elegi

Jeg måtte løpe etter siste buss hjem i kveld. Jeg rakk den ikke, og jeg rakk å miste noe annet i tillegg: en kjær, kjent og ikke minst trofast venn. En teknisk duppeditt som har overlevd i min varetekt lenge. I dag, på vei hjem, sørget jeg.

Tekniske ting dør mellom fingrene mine. Datamaskiner, mp3spillere, diskman og ikke minst mobiltelefoner rett og slett forsvinner. Noen ganger dør de fordi jeg har mistet dem i bakken én gang for mye, noen ganger fordi jeg har gått hjem og blitt gjennomvåt, noen ganger har jeg mistet dem  - punktum. Resultatet er det samme, tekniske ting hos meg lever farlig.
Jeg tror det må ha vært et stykke utpå nyåret 2007. Telefonen min døde. Mellom fingrene på meg, nærmest. Og ettersom jeg opplevde familiesituasjonen i Bergen som litt prekær, ble jeg veldig, veldig nervøs. Jeg trengte den telefonen, men jeg hadde ikke egentlig råd til ny telefon. Ikke en som kunne overleve mitt selskap, i alle fall.
- Her, sier min beste venn. -Jeg har den bare liggende. Jeg hadde den fordi jeg ville ha en telefon fri for duppeditter, og den har fungert veldig bra. Men nå har jeg litt lyst på duppeditter, så jeg har skaffet en ny telefon med sånne morsomme ting som kamera. Resultatet er en god telefon som ingen bruker, du kan bruke den?

Telefoner går på rundgang, har jeg skjønt. Hennes nye telefon er arvegods, den også. Og ettersom jeg trenger telefonen, sier jeg noe sånt som "åååååååh, livreddende engel, taaakk!".

Telefonen var en Nokia 6060. En flip - telefon. Svart. For meg, veldig, veldig fancy, selv uten ekstra fancy tilleggsutstyr.  Jeg har elsket den.

Den har vært på fornavn med gulvet. Den har blitt håndtert i situasjoner hvor jeg har vært så stresset at fingrene mine har mistet all kraft og ting bare faller. Den har gått hjem fra skolen med meg i høljeregn og sludd, og den har ligget i skyggen ved siden av meg, mens temperaturen nærmet seg tredve varmegrader. Den har en gang svømt under dusjkabinettet mitt. (Det tålte den ikke så godt, men den kom seg igjen. Det er det jeg mener: den kom seg igjen.) Jeg har mistet den et utall ganger, og hver eneste gang har noen vennligsinnede mennesker plukket den opp, frivillig ringt forskjellige nummere på telefonlisten min, slik at telefonen kunne returnere til meg. Denne telefonen har tålt alt.
Og den har alt jeg har ønsket meg av en telefon. Alle funksjoner, og ingenting mer. Telefonen jeg hadde før denne, den som døde, hadde en utrolig irriterende internettknapp som gjorde at den ville på nett hvis jeg strøk over mellomromstasten når jeg skrev meldinger. Nokiatelefonen har ikke hatt noen slike. Internett, javisst, men bare hvis jeg mot formodning skulle ønske det. Det har jeg nesten aldri gjort. Derimot har jeg likt meldingsfunksjonen, og særlig smilefjesene jeg kunne bruke. Den har hatt vekkerklokke, nedtellingstaker som kan brukes når en lager mat, kalender som endelig gjorde meg i stand til å bruke en "syvende sans", fordi en bestandig har telefonen på seg. Den har hatt absolutt alt jeg ønsket meg, i tillegg til at den tålte meg. Jeg vet ikke om telefonen har vært like glad i meg, men jeg har vært veldig glad i den.
Det er klart, den har ikke levd helt uskadd hos meg. Den har mer enn noen riper i lakken, og etter den dusjopplevelsen har lampesignalet på forsiden vært litt ustabilt. Men den har fungert! Og etter over fire år i min varetekt, synes jeg fremdeles det er frydefullt å åpne klafftelefonen, eller å avslutte en samtale bare ved å legge telefonen sammen. For ikke å snakke om at det går rykter om at klafftelefoner ble oppfunnet etter inspirasjon fra Star Trek. Og hver gang den besøkte murgulvet på kjøkkenet mitt, og den fremdeles virket etterpå, tenkte jeg at det sikkert var fordi den var en klafftelefon, slik at skjerm og sånt var litt beskyttet. Dessuten er den ganske kompakt, denne telefonen. Den har naturlig glidd inn slik at den fikk plass i en slags grop i håndflaten min, og der har den ligget som en rund, behagelig stein. Alle smarte telefoner jeg har sett, har for eksempel vært store, flate og firkantede. Disse telefonene er ubehagelige, og om vinteren, når to av fingrene mine mister all kraft og blir til puddingfingre, da er det genialt med en liten, behagelig tung og nesten rund telefon som kan holdes på plass uten lillefinger og ringfinger, en telefon som attpåtil har behagelig store taster som gjør det lett å skrive. 

