Den utvalgte Storesøsteren og jeg

Denne teksten er til Lone Lovegood. Den har summet og brummet i bakhodet mitt veldig lenge, og jeg har aldri helt greid å skrive den, men nå har Lone stupt inn og ut av Psykiatrisk avdeling i Bergen, ringt meg i mellomtiden og til slutt skrevet en flott tekst om å skulle overleve. Det å overleve er hardt, det å skulle fortsette å leve livet frivillig i dag og i morgen og helst dagen etter der også, det er i perioder veldig hardt arbeid. Noen ganger trenger en hjelp, og denne teksten er om den hjelpen jeg fikk, fra en temmelig uventet kant, en gang i midten av videregående. Denne handler om hvordan Buffy reddet livet mitt.

Ja, Buffy. Buffy, vampyrenes skrekk. Eller i hvert fall Buffy, The Vampire Slayer. Hun kjempet mine kamper og reddet livet mitt. Bare ikke helt som på film.

Jeg oppdaget Buffy i en periode hvor dagene var mørkere enn nettene, hvilket førte til at jeg sov ganske lite. Jeg trengte desperat å løse opp anspente skuldre etter lange dager, og dagene var endeløse, skuldrene var høyspenninger. Jeg kjenner en gammel kur for slike spenninger i kroppen, og den kuren heter dårlige tvserier om superhelter. På ungdomsskolen het kuren min X - files, som gikk hver torsdag. I denne perioden var imidlertid behovet akutt, og jeg oppdaget at på TvNorge, som vi fikk inn heller dårlig og ustabilt gjennom en antenne som hang på taket vårt og som nesten ramlet ned i vinterstormene, der gikk altså Buffy om nettene. Hver natt.

Etter hvert grep serien meg på et vis ingenting annet jeg hadde sett før, ikke en gang X - files, hadde gjort før. Det var ikke bare det at Spike var virkelig hot, eller at Buffy var det nærmeste en feministisk heltinne en finner, det var ikke en gang det at den siste episoden er det nydeligste feministiske manifest som er skapt på film, det var mye mer enn det.
Buffy, i motsetning til absolutt alle andre tilsvarende serier jeg har sett, handler nemlig ikke om ukens monster - det handler ikke engang om månedens eller sesongens monster. Buffy handler om mitt liv.
Du synes jeg blir en smule melodramatisk nå? Du har lyst til å innvende at det ikke finnes vampyrer, at jeg ikke er en stakkers heks eller vampyrdreper bosatt i solrike Sunnydale? Da har du ikke sett serien grundig nok.

For å forstå det geniale aspektet ved denne serien, det som skiller den fra alle andre serier i samme kategori, må en kjenne til oppbygningen av serien. Derfor, la oss først foreta en formanalyse. (Og vær forberedt på eventuelle spoilere.)
Buffy består av sju sesonger, den første bestående av tolv episoder og de neste seks bestående av 22 episoder hver. Alle episodene, med noen ganske få unntak, bygger seg opp rundt det som er kjent som "ukens monster", nemlig en spesiell skurk eller et bestemt problem knyttet til denne episoden. I tillegg har hver sesong et bestemt hovedproblem, en hovedhistorie, som alle episodene på et eller annet vis bygger opp under. Denne måten å bygge opp en serie på har vært forsøkt i mange andre serier senere, deriblant X - files, Smallville, Charmed og spinoffen Angel, men ingen andre serier makter å bygge opp en slik spenningskurve som den Buffy fremviser. Ikke bare stiger spenningsnivået i en episode eller i en sesong, men ettersom serien utvikler seg blir også problemene som skal løses mer komplekse og utfordrende. Manusforfatterne har vært bevisste på tidligere sesongers bragder, slik at spenningselementene i de ulike sesongene er av ulik karakter. Hvor serier som Smallville, X - files og Angel først og fremst bygger opp mot sesongavslutninger som likner hverandre og som handler om de samme antagonistene, benytter serieskaperne bak Buffy seg av ulike utfordringer, som hovedsaklig veksler mellom en tilsynelatende uoverstigelig hindring eller en mer personlig konflikt. Når Buffy har beseiret det store, stygge som ingen skulle kunne være i stand til å beseire, vet serieskaperne bedre enn å komme trekkende med en ny, stor og ubeseiret skurk. Fremfor å forsøke å overgå sitt eget monster fra i fjor, velger serieskaperne å la noen av sesongene spille på personlige konflikter mellom Buffy og hennes aller nærmeste. Strukturen i serien holdes stram og balansert, både i de fleste av episodene, gjennom sesongene og gjennom serien som en helhet.
Buffy The Vampire Slayer er med andre ord svært, svært godt laget, innen sine egne sjangerregler og tro mot sitt eget konsept; en ungdomsserie om en jente som dreper vampyrer og prøver å opprettholde et vanlig sosialt liv ved siden av. Svært få, om noen, andre serier kan tilby den samme kvaliteten i fortellerteknikk og serieoppbygning. I tillegg bygger serien opp en helt egen humor og referanseramme, som gjerne involverer tidligere episodeplott og bikarakterer, små detaljer som ikke er nødvendig å fange opp for en tilfeldig tilskuer, men som skaper en mer intim følelse av tilhørighet for dem som følger med trofast.

