den magiske musikken

Det var om vinteren, og i mitt hode er denne vinterkvelden blitt til lillejulaften eller noe i den gaten. Jeg var hjemme med mamma, og jeg må ha vært fem år gammel. Inn døren kommer min far, som på den tiden var lærerskolestudent og gjerne kom hjem sent på ettermiddagene - sent for en femåring, i alle fall. Han hadde med en gave til meg.

Jeg er akkurat gammel nok til å ha opplevd overgangen fra kassetter til cder, og de første musikkfilene jeg noensinne eide, var på kassett. Denne vinterkvelden kom min far hjem med en liten kassett. Han gikk direkte bort til kassettspilleren i stuen vår og plasserte den i apparatet, før han trykket på play. Ut av høytalerne kom en historie, full av musikk og fantasi. Jeg eide mange lydbøker, jeg eide Pippi Langstrømpe og Otto er et Neshorn og Robin Hood, men alle disse var jo bøker jeg hadde lest i tillegg. Drømmen om kaptein Sortebill var en lydhistorie, og den fantes bare på denne kassetten. Jeg lå i stuen og lyttet, omgitt av familie, til Lars Klevstrand og Steinar Ofsdal som fortalte historien om Nøtteliten som hører en magisk melodi i drømme, og som deretter stikker av fra skolen og frøken Eleonore for å reise jorden rundt for å finne Kaptein Sortebill og denne magiske melodien som han drømte om. På veien møter han en trist krokodillemann, en tåpelig og sta elefant med hjemlengsel, en herlig misjonær som begynner å tro på engler, et flygende teppe og en mann som spiller fløyte og later som om han er en stein - men det er bare juks - for han er egentlig Steinar - med det er bare juks det også - for han er egentlig... Han er så mangt, før han kommer frem til hva han er. Nøtteliten treffer den ene etter den andre, og alle sammen har en sang å synge, en melodi å formidle. Sangene veksler mellom å være nyskapende versjoner av klassiske barnesanger (Nøtteliten er selvsagt med) og sanger som er spesiallaget for selve historien, men som viser tydelig slektskap til folkemelodier fra de forskjellige stedene Nøtteliten besøker. Så altfor ofte er barnehistorier fylt av dårlige sanger, med teite sangtekster og falske toner. I Drømmen om Kaptein Sortebill er musikken først og fremst en essensiell del av selve historien, og i likhet med fortellingen selv er den grundig gjennomført.

Og i over femten år har denne kassetten fulgt meg. Jeg setter den fremdeles på for meg selv en gang i blandt, enten fordi jeg vil høre en sang eller fordi jeg vil møte spøkelsene med Nøtteliten enda en gang. Det er nemlig slik det ender, han møter Kaptein Sortebill og alle spøkelsene, og de introduserer ham for den magiske melodien - kjernen i spøkelseslivet. Dette er en historie som har vokst seg på meg, stadig sterkere for hver gang jeg har hørt den.
Og likevel, hele livet har jeg vært den eneste jeg har visst om, som har elsket denne historien. Joda, min mor elsker den også. Men hvor er de andre en-gang-i-tiden-femårige-jentene-og-kanskje-guttene som sovnet til denne historien? Jeg har nynnet sangene og sitert en sta, deprimert elefant, og jeg har ofte tenkt at denne historien burde spres, den burde være kjempekjent - hvorfor er det bare jeg som kjenner den?
I fjor bestemte jeg meg for å spille den for en kjær venn fra det veldige Østlandet, en felles medstudent som liker alt jeg liker og omvendt. Hun! tenkte jeg. Hun vil like denne fortellingen, hun vil like sangene, hun vil like dette. Og fordi jeg kjenner henne, inviterte jeg henne på te og en fortellerkveld. Jeg puttet den gamle kassetten i spilleren, trykket på play og skottet bort på henne. Hvorpå hun blir undrende i ansiktet, drømmende, søkende. -Men. Sier hun. - Men... jeg tror jeg hadde denne! Jeg hadde denne historien når jeg var liten! Men jeg husker ingenting av den.Åh, så deilig!

Og så hørte vi historien ferdig. Og etterpå måtte jeg male et bilde av den magiske musikken, som fremdeles er den fineste sangen av dem alle - i melodi, men aller, aller mest i tekst.Og fordi den ikke finnes på internett, men jeg vil dele sangteksten med dere likevel, får dere den her.

Vi er nissene og tussene i drømmene
vi er troll som bor i fjell og under jord
vi er nøkk og draug og havfruer i strømmene
vi er alt du ikke vet men bare tror
vi er alvene fra Elverhøy
og engler som vil ha det gøy
og spøkelser i kjole og i hvitt
vi er prinsen fra et eventyr
og treogtredve fabeldyr
og alle stemmer i med nebbet sitt

vi er sekkepiperblåsere og spillemenn
som ikke hadde råd til instrument
nå er vi like blide, for vi går igjen
i måkeskrik og mjau og klokkeklang
vi er de som tenkte neste gang
og tidde mens de andre sang
men inni oss var strengespill og fløyt
talenter som har gjemt seg bort
genier som har dødd for fort
er ånder og nå synger alle høyt

vi er barn av den magiske musikken
den musikken som begynner av seg sjøl
velkommen til den magiske musikken
den som holder til i hemmelige høl
en bie som summer, en plan som slår klikk
vindsus og bølgeskulp er magisk musikk
og hvis hjertet ditt banker en nyforelsket dag
er det den magiske musikkens trommeslag