Men så skal jeg hjem nå i kveld, og jeg ser bussen komme, og jeg løper etter den, selv om jeg egentlig vet at jeg er for sent ute. Og når jeg endelig stikker hånden i lommen for å se på telefonklokken, er lommen tom. Naturligvis, den er alltid tom. Det er her en nagende følelse brer seg i meg, for jeg mener å huske at jeg stakk hånd, med telefon, i lommen, og at jeg tenkte "ikke legg den i denne lommen uten å holde på den, husk det".  Lommen jeg tenker på har et svært hull tvers gjennom foret, og hvis noe lite og tungt legges der, faller det rett gjennom. Jeg sjekker desperat den andre lommen, for det kan jo hende, det kan jo hende... Den andre lommen har mye rart, en diskman med noen knapper som mangler - den virker likevel -, en refleks med morsom form, en nesten oppspist pose doc, et hårstrikk jeg trodde jeg hadde mistet, en sprittusj. Ingen telefon. Jeg sjekker en gang til. Ingen telefon.
Jeg snur. Følger egne steg bakover. Det var jo et lite stykke der jeg løp etter bussen, kan jeg ha mistet den der? Det er jo sannsynlig, er det ikke? Hvis den hadde falt på asfalten mens jeg gikk, burde jeg ha hørt det, for den har som sagt passe tyngde, den lager lyd hvis den faller. Men det stykket jeg løp er delvis jordsti, så kanskje, kanskje... jeg leter, leter mer, går enda en runde, leter, leter... Gir opp. Tar siste buss hjem.
Alltid tidligere når jeg har mistet telefonen, har den kommet tilbake. Det siste året har jeg derimot vært litt ekstra nervøs når jeg har "forlagt" den, for den ser etterhvert så slitt ut at en tilfeldig forbipasserende sannsynligvis ville trodd det var søppel. Dessuten er den jo noen år gammel, i følge Nokias hjemmesider ble den lansert i 2005, og den har tross alt bodd hos meg i noen av de årene, så nå har den lært seg forsvarsteknikker. Når den faller på bakken nå, skrur den seg ofte av. Ikke alltid, men ofte. Snakker om smart telefon, hva?

Så på bussen hjem sørger jeg. I hodet skriver jeg denne bloggposten, fordi jeg mener at en telefon som dette fortjener en skikkelig minnetale. Og så, innenfor døren, stikker jeg hånden i ryggsekken for å finne frem datamaskinen - og hva finner jeg?

Min elegi er blitt til lovsang. For all del, jeg vet at telefonen er gammel og døende. Det gråhvite dere ser ved antennen, er teip, og teipen er der som støttebandasje for den stakkers, enslige ledningen som skaper link mellom kropp og skjerm. Jeg vet at den snart, snart vil bukke under for tidens - og min - tann. Skjønner dere ironien, da jeg trodde mitt lille vidunder skulle forsvinne fordi jeg mistet den ut lommen? Mitt håp, et håp jeg innser at sannsynligvis er litt fåfengt, er at mitt lille vidunder skal leve til desember og desemberlønning. Da skal jeg kjøpe meg denne, som er den litt mer oppgraderte versjonen. Det vil aldri bli det samme, det er sant. Nymotens telefoner er for lette, for tynne, for altmulig. Men i det minste vil den likne på min kjære.

å skulle finne rav

Det skjedde noe rart i sommerferien. Plutselig fikk jeg en ny interesse, en ny glede i hverdagen. Dette fungerte utmerket så lenge jeg befant meg i Bergen, men straks jeg var på plass i min egentlige hverdag ble det hele mer enn merkelig, det ble nesten litt vanskelig. Og jeg visste på forhånd at det ville bli slik.

