fem - nei, seks! jordskjelv ved hjerteroten

I et forsøk på å utsette min egen leggetid,(en vane jeg har hatt siden jeg var liten og smugleste, og som jeg siden aldri helt har kommet over) snoket jeg rundt på fjesbok. Som alltid er det et eller annet som griper fatt i blikket mitt, og gir meg en bittebitteliten ting å gjøre før jeg kan legge meg. På fjesbok hadde nemlig noen laget et notat, et slikt et som du enten har skrevet selv, eller som du mer sannsynlig har klippet ut fra en eller annen quizliknende sak og svart på. Uansett, denne noen hadde laget et notat hvor oppgaveteksten lød noe slikt som

Think of 15 albums, CDs, LPs that had such a profound effect on you they changed your life. Dug into your soul. Music that brought you to life when you heard it. Royally affected you, kicked you in the wasu, literally socked you in the gut, is what I mean."

Jeg liker jo sånne lister, og jeg liker veldig godt sånne mimremimreturer hvor en graver frem sterke inntrykk fra en svunnen tid - dette er en perfekt oppgave for meg. Spørsmålet var bare om jeg hadde femten slike album?
Gi meg femten sanger, og du har listen i løpet av tre minutter. Gi meg femten bøker, og du har en ny liste. Men jeg er et barn av min tid, jeg har vokst opp med først de platene foreldrene mine spilte, deretter de samleplatene jeg måtte ha for å ha venner og til slutt de sangene jeg lastet ned selv via en ulovlig internettside. Jevnt over har ikke musikk vært knyttet til spesielle album, men snarere til fargene knyttet til enkeltmelodier, eventyr og historier knyttet til enkeltlinjer i en sangtekst, minnet om akkurat den sangen på akkurat det stedet. Så femten album? Teller de egenkomponerte?

Jeg prøvde, og i løpet av noen sekunder dukket det opp noen selvsagte navn. Det tok virkelig sekunder, og plutselig sto de der, de albumene jeg tenker på først når jeg skal grave frem musikk som har forandret livet mitt. Jeg så på dem, og oppdaget at jeg, min vane tro, hadde ramset opp nøyaktig fem album - fem er det beste tallet på sånne lister uansett.

De var fem, helt til jeg hadde beskrevet halvparten. Da ble de seks. Jeg liker egentlig ikke tallet seks, jeg synes fem er så mye mer sympatisk, men det måtte bli seks album likevel.
Listen vitner ikke om såkalt berømmelig musikksmak. Av de seks er det knapt nok to som tåler kritiske øyne og deres lyskastere, men jeg kaster meg ut i det likevel, våggal som jeg er. Jeg burde sikkert hatt noe Beatles her, men vet du? Jeg husker søndagsformiddager med Beatles og ommøblering, jeg husker steinerskoleforberedelse av små, maritime steiner til Beatles, jeg kan min Beatles, men intet enkeltstående Beatlesalbum har endret livet mitt. Beatles har alltid vært der, og kommer alltid til å bli der, Beatles er litt som Mozart eller Bethoven for meg. Beatles havner ikke i nærheten av listen.
Jeg skulle ønske jeg kunne komme trekkende med noen av mine egenkomponerte plater - da skulle "godnattmusikk for storesøstre" stå for den gangen jeg brast sammen i gråt ved lyden av Anniemusikalens "Tomorrow". "Feel Good no. 1" skulle også havne der, med CSNYs "our House" som det ypperste i sjelebalsam og varme. Jeg skulle ønske jeg kunne komme trekkende med store poeter, jeg skulle ønske Tori Amos eller Leonard Cohen eller kanskje Loudon Wainwright III kunne komme drassende med de albumene som virkelig endret alt, men nei. De har forandret hele min eksistens, ja, og de har gitt meg musikalske og ikke minst lyriske øyeblikk som har hevet meg til himmelen, men de er ikke blant de fem viktigste albumene i min musikkhistorie. Nei, min musikkhistorie er preget av lidenskap for musikk i øyeblikket, uten tanke på fremtiden og om hvorvidt musikken skulle bli anerkjent av andre senere. Min hjertemusikk - mine hjertealbum - er nettopp det, hjertealbum, en gang holdt tett til hjertet mens jeg forelsket meg i mennesker og liv og verden - gjerne om hverandre.

