt av musikken, av minnene og allerallermest av de nye inntrykkene, at jeg rett og slett ikke får med meg ordspillet.
Åh, Titanic... Jeg har ikke sett den på nytt ennå, men jeg må nok snart, selv om jeg er litt redd for at den skal ha tapt seg fra jeg var 17 og så den 7 ganger. Kjenner stadig på den aggresjonen bare tenåringer som opplever at noe de virkelig elsker blir kritisert kan oppvise, når noen avfeier filmen som kun en kjærlighetshistorie som ikke bryr seg om den tragedien det var og alle de andre menneskene som faktisk døde -den gjør da vitterlig det. Kanskje jeg må på kino i helgen...
SvarSlettDet eldre ekteparet tror jeg forresten skulle være mr og mrs Strauss. De var førsteklassepassasjerer, hun nektet å gå i livbåten uten ham og han nektet å gå fra borde før de andre mennene, selv om han ble tilbudt en plass med henvisning til hans alder *Titanic-nerden våkner*
Og Leo var jo fin... ;)
Haha, en Titanicnerd som kan nerdefakta! Takk for den oppklaringen, jeg tror du har helt rett. Og de var litt pent kledd for å være tredjeklasse, det stemmer nok.
SvarSlettDu kan trygt se filmen om igjen, tror jeg. Den har som sagt holdt seg overraskende godt, og jeg tror det er fordi den bevisst er laget med tanke på kvalitet. Det er gode skuespillere, valgt ut for flere grunner enn pene ansikter, det er noen gode replikker og det er detaljer som viser at de har gjort seg flid: svenskene snakker for eksempel svensk, *forståelig* svensk. Meget pent. Kos deg.
Eg er så einig i analysen. Det er nesten så eg tykkjer Molly Brown burde vore ein endå viktigare karakter i filmen, fordi ho manifesterer spennet mellom over- og underklasse (og fordi Kathy Bates er nydeleg).
SvarSlettEnig! Som ikke er en overraskelse, akkurat. Helt enig, jeg skulle veldig gjerne hatt litt mer av Molly. Litt mer av privatlivet, kanskje, hvordan forholder hun seg til velstanden når hun kan slippe fra hovne rikmannsfolk på kveldstid? Tydeligere kontrast mellom den nye livsstilen og det kom hun fra. Og hvordan gikk det med henne, klarte hun å overleve skyldfølelsen hun må ha for at hun til slutt tier stille i den livbåten? Jeg håper det.
SvarSlettJeg slet med å få frem alt jeg så denne gang, for det var så mye små tanker. Dessuten, jeg skulle gjerne skrevet mer om Kate Winslet. Jeg er så glad du likte bloggposten likevel.
Molly brown var i alle fall ei tøff dame: http://en.wikipedia.org/wiki/Titanic_Lifeboat_No._6#Boat_6_.28port.29
SvarSlettNydelig. Og fra det bildet, likner hun faktisk på Kathy Bates.
SvarSlett