Seks videoer uten mening.

Jeg leste The Woman Who Talked too Much, en blogg jeg leser med jevne mellomrom og som aldri feiler i å få meg til le høyt og hjertelig. Hun skriver intelligent om litteratur, film og privatliv, selvironisk og som sagt, morsomt. Og det skader ikke at hun planlegger å gifte seg med David Tennant, når han bare får vite hvem hun er?

I hvert fall, jeg leste bloggen hennes, og endte opp med å gå bakover blant postene hennes. Jeg endte opp på en post om nettopp Mr. Tennant, hvor hun sutret over at han var blitt syk, og derfor ikke ville være istand til å spille Hamlet som lovet. I "godbedring"gave postet hun Take Thats video Back For Good, for damen har uslåelig musikksmak og vett til å formidle det til hele verden. I et anfall av nostalgi, og fordi jeg ikke kunne huske hvordan denne slageren egentlig gikk, spilte jeg av youtubevideoen. Jeg angret ikke.
Jeg er født på slutten av åttitallet, og med andre ord oppvokst på nittitallet. Jeg er en del av boybandgenerasjonen. Jeg var målgruppen. Jeg vokste opp med plakater av Backstreet Boys. Jeg har danset tett, tett med en gutt jeg var oppover ørene forelsket i til Boyzone. Jeg ble for stor til Westlife og A1, men ettersom den andre målgruppen for boybandmusikk er mødrepå førti, fikk jeg min dose av dem også. Jeg har, med andre ord, sett og hørt en solid mengde boyband opp gjennom årene, og det er noe med musikk, det går aldri helt fra deg.
Nei, dette er ikke en bloggpost der jeg øser ut av meg om hvordan jeg egentlig, i all hemmelighet, er en boybandfanatiker som drømmer om Ronan Keating. Dette er en mer interessant post enn som så. For, sist jeg blogget om boyband, fikk jeg en artig kommentar. Direkte sitat: "er det berre meg, eller er det _ingen_ samanheng mellom tekst og video?"

Denne bloggposten utforsker noen kjente, kjære boybandslagere, de slagerne som umiddelbart meldte seg da jeg begynte å tenke på en slik post. Med hjelp fra Youtube har jeg funnet musikkvideoene, og ber dere studere dem nøye. Dersom du ønsker mindre lyd, kan du selvsagt skru av musikken, men jeg anbefaler å få med deg det første minuttet av hver sang - sangene er lite kreative, og ett minutt burde gi deg tilstrekkelig informasjon om hva sangen "handler om".

Jeg begynner med nettopp Take That, og Back for Good. Jeg ber dere legge merke til regnet, som visstnok var (er?) et klassisk, romantisk værforhold når det er snakk om tragisk, ulykkelig kjærlighet og tilgivelse. (Fire Bryllup og en gravferd, noen?)I hvert fall, dette er en av de aller, aller første noensinne. Legg merke til hovedvokalistens grimaser, en veldig (!) ung Robbie Williams i bakgrunnen og ikke minst de akrobatiske bevegelsene mot slutten - hva er det de holder på med?




Neste mann ut viser at jeg ikke har tenkt å holde meg til boybandsjangeren i det hele tatt, og jeg har ingen planer om å gjøre dette kronologisk. Neste ut er nemlig Bosson. Husker dere ham? Nei? Ingen?
Bosson var en suppeslager fra Sverige, med èn hit: One in a million.. Sangen i seg selv er på ingen måte minneverdig. Likevel er det en av de første sangene som popper opp i hodet mitt, når jeg skal lage en liste over suppemusikkvideoer. Refrenget går, overraskende nok, omtrent slik: You're one in a million! You're once in a lifetime! og blablabla. Poenget er at musikkvideoen faktisk har en historie, og hvilken historie det er!
Fattig arbeiderpike arbeider. Ung, kjekk mann inviterer henne til skjønnhetskonkurranse! Han synes hun er pen, men hun taper konkurransen. Han gir henne blomster og forteller henne - gjett tre ganger - riktig på første forsøk - You're one in a million! You're once in a lifetime! You made me discover all the stars above us! (Du er bra nok, selv om du tapte skjønnhetskonkurransen. Jeg elsker deg likevel.)



Den neste videoen er også en av mine favoritter. Norske A1 erobret verdensmarkedet med Everytime, men de var sent ute - de begynte i 1998 og brøt umerkelig opp i 2002. Dette er det norske bandet som gjorde den utilgivelige feilen å lage en låt som het Caught in the Middle - ærlig talt, norske gutter som skal lage såpemusikk, har ikke lov
til å lage en tekst som så lett kan omskrives av kåte tenåringsgutter. Tro dere meg, det var en sann, dårlig spøk i niende klasse.