Likevel er det ikke kvaliteten som er det avgjørende, det livsreddende elementet.

De aller fleste amerikanske tvserier har en eller annen moral gjemt i de største episodene. Som regel blir denne moralen overtydelig forklart og matet til publikum med tskje, for å være sikker på at alle får med seg poenget. Buffy er intet unntak fra denne moralregelen, men igjen presterer serien å tilby oss en vri på gamle regler.
Josh Whedon, som er mannen bak serien, har forklart litt om hvordan temaene i serien bygges opp. "We think very carefully about what we're trying to say emotionally, politically, and even philosophically while we're writing it… it really is, apart from being a pop-culture phenomenon, something that is deeply layered textually episode by episode." Buffyuniverset omgjør vanlige, alvorlige tenåringsproblemer om til faktiske monstre, og presenterer både problemene og løsningene i en drakt tilpasset den magiske virkeligheten til serien. I første sesong har vi episoden "Witch", hvor en mor overtar datterens liv, i sesong fem sliter en ung, lesbisk jente med frykten for at hun er demonisk, ("Goodbye Iowa" og "Family"); i sesong omgjøres en voldelig kjæreste til en slags Mr. Hydekarakter (Beauty and the Beasts) og til sist, hovedplottet i hele sesong to; en jente har sex med verdens hyggeligste fyr, og han blir et monster. Bokstavelig talt. ("Innocence")." Denne strukturen gjør at hver enkelt episode forteller en langt mer kompleks historie enn den klassiske "slem demon møter snill hovedperson og dør".

Men, akkurat som at hver enkeltepisode både er et lite mesterverk i seg selv og inngår i en større og vanskeligere sesonghistorie, akkurat slik fungerer også det metaforiske planet. Hovedplottet i hver sesong kan nemlig tolkes som en metafor på andre, virkelige og alvorlige problemer, hvor små episodemetaforer underbygger en større metafor, som er den viktigste fortellingen.

Som et resultat av den stramme sesongstrukturen og måten enkeltepisoder opererer på flere plan, er alle sesongene gode. På det metaforiske planet fungerer de fire første sesongene likevel først og fremst som en oppbyggende bakgrunnshistorie som danner det viktigste grunnlaget for den femte sesongen. Sesong fem er nemlig den sesongen som virkelig benytter seg av metaforer, og som griper tak i et større og mer abstrakt tema enn uheldige partnervalg. Her blir det psykologiske aspektet tydeligere, og da særlig det aspektet som knytter serien opp mot unge jenters liv - dette er sesongen som reddet livet mitt.
På det øverste planet handler sesongen om at Buffy må bekjempe en uovervinnelig Gud. Det er en god sesong, en spennende historie.
På et dypere plan handler sesongen om to fenomener, som begge er aktivt til stede i livene til mange, mange jenter jeg er glad i og beundrer, meg selv ikke minst, og begge disse fenomenene knyttes opp mot ett faktum; i denne sesongen blir Buffy storesøster.