Som eksilbergenser oppdager en tidlig at det finnes mange myter om byen. En oppdager også i hvor stor grad de mytene er basert på virkelige fenomener. Visste du, bergenser som leser dette, at den gjennomsnittlige bergenser faktisk har den tonen i stemmen, den klagende, nasale lyden? Og visste du at dette blir forsterket når du, bergenser, er et annet sted i landet?

I Bergen regner det bestandig, og en kan kjøpe paraplyer på automater, omtrent som en kjøper Cola i resten av landet. Også en myte basert på et rent faktagrunnlag.

Og så, den siste myten. Som jeg hørte det beskrevet, Bergen er fotballby nummer én i Norge. Alle bergensere elsker Brann.

Jeg har brutt så mange av mytene jeg har greid. Med jevne mellomrom får jeg kommentarer om dialekten min, fordi jeg ikke snakker bergensk, eller i alle fall ikke snakker bergensk nok. Jeg har omtrent alle ordene, og jeg har ikke endret dialekt nevneverdig de siste fem årene. Når de maser som verst, hopper jeg for en setning eller to inn i den nasale lyden, jeg snakker som meg, bare med hardere, mer brå lyder. Da tror de meg. Og det regner mye i Trondheim også, dessuten tror jeg de bergenske paraplyautomatene gikk i stykker. Og fotball? Fotball har jeg aldri greid å interessere meg for. Tidligere.

Jeg vokste opp omgitt av Max Lundgrens bøker om "11 mann", bøker om et fotballag. Familien min er fotballinteressert. Eksen min er fotballinteressert. Sistnevnte har fra første stund gitt meg jevnlige innputt fra fotballverdenen, og selv om jeg har lært meg de mest basale reglene, har jeg aldri greid å mestre interesse. Minst tre ganger har han forsøkt å lære meg forskjell på serien og cupen, hvem som spiller når og hvorfor, jeg har hørt oppriktig på og glemt igjen. Tyve menn som løper på en bane, sparker i en ball - to menn i hver sin firkant - hva er greien med det?

Og så har altså denne sommeren kommet. Jeg så en fotballkamp med min omtalte bestevenn/eks. Jeg kjente at jeg ble interessert. Nei, mer enn det, jeg kjente at jeg ble engasjert. Engasjert? Jeg lærte noen nye regler, og vips begynte jeg å følge med på bruken av dem, full i fryd hver gang jeg skjønte hvorfor de spilte som de gjorde. Så når min beste venn går på Stadion, hva gjør jeg? Hva gjør jeg? Jeg går på pub. Jeg oppsøker noen som sender kampen på skjerm, sånn at jeg kan se den. Hva har skjedd her?

Og trenden fortsetter. Jeg ser en kamp til, frivillig. Jeg ser en tredje kamp. Frivillig. Og jeg føler meg levende mens jeg gjør det. Jeg føler meg levende.

Det siste året har det skjedd forandringer i meg, forandringer jeg ikke forstår og som derfor har vært veldig skremmende. Jeg har vært vant til å kjenne mine egne reaksjoner. Det er ikke alltid jeg vil anerkjenne dem, jeg har en pinlig tendens til å fornekte depresjonene mine til de slår meg ned, men det betyr ikke at jeg ikke gjenkjenner dem. Og da depresjonene forsvant i fjor, kjente jeg en lettelse som knapt kan beskrives. Jeg kunne plutselig tenke klarere. Jeg kunne plutselig gjøre sånne ting som jeg aldri våget før - jeg kunne drikke alkohol i offentlighet, omgitt av fremmede mennesker! Jeg følte meg trygg, stabil, jeg følte fred.

Siden jeg var seksten har jeg hatt tilbakevendende depresjoner med nesten punktlige tre års mellomrom. Dersom jeg skulle følge mønsteret for mitt stemningsleie, skulle jeg denne høsten nærmet meg en faretruende vegg. Jeg skulle satt utfor en usynlig nedoverbakke akkurat rundt april, mai, en nedoverbakke som endte i blåmerker og alvorlige legeansikter en gang i slutten av november. Den nedoverbakken, som jeg etterhvert er blitt fortrolig med, finnes ikke i år.

Nå lurer du på sammenhengen mellom dette og fotball, ikke sant? Det har i alle fall jeg lurt på. Veldig.