Første gang et album forandret livet mitt, gikk jeg i tredjeklasse. Ni år gammel hørte jeg Wannabe. Jeg hørte Wannabe og jeg leste forsiden av avisene om jentemakt, før jeg dro hjem og prøvde å forklare ved middagsbordet at fremtiden ble presentert av Spike girls.
Jeg får en følelse i brystet når jeg hører denne sangen. Det er nøyaktig den samme følelsen jeg fikk første gang jeg satte på dette albumet, mitt første album, på min første cdspiller, en svart, klumpet sak fra Clas Ohlson. Jeg elsket disse jentene, og særlig denne sangen, med en intensitet som ingen ord kan forklare, og som sagt, noe av denne intensiteten går ikke bort. Dette er ikke noe jeg ville trekke frem i en samtale om god musikk, men mer enn en gang har jeg flydd en nostalgisk dans sammen med nære venner, mens vi har følt på hva det egentlig betydde for oss, denne sangen, dette albumet. Wannabe var bare første sporet, bare pilspissen. Bak den kom mama, bak den kom say you'll be there, kom 2 become 1, kom who do you think you are. Det handlet ikke om jentemakt for min del, det handlet ikke engang om at det var tilnærmet perfekt pop fra nittitallet - dette var ting jeg registrerte, men først skjønte mange, mange år senere - og da godt begravd i tenårenes skam for barndommens elskov. Den gang, i 1996, da bare elsket jeg. Og jeg elsket høyt. Jeg elsket så høyt at jeg fremdeles må stoppe når jeg hører denne latteren ringe fra et høyttaleranlegg, jeg må. Hvis noen skulle lage et lydspor til livet mitt, og de skulle ha med mine første ti år, da er dette albumet lyden du søker.



I sjette klasse utgir en liten, norsk jentunge et album som skal gi henne verdensberømmelse og et nervøst sammenbrudd. Jeg får albumet og merker meg ikke ved det. Ikke først.
Ikke før jeg har danset sakte, sakte med gutten jeg er mest forelsket i, til spor nummer to.
Ikke før jeg har koret spor nummer fire med mine to beste venner og spilt inn resultatet på kassett.
Ikke før jeg har spilt spor nummer ni med en annen venninne, og hun plutselig skjønte at det var en fin sang likevel, hvorpå vi spilte den samme sangen på repeat i to døgn.
Ikke før jeg oppdager at spor nummer fem handler om å elske lillesøsken.
Ikke før jeg oppdaget at spor nummer tre har festet seg i en tegning jeg tegnet mens jeg hørte på radio, slik at den for alltid handler om rulleskøyter.
Ikke før en av mine aller, aller eldste venner oppdager at spor nummer åtte er fantastisk og hun låner albumet i flere uker.
Ikke før jeg oppdaget at på søvnløse, engstelige netter var dette den sikreste måten å få sove på, den tryggeste musikken jeg kunne tenke meg. Jo, Lene Marlins Playing my Game må være med på listen over album som forandret alt. Dette var ikke et sjokk, ikke en plutselig og intens forelskelse. Dette var forholdet som utviklet seg gjennom år, gjennom alle de forskjellige menneskene som jeg delte det med, gjennom alle de forskjellige sangene og de forskjellige historiene som hørte til. Det har fremdeles makt til å dysse meg i søvn, og Lene, hvis du noensinne og mot formodning skulle lese dette: takk.

Det neste lydsporet tilhører en annen jente, en annen tid enn de tidligere. Det er langt frem i tid, selv om det bare er snakk om noen år. Det har selvsagt vært melodier i disse årene som ligger mellom første og tredje lydspor, det har vært øyeblikk med Backstreet Boys, øyeblikk med bergenske rockeband som bare bergensere har hørt om, timer med Absolute Music -diverse tall-, øyeblikk med Pink Floyd, HipHop og Bach. For ikke å glemme at det har vært noen hjertestoppende sekunder med Toni Braxtons Unbreak my Heart og ikke minst - ikke minst - noen minutter hvor Celine Dion har krystet og klemt og presset og pirket og til tider knust hjertet mitt med My Heart will Go on, til synet av Macintosh' små hestestempler. Det ligger mange lydspor som forandret livet mitt i disse årene, og de ville fortjene en egen post inn i nostalgiske smau - dere skal slippe for denne gang. Det neste albumet som kommer til å forandre mitt liv blir lansert den våren jeg skal fylle fjorten. I likhet med at Wannabe for evig er printet inn i brystet mitt med en spesiell følelse av at musikken er kroppen din, er dette albumet for evig knyttet sammen med alle sanser, og med fargen på lykke.
Jeg kom inn på min beste venns soverom. Vi hadde sverget hverandre evig troskap noen måneder tidligere, og foreldrene hennes hadde akseptert at når jeg kom var det bare å slippe meg inn døren, jeg fant veien opp trappen selv. Jeg vandret opp som vanlig, banket vårt vanlige signal på døren hennes slik at hun visste at det var meg som kom, og i det øyeblikket hun låser opp omhylles jeg av en tung duft av olje og pigment. Det er slik jeg husker det, det er slik jeg bestandig kommer til å huske det: den jenten jeg elsket mest, som sto i en gammel skjorte og malte et maleri, med lukten av farger og olje i luften. Og i hjørnet; pianospill som fanget opp motivet hun hadde laget - en kvinneskikkelse omhyllet i virvler og stjernestøv, verdensrom og magi. Blå og lilla toner, gule striper - hun prøvde å fange blikket til kvinnen akkurat da jeg kom. Jeg foreslo en bitteliten fargeklatt i øyekroken hennes, og hun ble enda mer levende enn hun hadde vært før - både kvinnen som malte og kvinnen som ble malt. Og i ørene mine spilte det mest fantastiske pianospillet jeg noensinne hadde hørt, for melodien som ble spilt sto foran meg på lerret og luften luktet de samme fargene som ørene mine så.
Shepherd's moon med Enya handler fremdeles bare om oljemaling, om denne sommeren som skulle utspille seg, om dette vennskapet. Enya forkastes av alle som påstår seg musikkjennere, men jeg kommer aldri, aldri til å kunne høre dette albumet uten å kjenne lykke, uten å lukte oljemaling. Vi sitter på det røde taket utenfor soverommet mitt den sommeren, med høytalerne på fullt, og solen har varmet takhellene med nettopp den siste varmen som du kjenner når solen henger lavt og det har vært en ubeskrivelig dag. Vi sitter der og spiser sure føtter som vi har kjøpt, og hele natten er vår. Vi har blanke lerret som venter på oss og mellom oss ligger en stillhet, en varme som er blå og myk og full av oljemaling - og Shepherd's moon har fanget det hele inn. Sangen Carribean Blue har fremdeles hele det fargespekteret som foregikk i hodet mitt denne kvelden, disse kveldene, Carribean blue spiller de siste solstrålene og virvlene rundt den malte kvinnen og blåtonene som sang mellom meg og min beste venn midt på natten.
Jeg vil helst ikke gi dere en musikkvideo, jeg vil helst gi dere de blåtonene denne sangen rommer for meg. Jeg tror ikke de finnes, så dere får ta til takke med landskapsbilder.