Nå er vi ved det jeg mener er denne seriens kjerne, den viktigste metaforen. Hele serien, fra første episode, handler om hvordan Buffy, en seksten år gammel jente, får ansvaret for hele verden lagt på sine skuldre. Igjen, bokstavelig talt. Hun må kjempe mot denne verdens demoner, monstre og vampyrer. Riktignok protesterer hun iblant, når hun blir lei av å måtte ofre både liv og sosiale fordeler, men jevnt over tar hun på seg dette ansvaret, biter seg i leppen og gjør sitt ytterste for å beskytte moren sin mot verdens harde realiteter. På skolen tar hun ansvar for to av skolens minst populære elever, og viser dermed at det ikke bare er verdensfred hun tar ansvar for, hun tar også ansvar for at alle andre skal ha det bra. Skjebnen har valgt henne ut til å kjempe alle andres kamper, som før forklart gjerne disse omgjort til faktiske monstre, hun kjemper og hun vinner.
Denne ansvarsmentaliteten er klassisk, gjennomgående for en typisk storesøster, og i femte sesong tydeliggjør manusforfatterne det ved å skrive en lillesøster inn i serien. Dawn har selvsagt en betydning, en viktig rolle å spille i selve sesongplottet om guden, men vel så viktig understreker hun dette ansvaret. Og samtidig som dette ansvaret understrekes, viser sesongen hvordan det påvirker Buffy. Mens handlingen på det øverste planet handler om Buffys endelige offer, hvor hun gir sitt eget liv for å redde verden og lillesøsteren sin, kan det hele tolkes som en metafor på Buffys økende depresjon, hennes fortvilelse over tyngden av ansvar, en fortvilelse som til slutt fører til at Buffy tar livet av seg.

I serien dør hun faktisk. Dersom en skal tolke det hele som en metafor på noe som skjer i virkeligheten, kan det siste, skjebnesvangre hoppet være symbol på et alvorlig selvmordsforsøk, noe som føres videre i sesong seks, som åpner med at vennene hennes bringer henne vekker henne opp fra de døde. Mens de tror de redder henne fra helvete, avslører Buffy etter hvert at hun var i himmelen, og at hun opplever denne verdenen som et helvete. Sesongen handler videre om hvordan Buffy langsomt, langsomt må venne seg til tanken på å leve videre, med tyngden av ansvar. Ved siden av sesongens hovedplott om avhengighet og farlige våpen, handler det om hvordan Buffy må lære seg å bære dette ansvaret på andre måter enn hun har gjort til nå, og om hvordan hun må lære seg å delegere det ansvaret som kan fordeles. Og til syvende og sist, det virkelig avgjørende i denne sesongen, det handler om nære, urokkelige vennskap som kan redde en gjennom uutholdelige sorger.

Jeg var atten år gammel, hadde båret hele verdens sorger og bekymringer ganske lenge, og på den tiden jeg så på Buffy var det i ferd med å bli for mye. Jeg hadde lyst til å hoppe. Når Buffy kjempet med ordinære skurker og likevel ble skadd, visste jeg utmerket godt hvordan hun følte seg; jeg følte meg slik selv når jeg sto på badet med en kniv i hånden. Men disse nettene, når jeg aller helst ville spise piller eller henge et rep rundt halsen, når tanken på venner og familie fikk meg til å nøle, men ikke mer enn det - da så jeg på Buffy i stedet. Jeg satt der, natt etter natt, mens søvnløsheten drev gjennom kroppen min, og konsummerte passivt hvordan en annen jente, en jente med superkrefter, bekjempet mine problemer omgjort til fysiske monstre, og hvordan hun faktisk overlevde dette ansvaret. Jeg lot meg dra inn i en verden hvor noen andre overtok mitt ansvar for en liten stund, og hvor denne noen omgjorde min hverdag til noe som kunne overleves, noe som kunne håndteres.

Det er hardt å skulle leve, og av og til trenger en påminnelser om at det går an å gå seirende ut av ringen. I sjette sesong, mot slutten av musikalepisoden "once more with feeling", reddes Buffy av en sang. Jeg sang denne sangen til meg selv en hel vinter, og det hender jeg fremdeles nynner melodien. Det er ikke spesielt stor poesi, eller spesielt vakker melodi, men det handler om akkurat det, det handler om å overleve, trass i at en egentlig er lei av det. Jeg siterer hermed;

"Life's not a song. Life isn't bliss - life is just this - it's living. You'll get along. The pain that you feel, it only can heal, by living - you have to go on living."