For mens fjoråret besto av fred, av trygghet og en hel serie med nye opplevelser der jeg følte meg normal, har dette året bestått i en økende grad av... noe. Noe nytt. Jeg gjenkjenner det ikke. Jeg er rastløs. Ting som bestandig har gjort meg lykkelig - en god bok! Kafesamtaler med de beste menneskene jeg vet, mens vi snakker om abstrakte ting! Analyser av hva-det-skal-være! Dette som har fylt mine dager og mine netter, vært mine lyspunkt - de kjeder meg litt. Jeg føler meg nesten på sidelinjen. Igjen, hva har skjedd her?

Jeg har pløyd gjennom noen teorier. Er jeg på vei ned i en depresjon? Nei, det tror jeg ikke. Er det et spørsmål om selvoppfyllende profeti - er det fordi jeg vet at jeg vanligvis ville vært på vei nedover, lager jeg det hele selv? Nei, ikke det heller. Er jeg for "flat", da, er det snakk om at medisinene jeg går på fratar meg følelser? Denne teorien har jeg dreid mot, men det er ikke helt riktig, det heller. Jeg endret dose i fjor, etter at jeg rundt april faktisk hadde en skikkelig, skikkelig dårlig helg, og særlig da kjente jeg hvordan ting falt på plass for alvor. Dessuten, jeg følte jo ting i fjor, jeg følte dem bare på "normalt" vis, uten disse toppene og dalgropene som tømmer en for all energi. Jeg følte ting, men jeg kunne slappe av og faktisk føle, uten å skulle kontrollere meg selv hele tiden. Så hvorfor har det nå endret seg? Hva har endret seg? Det er noe.

Nå begynner det å vokse frem en alternativ teori. Det handler kanskje om adrenalin.

For mine humørsvingninger har krevd mer energi enn jeg har vært klar over. Ubalansen, den evige faren for ubalanse, har også bidratt til at jeg har hatt et veldig kontrollbehov, og midt i drakampen mellom kontroll og stemningsorkaner, der har jeg vært. Når så denne kampen plutselig stilner? Hva gjør en da?

Da oppdager en plutselig at en har et energioverskudd som ikke brukes til noe. Jeg trenger noe nytt, noe mer. Jeg trenger adrenalin. Jeg trenger spenningstopper. Og, viste det seg, omgitt av mange lett berusede, brautende menn som brøler, får jeg et lite adrenalinkick.

Dette er en periode hvor jeg må lære om meg selv, og hver gang jeg tror jeg har skjønt meg selv, oppdager jeg noe nytt. Jeg, som tidligere har vært så tett innpå mitt eget følelsesliv at jeg aldri har visst helt hva som var meg og hva som var ubalanse, har nå ro og mot til å gå på oppdagelsesferd i meg selv.

For eksempel har jeg nettopp innsett at jeg er veldig sensitiv til lyder rundt meg. Humøret mitt, følelsene mine, svarer på de lydene jeg hører. Latter ved nabobordet får meg til å smile. Gråt på tv snører halsen min sammen. Publikum har alltid vært det beste ved fullstappede konsertlokaler. På fotballkamp bruker jeg nettopp dette: Jeg hører på dem rundt meg, på deres "ååååååååh!!" med forskjellig intonasjoner, og kjenner spenning. Kanskje er det fordi jeg ikke helt greier å slippe meg løs på egenhånd? Godt mulig er det rester av kontrollen min som holder meg igjen, og kanskje lar jeg dem miste kontrollen for meg. Hvis det siste er tilfelle, kan det kanskje hende at jeg med tiden kan slippe kontrollen enda litt mer. Kanskje er dette enda en fase mot en friskere meg. Det gjør det egentlig enda mer spennende. 

Jeg har, i så mange år, hatt en klar idé om hvem jeg var, om hva som utgjorde de viktigste bestanddelene i min identitet. Dette passer overhode ikke inn i skjemaet, men det er der likevel. Jeg tror at det å se fotballkamp, det å la seg selv bli revet med, er en sunn utvikling, selv når utviklingen kolliderer med det jeg trodde at jeg var. Jeg har vært så mange steder, jeg har vært politisk, jeg har vært kunstnerisk, jeg har vært litterær og intellektuell. Nå er det kanskje på tide at jeg utforsker meg selv som fotballinteressert.