I mitt liv: det største i verden

I dag åpnet jeg en magisk boks, som pleier å ligge øverst i den ene bokhyllen min, med lokket strengt på. Det er en oval boks, ganske pen, men med litt bulker her og der. Jeg fikk den av min mor, som fikk den av sin far, og jeg tror det er meningen at jeg skal produsere et avkom før eller senere, som så skal få den. Og aller helst skal dette avkommet ha skrå fortenner, slik at dette spesielle familiekjennetegnet blir videreført i kommende generasjoner.

Nuvel. I min pene, bulkete, magiske boks ligger det papirer. Mange papirer. Med mange, mange håndskrifter på. Du skjønner - jeg er en av dem som aldri kaster noe som helst, hvilket kan være en sann prøvelse for enkelte av mine nærmeste mennesker, men når det gjelder slike magiske bokser er det ganske fint - i denne boksen ligger nemlig omtrent alle brev jeg noensinne har fått.

Nederst i denne boksen ligger en bunke brev og et fotografi. Fotografiet hadde jeg glemt at lå der, selv om jeg burde ha husket det; i mange år voktet jeg over dette fotografiet som et relikvie.
Det eldste brevet er datert juli 93. Da var vi seks år gamle, og hun hadde bodd i England i kanskje en måned. Som den vedlagte lappen fra moren avslører, er brevet skrevet av henne selv, men forfattet av seksåringen - ingen overraskelse innholdet tatt i betraktning. Ingen andre en seks år gamle jenter skriver "Håper du har det bra. Håper du har et hyggelig liv når jeg er borte, og at moren og faren din er snille og greie. Vi har hatt det gøy og hyggelig. Vi har et epletre og et pæretre i hagen. Det kommer fugler og ekorn i hagen vår. Vi mater de. hilsen Kristin.", og ingen andre enn seksårige, elskovsyke jenter blir glad for dem.
Jeg elsket brev fra England. Så mye at når jeg nå tar dem frem kan jeg fremdeles ikke la være å bla litt i dem, lese noen ord her og noen ord der, og minnes den følelsen av en konvolutt med avsenderadresse Wimbledon. Så mye at jeg finner dette fotografiet, og jeg blir sittende i noen sekunder og se på det, fanget i det som en gang var det største i verden, før jeg rister det av meg og blar videre.

Mange fine mennesker har skrevet til meg, og brevbunken min inneholder brev og lapper som er samlet opp alle mine levde år. Når jeg blar gjennom alt sammen, oppleves det derfor som en liten storm av minner, som å se livet sitt passere i revy i bokstavform. Når det gjelder en flyktig følelse av nostalgi, kjennes det godt å ha noe konkret å knytte det hele til, og brev er perfekte. Å lese dem, eller bare bla gjennom dem, får meg til å nynne på det første verset av "In my life" av The Beatles;

"There are places i'll remember, All my life though some have changed, Some forever not for better, Some have gone and some remain"

Her er brev fra min noe suicidale venninne fra Estland, som elsket Queen nesten like mye som hun elsket Freddie Mercury. Her er brev fra min venninne Linda, som var mer glad i meg enn jeg egentlig fortjente, med både ti og femten sider lange referat fra såpeserien "Sunset Beach". Her er et brev fra en revolusjonær geolog med blomster og krøllet hår, som sendte et bilde av hundene sine til meg en gang jeg virkelig trengte å smile, og her er brev fra en ugift Virrvarr, et uskyldig brev jeg hadde glemt fullstendig, med bitteliten litteraturliste over favorittbøkene hennes (som er skremmende lik den jeg ville skrevet selv) og munter logring over en god mattekarakter. Sammenbrettet ligger det et brev jeg fikk av min onkel og kusine til konfirmasjonen, som er så varmt og klokt at det reddet hele den ellers ganske krampeaktige dagen. Bunken inneholder brev og postkort fra alle steder i verden - og nesten alle verdendeler - med håndskrifter av litt diverse tydelighet, gode papirer. The Beatles fanger opp stemningen perfekt;

"All these places have their moments, With lovers and friends i still can recall, Some are dead and some are living, In my life I've loved them all".

Men øverst i bunken ligger en bunke brev som er skrevet til meg mens jeg var fjorten og femten. De er syndig preget av tenårenes intense lidenskap, sans for melodrama og ubevisste konkurranseånd. Det er også muligens noe av det mest private jeg eier. Papirene er forfattet av Ravnen Munin, og de fleste er daterte på sommeren en gang, jeg kaster et blikk på dem, og jeg blir oppslukt av savn. Jeg blir fylt til randen av varme. Og jeg blir matt, helt og fullstendig matt, av takknemlighet.

Vi var fjorten år gamle, og i ettertid skjønner jeg at vi var hjelpeløst, nådeløst forelsket i hverandre. Alt vi ville i hele verden var å sitte på taket utenfor rommet mitt, spise sure føtter og male kunstverk. Noen få ukers fravær, på hytteturer og familieferier, var ren tortur. Alle steder bar med seg minner. Når vi var sammen, tenkte vi nesten parallelt. Når vi var fra hverandre, førte vi samtaler likevel, fordi vi visste hvordan den andre ville reagert. Det var stort, og det var så vakkert at det nesten var forferdelig, for hvordan skal du håndtere at du får det du ønsker deg mest av alt i hele verden? Jeg hadde rett, den gangen jeg var seks år og ventet på et brev fra England, dette er det største i verden.

Hun, selvsagt. Ikke papirene. Ikke engang ordene hun skrev. Det faktum at hun finnes, og at vi knyttet noe så abstrakt, udefinerbart og intenst som et vennskap, det utgjør siste verset i The Beatles' "In my Life."

But of all these friends and lovers
There is no one compares with you
And these memories lose their meaning
When i think of love as something new
Though i know i'll never lose affection
For people and things that went before
I know i'll often stop and think about them
In my life i love you more