skammeren min

I fjor på denne tiden begynte jeg å låne barnebøker og ungdomsbøker på lydbok, helst innen klassiskere og fantazysjangeren. Disse brukte jeg hemningsløst til to ting, jeg strikket lapper til et teppe uten å kjede meg og jeg sovnet til lyden av dem. Men, like før påske i fjor (som riktignok var en måned senere ute) hadde jeg hørt opp alle de kjente bøkene, jeg hadde pløyd meg gjennom både Harry Potterserien på engelsk, jeg hadde hørt alle narniabøkene, jeg hadde hørt den hemmelige hagen og salomos miner, for ikke å snakke om tsarens kurèr. Jeg hadde rett og slett hørt ferdig alle bøkene jeg kjente til, og jeg hadde et stadig mer påtrengende behov for noe avslappende, trygt og interessant. Da var det at jeg gikk på biblioteket og lånte en skatt, en ny barnekassiker, helt uten å vite det.

Lene Kaaberbøl er en dansk forfatter, som regel oversatt til nynorsk. Bøkene hennes er gjerne inspirert av J.R.R. Tolkien og Ursula K. Le Guins verk, og foregår i en mytisk, magisk middelalderverden, men hennes verdener er nærmere våre og langt mindre kompliserte og uforståelige. I tillegg skriver hun gjerne om unge jenter, hun føyer seg altså inn i den nye trenden om å skrive fantasy med utvalgte jenter i hovedrollen. Så vidt jeg vet debuterte hun som barnebokforfatter i 1992 med "sølvhesten", første bok i en triologi om Katriona, og da siste bok om denne kom i 2000, kom også første bok i en ny serie - og det var denne boken jeg fant på biblioteket den dagen.
"Skammarens dotter" er første bind i skammarserien, og handler om en tiårig jente, datter til bygdas skammar. En skammer har magiske øyne, hun kan fange blikket til andre og få dem til å skamme seg dypt for ting de har gjort. Skammere er ettertraktede, men temmelig isolerte, for hvem vil være venn med en kvinne en ikke våger å se inn i øynene til? Dina, som skammerens datter heter, har arvet dette blikket, og serien handler delvis om hva et slikt skammerblikk innebærer av ensomhet og makt, i alle sammenhenger.

bøkene er litt for lange og litt for enkle til å skrive et kort handlingsreferat. Det får holde med den første boken, som legger grunnlaget for konflikten som varer gjennom hele serien. For det kommer en ridder til landsbyen der Dina bor, en ridder som våger å se henne rett i øynene, og han henter moren til Dina. Mannen som har etterlyst henne er Drakan, uekte sønn av fyrstefamilien i Dunark, og nå har det skjedd en forbrytelse der - den yngste fyrstesønnen Niko har drept hele familien sin. Nå skal han henrettes, men først vil Drakan fjerne alle tvil ved å la ham skamme seg i blikket til en skammer. Men i blikket til Niko finnes ikke bevisene Drakan vil ha, og moren til Dina nekter å lyve. I et forsøk på utpressing henter Drakan Dina også, og plasserer henne i selskap med Nico. Hun fanger blikket hans og ser sorg, skam og fortvilelse - men ikke skyld. Og hvis ikke Nico har drept familien sin, hvem har da gjort det? Hvem tjener mest på at hele fyrstefamilien, med unntak av den uekte sønnen, dør? Og en mann som er i stand til dette, han vil helst ikke la seg stoppe av en liten, ubetydelig skammerfamilie.
Dermed begynner flukten for Nico, Dina og familien, og samtidig en illegal kamp mot maktsyke mannfolk med drager i bakgården. I løpet av fire bøker blir vi introduserte for flere karakterer, og selv om Kaaberbøl prøver å skape overraskelser klarer hun det sjelden. Til gjengjeld skaper hun karakterer en blir overraskende glad i, med varme og nyanser, noe som fullstendig veier opp for lett forutsigbarhet. Vi følger Dina og etter hvert broren Davin i hver deres kamp for å finne sin egen identitet og sin plass i verden, i stadig varierende omgivelser. Vi får vite stadig mer om familiens bakgrunn, og enkelte tomme rom i den første romanen blir utfylte, slik at også historien trer klarere frem og med flere dybder. Mens Davin er fem år eldre, eldst av søskene og midt i en pubertetskrise uten egentlig å ha noen faste, voksne støttespillere han kan søke lærdom av, finner Dina med tiden ut at hun er mer enn bare en skammerdatter, hun har krefter ingen andre noensinne har hatt, og moren er ikke glad for det. Det er spennende, det er koselig og det er, merkelig nok, trygt.

Dette med tryggheten kan nok ha noe med oppleserne å gjøre. Ettersom jeg er blitt innleser selv, om enn av mindre spennende ting enn fantasyromaner for barn, er jeg blitt enda mer interesserte i teknikker og utførelser, og denne serien er usedvanlig godt lest. Ståle Bjørnhaug leser Davins stemme, og han gjør en god jobb. Men Dina! Dinas stemme leses av Mari Maurstad, og uansett hva en kan si om den damen, hun leser godt. Utrolig godt. Hun legger så mye varme, så mye sjel, inn i stemmen sin, at ikke en gang forsøkene på å lage "skammarstemme" blir pinlige. Det er så mye flyt, så mye sang i språket at det er så en kan gråte, eller i hvert fall lukke øynene og drømme. I tillegg er de ulike karakterene delt inn i dialekter, og begge oppleserne er dyktige til å imitere, det blir en fryd å lytte til.
Jeg er altså tilbake til skammarserien nå, og det er et tegn på god litteratur, når den vender tilbake til deg og roper. Og det er et tips til deg, om du skulle ha lyst til å la deg forføre av middelalderdufter og en modig skammarjente - lån dem på lydbok og nyt.