Det neste albumet er fra den samme sommeren. Åh, jeg burde ha med alle albumene fra denne sommeren, jeg burde fortelle dere om hvordan Elton John synger Goodbye Yellow Brick Road og det er en god sang! Jeg burde fortelle dere om hvordan det kjennes å spille All Souls Night i øretelefoner og sitte med telefonen i hånden for å fortelle sin nærmeste venn at hun må høre denne - idét hun sender deg en melding og sier det selv - hør. Men jeg kunne gå meg fullstendig vill i disse fortellingene, og dere ville aldri få høre om vårt store musikktema - barndomsmusikken.
Barndomsmusikk var et begrep vi laget, for å forklare den musikken vi husket fra vi var små, den musikken som hadde gjort sterkest inntrykk. Denne sommeren kjempet jeg for å huske en bestemt barndomssang, en sang jeg bare husket små fragmenter av, men som det ble stadig vanskeligere å skyve fra seg.
Svaret meldte seg i form av en brent cd, i november på en hyttetur. Denne brente cden er det som virkelig, virkelig endret all musikkhistorie for meg, denne cden forklarte meg slik ingenting noensinne før hadde forklart meg at slik, akkurat slik skulle musikk lyde. Musikken var så riktig at det tok mange, mange måneder før jeg begynte å høre på noe som helst annet. Det er absolutt den brente cden som forandret livet mitt, men ettersom dette skulle være album dere skal ha sjanse til å finne og lytte til og deretter anerkjenne eller forkaste, plasserer jeg i dens sted albumet A Night at The Opera - de fleste viktige punkt kommer herfra. Mitt møte med Killer Queen, Lily of The Valley og Don't stop me Now fanges riktignok ikke opp, men barndomssangen som hadde hjemsøkt meg lenge er der, Love of My Life og you're my best friend! er der, og dermed gjør klorer dette albumet seg fast til innsiden min.

Det skulle gå to, kanskje tre år. Da kom Bob Dylan. Det har jeg allerede skrevet om. Vi holder det kort: mai og hennes og Mauritzplakater som skulle rives, brennes, drepes.

Til slutt skulle det komme et album som faktisk bare handler om meg og musikk, som ikke handler om en eller annen stor følelse i brystet, men om musikk som var perfekt da jeg hørte det første gang, og som siden bare har vokst og vokst.
Jeg har spilt Belle and Sebastian i hele kveld. Igjen. Jeg har holdt tilbake stønn, noen ganger ikke med stort hell, over hvor herlige sangtekster de har, om arbeiderklassegutter som flørter med overlegne kommunistjenter på ferie, om den morsomme lille frosken, om gutten som har mareritt om en romferd og om et loft hvor de leker med tog og hører kirkeklokkene ringe om ettermiddagen. Jeg har husket første gang jeg lastet ned Beautiful, og visste allerede da at jeg nettopp hadde forandret livet mitt. I hele kveld har jeg kjærtegnet det første albumet jeg kjøpte av dem, The boy With the Arab Strap, det er bare rett og rimelig at de får avslutte denne meningsløse turen gjennom musikkrøttene mine. Is it Wicked Not to Care? Probably. I waste many hours talking endlessly to anyone that's there anyway. And they give me permission.