Denne videoen er likevel ubetalelig. Jeg kommer bare ikke over ørkenen. Og Hun med stor H, på hesterygg i burka, med en eller annen eier på slep. Og den bittelille scenen med magedans! Midt i ørkenburkaland! Dette er orientalisme på sitt beste! Dette er bandet med en profilert FRPer i front.



Deretter hadde jeg tenkt å ta dere med på en reise gjennom Take fives I Give, men jeg innser at jeg jo faktisk liker dere lesere, og det ville være slemt. Jeg har alltid likt navnet deres, dog - "ta fem". (Tilfeldige gutter og lag et kunstig boyband.)

Jo, forresten. Se så små de er. Og se hvor hardt de prøver å være en av dem i videoene over. Det er direkte søtt, hvis du har lyden av.




Irene i Boyzone hadde stort sett kjedelige musikkvideoer. Det er også interessant hvordan de gjerne smuglet et lite kors eller tilsvarende inn i videoene, gode katolikker som de er. Dette er også et av de bandene som faktisk gir gjenlyd i mitt liv - jeg traff gutten som skulle være mitt livs elskede de neste tre årene i en alder av elleve, på en klassefest, til sanger av Boyzone. All that I need. Picture of You.. For ikke å forglemme - direkte blasfemi - Baby, Can I hold you. Hadde Tracy vært meg, ville jeg faktisk brukt copyrightretten likevel, akkurat der.
Helst skulle jeg postet No Matter What, for å understreke det lettere, men dog påtakelige orientalistiske preget, samt påpeke at vokalisten med tungegymnastikken i begynnelsen nettopp kvaltes i eget oppkast, på ferie med kjæresten sin. Samt at han brøt en masse tabu ved å gifte seg med nevnte kjæreste, som har penis. Det er stor sak, særlig hvis du er boybandhelt.
Dessverre er alle videoene fulle av den tidligere nevnte copyrightretten, og de som ikke er det er fulle av "RIP hulk hulk". Det er trist, for jeg liker gassballongtematikken. Selv om jeg ikke helt forstår den.
I stedet poster jeg If I let you go av irene i Westlife. Dette er en video helt uten damer, så vidt jeg har greid å se. I damenes sted finner en enorme mengder fargerike bannere, et og annet kors (det må være noe med irene) og helt enorme mengder bading i hav og bølgeskvulp. Bading med klærne på, og i store flokker - større flokker enn bare boybandet selv. En skulle tro at mengden bading med klær var et påskudd for å vise frem boybandkropper, men nei - klærne er irriterende tørre hele veien.



Selv jeg begynner å bli lei nå, så jeg avrunder her. Og hva er mer naturlig å avrunde med, enn mitt boyband? Backstreet Boys var stor da jeg var ni. Nick Carter, my heart was crying out for you! Og for min bror. Min seks år yngre bror elsket Get Down, og lærte seg dansen.
Backstreet Boys var eksperter på stoldans, improvisert tegnspråk og dårlig miming og de var direkte profesjonelle tragisk-ansiktsuttrykkere. Med tiden eksperimenterte de også med meningsfull tekst og video. The Call er noe så fantastisk som en boybandlåt om utroskap, bedre enn selv godeste Espen Lind/ Sway greide det. For ikke å glemme "Show me the meaning of Being Lonely", sangen som fikk hele verden til å spekulere, ettersom Brian (han med rødt hår, som var fetteren til han med lyst hår) hadde vært innlagt til hjerteoperasjon like før.
Hvor jeg hørte denne sangen først, vet jeg ikke. Jeg vet bare at dette var den sangen som traff meg hardest, og den sangen som gjorde at jeg ønsket meg hele albumet, og at den var spor nummer to på "Backstreet's Back"albumet. Den ga meg gåsehud i mange, mange måneder. Jeg var unnskyldt, jeg var bitteliten.
Grunnen til at sangen velges ut og havner her, har likevel ingenting med nostalgi å gjøre. Videoen er nemlig det aller beste eksempelet på tekst og film som ikke stemmer overens.



Hvis du har utvist tålmodighet nok til å henge med helt ned hit, og greier å dikte opp en sammenheng mellom "although loneliness has always been a friend of mine, I'm leaving my life in your hands. People say I'm crazy and that I am blind, risking it all in a glance. And how you got me blind is still a mystery, I can't get you out of my head! Don't care what is written in your history as long as you're here with me! I don't care who you are, where you're from, what you did - as long as you love me! og en video som later til å handle om en audition, føl deg fri til å dele den.

amerikansk indie tolker verdien av blåmerker og jordbær

Denne låten er blant det beste som sorterer rundt på spillelistene mine for tiden. Dessverre sier det mest om hva som ellers torturerer andres høflige ører resten av tiden. Heldigvis har jeg fra sikre kilder at frosne jordbær er et sjekketriks som fungerer.